For years, I’ve considered it an established fact that the female body is a pain in the ass.

Karen Havelin

“Før du møter abortnemden, trenger jeg å sjekke om du har behov for å snakke med en sosionom. Når du skal ta en senabort, er det viktig at du har blitt orientert om løsninger for eventuelle økonomiske vansker du er i. Vi skal være sikre på at ingen tar abort fordi de ikke har råd til barnet sitt.” sier legen som fyller ut søknaden om senabort for meg på Riksen.

Jeg er gravid med et barn jeg har ønsket meg, men testene er tatt, og resultatet er ikke liv laga. Nå er vi over abortlovens grense, og jeg går nå gjennom alle ritualene på den andre siden av det selvbestemte.

“Har sosionomen noe kompetanse på å være eier og daglig leder i en bedrift med ansatte? Kan de eventuelt rådgi om støtteordninger som finnes for bedrifter i vekst der daglig leder blir sykemeldt på grunn av noe svangerskapsrelatert? Eller et avbrutt svangerskap?” spør jeg.

Det korte svaret på det er “nei.” Systemet tar utgangspunkt i at alle som tar en senabort, er arbeidstakere eller uføre. Å være kvinnelig gründer er å tyte ut. Jeg har på meg en mannedrakt, historisk og sosioøkonomisk. Nå sitter jeg her i uløkka og må klare meg selv som en hvilken som helst annen næringslivsmann, bare med en liten forskjell som egentlig er temmelig stor. Så stor at det ikke er merkelig for meg at vi har så få kvinnelige gründere som vi har. De snakker om kvinner som “risiko-averse”, men realiteten er at det er mer risikabelt å ha livmor.

“Det er viktig med likestilling på hjemmebane! Kvinnelige gründere trenger å finne en støttende partner!”

Men det er ingen likestilling i livmoren. Senaborten jeg skal ta (stigmatisert og debattert som den er), er et mødrehelsetiltak. Det handler i liten grad om retten til å velge om du vil være gravid eller ei. Nesten alle som ikke vil ha en baby, tar abort så raskt som mulig. Når du tar abort etter uke 12, velger du ofte mellom senabort i uke 14 eller potensiell dødfødsel i uke 26. Du velger mellom jævlig og jævligere, mellom sykmeldt og mer sykmeldt.

Jeg har snakket med kvinnelige gründere om selskapsutvikling og selskapsvekst siden 2017. Fordi det finnes ingen guide til “ha en livmor og et firma i vekst” på noen av veksthusene som er dedikert til kvinnelige gründere. Den informasjonen må du ut og finne selv, og den er som det meste i kvinnehelse – særs erfaringsbasert og litt hemmelig.

Google Veksthus skal skape flere kvinnelige gründere ved å lære dem “validering av forretningsidé, personlig branding, salgsstrategi, hvordan du kan kommunisere med og nå dine første kunder, markedsføring, finansiering og mye mer.”

Men spørsmålene jeg har lett etter svar på er: “Hvordan bygge en bedrift som ikke går konk hvis jeg får en baby til?” “Hvordan være selvstendig næringsdrivende når du stadig spontanaborterer på grunn av IVF-behandling?” “Hvordan få betalt for et oppdrag du ikke kunne levere som planlagt fordi barnet ditt ble alvorlig sykt?”

Alle ambisiøse livmor-havere snakker om dette på bakrommet. En anonymisert venninne med en ambisiøs jobb, forteller om å sitte hemmelig gravid på en prestisjetung konferanse og kjenne spontanabortblødningen begynne. Om ti minutter var det hennes tur til å innta podiet. “Vel” sa hun til seg selv. “Dette hadde faktisk ikke skjedd hvis jeg hadde en penis.”

“Jeg trenger å tjene nok penger på firmaet til å legge det brakk mens jeg får barnet mitt” sa en kvinnelig gründer jeg kjenner. “Jeg tør ikke ansette vikar, fordi jeg jo ikke vet hvordan svangerskapet vil gå, og jeg er ikke sikker på om jeg vil kunne tjene penger igjen på lenge.”

