Brev til alle som har sendt meg en hatmelding: Et mannedag-innlegg

I fjor hadde jeg et blogginnlegg om rasisme som ble delt 800 ganger.
Innboksen kokte.
Det tikket inn en SMS fra en fremmed mann.
Det stod:

«Du gjør meg kvalm.»

Min første innskytelse var å ta et skjermskudd dele på Twitter. «Se! Enda en dust! Med fullt telefonnummer! Share and enjoy!»

Jeg har fått mange hatmeldinger i min tid på nett.
Vanligvis har jeg en klassisk stress-respons (fight/flight/freeze/fawn) når en sånn melding tikker inn.

Fight: Å gå til motangrep ved å dele den, eller skrive et rasende svar.

Flight: Skru av telefonen for alltid og aldri sjekke melding igjen.

Freeze: Døyve noiaen med en uendelig loop av ostepop og Netflix.

Fawn: Forsvare meg ved å prøve å få den som har skrevet meldingen til å like meg: «Åh, du har helt rett, jeg ER en dust! Kanskje vi bør bli venner?»

Men denne gangen stoppet jeg opp og lurte på om ikke også den som skrev meldingen var i en tilsvarende respons. Fyren hadde jo lett opp tlf-nummeret til en blogger og sendt sinna-melding til en fremmed.

Jeg spurte meg selv: Hvor trigget var han?

Jeg blir ofte sint når traumene mine trigges. Jeg er takknemlig for det. Det har sikret meg jobb. Rasende, traumatiserte jenter med en Twitter-konto, kan kjefte seg inn på Dagsnytt 18. Men jeg vet også hvor mye trøbbel man kan komme i, når man blir sint på feil sted til feil tid. Jeg har kjeftet på busssjåfører og Bring-leverandører, kino-billetører og mang en el-sparkesykkel-kjører. Ofte slipper jeg unna med det fordi jeg ikke er en stor mann. Men det er fremdeles et raseri ute av proposjoner som dukker opp tilsynelatende vilkårlig. Som en hund som går bananas av synet av en trillekoffert.

«Hm,» tenkte jeg da jeg så SMS-en. «Hva slags traume kommer dette raseriet fra?»

Nei, jeg sier ikke at vi skal ta emosjonelt ansvar for de som sender oss hatmeldinger, mine damer.

(Har du hatt innboksen full av trusler, får du lov til å bli trigget nå. Men fortsett å lese.)

Internett-trafikk er drevet av ukontrollerbare følelser.

La meg forklare: De aller, aller fleste på nett holder kjeft.

På samme måte som de færreste melder seg frivillig til å tale i et bryllup, er det bare et fåtall av oss som er komfortable med å dele offentlig.

Satt på spissen, er Twitter er en samtale mellom to grupper: De profesjonelle kommunikatørene og raringene som ikke skjønner at det er flaut å rekke opp hånda.

(Jeg tilhører begge grupper.)

Storparten av landets befolkning holder alltid kjeft. Med mindre de får en så sterk følelse at de ikke klarer å styre seg. Og så ROPER DE UT gjennom å dele eller kommentere. Sånn får vi en viral hit.

Det er det samme om det er en positiv eller negativ følelse som driver dem. Poenget er at de må miste litt kontroll.

Det kan være noe som gir dem latterkrampe eller som er så nusselig at det gjør litt vondt. (Jeg lenker til en video av en veldig spretten geitekilling her.)

En rasende traumerespons, er en trafikkdriver. Den kommer ikke bare fra menn. Når jeg har skrevet om moderskapsspørsmål, får jeg flust med meldinger som sier at jeg er en dårlig mamma. Eller at jeg er en drittkjerring som sier at DE er en dårlig mamma.

Noen traume-responser slår ut kollektivt. Vi ser en stor, rasende dele-bølge. Andre ganger opplever vi at et innlegg får moderat respons fra de fleste, men trigger én person nok til at de sender rasende meldinger.

Og så lurer vi på: «Hva gjorde jeg galt? Hvorfor kom det et nett-troll?»

Noen ganger har JEG vært trollet.

Jeg var på et foredrag fra NKVTS der jeg ble så trigget av bildebruken at jeg reiste meg og skjelte ut foredragsholder. Det er selvfølgelig mulig at jeg hadde et relevant innspill inni der, men traume-raseriet føler ikke at det «kommer med innspill.» Det føltes som om jeg slåss for livet og MÅTTE si noe, mens det hadde holdt å si til foredragsholder etterpå: «Jeg ville endret det bildet der.»

Rasieriet mitt kom som lyn fra klar himmel for alle de som hørte på. Det var min skit som laget en shitstorm, foredraget var bare en katalysator. Det skjer på nett hele tiden. Du vet aldri hvem du trigger, og du er ikke ansvarlig for det, heller.

