Alt jeg har lært om å tjene 3 millioner på bedriften i fjor + henge med hvite NHH-menn i dress

«Ida, vi har nesten INGEN penger nå. Kan du sørge for at søstrene dine ikke maser om å få noe i butikken? «

«Ida, det er lite pålegg igjen. Kan du la søstrene dine få det, siden du er eldst?»

«Ida, hold øye med måleren på bensintanken! Vi skal fylle for 100 kr og ikke et øre mer!»

«Ida, du vet at du har bursdag på mammas lønningsdag, ikke sant? Går det bra at du venter noen dager med å få presanger og kake?»

Spol 15 år frem i tid.

Jeg skal på et møte i næringslivet.

Forretningspartneren min sier:

«Ikke la den derre fattiglem-greia di dukke opp i forhandlingene, da.»

«Hva mener du?»

«Det er så åpenbart at du gjør HVA som helst for penger. Det er et dårlig forhandlingskort. Du blir helt vill i blikket.»

«Jeg skal prøve» sier jeg.
Men det føles umulig.

Å oppdage næringslivet når man kommer fra fattigdom, er å ha funnet døra til et magisk land.

Et land der du kan gå i et møte og si:

«Det koster 300 000kr.»

Og så sier de:

«Jeg tror vi bør øke budsjettrammen til 400 000 kr, det vil kreve en del forankring i ledergruppa.»

Det er bedre enn lotto.

Lotto vinner man jo aldri.

Tilbud og anbud, tenker jeg, dét er mitt lotto.

Jeg klarer ikke å venne kroppen min til hvor BANANAS det er.

Kroppen min bor fremdeles i en verden der jeg alltid var syk når det var skitur på skolen, fordi skitur er for dyrt.

Spol frem til:

«Hvis du vil være med på denne oppstartsbedriften» sier den forretningsmannen, «så investerer du først 35 000kr nå, til denne verdsettelsen, og så har du en opsjon på å kjøpe ved neste emisjon. Da kommer investeringen til å være på ca 200 000 kr.»

«Men…det…har….jeg…ikke?!»

«Alle kan finne 200 000kr.» sier han.

Dette utsagnet, som først gjør meg rasende, får meg til å se høyrepolitikk i et helt nytt lys.

Hvis du lever i et univers der penger er et kreativt byggemateriale du får lov til å leke med, hvis du har vokst opp i en verden alle alltid har penger, så er det klart at du alltid kan finne 200 000kr.

Du finner ingen penger hvis penger får adrenalinet til å sprute og hukommelsen til å bli hakkete. Du har en annen biokjemi enn den rolige høyremannen.

Jeg observerer menn som er trygge på penger ringe til banker.

De lager seg en konto i hver eneste en, og henter inn konkurrerende tilbud.
De LEKER dem, fekter og har putekrig til de får bedre renter og bedre forsikring enn jeg trodde var mulig.

De har det GØY mens det gjør det.

Jeg bestemmer meg for å late som at jeg er en sånn.

Jeg ringer min bank og later som jeg er en mann.

Det viser seg at jeg KAN finne 200 000kr. Jeg har et boliglån, så jeg kan få litt mer boliglån.

Det er uendelig med penger til dem som har penger, og ingen til dem som er blakke.

En del av meg synes dette er urettferdig.

En annen del av meg er helt forvandlet av at det…gikk.

Når jeg investerer de 200 000kr, får jeg råd av fra mennene som får leke med penger.

«Lat som du spyler penga ned i do, hahhaha! Så blir du SÅ gledelig overrasket når du får avkastning!»

«Jeg kjøpte mine første aksjer på forbrukslån, det betalte seg! Ikke vær redd for gjeld!»

«Åh, gjeld er din venn! Ta gjeld til pipa, kjøp oppdrettsanlegg, hohoho!»

Jeg snakker med en kvinnelig gründer som har jobbet med å skrape sammen nok til å få selskapet sitt opp og stå. Hun jobber og jobber og sparer og sparer, men det monner ikke. «Hvordan GJØR de det?» spør hun meg.

«De gjør ting som alle har lært på Luksusfellen er dust og farlig.» sier jeg. «Fordi de tror så mye på seg selv. Og overraskende ofte går det bra. Selv når det ikke går bra, så bare prøver de en gang til.»

Jeg går systematisk til verks og intervjuer småbedriftseiere som er redde for penger og pengemenn om de samme temaene.

De har HELT ulikt syn på verden.

