Og det er du også.
Et minne:
Jeg er 17 år.
Jeg sitter på toget og forteller vennene mine min beste negervits.
(Hva er det som er svart og står på et ben i ørkenen? En enbent neger!
Hva er det som er svart og står på to ben i ørkenen? To enbente negre!
Hva er det som er svart og står på tre ben i ørkenen? Et flygel!)
Men vennene mine ler mer enn de bør.
En av dem lener seg over til meg og hvisker:
Det sitter en neger rett siden av oss!
Ida 17 år trekker på skuldrene.
Litt får han tåle.
Vet du hva jeg skulle i Oslo?
Demonstrere mot regjeringen rasistiske asylpolitikk.
Jeg ser at du har farget Instagram-innlegget ditt svart.
Jeg ser at du har delt de “hvite privilegiene” dine.
Men “privilegier” er en veldig puslete måte å si “fordeler og definisjonsmakt” på.
Dønn ærlig: Det er et tulleord.
Fordi negervitsen min kom ikke av at jeg “ikke var klar over fordelene mine i verden”.
Den kom av at jeg er vokst opp i en rasistisk kultur i et rasistisk land og dermed var blitt temmelig rasistisk selv.
Det er mange som sier “check your privileges”, men jeg oppfatter det som en dekkoperasjon.
En måte vi hvite slipper å si: “Ta en kikk på rasismen din.” 
Ja, dette er dårlige nyheter.
Du gjør jo så godt du kan.
Du ser urettferdigheten og jævelskapen og sier til deg selv:
“Jeg må være en del av løsningen, ikke problemet.”
Men inni deg sier du også: “Hvordan kan jeg gjøre meg uangripelig?”
Å være hvit antirasist er å være skikkelig hårsår.
Du vil så gjerne være den eneste snille bleikfisen, og selv Vigrid-medlemmene blir såra og vonbråtne hvis de blir kalt rasister.
(Anbefalt lesning: White Fragility: Why it’s so hard for White People to talk about Racism)
“Jeg er ikke rasist, men…”
Jeg har sagt det.
Du har sagt det.
Det er på tide å slutte.
La oss heller si:
“Ånei, der var rasismen min igjen.”
Ja, du har vært medlem i SV siden du var fjorten år, du har gått i fakkeltog for Benjamin og Obiora, du har gamle t-skjorter der det står “Ikke mobb kameraten min!” og du har donert penger til barna i Moria.
Nei, jeg sier ikke at du vil frata svarte mennesker rettighetene deres.
Nei, jeg sier ikke at du er tilhenger av vold og overgrep mot alle med en mørkere hudfarge enn deg.
Nei, jeg sier ikke at du tror at hvit hud gjør deg mer intelligent.
Nei, du er ikke nazist.
Men rasismen er mye mer enn KKK.
Rasismen er strukturell og kulturell og nesten umulig å få øye på når du er hvit.
Du kan ikke melde deg ut av den.
Det betyr ikke at vi skal gi opp kampen.
Men å slåss mot rasismen er litt som å slåss mot angst og depresjon.
Det funker ikke å si:
“Åkei, dét var mitt siste angstanfall! Nå er det helt over.“
Vi blir bare flinkere til å sette ord på og jobbe oss gjennom.
Men da må vi aller først innrømme at vi har angst, og ikke bare plutselige allergiske reaksjoner mot folkemengder.
Jeg må regne med å gulpe på egen rasisme igjen, igjen, igjen.
Det er ikke så rart.
Da jeg var barn, var dette en av de få svarte mennene jeg visste om. Godt å se deg, Guran!
Jeg bruker Guran for å hente denne samtalen hjem til Norge.
Akkurat nå lever vi nesten i USA.
Sosiale medier er som en ekstra amerikansk delstat, åpen for innflyttere fra hele kloden.
Men vi kan ikke fikse USA derfra.
Vi kan vise solidaritet.
Vi kan donere penger.
Vi kan demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden.
Men vi må slåss mot norsk rasisme i Norge.
Ikke si:
“Nei & nei, så fælt de har det der borte.”
Si:
“Hva kan vi gjøre her hjemme?”
Det er veldig lett å være motstander av mord.
Men at politiet myrdet George Floyd er en del av en mye, mye større struktur som finnes i alle oss.
Så signer oppropet til Amnesty.
Les og engasjer deg.
Men ta med engasjementet ditt hjem.
La oss jobbe med egen rasisme.
Ja, ordet svir.
Fordi vi sier: “Jammen jeg er ikke rasist!”
Så mener vi “Jammen jeg er ikke slem!”
Alle vil være heltene i sin egen historie.
Ingen vil påta seg en knivsodd ansvar.
For å sette det på spissen:
Alle som skjøt inn i massegravene på Østfronten så på seg selv som heltene i den historien.
Dette er ikke for å “hitle debatten”, men for å si:
Selvforståelsen din betyr ikke en dritt.
Å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den.
La oss kikke på lille Ida.
Blond, blåøyd.
Gikk på en skole der det ikke fantes en unge med mørk hud.
Leste bildebøker med bare hvite mennesker.
Så filmer med bare hvite fjes.
Alt annet var Hoa hottentott.
Tigerlilje.
Zombien Bombie. 
Jeg har jobbet og jobbet med egen rasisme, men på grunn av bakgrunn og oppdragelse, så er fabrikkinnstillingen min at “hvit” er det samme som “normalt menneske”.
Da jeg vokste opp var svart enten farlig og eksotisk, eller stakkarslig og måtte reddes.
(Nå kommer kavaleriet, dere!)
(Apropos folkemord.)
Når jeg tegner, tegner jeg bare hvite mennesker.
Når jeg skriver, skriver jeg bare hvite mennesker.
Når jeg ser en forsamling hvite mennesker, tenker jeg ikke: “Her var det hvitt!”
Jeg tenker bare: “Her var det et mangfoldig utvalg vanlige folk!”
Jeg har fått masse skryt for å ta inn en mørk unge i Brillebjørn.
Ida, et antirasistisk fyrtårn.
Selv om Lena er kritthvitt.
Selv om Danielle er kritthvitt.
Hver dag når jeg setter meg ned for å skrive, må jeg tenke:
Husk mørke unger!
Selv om jeg bor i en by full av mørke unger som leser bøkene mine.
I min indre verden dukker de aldri opp av seg selv.
Med mindre vi skal til Bengals jungel og besøke hodeskallegrotten.
Å være hvit er å lengte etter å melde seg ut av spørsmålet om rasisme.
Vi lengter etter å si:
“Jeg hopper over Vesle Hoa på Egner-plata.
Jeg dropper å lese Babar. Jeg delte noe med #blacklifematters.
Da har jeg gjort mitt, gitt.”
Men Karsten og Petra er ikke mindre rasistisk fordi du aldri ser noe mørk hud.
Det er bare at den overveldende hvitheten er usynlig når vi er hvite selv.
Vi klarer ikke å løse at USA er bygget på slaveri og folkemord.
Men vi kan begynne å legge merke til at vi er hvite.
Det er så lett å gjøre “spørsmålet om rasisme” til spørsmålet om å ikke si feil.
Dette er antirastisk kamp på skravleklassens premisser.
Vi bestemmer hvilket språk som er best å bruke.
Så kan vi beskytte oss selv ved å kritisere alle som ikke henger med.
Men rasismen er mye mer omfattende enn som så.
Rasismen er alt vi glemmer.
Rasismen er alt vi ikke legger merke til.
Rasismen er tusen usynlige tankefeil.
En samtale mellom to bra folk i livet mitt:
“Og det er jo så viktig å huske på kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og…”
“Så når du sier kvinner, så mener du egentlig hvite kvinner? Minoritet er en separat kategori for deg?”
Busted.
Sånn er det.
Nøytral = alltid hvit for oss bleikfiser.
Jammen OK.
Hvis jeg er rasist.
Hva faen skal jeg gjøre?
Gi opp drømmen om å være den eneste uangripelige hvite personen i verden.
Ta ansvar for din del av møkka.
Legg merke til hvitheten rundt deg.
Du kan ikke gjøre noe før du ser problemet.
Et eksempel:
Alle hvite forfattere beskriver ikke hudfargen på hvite karakterer i bøkene, men tydelig sier fra når det kommer en mørkhudet person inn i fortellingen.
“En mann. En mann. En svart mann.”
Så enkelt og så usynlig kan du si at en bok er for hvite og av hvite.
Det betyr at du ikke bare kan hoppe over “de rasistiske” bøkene i norsk kanon.
Hvithet som normal er overalt.
Ved å slutte å si at noen veldig få fascister og nazister er de eneste rasistene, til å si at dette er et problem alle hvite har, kan vi også bli rausere ovenfor dem som driter på draget.
Jeg vil ha en folkebevegelse.
Da må vi ta hensyn til at folk kommer til spørsmålet om egen hvithet på ulike stadier i livet.
Jeg har en ektemann som har vokst opp med postkolonial teori.
Jeg vokste opp med artige Kinamann-vitser.
Vi er like hvite begge to.
Men jeg har hatt mindre fintfølelse for hva som er flaut å si.
Når vi blir klar over denne systematiske rasismen kan vi være litt mindre hånlige ovenfor dem som kler seg ut som Hiawatha på karneval, men aldri har hørt om Indian removal og Trail of Tears.
Det gjør det enklere å ta vanskelige samtaler.
Og det å kunne si: “Jepp, velkommen til Norge. Hele kulturen vår er rasistisk, vi jobber med saken.” gjør det lettere å skille ut dem som faktisk har en rasistisk agenda.
For dem er det flere av enn du tror.
Også her, i dette lille landet.
For å faktisk kunne slåss mot rasismen, må vi kjenne den igjen i oss selv.
Jeg jobber med at faenskapet skal slutte her.
Men jeg tror det kommer til å ta en generasjon eller tre før det virkelig monner.
Og det er ikke en jobb vi kan kvotere oss ut av.
Vi må skrive nye fortellinger.
Fortellinger der hvitheten tar mindre plass.
Og ja, som den oppmerksomme leser kan se, skriver jeg til et hvitt du.
Det er bare er bare oss hvite som kan velge om vi vil forholde oss til rasismebegrepet.
Alle andre lever med det tett på kroppen.
Er du klar for å jobbe videre med rasismen?
På tide å lese seg opp.
Bruk pengene dine på svarte forfattere.
Kjøp e-boken Rasismens poetikk av Guro Sibeko.
Hun tok jobben med å møte i Dagsnytt 18 og minne alle om at de faktisk er rasister.
Belønn henne med å kjøpe boken nå.
Du kan lese den om et minutt, og hun får betalt for jobben sin på Dagsnytt 18 i penger.
Har du ikke lest Camara Joof ennå?
Kjøp og les den i dag.
Har du ikke lest Sumaya Jirde Ali ennå?
Kjøp og les den i morgen.
Les Toni Morrison.
Les Nikki Giovanni.
Legg til flere bøker til denne listen.
Les dem.
Bruk bøkene.
Bøker er den beste måten vi kan flytte inn i noen andres verden på uten at de må svare på de plagsomme spørsmålene våre.
Send dette innlegget videre til alle som trenger det.
Kjøp.
Gi så det svir.
49 kommentarer til “Jeg er rasist”
[…] nye ting om nazisme.)Dette med å se på seg selv som helten er viktig. Da jeg skrev innlegget “Jeg er rasist” under Black Lives Matter, fikk jeg mange kjipe meldinger. En av dem lød: “Du gjør meg […]
[…] Klikk her for å lese det. […]
Det er jo ikke rart at nordmenn blir rasister. For 30 år siden fantes det ikke rasisme i Norge, Norge har lenge vært verdens minst rasistisk land. Og ikke nok med det, vi har også vært verdens snilleste, mest hjelpsomme og godtroende folk.
