Jeg har begått et firma. Ok, jeg gjør meg til, det er ikke mitt første firma, men dette er det første jeg eier 100% og har ansatte i som bare er avhengig av meg. Så det gjør meg til en av disse ytterst sjeldne blomstene – en gründer med innovertiss som ikke har noen mannlige eiere eller investorer.

Firmaet heter Sjefsheks. Det kunne hett Drittkjerring, men sistnevnte har ikke nok åndelig konnotasjoner og det er vanskelig å hete banneord på Instagram. Vi kunne sikkert hett Fittekraft, også, bortsett fra at du må faktisk ikke ha innovertiss for å være kunde. Så derfor Sjefsheks.

Jeg burde sagt: Det begynte med en god idé, en solid forretningsplan og en strategi som ble justert og implementert. Men sånn var det faktisk ikke. Det begynte med en idiotisk innskytelse, denne bloggen, en e-postliste som EGENTLIG handlet om Brillebjørn og en Facebook-gruppe. Det endte med at jeg så flere millioner kroner gå inn via Stripe og ansatte visepresident og produktsjef i fast stilling.

Nå har Sjefsheks over 600 kunder, over 10 000 følgere på Instagram og er på vei mot å bli revisjonspliktige. Så hvorfor føler jeg at jeg har…gjemt det unna likevel? At det føles som å komme ut av skapet hver gang jeg skriver om det?

Kanskje fordi jeg er en gammal raddis og ikke hadde sett for meg at jeg skulle bli medlem i NHO. Kanskje fordi det å stå på Zoom og veive med tarotkort, lese horoskoper og snakke om patriarkatet ikke føles som den “seriøse” karrieren denne tidligere skeptikeren følte seg komfortabel med? Kanskje det rett og slett føles skikkelig rart at jeg har blitt rik (i hvert fall synes jeg selv at jeg er rik, Spetalen er neppe enig, men hvem spør ham?)

Og at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg ER en sånn næringslivsdame. En investor. En papirarbeids-junkie. Og at det vi har bygget i Sjefsheks til nå er bare begynnelsen: Det skal bli et realt medie-imperium. Nettmagasin. Apper. Masse sysselsetting, masse kultur.

Men også at jeg har skjønt gjennom prosessen at jo, jeg er en sånn åndelig lilladame. I took the purple pill. Og at jeg må finne en måte å veve sammen alle disse identitetene på. Det var da jeg kom på at bloggen er det beste stedet å fortelle en historie med tusen gråsoner. Eller, regnbuesoner.

Så her er fortellingen: Jeg laget en gratis Brillebjørn-lydbok under COVID og fikk over 20 000 ivrige lesere på en e-postliste jeg nå har lagt ned. Resultatet var at jeg fikk over 1000 e-poster om dagen fra folk jeg ikke kjente, men som hadde lest bøkene mine høyt over 500 ganger. “For noen bra folk!” tenkte jeg. “Tenk at de orker å ta bøker så alvorlig!”

I samtalene ble det tydelig at de mest ivrige leseforeldrene gjerne ville skrive selv. Det var faktisk den store drømmen. Den de hadde gitt opp, for hvem kunne skrive noe som helst med tre småbarn og fulltidsjobb og gulp overalt?

“Åkei” tenkte jeg. “Det er faktisk ikke noe jeg synes er mer frustrerende enn bortkastet potensiale. Verden TRENGER disse stemmene, ikke bare skjønnlitterært, men på Internett, i forskningen, på dagsnytt 18. Og jeg er 100% åndelig overbevist om at en idé banker på fordi den skal ut. At oppdemmet kreativ energi er destruktiv.”

Så jeg tok alle metodene jeg bruker i mitt eget kunsterskap for å få fart på sakene. Og inviterte til en uformell Facebook-gruppe, inngangsbillett 499kr. Det tok to dager, så var vi 160 påmeldte. Og jeg hadde plutselig et firma. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier til meg at de ble gründere for å få frihet. Men vellykket næringsvirksomhet fører ikke til frihet. Det fører til to ting: Omsetning og sysselsetting. I løpet av to dager hadde jeg jobb til mer enn meg, og måtte hyre hjelp. Og folk skrev. Propper løsnet. Og folk spurte: “Når blir neste gang? Kan jeg invitere kusina mi?”

Det neste året prøvde jeg å finne en måte å være Ida Jackson, forfatter, debattant, investor, daglig leder, Heksesirkel-holder, styremedlem, kronisk oppfinnsom på én sammenhengende måte på Internett. Det gikk ikke. Så jeg la fra meg alle de andre identitetene mine og fokuserte på Heksesirkel. Det førte til (enda) mer vekst. Men også frustrasjon: Sosiale medier fører til bedrifter som best kan kalles for “personlige merkevarer.” Altså at man later som at firmaet er én person, og den personen er kjendisen, og så selger man kontakten med kjendisen. Det fører til enormt selvsentrerte OG sårbare selskaper, fordi det er umulig å bli sykmeldt fra et produkt som er deg selv. Og det passer virkelig ikke for en person som meg, som har lavere arbeidskapasitet og dårligere psykisk helse enn mange.

Det var da jeg skjønte at Sjefsheks måtte bli sin egen ting. Sin egen merkevare. Sin egen fortelling. Så det kan bli som Fett og Klassekampen og Aschehoug og Aftenposten. Etter hvert. Akkurat nå er det blodferskt og ungt. Jeg er fortsatt daglig leder, men det er ikke sånn at det er samme avsender på kursene som på bøkene mine. Det er ikke sånn at jeg skal VÆRE disse produktene til evig tid, eller at de skal VÆRE meg.

Velkommen til verden, Sjefsheks. Hurra for å være et sted der det åndelige, det kunsteriske, det provoserende, det revolusjonerende, det alternative, det pragmatiske, det kritiske og det rare møtes og blir…Heksesirkel og Svarteboka. Heksesirkel, kurset som hjelper deg å finne stemmen din. Svarteboka, kurset som hjelper deg å bygge bedriften din.

Og hurra for Team Sjefsheks, for Elise og Elise og Mikael og Hannah, hurra for alle som har jobbet med Heksesirkel siden vi begynte i 2020, hurra for alle som SKAL jobbe for oss fremover.