I år er det 14 år siden jeg ikke døde. 
14 år siden jeg våknet opp, dekket i ledninger.
14 år siden den første innleggelsen min på psykiatrisk.

Vet du hva jeg våknet av? Lyden av sykepleiernes Luciatog.
Jeg ble vekket av at en smilende, glitterpyntet svensk mann stakk en veldig hjemmebakt lussekatt inn i hånden min.

Redselen for å si noe feil

Jeg tenker på det hvert år 13. desember. Årets mørkeste natt.

Det er tabu å snakke om selvmord. Vi er redde for at det skal smitte. Alle er redde for å si noe feil.

Jeg ser venner av meg i sosiale medier omtale dem de har mistet :
“Min elskede valgte å forlate oss.”

Jeg forstår hvorfor de sier det. Men det eneste aktive valget jeg tok da livet mitt var tyngst, var å ikke dø. Behovet for å gå til grunne kjentes som et intenst dragsug. Å la være å følge impulsen var som å kvele et nys. 

«Men ville du ikke bare ha oppmerksomhet?»

All suicidialitet handler om oppmerksomhet. Litt “Jeg skal vise dem” og “jeg skal hevne meg”, en god dose av den selvdestruktive solipsismen: “De har det bedre uten meg. Jeg er verdens negative sentrum.”

Jammen mente du alvor?

Folkens, de aller fleste unge mennesker aner ikke hva døden er. Selv når den roper på dem. Det er derfor de kjører for fort og klatrer for høyt og ikke bruker sikkerhetsbelte. Jeg kan ikke rekonstruere hva jenta i sykehussenga egentlig trodde at kom til å skje. Men jeg vet at kjerringa jeg har blitt får åndenød og forsinket dødsangst hver 13. desember. Alvoret i intensjonen har ingenting å si. Konsekvensene bryr seg ikke.

Hviskingen og han som sa det som det var

Det var mye hvisking året jeg ble lagt inn for første gang.
Folk gikk stille i døra, visste ikke hva de skulle si. Ingen visste hva de skulle si. Derfor husker jeg utrolig godt han som faktisk sa det til meg:

“Ida, ikke dø. Det er dumt å dø.”

Alle andre spurte “Hvorfor?” 
Noen sa: “Det er egoistisk å ta livet av seg.”

Som om det hjalp det plukk.
Jeg hadde en stemme i hodet som sa:
“Du er et monster som ødelegger livet til alle rundt deg, du gjør luften på t-banen giftig med å sitte der.”

Det var egoistisk for andre, men ikke for meg.
Jeg var spesiell.
Spesielt forferdelig. 

«Ikke dø. Det er så dumt.»

Han sa ikke:
“Livet er verdt å leve.”

Han sa ikke:
“Det kommer til å bli bedre.”

Han beskrev en tur han hadde hatt til havet. Solnedgangen mot huden. Lukten av saltvann. Det var grunn nok til å finnes, sa han. «Du vil kjenne solen mot ansiktet så lenge du kan.»

Han var ikke spesielt klok. Eller snill. Jeg tror han prøvde å få meg til køys.
Men han var den eneste som sa direkte det jeg tror mange tenkte den gangen:

“Ikke dø.”

Jeg tror ikke på et verdig liv

Vi har en fortelling om at livet må ta slutt hvis smerten er for stor.
Hvis du trenger for mye hjelp.

Jeg hadde den fortellingen selv.
Du kan klistre så mange diagnoser du vil på den psykiatriske pasienter jeg var. Men det opplevdes som å bli overfalt av en smerte som var så stor at jeg ikke klarte å romme den.

Så mye smerte, tenkte jeg, må bety at det er slutt.

Men folk lever med mer smerte enn meg hver dag, og det er fremdeles bedre å være i live enn å ikke være det. Det finnes alltid vind og regn og lukten av syriner i mai.

Jeg tror ikke på et verdig liv.
Jeg tror på liv, punktum.

Jeg skriver denne teksten for å kunne sende tilbake i tid til den jenta jeg var.
For å si til deg det en tilfeldig mann sa til meg da jeg trengte det:

“Ikke dø, det er så dumt.”

Glassmanet og liv

Jeg pleier å si at hvis jeg hadde valget mellom å dø og å fortsette livet som glassmanet, så hadde jeg alltid valgt glassmanet. Havet er jo havet.

Kjære deg, jeg vet det er en tung tid. Det er færre muligheter til å få hjelp. Til å gå på trening.
Til å få en klem.

Har du det vanskelig, så er denne teksten til deg. Jeg vet hvordan det er å ha en hjerne som overtaler deg til å gjøre det slutt. Men ikke hør på den.

Ikke dø.

Jeg kan ikke love deg et fantastisk liv (selv om mitt ble ganske fantastisk etter hvert).
Men jeg kan love deg liv, punktum.
Og det er enormt. 
Ingen av oss trenger mer enn dét.

Årgangsblogging

Jeg skrev om 13. desember i 2008.

Klikk her for å lese hva jeg skrev da jeg var 21.

Ida, hvordan greier du å skrive om sånne personlige ting?

Dét er en teknikk jeg kan lære deg.

Klikk her for å laste ned sjekklisten min for å skrive personlig.

Ved å laste ned sjekklisten, melder du deg også på e-postlisten min.
Da får du ukentlige trøstebrev fra meg.

Er det noen i livet ditt som trenger dette innlegget?

Klikk her for å finne en Facebook-lenke du kan sende på Messenger.