En veldig privilegert liste. Stjel den, lagre den til du trenger den, bruk den som inspirasjon.

• Svare på «Ja, men…»-kommentarer. Det er ikke min jobb å overbevise deg . Det er min jobb å skrive teksten og publisere den. Hvis forventningen er at for å få skrive og publisere, må jeg også forklare og forsvare, kommer jeg til å skrive og publisere mindre. Jeg kommer til å holde igjen de rareste, mest radikale idéene og konseptene jeg ikke har tenkt ferdig. Å starte en debatt, er å skrive med en annen intensjon enn å teste en ny idé. Hvis du promoterer en fotografi-utstilling, er det ikke din jobb å svare alle som sier «ja, men kan ikke alle ta bilder med kameraet sitt på mobilen nå?» Skriv til dem som allerede skjønner at fotojournalistikk er noe annet enn iClouds bildearkiv. Ignorer alle andre. Ikke alle tekster er debattinnlegg selv om alle kan debattere dem.
• Bruke tid på presse-oppslag som ikke burde finnes. Verden trenger ikke flere nyheter. Verden trenger å forstå gammelhetene våre bedre. Alle har fått med seg klimaendringene nå, men vi har fremdeles for lite forståelse. Vi trenger ikke å vente på en kontrovers eller spennende vinkel for å skrive om det. Jeg har alltid tid til å snakke med en dyktig journalist som skriver en tekst som trengs. Jeg er ferdig med å være snakkede hode. Ja, #metoo har jubileum. Intervju en historiker, en fagperson, finn ekte tall. Ikke spør meg og ti andre som delte under hashtaggen om vi «synes at ting har blitt bedre.» Når du stiller opp i pressen, gjør du ubetalt arbeid. Vi gjør det fordi vi synes det er en god idé at vi har en fri presse. Du får fortsatt gjøre et redaksjonelt utvalg av hvilke saker du velger å stille opp på.
• Lese anmeldelser og debatt-tråder om deg og ditt virke. Du skrev boken. Du trenger ikke lese anmeldelsen. Du laget podcasten. Du trenger ikke lese Twitter-tråden om at dialekten din er plagsom.
• Føle deg forpliktet til å kommentere en sak «alle» snakker om. Du må ikke ha en mening om alt. Du må ikke dele alle meningene du har. Skriv om det du vil skrive om.
• Svare på skryt. I 2020 fikk jeg utrolig mye skryt på Internett. Det var veldig hyggelig. Men jeg følte at jeg måtte takke for alt sammen, og plutselig hadde jeg brukt all arbeidstid på å trykke hjerte. Energi brukt på å følge opp skryt , er like dårlig brukt tid som på å svare på alle «ja, men…» og «men mener du virkelig at?»
• Krympe deg selv for at andre skal føle seg bedre. «Jeg skulle ønske du ikke delte bøkene du leser» sa noen til meg. «Det får meg til å føle meg dårlig fordi jeg leser så lite.» En annen syntes at jeg hadde for ryddig kjøkkenbenk til å være feminist på Instagram. Jeg burde hatt mer rot, så hun kunne føle seg bedre. Men det er ikke din jobb å få andre til å føle seg bra gjennom å holde inne magen. De kan slutte å følge deg. Som bringer meg over til:
• Følge folk som får deg til å føle deg dårlig. Jamfør punktet over. Du trenger ikke følge noen. Nei, ikke en gang vennene dine.
• Forklare hvorfor du gjør ting annerledes nå. Nei, du trenger ikke forklare hvorfor du ikke har postet på en stund. Hvis hver endring krever ti innlegg og masse kremting, får du aldri snudd på flisa.

Det finnes en tid for alt. En tid for å svare på alle kommentarene, både de sure og de søte. En tid for å takke ja til absolutt alle presseoppslag. En tid for å Google seg selv. En tid for å kommentere hver eneste dumme ting noen sier på Dagsnytt 18 live på Twitter. Fordi det er sånn du begynner.

Det finnes en tid for alt. En tid for å krympe seg, følge folk som får deg til å føle deg liten og dum og overforklare absolutt alt du gjør, fordi det er sånn du finner ut at det ikke er bra ting å drive med. Men det finnes også en tid for å slutte.

Denne uken har jeg et gratis skriveverksted i firmaet mitt, Sjefsheks. Det er digitalt og du kan bli med. En viktig del av å finne plass til å skrive, er å si opp jobber knyttet til teksten din du ikke må gjøre, sånn som i innlegget over. Sjekk ut skriveverkstedet: