Det vanskeligste er å gjøre det du vil gjøre

I 2020 laget jeg et kurs som heter Heksesirkel. Siden da har over 500 folk tatt kurset. (Litt avhengig av hvordan du teller kan det være opp mot 700 som har tatt det.)

Du kan kalle Heksesirkel for et skrivekurs, men i motsetning til alle andre skrivekurs, handler det ikke om skriving. Det handler om gjøring. Eller, det handler om hvorfor du venter femten år på å gjøre den tingen du elsker å gjøre, alltid har lengtet etter å gjøre og som likevel viser seg å være uendelig vanskelig å gjøre – selv når du setter av tid og krefter til å gjøre det.

Jeg kaller det Heksesirkel, fordi kjernen i programmet er å gjøre alene-ting sammen. Å skrive kunsterisk er en ensom gesjeft. Det ligger i sakens natur. Men problemene som oppstår når man skal ta kreativ risiko, løses best i flokk. Så en sirkel av super-selvstendige, sinna stabeiser som rører i den kreative gryta føltes som den riktige beskrivelsen.

Heksesirkel er basert på min personlige, kunsteriske metode. Men den er ikke “min” metode lenger, fordi innholdet har blitt formet av menneskene som har vært gjennom programmet, og jeg har gjort justeringer som handler om å finne teknikker som virker hvis du IKKE er som meg.

Heksesirkel er mitt svar på spørsmålet: Hvordan få gjort det du lengter etter å gjøre, men unngår. Hvordan våge mer?

Da jeg jobbet som konsulent, var jeg fascinert over hvor mange planer som aldri blir satt ut i livet. Du betaler en million kroner til et selskap fullt av IT-spesialister som kommer inn og analyserer alt som er galt, og spesialistene gir deg en fullstendig oversikt og konkrete forslag til løsninger. “Bra jobba!” sier de som har kjøpt designet/rapporten/konseptet. “Dette var akkurat det vi ønsket oss!”

Da jeg gikk på forfatterskole, så jeg samme fenomen: Folk søkte opptak, fikk forlagskontrakt og leverte ikke. De kunne skrive. De hadde gode idéer. Og så ble det ikke noe av. Jeg gjentar: Alle forholdene lå til rette, og så ble det ikke noe av.

Kanskje hadde de (litt) dårlig tid, men det var ikke sånn at de som leverte, hadde kjempegod tid og optimale forhold.

Jeg er en sånn person som vil ha med meg folk. Jeg blir hoppende gal av uforløst potensiale. Da jeg begynte å blogge, opprettet jeg blogger til alle jeg kjente. Jeg vil at ting skal bli noe av, jeg vil at vi skal videre. Og samtidig var det få ting jeg kunne skjønne så godt som at folk gav seg.

Fordi de tingene du baler med når du sitter alene og forsøker å lage noen ingen har hørt om før, har vi dårlig språk for. Vi har mye språk for hva som er en god tekst/en god nettside/en bra doktorgrad, men vi har lite språk for den seige alenetiden du fomler og famler og finner ut hvordan komme dit. Og det er i den tiden du er mest deg selv.

Det hjelper ikke å spørre: “Hvordan presterer folk best?”, fordi du er ikke “folk”. Du er datapoint of 1, n=1, det hjelper ikke hva som får naboen i mål, for han er ikke deg.

Mange snakker om selvhjelp, om mental trening, om målsetning, og alt dette kan være vel og bra, men de hjelper ikke mot den Bøygen du møter inne i deg selv når du lager ting. Jeg sier ikke at skrivesperre er den verste tingen i verden (det er det virkelig ikke), men hør: Kan du lese dette innlegget, er du noen som kan norsk og har tilgang på Internett. Det putter deg på toppen av universets kransekake, og når vi sitter her, på toppen av behovspyramiden, hva pokker er poenget med å sitte fast i egen gørr?

For meg er forfatterskapet mitt det stedet jeg jobber dypest med meg selv. Lag etter lag skreller jeg av. Og siden jeg er en systematisk person, hadde jeg laget meg et system for den prosessen. Det systemet ble til Heksesirkel, og det er ikke en oppskrift på hvordan skrive en bok. Det er en oppskrift på hvordan finne ut hva det var du alltid hadde hatt lyst til å gjøre og hvorfor du lar være å gjøre det.

Steg 1 er å anerkjenne at du vil noe og unngår det.



Legg inn en kommentar

%d bloggere liker dette: