Når de slemme vinner

Jeg inndrar herved retten din til å late som at du ikke visste at høyreekstremisme er et problem.

Du burde spylt den ideen i dass da Breivik skjøt unger på Utøya.

Du burde skjønt det da Donald Trump sa at det var «very fine people on both sides» da nazistene viste seg i Charlottesville.

Men jeg skjønner at det er vanskelig å ta inn over seg at det finnes flust med nazister når du sitter på Twitter og diskuterer om ungdommen er blitt for hårsår.

Om rasisme egentlig er et problem i disse dager.

Om det er for mye identitetspolitikk og om folk er for lett å krenke.

Men nå gidder jeg ikke mer.

Jeg gidder ikke late som om jeg er vokst opp i denne velutdannede, høflige, borgerlige offentligheten.

Jeg er ikke fra Norge.
Jeg er fra Norges underliv.

Jeg kommer fra kommentarfeltet, ja DET kommentarfeltet, det du tror må være på tull.

Og som det er lett å ignorere når de kaller en norsk poet «fandens svarte avkom«.
Fordi det jo være et rart unntak.

Fordi de fleste her i den høflige offentligheten er hvite og cis og tross alt gikk på samme videregående skole som alle de andre som deltar i debatten.
De har aldri fått sånne kommentarer, eller hørt sånne kommentarer, så kanskje det tross alt står greit til?

Du lever i en boble, baby.
Og du har for lite kunnskap.

Nazisme er ikke en tankefeil.
Det er en ideologi.
Et livssyn.

Bestefaren min kjørte over grensa til Polen i bare underbuksa sommeren 1941, og skrev at han hadde vervet seg til Germanske SS Norge fordi han elsket Hilter.

Jeg er vokst opp med konspirasjonsteorier og rasisme som en del av verdensoppfattelsen min.
Og jeg skal fortelle deg noen sannhetens ord om den gjengen som stormer kongressen nå.

De ser på seg selv som heltene i denne historien.
De bor i et samfunn der alt de ser på som godt og bra er under angrep.
Da Biden vant, vant de slemme.

Bestefaren min så på seg som en helt.

(Jeg har skrevet om han før. Du kan lese om boken jeg skrev i 2014, Morfar, Hitler og jeg, her. Og kjøpe den her, de fleste sier at den lærer dem femti nye ting om nazisme.)

Dette med å se på seg selv som helten er viktig.

Da jeg skrev innlegget «Jeg er rasist» under Black Lives Matter, fikk jeg mange kjipe meldinger.

En av dem lød: «Du gjør meg kvalm.»

Jeg synes disse meldingene er interessante.

Morgenbladet lurte på om jeg ville la meg intervjue i en «Er rasisme et problem?»-tekst.
Det sa jeg nei til.

Jeg nekter å være med på en offentlighet der vi later som at det høyreekstreme ikke finnes.

Han som sendte meg meldingen om at jeg gjorde ham kvalm, hadde lett opp nummeret mitt og sendt en sint melding til en fremmed i affekt.

Det krever mye affekt for å sende SMS-er til fremmede.
Han lever i en verden som føles veldig farlig.
Der alt går feil vei.
Jeg sier ikke dette for at du skal synes synd på ham.

Men for at du skal forstå at han lever i en annen verden enn deg.

Han som sender sint SMS-til meg, vil beskytte noe han opplever som veldig truet.

Jeg kjenner den verdenen, fordi jeg vokste opp i den.
Jeg ble født inn i et Norge som var styrt av en farlig konspirasjon.
En ond gjeng som ville ødelegge landet vårt og selge det til Europa.

Den gjengen het Det Norske Arbeiderparti.

Da skuddene løsnet på Utøya, skjønte jeg hvorfor.
Fordi jeg hadde vokst opp med at Torbjørn Jagland var en skummel skikkelse som kontrollerte alt.

Det fantes pamfletter hjemme hos meg der det stod at Bilderberggruppen styrte verden.
At en ny verdensorden var på vei.

Jeg var et barn, og jeg tok til meg informasjonen som et barn.
Jeg husker å sitte på bussen med hasj-hodene i Moss og hviske om de som styrte alt, hørte alt.

Men jeg flyttet til byen.
Jeg flyttet til Internett.
Jeg stilte kritiske spørsmål til verdenen jeg var vokst opp i.

Jeg endte opp i en jobb der jeg hadde mektige Bilderberg-medlemmer i styret, og så dem glemme passord og surre med styrepapirene.

Det virket ikke akkurat som de styrte verden, gitt.
De hadde makt.
De hadde privilegier.
Men de hadde ikke total kontroll.

«Ida, hvordan skal vi klare å ha en god debatt om dette?»

Du kan ikke ha en debatt der en side tror at de er i en farlig krigssituasjon, og den andre delen tror de er i en forlengelse av den spennende tiden sin i Kulturutvalget på Chateu Neuf.

På samme måte som du ikke kan forvente at en svart debattant skal orke like mye som en hvit middelklasse-debattant.

«La oss ha en sivilisert samtale mellom Roar, som mener at Fatima er farlig, vil ødelegge Norge og må dø, og Fatima som gjerne vil gå på universitetet i Bergen i fred.»

Det er ikke en debatt, folkens.

Jeg er en del av problemet.
Jeg har ikke snakket om konspirasjonsteoriene jeg har vokst opp med.
Jeg har villet skåne slektninger og venner som har levd i det.
Som vil benekte alt jeg sier nå, fordi det er det de gjør.

De benekter det i Dagsnytt 18 og sender anonyme drapstrusler etterpå.
De later som om de tulla.

Men nå ser dere dem på TV, folkens.
Trump har fridd til dem hele veien.

My peeps.
Vi har dem, vi også.

Jeg har ingen løsning, folkens.
Men jeg kjenner dem.

Og første løsning på et hvert problem, er å innse at det er et problem.

Jeg vet du liker å tro at du bor i et land der alle tror på demokratiet.
Der alle tror at alle er like mye verdt.
Men det gjør du ikke.

Bestefaren min trodde at det burde bo folk med samme hudfarge som ham i det landet han bodde i, for at det landet skulle kunne fungere.

Og at det fantes krefter som drev en blodkrig for å sørge for at landet kunne ødelegges av feil blod.

Denne idéen lever fremdeles.

Vi kan for lite om den.
Vi kjenner den ikke igjen før den juler opp noen.

Steg en er å våkne opp.
Velkommen til virkeligheten jeg er født inn i.
Den er ikke et trivelig sted.

Du kan følge meg på Twitter.
Du kan melde deg på nyhetsbrevet mitt, Mandagsmedisin, hvis du vil ha trøst & politisk oppvåkning.

3 kommentarer til “Når de slemme vinner”

  1. For en god tekst, Ida – og halve meg, den delen som har familie langt utenfor ring 3, kjenner meg veldig godt igjen. Den andre delen, som er tredje generasjons Osloboer, oppvokst i Ullevål Hageby og som nå jobber i et departement der vi er veldig veldig mye i utlandet, vil bare si at det bør søren ikke være noen overraskelse for oss heller. Etter en del samtaler og hendelser vet man godt at det i mange tilfeller er frykten for hva andre kommer til å si som gjør at så få fra ‘møblerte hjem’ deler sine tanker om andres menneskeverd.

  2. Dette er sterkt og godt skrevet. Ubehagelig å lese, absolutt, men desto viktigere.
    Takk for at du orker.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.