Da jeg jobbet i Store norske leksikon, ble dette ekstra tydelig. Du skulle tro at det var artikler som «rasisme» og «feminisme» som fikk folk til å fyre seg opp, men det var vel så vanlig at noen sendte oss en en tekstvegg om hvorfor If Forsikring var overgrepsmenn og at vi var nødt til å endre artikkelen om dem i leksikonet.

Dette er grunnen til at nett-debatter sjelden funker. Du kan ikke diskutere hvis en person slåss for livet, en person har gjemt seg og en person svarer på enhver innvending med «unnskyld at jeg fornærmet deg, skal vi ta en kaffe snart?»

Jeg ikke skriver dette for å unnskylde de såkalte nett-trollene, men de er ikke troll.

«Jeg er ikke noe stressa for unge gutter som vil slåss på byen» sa en stor og skjeggete kompis av meg.

«Som regel er de bare veldig triste smågutter i mannekropper som leter etter en pappaklem.»

Det er jo lett for deg å si, tenkte jeg, som er sterkere enn dem og kan klemme dem hardt hvis det kniper. Men jeg fikk frysninger likevel. Å se et rasende barn i all voksen aggresjon gir smertefullt mening.

Det stor «Du gjør meg kvalm», men det kunne nesten stått: «Jeg hater deg og du får ikke komme i bursdagen min!!!!!»

En ekstra utfordring, er å lese innlegg på nett med traume-filteret aktivert.

«Se, jeg fikk denne kommentaren fra en jeg kjenner! Hun sier at hun hater meg!»

Jeg viser mannen en kommentar jeg har fått på et Facebook-innlegg.

«Ida, det står ikke det i det hele tatt.» sier mannen.

Jeg leste innlegget igjen og igjen.
Nei, det gjorde visst ikke det.
Sånn er traumefilteret. Jeg hadde ikke bare lest dårlig. Jeg hadde lest helt feil.

Hvor mange som har sendt meg hatmeldinger, har lest noe annet enn det jeg skrev?

«Siden du hater menn, så kan du jo svare på…»

Jeg går gjennom innboksen min og finner flere varianter av denne. Var det en hatmelding, eller var det en selvhatmelding?

Traumer er ingen unnskyldning. At du har blitt skadet, er ingen grunn til å skade andre. Men det bor ikke noe troll under brua. Det bor en forvokst unge.

En siste anekdote: Da jeg gav ut Morfar, Hitler og jeg , var det mange som advarte meg mot trussler fra kjente Holocaust-benektere, særlig dem som var etterkommere etter nazister. «Det kan være de møter opp på bokarrangementer for å lage kvalm.» sa andre krigsforfattere. «Det kan være lurt å ha en plan hvis det skjer.»

Men det skjedde ikke med meg. Joda, de kom. Men ikke for å kjefte. De kom for å grine ukontrollert ned i genseren min. Fordi jeg hadde med en liten bit i boken min om hvordan morfar bare så datteren sin noen få ganger mens han satt i fengsel etter krigen. Og i den passasjen, så de seg selv.

Jeg sier ikke at den eneste grunnen til at noen er Holocaust-benekter, er at de er lei seg. Men jeg vil feire mannsdagen med å si: Kjære rasende mann i innboksen min. Jeg ser den sinte, redde gutten i deg. Han ligner på den sinte, redde jenta i meg.


Vil du lese mer jeg har skrevet?

Du kan laste ned et utdrag av min nyeste bok, Fødselsdag, her.

Vil du lære å dele innhold på nett uten å være fanget fight-flight? Uten å være redd for kjipe kommentarer?

Da bør du bli med på Masterclassen jeg har 1. desember. Der lærer du alt om å skrive innlegg som blir delt, og hvordan dele med selvtillit.

Hadde du en aha-opplevelse da du leste dette innlegget?

Stikk innom og fortell meg om det på Instagram.

6 kommentarer til “Brev til alle som har sendt meg en hatmelding: Et mannedag-innlegg”

      1. Hedvig Lien Rytter

        Dette var et fint perspektiv å ha med, i mye annen kommunikasjon enn den på nettet også! Jeg har skrevet Mail om mobbing til foreldrene i klassen til dattera mi på bakgrunn av en slik reaksjon, midt på natta. Ikke særlig gjennomtenkt. Og det utløste skikkelig bølger, og ikke så morsomt for min datter var det heller. Huff… Jeg skal ta med meg det du sier, minne meg selv på det. ❤️

  1. «Du får ikke komme i bursdagen min!» var standardfrasen fireåringen min skrek til tilfeldig forbipasserende hvis hun var sur på meg for et eller annet🤣 Tror en del sinte menn er litt der av og til…..

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.