Nå fylles til randen med utlendinger som ikke har noen grunn eller rett til å være her. Og vi nordmenn kalles rasister hele tiden. Vår egen regjering kalles oss rasister. Statsministeren vår holdt en tale for noen dager siden og prater om det fæle hatet blandt oss nordmenn og den grusomme fremmedfrykten vi har. Hun ga oss klar beskjed, vi må skjerpe oss og være snillere med NAV-snylterene fra afrika.
For det første så kan Feit-Erna Solberg kysse rasshølet mitt hele dagen lang. Jeg hører aldri på landssvikere. For det andre så er jeg nå en stolt rasistisk nordmann. De kaller meg rasist uansett hva jeg gjør, så da kan jeg like gjerne omfavne det. Jeg er nasjonalist og det er helt i orden. Jeg elsker Norge og jeg hjelper nordmenn. Utlendingen kan reise hjem til landene de ødela og torturere hverandre der. Dette er vårt land, det har vært vårt land i 1000 år og ikke faan om jeg blir med og donerer landet mitt til afrika bare fordi Feit-Erna kaller meg en rasist. Jeg skal faan meg tatovere ordene ” Stolt Norsk Rasist” med store bokstaver over hele armen min. Nå om dagen er så er ordet rasist en hedersbetegnesle. Enten er man en rasist som bryr seg om landet sitt og folket sitt, eller så er man en hjernevasket selvutslettende venstreekstremist. Det er et enkelt valg, jeg velger rasismen. Norge var et fantastiskt sted. Også åpnet vi døra og slapp inn hele verden og nå er Norge er toalett. Man får lyst til å grine. Hvor skal vi flykte? Kan noen forklare for meg hvor vi nordmenn skal flykte? Vi har kun ett land.
Hvilken krig var det som tvang familien din til Norge? Bare lurer, fordi jeg kan ikke huske at det har vært en krig i polen de siste 80 årene…
Var det NAV som lokket dere? Gratis alt ble for fristende så dere `flyktet` fra polen? Er du klar over hvor drittlei vi nordmenn er dere snyltende utlendinger? Hva om jeg reiser til polen og tar alt som er deres, hadde du likt det? Jeg har hatt polakker på døra mi mange ganger og det eneste dere spør om er gratis penger. Den forrige polakken som prøvde seg, kjeppjaget jeg nedover veien. Og ser jeg det svinet igjen så knekker jeg armene og bena hans og dumper han i en grøft. Kom dere hjem, ferien er over. Nå er det faan meg nok!
Så lenge muslimske foreldre fôrer sønnene sine med at vi “vanntro” jenter er horer vil man med god grunn føle seg mer utsatt om man i en bakgate møter på tre mørke menn kontra tre hvite. Det muslimske kvinnesynet er forkastelig og det er der man må begynne jobben. La invandrer kvinner få være egne individ fremfor eiendeler til mannen.
Slå hardt ned på æresdrap og fjern denne ukulturen så skal man se at synet til mange etnisk norske vil endre seg.
Dere norske damer har stemt på dette. Jeg har sett dere gå i tog med tårer i øyene og plakater som sier “Refugees please steal my land and rape me in the ass!!” Norske kvinner har kjempet for å slippe afrika og arabistan inn i Norge. Fordi dere er jo så snille, man må jo hjelpe folk, ikke sant.
Vel, dere fikk viljen deres. Nå smyger afrikanere og arabere seg rundt hushjørnene på jakt etter billige norske horer de kan banke og voldta. Er dere fornøyde nå? Dere fikk det dere ville ha så vil jeg ikke høre noe klaging. Når du ligger i en bakgate Anne, med 23 arabere oppå deg og du har pikk i alle hull så vil jeg ikke høre ett jævla ord fra deg. Ingen klaging. Det var dette du ville ha. Lykke til og kos deg. Jævla norske tipser, dere er verdens verste kvinner, dere har knust Norge. Dere fortjener all faanskapen dere får.
Her var der mye hummer og kanari. Rasist er man ikke fordi man forteller en dårlig vits, men dersom man ser ned på andre mennesker som har en annen hudfarge pga nettopp hudfargen. Så enkelt er det. Mange blonde nordmenn jobber med flinke kolleger av alle hudfarger og tenker overhodet ikke over hvilken hudfarge de har.. Vi er og mange blonde nordmenn med ektefeller fra ikke nordiske land, i følge artikkelforfatteren er vel vi og rasister?
[…] Jeg greier ikke skrive lange, utleverende tekster der jeg later som jeg, du og alle er rasister. […]
Er svarte også rasister da. Om de ikke har hvite mennesker i bøkene sine (med handling fra Kongo)? Tror du bruker feil ord. Kanskje mener du at man er “mangfoldsblind” eller “raseorientert etter egen virkelighet” eller noe annet. Men man er ikke rasist. Å være rasist betyr at man mener at en rase er overlegen en annen. Overraskende at en forfatter ikke respekterer den konkrete betydning av et ord. Og litt skummelt.
Dette er ekstremt. For et grusomt forenklet menneskesyn du fremviser, der du ikke ser at mennesket er foranderlig men får fastsatte merkelapper og karakteristikker basert på noe så intetsigende som hudens farge! Ja du er sikkert i sannhet rasist. Men hold resten av oss utenfor. Slutt å projisere og generalisere.
Dette er klokt, helt på kornet, Ida. Jeg leste “White fragility” over helga og anbefaler den til alle jeg kjenner. Nå skal link til dette innlegget spres også!!! Takk!!
[…] Det er her fremfor alt verdt å merke seg den økende aktiviteten til de som forfekter den uvitenskapelige raselæren man finner i «kritiske hvithetsstudier», hvor man i praksis blir opplært til å se med skepsis på hvit hud. Dette har også begynt å dukke opp i mer subtile former i nyhetsbildet. Fokuset har tildels dreid fra å opplyse om rasisme, til å gi hvite dårlig samvittighet og rykte. Trangen til å hamre løs på de med hvit hud manifesterer seg iblant gjennom personangrep i åpent lende, eller også mer generelle «teoretiske» betraktninger rundt den akk så skammelige hvitheten. La oss se nærmere på et eksempel fra Ida Jackson. […]
Dette er ikke anti-rasisme, dette er dogmatikk og religion.
En dogmatikk som mer enn noen annen ideologi er med på å gjøre skillet mellom “oss” og “dem” enda større. Velmenende, men direkte farlig.
Fint! Da er vi endelig i mål. Det er rart det har tatt så lang tid å sette så enkle ord på det som har vært insinuert fra mange hold de siste årene: Å være hvit ER å være rasist! Creds for bringe det hele til den ytterste konklusjon! Resultatet dog, enten man liker det eller ei, er bare at samtidig som man ikke kommer lenger blir hele konseptet most til en ugjenkjennelig guffe av momentumet som har skjøvet det frem. Fragmentert, vrengt, opp-ned og speilvendt…. «Rasisme» blir herved fullstendig absurd, (les. Meningsløst å benytte) all den tid det insisteres på at det er et brukbart begrep for å dekke alt fra den rasistiske handlingen det er å bli født av to etnisk norske foreldre (rett inn i et tokjønnet, og dermed sexistisk hjem?) til å planlegge og gjennomføre holocaust, eller som beskrivelse av hutuene i sitt forsøk på å drepe samtlige av sine millioner av tutsinaboer (eller var det omvendt…aiai…kunne googla meg ut av superrasiststempelet jeg nå vil få, men jeg gadd ikke, for jeg husker heller ikke hvem det var som sendte hvem i gasskammeret, jøder eller nazister!? Men det spiller jo ingen rolle da begge etnisiteter er hvite og dermed klink rasister hele gjengen uansett!
Jo..det var sånn det var: Det var jo de hvite som sa til hutuene og tutsiene at de var ulike, og dermed er havnet også nok et svart folkemord kun på hvite hender. Der skylden og skammen for opphopningen av alle diabolske tendenser hører hjemme, og i uoverskuelig fremtid skal arves av alle kommende generasjoner.
Så vil jeg legge til en ny påstand: DU..vet hvem du er! Du er ikke homofil, ergo hater du homofile. Har du karakter så plasser deg selv i sosial gapestokk! Det ville vært en start i hvertfall.
Og til artikkelforfatter: Når «rasist» er fratatt enhver mening, synes jeg du skal finne på et nytt ord som erstatter den uhyggelige -ismen, holdningen, heders-og skjellsordet som det ubrukelige «rasist & rasisme» en gang betød!
Ku Klux Klan, eller KKK, blir ofte nevnt som et eksempel på en rasistisk organisasjon, og i den lange Wikipedia-artikkelen om KKK, så er det nevnt 15 drapsoffer fra 1950- og 1960-tallet, alle oppført med navn. Imidlertid er det andre organisasjoner som utförte black-on-white seriedrap i den samme perioden, og som har fått har fått langt mindre oppmerksomhet. “Zebra-drapene” er lite kjent i USA, og i Norge er det vel knapt noen som har hørt om dem.
Historien om «Zebra-drapene» (Black-on-White) høres nesten ut som noe ut av en film, selv om det aldri ble laget noen film om dem. I flere tiår hadde Nation of Islam – de såkalte “svarte muslimene” – forkynt at hvite var “djevler”, et produkt av gale forskeres kontrollerte avlseksperiment, og at det å drepe slike “djevler” var en påbudt religiøs handling. Så i 1972 bestemte elementer i sekten seg for å omgjøre religiøs dogme til faktisk praksis, og startet en organisert kampanje for å drepe så mange tilfeldige hvite menn, kvinner og barn som de kunne. Angrepene skjedde i hele California, men spesielt sentrert i Bay Area og byen San Francisco. Et av de påståtte motivene var å terrorisere de lokale hvite til å flykte fra byen, og dermed tillate etablering av en svart dominert storby.
De svarte angriperne gikk typisk ut alene eller i par for å begå drapene, og valgte vanligvis ut tilsynelatende sårbare ofre på gata i skumringen eller i mørket. Noen ganger ble ofrene kidnappet og ført tilbake til trygge hus for å bli torturert og drept av hele gruppen, mens kroppene deres deretter ble partert og kastet.
I følge vitner trengte svarte deltakere hver for seg å drepe totalt ni hvite menn for å bli tildelt den ettertraktede tittelen “Dødsengel”, og det ga dem retten til å få vist sine bilder i de svarte muslimske møterommene, mens dobbelt så mange poeng ble tildelt for slakting av hvite kvinner eller barn, med den begrunnelse at slike drap var mer psykisk vanskelige. Basert på antallet slike særegne drap – velkledde svarte menn som angrep tilfeldig hvite på gaten – anslo polititjenestemenn at det var over 70 slike drap i hele California, men basert på omfattende undersøkelser mente Clark Howard, som skrev boken «Zebra» om disse drapene, at det virkelige antallet kan ha vært over 270 dødsofre.
Boken «Zebra» av Clark Howard kan lastes ned gratis fra internet. Merk: Beskrivelsen av drapene er ganske detaljerte i denne boken og så definitivt ikke noe for folk med svake nerver.
I mellomtiden har «Zebra-drapene» nesten helt forsvunnet fra det offentlige minnet i USA, noe som er ganske bemerkelsesverdig gitt den massive oppmerksomheten som KKK har fått og fremdeles får.
Den var sleip! Du drar inn antall KKK-drap (i følge Wikipedia) på 50- og 60-tallet som sammenligningsgrunnlag, uten å nevne de tusenvis som ble lynsjet i sørstatene i KKK faktisk var aktive. Statistikk er gøy. La meg prøve!