Samtidig tar mannlige gründere jeg kjenner lån til pipa “for å satse” og argumenterer seg ut av pappaperm, fordi de bygger selskap og ikke har mulighet til å være hjemme. Sistnevnte gjør dem til “dårlige feminister”, men uansett hvor lite mammaperm Tårnfrid tar, kan du ikke dele etterbyrden og fremfallet. Du kan ikke likestille deg ut av fem spontanaborter på rad.

Det er vel derfor vi har en fortelling om at aborter og spontanaborter er noe småplukk som ikke påvirker noe særlig. Det er så vanlig og folk er så gode til å holde det hemmelig (det er kulturen vår). Det henger sammen med alt som hører livmoren til, skal skje i smug. Blø i smug. Abortere i smug. Føde i smug. Raskt tilbake.

“Men det er jo ingen som må starte firmaer! Eller få barn!” hører jeg en stemme si. Kanskje det er den kommentarfeltstemmen, som alltid bor i hodet også, mens du skriver.

Kanskje ikke. Men jeg startet firmaet mitt for å lage en arbeidsplass der det var fysisk mulig å hente tidlig i barnehagen og ha så mange sykt barn-dager som en ettåring faktisk har, ikke som du har fått tildelt fra jobben. Visjonen min for Studio Jackson, er å lage en arbeidsplass der vi er best i verden på goder for småbarnsforeldre. Der du ikke trenger å ta ubetalt perm eller jobbe deltid for å få ting til å gå opp.

Derfor var 2022 året jeg fikk mine første fast ansatte. En risiko. Og daglig leders livmor måtte også inn i risiko-analysen.

En risiko for de ansatte. For leveranser. For kunder. Kan du skrive det inn i kontraktene? Du kjøper noe av en person med livmor, ergo er det en større sjanse for at hun må ha vikar? Er det diskriminerende? Er det god forventningsstyring?

Jeg var ikke raskt tilbake etter aborten min.

Det stod på Helsenorge.no at vanlig tid å blø og være kvalm etter en abort er to uker. Noen ganger varer det tre uker, umulig å si. (Hei, kvinnehelse.) Da det kom en styrtblødning på fjerde uka og jeg segnet om på badet, ringte mannen ambulanse. Jeg hørte ambulansesjåføren (en mann) krangle meg inn på sykehuset. Han snakket høyt i telefonen mens jeg så pulsmåleren blinke på pengefingeren min.

“Ja, jeg skjønner at du har sett verre blødning. Dere har alltid sett verre, det er helt normalt å blø litervis fra tissen, det er normalt at tissen detter ut, det er ikke fødsel før vi ser hodet og alle disse jentegreiene må de bare finne seg i liksom, men altså, nå har jeg kjørt ambulanse et halvt liv og jeg vet at dere vet ikke en dritt om livmor før dere tar en skikkelig kikk, legevakten har ikke kompetansen, hun må inn på kvinneklinikken for at dere skal finne ut av det, nå kommer vi! Ja, jeg vet dere er underbemannet men vi kommer likevel!”

Inne i gynekologstolen ser jeg livmoren min som en grå, sammenhengende vegg. Den er helt full fremdeles. “Ja, her må vi operere” sier gynekologen.

“De sa på riksen at alt kom ut, at placenta var hel” sier jeg.

“Helt ærlig aner vi ikke hvor stor placenta er underveis i svangerskapet” sier gynekologen. “Det er så mye vi ikke vet.”

“Hva var de andre tingene dere måtte sjekke for?” spør jeg.

“Vel, første menstruasjon etter en senabort kan være temmelig sjokkerende, den er ikke som den vanlige menstruasjonen din, og heller ikke som en etter en fødsel. Så folk kan få seg en støkk. Vi måtte sjekke om det “bare” var mensen.”

“Det stod ikke noe om det på Helsenorge.” sier jeg.

“Vi har ikke forskning på det, det er mer en erfaring vi har her. Så ikke noe man får lov til å putte i pasientinformasjon.”

Jeg får et skriv der det står at jeg ikke må spise eller drikke noe som helst før operasjonen, ellers kan jeg bli kvalt av væsken i magesekken under narkosen. I det samme skrivet står det at de aller fleste ikke trenger sykmelding og kan dra på jobb dagen etter.

“Slapp av, klart vi sykmelder deg” sier legen. “Alle vet det er en kjempe-påkjenning.”

Men sykmelding er ikke bare-bare i en liten bedrift.

Jeg har skalert firmaet mitt til en bedrift med flere ansatte for å ha muligheten til å kunne bli sykmeldt. “Vi trenger at noen andre enn deg selv dokumenterer at du faktisk har jobbet.” sa NAV til en annen gründer som var alene i selskapet og ble sykmeldt. Dokumentasjonsjobben var ikke lett å ta midt i en periode som krevde sykmelding.

Så jeg tok risikoen ved å ansette en kontorsjef med NAV-ferdigheter for å unngå å havne i en sykemeldingsskvis der jeg måtte jobbe med NAV-drama mens jeg lå i narkose.

Som en kvinnelig gründer med en influenser-status på sosiale medier, har sykmelding og NAV flere utfordringer. Når det publiseres bilder av meg med tekst skrevet av meg fra før jeg ble sykmeldt, kan NAV kreve grundig dokumentasjon på at det faktisk var noen andre enn meg som trykket publiser. Det ser jo ut som jeg poster på sosiale medier mens jeg er syk?

Sosiale medier er en velsignelse og en forbannelse for kvinnelige gründere. Det gir en mulighet til å bygge firmaet ditt med få verktøy og lite kapital, men det knytter også din personlige stemme inn i virksomheten på en måte som gjør det vrient å ha vikar.

Da jeg skjønte at jeg måtte ta en senabort, holdt firmaet mitt et skrivekurs for sosiale medier der en del av leveransen var at jeg skulle holde live-coaching og gi løpende tilbakemeldinger. Det hadde stått på salgssiden at det var meg eller gjestelærere som skulle gjøre det, men for noen av kundene var vikar uakseptabelt. Den første avgjørelsen jeg måtte ta etter at morfinen var ute av kroppen, var hvordan vi skulle håndtere kunder som ville ha pengene igjen fordi “det hadde vært noen andre enn Ida.”

Siden jeg var indisponert og rusa, måtte min nestleder ta avgjørelsen om hvor mye av min private helseinformasjon hun delte. Og med aborten kom det mer skam enn jeg var forberedt på. Jeg følte meg helt klissete av skam, jeg klarte ikke ta telefonen når vennene mine ringte, jeg følte at det digre bindet i underbuksa med klumpene fulle av hinner og sener var atomavfall. Jeg klarte ikke at nyansatte skulle vite om det, langt mindre kundene. Så selv om vi hadde vikar, og jeg jobbet før jeg “burde”, var kundene misfornøyd med hvor lite av min tid de fikk i den (graderte) sykemeldingsperioden.

“Kanskje vi bare skal sørge for at vi gir alle kundene som er sure absolutt alt vi kan, og lar være å lansere andre kurs?” spurte en ansatt. “At vi venter med å gjøre noe mer før vi er 100% sikker på at du er helt frisk og at dette ikke skjer igjen?”

“Nei” sa jeg. “Vi er et firma, vi kan ikke slutte å promotere produktene. Og til skrivekurset har vi masse, masse ferdiglaget innhold som er mindre avhengig av at jeg fungerer, vi må videre.”

Jeg sa ikke: “Jeg tok avgjørelsen om å gå fra frilansere til ansatte. Det betyr at jeg er ansvarlig for at du har lønn hver måned. Ergo kan vi ikke sette alt på vent fordi daglig leder er indisponert eller redusert.”