La meg demonstrere:

Småbedrift:

«Jeg prøvde å tjene så lite jeg kunne som var MVA-pliktig» sier en til meg. «Men til slutt kom jeg over 70 000kr-grensa og da gråt jeg i to uker før jeg sendte inn sånn derre moms-registrering. Fy fader.»

Penge-mann:

«Sånn, da har vi et organisasjonsnummer! Da sender vi søknad om forhåndsregistrering i MVA-registrert med én gang, så vi får moms tilbake på alle utleggene våre mens vi jobber oss frem mot lønnsomhet!»

Småbedrift:

«Jeg får fysisk vondt hvis jeg har mindre enn 400 000kr på konto, da er jeg sikker på at jeg kommer til å gå konkurs.»

Penge-mann:

«Siden jeg er sikker på at vi vil få en gigantisk investor inn før året er omme, har jeg forhandlet alle fakturaer fra underleverandører til å forfalle på nyttårsaften i år. Hvis vi ikke klarer å få inn en investor, går vi konkurs da, men det gjør vi selvfølgelig ikke.»

Småbedrift:

«Jeg gjorde alt selv lenge, men nå har jeg fått meg en frilanser som jeg betaler så lite jeg kan, og en på Fillipinene jeg fant via Upwork, men jeg bruker mye tid på å fortelle dem hva de skal gjøre, de er ikke så veldig flinke! Og plutselig får jeg en faktura for at de har sittet ti timer i Canva og jobbet med ett innlegg til Instagram, det er så stress! Helt feil bruk av tid!»

Penge-mann:

«Jeg får ingen investor hvis jeg ikke har verdens beste team, så jeg ansetter minst fem superflinke folk nå, og så får de heller spille Xbox til vi har noe de kan gjøre. Det er uansett bra å ha litt burn-rate! Åh, du vet ikke hva det er? Det er pengene vi bare bruker opp hver måned uten å tjene noen ennå!»

Småbedrift:

«Jeg bruker min gamle laptop og tar alle bedriftssamlinger på hytta, det er digg at det ikke er så mye bilag, for da vet jeg jo at jeg er flink og bruker lite penger. Jeg får dårlig samvittighet av å bruke penger.»

Penge-mann:

«Aiaiai, jeg ser vi bruker for lite penger på markedsføring! Vi har kjempelav cost of aquisition akkurat nå, og det betyr at vi kunne fått MANGE flere kunder hvis vi bare tidoblet budsjettet! Bruk mer penger!»

Småbedrift:

«Jeg er så redd for at jeg ikke tjener nok til å ta ut lønn, det er best å bare fakturere meg selv fra ENK-et av og til. Selv om jeg har 2,5 millioner på konto nå, jeg vet liksom aldri om det er nok, ikke sant?»

Penge-mann:

«Jeg er lei for at vi ikke kan være lønnsledende siden vi er en oppstartsbedrift, derfor har vi dessverre bare en startlønn på 700 000kr for alle ansatte, også på dem som skal jobbe med markedsføring. Du var gammel journalist, sa du? Hva er det? Er det noe galt, du ser så grønn ut i fjeset?»

Småbedrift:

«Jeg tjener ingen penger ennå, så jeg har nok ikke en ekte grafisk design-bedrift, selv om jeg har jobbet med grafisk design i femten år og vunnet mange priser i den gamle jobben min.»

Penge-mann:

«Vi er pre-revenue!»

Poenget er:

Jeg skjønte at «klasseforskjeller» sitter i kroppen, og gir en serie med elektriske støt når du gjør riktig eller feil ting.

Klasseforskjeller handler om hvor trygg du føler deg når du gjør noe – objektivt sett – risikabelt.

Klasseforskjeller handler om hvilke handlinger som vekker skyld og skam, og hvilke som er hverdaglig sak.

Penge-mennene jeg lærte av, var ikke skurker.

Firmaene de startet, var ikke uetiske.

De var ofte bedre og triveligere arbeidsplasser enn de fleste jobbene du kan få i fylkeskommunen.

Rikdommen de skapte var ikke ødeleggende.

For meg som hadde vært sikker på at å være god med penger, var å være Krøsus Sork og alltid planlegge for andres undergang med en sigar i kjeften, føltes det uvirkelig.

Et lite bilde av Krøsus Sork må til her.

Samtidig var det ikke sånn at pengemennene var overmennesker og jeg var en pingle.

De var trygge på andre områder enn meg.
Jeg var trygg på andre områder enn dem.

Jeg hadde ingen klassekamerater fra Handelshøgskolen jeg kunne fornærme ved å si hva jeg mente.

Jeg hadde ingen skam knyttet til å være synlig.

Jeg snakket mange språk: Steinerskole-språk, IT-konsulentspråk, Rød Ungdom-språk, Aschehougs Hagefest-språk, psykiatrisk avdeling-språk, World of Warcraft-guild-sjargong, Humanistisk fakultet-språk, og jeg skjønte at det var derfor de ville snakke med meg.

De trengte meg til å oversette mellom dem og verden, så produktene deres kunne selges.

«Åkei» tenkte jeg. «Kan de, kan jeg.»

I 2020 tok jeg det jeg hadde lært og laget mitt eget firma.

Da jeg så den første millionen stå på konto, donerte jeg 100 000kr til valgkampen til Rødt.

Fordi jeg husket den fattige jenta jeg var, og ville gi til dem som tok klasseforskjellen mest på alvor.

Samtidig som jeg også så at ytre venstre ikke hadde noen næringspolitikk.

Alle måtte ha jobb, men ingen hadde en plan for hvordan jobber skulle bli til.

Eller du kunne få inntrykk av at alle arbeidsplasser burde være i stat og kommune.

For meg, som hadde vært tvangsinnlagt og vært på NAV, trodde jeg ikke på staten i det hele tatt.

Jeg hadde kjent på kroppen at myndighetene primært var, vel, myndige når det gjelder.

Jeg var i ferd med å bli arbeidsgiver og jeg så at det arbeidslivet trengte aller, aller mest, var enda flere arbeidsgivere med bakgrunn som min.

En hær av føkka raringer som bygget en ny verden med ekte penger.

Å se firmaet mitt vokse, var å øve kroppen til å tåle større og større summer uten å frike ut.

Da jeg så den andre millionen på konto, skjønte jeg at jeg var i ferd med å bli et helt annet dyr.

Da jeg så den tredje millionen på konto, tenkte jeg: «Åkei, nå bygger jeg et medie-imperie.»

Da jeg tapte mine første 400 000kr på en feilvurdering og IKKE døde av det, lyste jeg ut en fast stilling.

Kunne jeg drite meg ut sånn og overleve det, kunne jeg gjøre hva som helst.

En gang hadde jeg følt dyp og essensiell skam over å ha fått et betalingsvarsel med 30 kr forsinkelsesgebyr.

Det føltes som smerteterskelen min før og etter fødsel.

«Tenk at jeg pleide å være redd for blodprøver, det var før Ullevål brukte meg som nålepute i et døgn.»

Jeg er en sjelden fugl.

Nylig stod jeg på telefonen med en av førstelinjetjenestene i Oslo for overlevende etter seksuelle overgrep.

Jeg hadde tenkt jeg skulle få meg litt mer hjelp, og fastlegen hadde foreslått jeg skulle ringe et sånt senter for å høre hva de kunne tilby.

Damen på telefonen sa:

«Hvordan er relasjonen din til kontaktpersonen din på NAV?»

«Jeg er ikke i kontakt med NAV» sa jeg.

«Har du et godt forhold til arbeidsigver, da?»

«Det er meg som er arbeidsgiver» sa jeg. «Jeg har flere ansatte.»

Damen på telefonen ble stille.

«Burde du egentlig det? Med din problematikk, mener jeg?»

«Ja» sa jeg. «Gjett om jeg burde det.»

«Vel, vi har ikke noe opplegg for…eh…for deg.»

«Neinei» sa jeg. «Da klarer jeg meg selv.»

Jeg er en statistisk anomali.

Nettopp derfor er jeg unikt posisjonert til å ha en samtale om hva penger er.
Hva næringslivet er.
Hvem som får høre til i arbeidslivet.
Hva penger er.


Vil du henge mer med meg og følge med på hva jeg deler om penger?

De nærmeste ukene, deler jeg min rå og ufiltrerte pengehistorie på Studio Jackson sin e-postliste.

Jeg skal blogge også, men de mest nerdete/triggende detaljene tar jeg det stedet du aktivt må melde deg på for å lese dem.

Vil du henge og prate (enda) mer med meg?

Jeg snakker også om disse greiene på Instagram.

Hvis du har lest helt hit, er du min beste venn i universet og fortjener et bilde av pandababyer som tar seg en dupp:

En liten disclaimer til slutt:

Alle samtaler og eksempler i dette innlegget er LITT jug. Det har en direkte relasjon til virkeligheten, men det er også gjort mer lesbart og sammentrukket og hvisket litt ut og justert litt for at det skal bli lesbart for deg. Sånn er det med alt jeg skriver av sakprosa: Det er som stand-up-tekstene mine. Jeg skrur til for effekt. Du får også lov til å gjøre det i dine tekster.

Legg inn en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..