“I følge Wikipedia ble mindre enn tre jøder gasset i hjel av nazistene på 50- og 60-tallet, mens den jødiske terrorgruppen Kingdom of Israel / מלכות ישראל i samme tidsperiode sendte ut brevbomber og skjøt og drepte uskyldige journalister. I følge en bok jeg fant på nettet er tallet fra Wikipedia alt for lavt og Kingdom of Israel har kanskje drept opp mot flere tusen.”
Hei! Jeg tror, med unntak av din egen individuelle humor, at du blander begrepet fordom med rasisme? Gadamer forklarer det ganske greit.
[…] siste uken. Jeg har fremdeles masse å lære. Vi har fremdeles masse å lære. Ida Jackson skrev «jeg er rasist og det er du også», fordi hun mener at rasismen ligger så i oss, […]
Ida! Du skriver fantastisk som alltid. Takk for det du skriver, jeg har nå kjøpt de tre første bøkene du anbefaler. Jeg skal oppfordre andre til å gjøre det samme. Samfunnet og ignoranse gjør at vi alle er rasister, eneste måten å bli mindre rasistiske er å tilegne oss kunnskap. Det må vi ved å lytte, og ikke gå i forsvarsposisjon.
Hm… Det innlegget bygger jo opp under rasisme. Det oppfordres riktignok til at man ikke skal tenke nedsettende om “de andre” og at “de” bør inkluderes. Men tankegangen om at folk kan grupperes etter hudfarge er like fullt tilstede 🤔 Ta kvoteringstanken for eksempel. Enten av brune barn inn i barnelitteraturen, eller kvinneandeler i idrettstyrer for den del. Den tar jo utgangspunkt i at en gruppe kan skilles ut basert på rase, hudfarge, kjønn osv. Og at denne gruppen er annerledes, nedvurdert, har dårligere forutsetninger og må hjelpes. Allerede der er man jo ute å kjøre … Argumentet mitt er at man ikke blir mindre rasist av å tenke, leve, snakke, kvotere og handle mindre hvitt (bare positiv rasist?), men ved å venne seg av med med fargebasert tankegang i det hele tatt.
Hm.. denne kommentaren skulle ligget et nivå opp, ikke på Johannes kommentar… 🤔
Tack för fin text. Du behöver dock inte skriva ut n-ordet eller lägga ut stereotypa rasistiska bilder för att göra din poäng. Det reproducerar och bidrar därmed till dehumaniseringen av svarta människor.
Enig med Erik om bruken av n-ordet og bildet. Det synes jeg ikke bidrar til å løfte den problematikken du ønsker å diskutere.
Totalt uenig. Dette er en stikke-hodet-i-sanden tilnærming som gjør en selv irrelevant når man ikke en gang tør ta i det man omtaler. Det gjør det samtidig vanskelig å vite hva i all verden man omtaler! Hva er egentlig n-ordet på norsk? På engelsk er “the n-word” nigger. Hva er det på norsk? Jeg vet ikke. Begrepet nigger har alltid hatt en fremmed klang på norsk, en importert hatytring som lyder rart. Ordet neger var såkalt nøytralt (de på femti pluss tviholder fremdeles på koblingen noir/negro/sort), men er blitt avskiltet etter 1990 som utdatert og støtende. Hvilket begrep er det vi ikke tør ta i her? Når man får en “the word that shall not be named”-tilnærming gir man ordet, i dets fravær, langt mer kraft enn det fortjener.
oh, også Cauleen Smiths 2015-prosjekt Human Readinglist_3.0: https://readinglisthumanthreepointo.wordpress.com/
Anbefaler også Christina Sharpes In the wake: On blackness and being (2017).
> En mann. En mann. En svart mann.”
> Så enkelt og så usynlig kan du si at en bok er for hvite og av hvite.
Det poenget er for billig. All litteratur oppstår i en kontekst, og med mindre du er en tilhenger av den litt kunstige autonomiestetikken (ref debattrekke i Morgenbladet 2004-ish), så leser du den også i lys av denne konteksten. Når jeg leser “Mønsteret rakner” så ser jeg ikke hvite personer framfor meg. Handlingen utspiller seg ikke på Hardangervidda og Achebe skrev boka i tid der afrikansk selvoppfatning var i endring. Det tar jeg med meg i lesningen. Det er kontekst, ikke rasisme, når han må beskrive de hvite som ruller inn i tilværelsen. Jeg antar en kineser også tar med seg en visshet om en setting i et nordeuropeisk land når hun leser Jo Nesbø. Når du velger å se bort ifra dette fratar du også folk deres evner til å være noe annet enn dumme konsumenter som leser ordrett.