En kvinnelig gründer jeg intervjuet, viste meg en kontrakt der det stod (parafrasert fra juss:)

“Du kjøper nå et produkt av en bedrift som bare har en ansatt, daglig leder. Hvis noe skjer med meg eller mitt barn under leveransen, kommer jeg fremdeles til å fakturere hele beløpet for å ikke gå konkurs.” Hun fortalte at det var den kvinnelige bedriftseierens lodd her i livet: Å måtte være dyrere og en mer risikabel leverandør enn en mann, fordi hun måtte prise inn risikoen ved å prøve å bli gravid mens hun jobbet. “Jeg får kunder likevel” sa hun. “Fordi jeg er bedre enn alle andre på det jeg gjør. Men det er jeg også nødt til å være.”

“Jeg fikk ikke personlig svar fra Camilla Phil!” klager en venninne av meg som har sendt influenser-gründeren en melding. “Jeg vil ha en personlig relasjon til den jeg kjøper fra, og jeg vil ikke at den jeg kjøper fra skal bli overlegen og innbilsk mens de vokser seg store.”

“Da må de enten skuffe deg eller juge til deg.” sa jeg.

Jeg hadde vikar under aborten. Jeg skulle vært live på kamera, men vikaren steppet inn. Det føltes som en seier å kunne forsvinne ned i morfinen og gi slipp. Samtidig måtte jeg tåle at jeg skuffet folk. Kvinner er ikke sosialisert til å skuffe folk. Vi er sosialiser til å gi alt, på bekostning av oss selv.

Å ha penger til vikar, krever solide marginer, høy pris på produktene, å selge ofte og oppføre seg på måter som kvinner blir mer sosialt straffet for enn menn.

“Du kan ikke kalle deg feminist og radikal” skrev noen i sosiale medier. “Da hadde du hatt billigere produkter og ikke vært så opptatt av å tjene penger.”

Men realiteten er at det er dyrere og mer risikabelt å være kvinne. En gammel feminist jeg kjenner sa:

“Kvinner må tjene mer enn menn. Særlig hvis de er sammen med en mann og lager barn. Hvis han viser seg å være en voldelig jævel, så er det hun som må ta den økonomiske kostnaden av å rømme på krisesenter, det er hun som må ha penger til advokat. Det er hun som må ha råd til å kjøpe hus alene om hun blir skilt. Det er hun som risikerer å bli ufør på grunn av senplager etter svangerskapet, etter en tung omsorgsjobb, etter psykiske vansker etter voldtekten. Det er hun som må budsjettere inn barnevakt og vaskehjelp hvis hun skal ha en jobb som krever mer kveldsjobb og helgejobb. Kvinner må snakke mer om penger, tenke mer på penger, fordi det er mer risikabelt å være kvinne. Og likevel har vi lært å gjøre det motsatte: Å aldri tenke på det, å unngå det, å tenke at vi ikke er egnet.”

Jeg tror på en fremtid der flere personer med livmor er arbeidsgivere. Der vi har plass til kroppene som lekker og blør og ungene som har flere sykt barn-dager enn det er sykt barn-dager å få. Det er derfor jeg er arbeidsgiver. Det er derfor jeg bygger en bedrift som rommer flere enn meg, der alle kan ta ferie, alle kan ha sykt barn, alle kan ha vikar. Også daglig leder. Fordi du kan ikke jobbe fra laptopen mens du er i narkose.

Jeg vet at det krever at vi endrer arbeidsmiljøloven, endrer NAV, endrer helsevesenet og endrer fortellingen vår om hva aborter og spontanaborter er. Det krever at vi endrer kulturen vår, fortellingene våre. Og at vi ikke bare har gründerkurs hvor vi sier: “Det er viktig å teste markedsaksept!” Vi må spørre:

“Har du en plan for den uberegnelige livmoren din, daglig leder? Det må inn i SWOT-analysen.”

---

Er du kvinnelig gründer, skeiv start-up-eier, en som ønsker å jobbe for seg selv eller bare en som tyter ut av vanlig arbeidsliv og vil ha flere dønn ærlige tekster som dette? Meld deg på e-postlista: