Fødselsopprør nå:

Slutt å ta fitta for gitt.

Dette blogginnlegget har en skikkelig drøy tittel for at du ikke skal bli sjokkert over innholdet. Her blir det livmorhals, etterbyrd, bæsj, voldtekt og død. Share and enjoy.

Du finnes.

Ergo har noen født deg. 

Ida Jackson, Fritt etter Descartes.

Det finnes bare én vei til livet: Gjennom livmoren.

Hadde du en fraværende far, kan det være du aldri traff ham.
Men selv om du ble oppdratt av noen helt andre enn den du grodde inne i kroppen til, delte du oksygen, næringsstoffer og blod med dem i ni måneder.

Uansett hvilken relasjon dere hadde, kostet du strekkmerker, steinharde pupper, preventiv klipping, plutselige rifter, blod og bæsj og etterbyrd. 

Dette er «den lille forskjellen.» Den er er temmelig stor.

Likestilling er en løgn.
Det er forskjell på opphavet.
Det var bare én person som risikerte livet sitt for at du skulle få livet ditt.

Du må ikke føde for å bli forelder.
«Forelder» er en arbeidsbeskrivelse.
Er du dekket av gulp? Koker du flasker? Er du våken om natten? Bærer du?
Lytter du etter barnelyder når du er på do?
Da har vi samme jobb.
Hvordan du fikk den, er irrelevant.  

Men har du livmor, er reproduksjon noe helt annet enn det er for alle andre.
Har du livmor, kan reproduksjon skje med deg.

I moderne, feministisk diskurs er voldtekten “det verste som kan skje.”
Det var ikke sånn før abortloven.
Før var det verste som kunne skje, at du måtte føde og ikke ville det.

Det er derfor det heter uløkka.

Når vi snakker om fødsel, må vi alltid huske på at uønsket svangerskap, fødsel og barsel er vold. 

Jeg tror at å hjelpe hverandre i fødsel, var en av hovedgrunnene til at menneskeapene fant sammen.

Vi har store hoder.
Vi kan ikke gjøre som kattemor og gjemme oss for å føde i fred.

Likevel er fødsel tabu.

Adrienne Rich skriver at kjernen i patriarkatet, er forakten for mors kropp: Det er ingenting som er så ekkelt og skittent og tabubelagt som at vi alle kommer fra fitta. Vi vil helst glemme det.

Jeg skriver dette, fordi jeg vil at du skal bry deg om fødsel.
Uansett hvor barnløs og livmorløs du er.
Du kommer herfra.
Og fødselsomsorgen trenger din oppmerksomhet.

Pandemi-tiltakene er snart et år.
Fremdeles lar vi det være opp til hvert enkelt helseforetak hvem som får være med når ungen skal ut.

Får partner være med?
Vi får se!
Får venn eller doula være med?
Sjelden. 

Mens WHO anbefaler at alle som føder får ha med minst én støttespiller som ikke er helsepersonell, har Norge gått et år med dårligere retningslinjer for fødsel under pandemi.

Kostnaden bæres av den som dytter babyen ut.

Sterke innlegg har blitt delt under hashtaggen #jegføderikkealene.

Men ikke sterke nok.

Jeg får lyst til å rope:

Du er livets opprinnelse! Ikke unnskyld deg når du ber om hjelp!

Naturlig, naturlig, farlig, farlig

Jeg hadde en traumatisk fødsel. Jeg klarte meg fordi jeg hadde med nok hjelp.

Min mann og min beste venninne holdt meg flytende gjennom en komplisert forløsning og dramatisk hastekeisersnitt. Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig.

Hver gang jeg sier dette, får noen et behov for å forsvare sosialdemokratiet.
Å fortelle meg at deres fødsel gikk bra.
At de fikk god hjelp.

«Det er mange fødsler som går bra, det er jo en naturlig prosess» sier de.

“Åja” sier jeg. “Skal du føde hjemme neste gang, da?”

“Ånei, det er jo KJEMPEFARLIG, Ida! Tenk om noe gikk galt?”

Der har du fødsel i et nøtteskall.
Helt naturlig og ikke noe å snakke om, og noe kjempefarlig som MÅ skje på sykehus. 

På en gang. 

Er fødsel farligere enn fallskjerm?

Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden 70-tallet.
Likevel får jeg høre at jeg er modig som hoppet tandem.
Det døde 4 kvinner med komplikasjoner knyttet til fødsel og keisersnitt i 2015.
Men det er ingen som sier at du er modig når du slutter på p-piller. 

“Men er det nødvendig å ha ekstra hjelp? Når du får jordmødre og gynekologer og barnepleiere?”

Folkens, vi har nedbemannet og redusert tilbudet under unnskyldningen at vi skal “slippe til far”. 

Hele den moderne fødselsomsorgen er basert på partners ubetalte arbeidskraft. 

Å føde alene, er å føde med redusert tilbud.

Uunnværelig, ubetalt arbeidskraft

Jeg hadde med armer som holdt meg mens jeg gikk på do da jeg fødte.
Jeg hadde med armer som gav meg noe å drikke da jeg fødte.
Jeg hadde mer armer som holdt meg mens anestesilegen satt epiduralen.

Legen klarte det ikke alene.
Jordmor hadde ikke kapasitet.
Det var ikke tid til to stikk, han måtte videre.