Folk er forskjellige. For min egen del må jeg bare si at jeg er veldig fleksibel. Jeg merker det veldig godt når jeg bytter miljø. Noen ganger : Oj, her var det mange østasiater!Andre ganger mer generelt: Her var det mange innvandrere! Og jeg prøver å kartlegge akurat hva slags miks det er. Og, ja også : Her var det veldig hvitt! Så jeg personlig er i hvertfall ikke fargeblind, selv om det skifter fort hva jeg synes er “normalt”. Det rasistiske i meg, hva er det da? Vel: De siste årene tenker jeg “kjedelige og lite verdensvante” når det er overveldende hvite. I internasjonale miljø er jeg veldig var på det jeg tror er bakgrunnen deres. Uheldige flyktninger eller fremadstormende proffessionals? Og så blir jeg driitirritert når folk ikke greier å lære seg navn fra andre land enn deres eget. Men jeg synes det er vanskelig selv også. Så ja. Vanlig høflighet gjør nok at jeg må anstrengevmeg litt for ikke å forskjellsbehandle eller forhåndsdømme. For min del var det en treningssak, og jeg synrs det går nesten av seg selv nå. Det bør være en del av oppdragelsen at man anstrenger seg for å vise respekt og fordomsfri interesse for alle. Det blir man aldri god nok på. Jeg har innsett at det kan være litt anstrengende, men det er jo veldig hyggelig også da 😀
Jeg er så enig. Noe av det vanskelige med å ha denne samtalen er at rasismebegrepet er så ladet, og det er så lett å gå i forsvarsposisjon i stedet for å reflektere over strukturer i samfunnet og hvordan de påvirker ditt eget liv, direkte og indirekte. Bare det å kunne tenke på rasisme som et problem som ikke angår meg selv er jo et massivt privilegium. (Ingen ikke-hvite jeg kjenner i Norge har den luksusen.) Det betyr ikke at jeg er ond, eller slem, eller rasistisk med vilje, eller at jeg skal føle skam og skyld over hudfargen min. Men det betyr at jeg har ekstra ansvar for å lytte, tenke kritisk, og både jobbe med egne reaksjoner og holdninger rundt meg. Det å bli utsatt for rasisme, tilsiktet eller utilsiktet, er faktisk verre enn at vi syns det er ukomfortabelt å snakke om rasismen rundt oss og i oss alle.
Syns ellers det er interessant å sammenligne reaksjonene nå med de som kom under MeToo-bevegelsen, og hvordan det (til en viss grad) forandret samtaler om kjønnsdiskriminering. Selv om det der også kom mange svar av typen “men JEG har aldri trakassert noen #notallmen”, “menn kan også bli voldtatt”, osv., så fikk mange øynene opp om at det handler om (u)kultur og strukturer. Hvis det du tar med deg fra teksten over er “men JEG har aldri fortalt en negervits”, eller “innvandrere kan også ha rasistiske holdninger/diskriminere nordmenn”, så har du missa poenget.
Tusen takk for en veldig god tekst! Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Jo mer jeg leser og lærer om rasisme, jo mer overbevist har jeg blitt om at jeg, dessverre, er rasist, men med det følger forhåpentligvis også en større bevissthet, og med det igjen, handling. Jeg har også hørt (fra en venn, så vet dessverre ikke hvem som opprinnelig har sagt det) at den første reaksjonen man har til noe er en reaksjon man er tillært av samfunnet, og som man kanskje aldri vil bli kvitt, men ved å tenke kritisk over sin egen spontanreaksjon kan man kanskje klare å bekjempe egen iboende rasisme og andre undertrykkende strukturer. Med andre ord er det tanke nr. 2 som teller. Jeg har blitt oppdratt til å ikke være rasist, og jeg har bygget identiteten min rundt blant annet ideen om at jeg ikke er rasist, og det er vanskelig og ubehagelig å bli konfrontert med at dette ikke stemmer. Jeg har for eksempel sett rasisme uten å si ifra, og det er utilgivelig. Dagens situasjon er bevis nok på at vi som er hvite ikke har gjort det som var krevd av oss, oppdragelse og politiske holdninger til tross. Vi må ikke få dette til å handle om alt det vi “tross alt har gjort,” for dette handler om alt vi ikke har gjort. Jeg håper det vi nå ser er starten på en reell endring i bevissthet, holdninger og strukturer i samfunnet. Takk igjen for teksten din.
Da jeg vokste opp på Blystadlia, i Rælingen, var «hvite nordmenn» underrepresentert i klassen min. Min familie innvandret fra Polen, min bestevenn var halvt Marokkansk, en annen venninne fra Vietnam, Thailand, Pakistan, Iran, Irak, Tyrkia, Bangladesh, Chile, Israel, Gambia. Alle bodde i blokk, noen få i rekkehus. Vi hadde internasjonale dager på skolen, der familiene fra de ulike landene hadde stand med flagg, fakta om landet sitt, og typisk mat fra de ulike landene. I barnebursdag spiste jeg de nydeligste hjemmelagede retter fra hele verden, vårruller, samosas, tortillas, børek, piroger.. Jeg tenkte ikke over hudfarge som barn. Vi begynte etter hvert å mobbe hverandre for å være fra et annet land, men det føltes ikke som hat. Jeg ble kalt jordbærplukker/maler, andre ble kalt guling/hviting/svarting/andre xenofobiske ting. Men hun som kom fra Trøndelag ble mobbet for å være Trønder. Det var en trygg, god oppvekst, der jeg lærte om toleranse. At alle er forskjellige. Det har alltid vært en selvfølge for meg at jeg ser ulike hudtoner når jeg entrer et rom. Først når jeg begynte på videregående, havnet jeg i en helt «hvit» klasse. Det var veldig rart, og jeg husker at jeg tenkte over det da.
Husk at Norge er et stort land, og særlig øst for Oslo er det mange som vokser opp som meg. Det som samlet oss på Blystadlia, var fattigdommen, ikke bare det å være innvandrer, eller barn av innvandrere, ikke svart/hvit. Jeg vil tro at det å vokse opp i en helt «hvit» by, med eneboliger og trampoline i hver hage, gjør deg mer sårbar for disse tankene du beskriver. Alle vet at gamle mennesker, som ikke har vært eksponert for mennesker med annen hudfarge, kan si rasistiske ting. En jente i klassen min under studiet, som er vokst opp som deg, uten innvandrere rundt seg, fortalte meg at hun var redd for å gå på Grønland i Oslo. Jeg synes det er ignorant, fordomsfullt, idiotisk, men jeg vet ikke om jeg ville kalt det rasistisk. Jeg ville aldri brukt N-ordet, for eksempel. Det å jobbe for integrering er det beste vi kan gjøre. Fremover håper jeg vi slutter å se hudfarge, og heller jobber for å behandle alle likt, med toleranse og respekt. Diskusjon er bra, men handling er bedre.
Jeg liker de konkrete tipsene om hva man kan gjøre for å bidra i denne kampen. Det er noe alle bør tenke gjennom. Dessverre er rasisme fremdeles et stort problem i Norge og verden i dag.
