«Jeg har følt på et behov for å ha en IQ-test å slå i bordet med» sa hun. «Siden jeg er åpen om at jeg er åndelig, mener jeg. Ja, men jeg er ikke DUM!»

Jeg skjønte hva hun mente. Og jeg husket faktisk en tilsvarende opplevelse ti år siden, der jeg satt sammen med en annen dame som sa det samme. Bare at hun sa ikke «åndelig», hun sa «nakenmodell.» Jeg vet at det er kjettersk å putte disse to tingene i samme bås, men enten du har lilla skjerf eller har vist frem puppen til andre enn Ammehjelpen, føltes fellestrekket som: «Jeg er for femi på feil måte. Her IQ-testen min. Jeg er ikke dust.»

«Hvordan kan du kombinere det å være religiøs og det å være en seriøs person?» spurte noen meg.

«Ved å være begge deler» sa jeg. «Ved å ikke skjule at jeg er en åndelig person. Seriøsiteten er vanskelig å skjule. Mengden fremmedord og kritiske spørsmål er påtagelig.»

«Men jeg vet om en kjent astrolog som tror at jorden er flat!» sa han til meg. Jeg var på podcastinnspilling på Deichmann for å forklare de astrologiske begrepene i Olga Tokarczuk sin Nobelprisvinnende bok. Han så på meg med en «Hva har du å si til det?» – mine. Det minnet meg om å være ung og kristen igjen, og sitte på fest med gutter som sa: «Men hva med inkvisisjonen?» når de så korset rundt halsen min.

Og det korte svaret er, og vil alltid være: «Det har ingenting med meg å gjøre.»

Og likevel: Jeg har vært så rasende på min egen åndelighet. Jeg brukte et tiår på å ønske at jeg kunne vaske det av meg, slutte med det, bli frelst fra idéen om frelse, jeg har blogginnlegg på blogginnlegg om det her inne:

Lenke til arkivet: Ida tar en samtale med Gud. Om Gud og vrangforestillinger.

Og så gikk det ikke sin vei. Jeg var bare mer uærlig med meg selv om hvem jeg var og hvordan jeg fungerte. Jovisst var jeg ateist, jeg trodde jo ikke på disse greiene. Men jeg ba to ganger om dagen, trakk tarotkort og hadde ritualer for fullmåne og nymåne. Jeg sang andre salmer til jul enn til påske. Jeg levde et åndelig liv, selv om jeg satte en ateistisk merkelapp på det.

Det fikk meg til å spille inn denne podcast-episoden der jeg tenker høyt om det. Den er fra 2020, og er spilt inn uten alt jeg vet om mikrofoner og lydkvalitet nå, så ikke skriv til meg og klag hvis du hører naboen danse samba mens jeg snakker, jeg vet det.

Lytt på den gamle podcasten.

Greia er: Jeg er først og fremst forfatter. Livet mitt er dedikert til å alltid gå dypere i den kunsteriske prosessen. Det betyr å bli ærligere og ærligere med seg selv. Du kan ikke skrive fra et uærlig sted, men ærlig er sjelden det samme som koherent.

Vi lever i en tid der vi vil dele folk inn i gode overskrifter. Selma er for, Ida er mot, kjør debatt! Og alle vil være på laget til de smarte, seriøse, sofistikerte, ikke de femi, fjasete og fiolette. Men du trenger ikke slå i bordet med noen IQ-test. Du trenger ikke bevise noe. Du trenger bare gå lenger og lenger inn i den usammenhengende sannheten din og finne det du faktisk skal si.

PS: Jeg har et gratis skriveverksted neste uke. Jeg har kalt det for Sort messe, fordi vi skal gjøre dette ærlighetsarbeidet, og jeg stiller som den heksete, prekende skrivelæreren jeg er i bedriften min.

Vil du prate mer om disse greiene? Du finner oss på Instagram og Twitter.