Det var den samme epiduralen som ble skrudd opp under hastekeisersnittet.
Hadde jeg ikke hatt den, hadde det blitt narkose.
Større sjanse for komplikasjoner.
(et annet ord for “død”)
Ingen ammestart, fordi oppvåkningen ville tatt lengre tid. 

Og en stor sannsynlighet for at min barselsdepresjon ville blitt en barselpsykose. 

Det er dyrt, det. 

Men vi slapp den kostanden som samfunn. 

Jeg hadde med ekstra hjelp til sykehuset.
Når vi lukker den døra, kommer kostnadene til å tyte ut andre steder.

Jeg er annerledes enn mange.
Men jeg er ikke spesiell.
Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var ung.
NKVTS sin undersøkelse fra 2015 tyder på at 10% av alle med livmor har samme erfaring som meg.
Og mørketallene er store.
Det kan hende vi er flere.

Traumene mine flammet opp i fødselen.
De fikk meg til å forsvinne inn i meg selv.
De fikk meg til å miste kontakten med virkeligheten.
Hver gang legens fingre møtte livmorhalsen, var flashbackene der. 

Underlivet mitt er mange ting. 
Et av dem er åsted.

Puppene skulle bli mat, men de har også vært kløpet og herjet med før.

Sentralnervesystemet skiller ikke mellom hore og madonna, mellom gutter som tvinger seg på og jordmødre som skal sjekke åpning. 

Å insistere på at alle fødende skal være “spreke” og “sterke” og at de tåler det, er å late som om alle de andre fanene i 8. Mars-toget nulles ut det øyeblikket du blir gravid.

Du er ikke sterk og naturlig fødeku: Du er en kropp som har levd med den patriarkalske volden hele veien før du skal føde.

Jeg var ikke i stand til å føde alene, uavhengig av smittevern.

Jeg tok med ekstra hjelp, men det var fortsatt ikke nok.

Sykehuset var fullstendig utilstrekkelig i 2016.

Jeg har brukt fem år på å bearbeide opplevelsen. 

Og nå er det verre.

Jeg er kvalm og rasende.
Så la oss bruke det raseriet til noe.
Jeg begynner:

  • Hvis DU hadde en traumatisk fødsel, så sitter du nok hjemme og har skyldfølelse nå. Jeg hadde skyldfølelse for keisersnittet mitt i to år, jeg kjente meg som en feilet fødeku. Dette innlegget er en invitasjon til å forvandle skyldfølelsen din til politisk handling. Feminismen stopper ikke ved retusjering av rumper. Meld deg inn i Landsforeningen 1001 dager som jobber politisk for støtte i fødsel og barsel. Og fortsett å lese her.
  • Hvis DU er gravid og skal føde i siste innspurten av pandemien: Bli vrang og kravstor og insisterende og breial. Vær til bry. Insister på å få med deg alt og alle du har bruk og behov for. Jeg vil ha et nasjonalt fødselsopprør, men DU må være din egen fødepirat og ta mer plass enn du synes du får lov til. Særlig hvis du er en politisk korrekt, snill, SV-fødeku som så gjerne vil vise at de offentlige løsningene er gode nok. Få en individuell løsning på ditt politiske problem, du kan slåss for de andre senere.
  • La oss alle – NÅ – bestemme oss for at vi skal endre retningslinjene så Ingen Må Føde Alene, OK? La oss lage lyd. La oss skrive tekst.

Ava, min største litterære muse, tegnet denne tegningen til meg mens hun hørte meg snakke sint om dette blogginnlegget.

En nydelig barnetegning av en pirat med store alveøyne.
Dette er en fødepirat. Hen får den fødselen hen vil, pandemi eller ikke pandemi. La hen være til inspirasjon, o fruktsommelige.

Vil du lese fødselshistorien min?

Jeg kommer med en bok på Gyldendal til høsten.
Den heter Fødselsdag og handler om mitt svangerskap, fødsel og barsel.

Vil du lese et (ikke korrekturlest) utdrag?

Jeg deler ikke hvilket som helst utdrag. Jeg deler den biten jeg tror vil hjelpe deg mest å skrive din historie.

Ja, jeg vil at du skal skrive om fødselen din. En om hvorfor det var essensielt at du fikk hjelpen du fikk. Om hva du ikke fikk. Om hva du trengte.

Send den til Bent Høie og inkluder noen saftige kroppsvæske-skildringer.

Det er på tide at norske helsemyndigheter slutter å ta fitta for gitt.

Leste du helt hit?

Les litt mer, da. (Og meld deg på lista mi.)

Følg meg på Instagram.

Følg meg på Twitter.

Er Facebook favoritten?

Bruk denne lenken når du deler, så samler vi den gode samtalen i en tråd!

2 kommentarer til “Fødselsopprør nå:”

  1. Fantastisk innlegg, takk! Pass på at dere også nevner for Bent Høie alle de gangene før pandemien der dere måtte gå gjennom en igangsetting eller barseltid alene, fordi sykehusene ikke er dimensjonert for at det er en familie som fødes. Det er et stort problem, ikke bare i en pandemi. Hilsen en jordmor som heier av hele mitt hjerte på fødeopprøret

    1. OG JEG HEIER PÅ JORDMØDRENE! Bedre vilkår, bedre alt <3

      Amen på igangsetting og barsel, vi skal fylle feeden til avdelingen hans på både Twitter og Facebook nå.

Svar på Janne Avbryt svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.