Ja, jeg er såkalt hvit og målgruppen for teksten. Dette er første og formodentlig siste gang, jeg er blitt kalt rasist av en person jeg ikke kjenner, som heller ikke kjenner meg. Må for øvrig legge til at jeg ikke er sint, men stusser over virkemidlene og påstandene du bruker for å komme frem til konklusjonen.
At du mener Norge er et rasistisk land, bestående av en rasistisk kultur er så absurd å hevde på generell basis, at det i beste fall må falle på sin egen urimelighet. Særlig hvis begrunnelsen er eksemplene i teksten. Nå, så er jeg kanskje ikke i posisjon til å avgjøre det, fordi jeg er hvit, men jeg har da lært ett og annet om hva rasisme er og kan innebære, gjennom bøker, artikler og personlige historier. Se det, jeg har en formening om rasisme selv om jeg er hvit, og åpenbart ikke har kjent det på kroppen selv.
Flere av dine anekdotiske eksempler har etter min mening lite med rasisme å gjøre, og innebærer en neglisjering av begrepet som sådan, og som det er blitt påpekt, en fornærmelse mot de som virkelig kjenner ekte rasisme på kroppen. Eksemplet ditt vedrørende de tre vitsene på toget, attpåtil med subjektet i vitsen til stede, sier mer om deg, enn rasisme i Norge. Jeg har aldri vært i nærheten av tanken på å gjøre noe lignende.
Jeg tegnet for øvrig også hvite mennesker. På hele trinnet mitt var det én mørkhudet. Alle vennene mine var hvite. Jeg kjente ingen fargede. Jeg tok ikke et bevisst valg om å tegne hvite. Gjør det meg til rasist? Eller kan det være at miljøet jeg befant meg i har spilt en ikke helt ubetydelig rolle for oppfatningen til en 6-åring som knapt har lært om rasisme på skolen, eller gjort seg noen tanker om hudfarge over hodet?
«Alle hvite forfattere» beskriver ikke hudfargen på de hvite, men sier i fra når det kommer en mørkhudet. Er det rasisme? Eller er adjektivet del av et litterært grep som brukes for å beskrive en karakter i boken og gi historien liv? Ingen forteller deg at noen er hvit eller svart på film, men vi ser det likevel. I boken må vi bli fortalt for å vite.
Grunntanken i rasisme innebærer å hevde at noen er mindre intelligente på grunn av sin hudfarge. Det har ikke mye med disse banale eksemplene å gjøre.
Er ikke poenget at vi bidrar til å opprettholde det hvite privilegiet hver gang vi har sett rasisme men ikke tatt til motmæle på vegne av dem vi har sett oppleve det? Eller at vi som hvite kan nyte at vi aldri blir sett ned på pga hudfargen vår? At det er komfortabelt for oss selv om vi kanskje ikke liker å si det høyt eller innrømme det overfor oss selv? Jeg mener at det er viktig at vi starter med å skjønne at kampen for en permanent endring og likeverd for alle starter inne i oss selv, hvor vi forhåpentligvis kan luke ut all tilsiktet eller utilsiktet rasisme som finnes inni oss.. Utilsiktet rasisme er fortsatt rasisme selv om den egentlig ikke var ment sånn. Jeg tror det er bra at forfatteren påpeker at vi som hvite på et eller annet tidspunkt livet har vært rasistiske ved å enten ikke stå opp i mot dem som har vært rasistiske eller unnlatt å forsvare ofrene for rasisme.. Siden det å bare la det være kanskje har vært komfortabelt for oss, siden vi da ubevisst eller bevisst er med på å opprettholde våre privilegier. Jeg mener at hvis alle hvite (og svarte) går inn i seg selv for å avskaffe dette hvite privilegiet så vil det på sikt føre til likeverd og respekt blant alle mennesker på jorden, erego vil det ikke være et privilegie forbeholdt noen men en grunnleggende menneskerettighet for alle som forhåpentligvis vil bli respektert av alle en gang i framtiden..
“Er ikke poenget at vi bidrar til å opprettholde det hvite privilegiet hver gang vi har sett rasisme men ikke tatt til motmæle på vegne av dem vi har sett oppleve det?”
Vel, hvor er det norske folket når iranere daglig blir undertrykt, lynsjet og diskriminert på grunn av sin legning eller ønske om å vise frem kroppen sin? Objektivt sett, er det et langt mer utstrakt problem. Det er bare det at det skjer så langt unna oss, men det skjer i Norge også, bare i det skjulte. Muslimske jenter og barn (ikke majoriteten som i Iran, men en for stor gruppe) blir nektet av æreskultur til å leve frie liv, selv etter de fyller 18 år.
Jeg tror for å være helt ærlig at folk ikke bryr seg og bare møter opp for å selv mette sitt eget ego og føle at man bryr seg. Det er et billig triks.
Personlig møtte jeg ikke opp på demonstrasjon, og jeg postet ikke noe med #blackouttuesday. Jeg vet med meg selv at det bare ville vært et skalkesjul. Jeg er litt rasistisk som alle andre, og jeg fokuserer heller mine krefter på å ta min del av jobben. Tenke godt om alle mennesker og snakke med personer før jeg antar hva de mener.
Store deler av innlegget ditt bærer preg av en temmelig idealistisk overflatisk tankegang uten nyanseringer. For øvrig er er jeg enig i mye av det du skriver. Poengene du kommer med forutsetter derimot en annen diskusjon, det er ikke der skoen trykker i mitt innlegg. Poenget mitt er at artikkelforfatteren etter min mening enten (1) ikke har forstått hva rasisme innebærer, eller (2) har rett i at det er mye rasisme også i Norge, men feiler totalt med å underbygge standpunktet sitt.
Jeg vil bare si tusen takk for en tydelig og god tekst som setter ord på alt dette jeg har tenkt og følt mye på selv de siste årene. Jeg er hvit og privilegert og kjenner stadig på at jeg møter meg selv i døra når det gjelder rasisme. Jeg har lenge ønsket og delvis forsøkt å få til samtaler om rasisme som ikke er redusert til ond vs god, der man enten er wok eller nazist. Jeg tror slik tekster som denne kan bidra til en ærlig samtale som faktisk kan hjelpe oss til å snakke bedre, handle bedre og være bedre mennesker. En samtale der vi anerkjenner de systemiske og menneskelige feilene, slik at vi faktisk kan gjøre noe med dem. Takk! (og tusen takk for gode anbefalinger! de følges opp!)
Sjelden har jeg sett så mange ord satt sammen på måter som er meningsløse. Du synser helt ukritisk i vei, bruker viktige begreper som putefyll, og laster på med hauger av ugyldige argumentasjoner.
Du mangler rett og slett troverdighet når du påstår at du for 15 år siden satt på bussen og fortalte negervitser. Hvilken planet var du på i 2005? Jeg tror at dette er noe du finner på nå for å gi mening til dine kunstige argumentasjoner i dette innlegget.
Slik jeg forstår deg mener du at det er rasistisk å glemme å putte inn flere svarte mennesker i litteraturen? Slik jeg forstår deg mener du at det er en rasistisk tankefeil å ikke legge merke til at vi er hvite. Forsøker du å innføre en ny liksomskam på linje med kjøttskam, flyskam og hytteskam. Jeg skal skamme meg over at jeg er hvit?
På ditt nivå, skal antall svarte mennesker vi putter inn i litteraturen definere hvor rasistiske vi er?
Du er både overflatisk og historieløs når du forsøker inndefinere dine banaliteter i rasismebegrepet, og det er en fornærmelse mot de hundretalls millioner av mennesker som lever i virkelig rasistiske samfunn rundt i verden, for eksempel i India, Kina og USA. Forsøk å sette deg litt inn i hvordan mennesker lider der samfunnene og følgelig menneskene har innbygde historiske rasistiske strukturer. Virkelig rasisme presser folk ned på alle måter.
Ta en kikk på definisjoner på rasisme når du først er i gang, og før du neste gang prøver å briljere med at du har tatt inn svarte i barnebøkene dine, og hvordan du liksom har utviklet deg fra å fortelle negervitser til liksom å være en antirasist.
Jeg er helt enig, sliter også med å forstå den argumentasjonen. Vi bor i et land hvor majoriteten av befolkningen er hvite mennesker, BY FAR. Dermed er det jo ikke så merkelig å tegne en hvit person eller se på en forsamling hvite mennesker uten å tenke at det er rart. Eller at det mangler svarte karakterer i norske bøker.
Nei, det er ikke merkelig. Det er helt normal oppførsel basert på landet og kulturen vi har vokst opp i. Og det er rasistisk. Det er poenget, sånn jeg tolker det.
Dette fungerer som allergi. Tankenes immunforsvar angriper febrilsk noe som ikke eksisterer.
Beklager jeg skjønner ikke dette helt. Jeg kjenner meg ikke igjen i noe av det du skriver. Hvorfor skal jeg beskrive meg selv som rasist? At jeg tillegger mennesker verdi etter rase uten at jeg helt vet det? Aldri!
Det handler ikke om hva du føler eller hvilken verdi du tillegger folk. Du tjener på rasismen. Og du er nok rasisme på tusen små måter du ikke vet det selv. Jeg vil anbefale deg å gå inn i sinnet og frustrasjonen du føler når du leser dette innlegget og spørre hvorfor du blir sint. Hadde du faktisk levd på utsiden (typ hvis du var en del av en fremtidskoloni i verdensrommet), så tror jeg ikke du hadde blitt sint. Jeg anbefaler å lese White Fragility med et åpent sinn.
Vet du hva, dette synes jeg er bare tull og virker som et forsøk på å bare være original. Og jeg blir ikke veldig lett provosert. Ja, vi lever i et ganske skjermet samfunn og det vises ikke nok i ulike media av mennesker med innvandrerbakgrunn. Det er sikkert mange som er rasister og ikke vil innrømme det. Men å si at alle er det? Bare fordi de er født i dette landet? Om man er klar over små rasistiske tendenser i tankemønsteret, men ikke ønsker å la dem vokse, er man ikke rasist.
Jeg vet ikke hvor denne holdningen kommer fra, men kanskje du skal ta deg en titt i speilet og vurdere om det egentlig bare er du selv som er rasist. Du ser deg selv i verden.
Hilsen jente på 21 år som blir glad for å se mangfold og ønsker rettferdighet over alt.
Kan du anbefale flere gode barnebøker, på norsk?
Med antirasistisk perspektiv? Det er jo Lisa Aiasato. Men realiteten er at det nesten ikke er noen mørke unger i norsk barnelitteratur. Jobber med en anbefalingsliste på bøker jeg liker sånn generelt, men vi har et gedigent hull der. En far jeg skrev med fortalte at han var blitt fortalt av en Ark-ansatt at han kunne kjøpe en Thomasbok og tusje ham brun.
Kan virkelig anbefale Skylappjenta av Iram Haq. Den handler om et innvandrerbarn sitt møte med norsk kultur. Det er en bildebok, men finnes også som kortfilm, og ligger ute på nett. Vennlig hilsen norsklærer
Hva med barnebøker der hovedpersonene er dyr?
https://lesesenteret.uis.no/getfile.php/13277907/Lesesenteret/bildebok%20flerspr.pdf
Her er en liste fra lesesenteret ved uis over bildebøker med flerspråklig/ – kulturell hovedperson.
Begin by saying, a man or a woman or a child with white or black skin, so that what defines us first is our common humanity. Then, we are short, fat, brown or blond, with white or black skin.
I’m not a black man, I’m not a white man, I’m a man and I have differences.