Følelser og det indre arbeidet er krevende.

Jeg skrev min første roman da jeg var 11 år.

Jeg skrev den i en kladdebok, og teksten kom raskt og lett, fordi jeg underholdt meg selv. Jeg skrev for å se hva som kom til å skje.

Når jeg leser boken (jeg har den fortsatt, på et hemmelig sted på kontoret, skrivepapiret sprøtt og sprukkent, sporene etter bic-pennen dype i arket), kan jeg se på teksten hvor mye jeg hadde lest.

Hovedgrunnen til at jeg ble god til å skrive tidlig, var at jeg begynte å lese tidlig. Og jeg leste sultent og mye. Jeg kan se Ian Flemming i boken til elleveåringen jeg var. Jeg kan se Mark Twain og Enid Blyton. Jeg kan se Nancy Drew og Charles Dickens. Jeg leste mye, jeg skrev mye, jeg skrev på en sånn måte at jeg hadde det gøy mens jeg gjorde det.

Det er ikke egentlig vanskeligere enn det. Resten er et spørsmål om redigering og teknikk.

Jeg hadde ikke «tid» til å skrive en roman da jeg var elleve, men jeg behøvde det ikke heller. Jeg skrev boken i kladdeboken min, fordi da kunne jeg gjøre skoleoppgaven (som gikk fort), og skrive et nytt kapittel men klassen var stille rundt meg. Det ble omtrent et kapittel hver skoledag.

Sånn skrev jeg to romaner og en diktsamling, og det var en rømningsaksjon for meg, en måte å ikke merke at jeg var den minst populære og mest mobbede ungen på skolen, jeg skrev en ny verden i kladdeboka, og jeg husker den bedre enn jeg husker syvende klasse: Husker hva slags rom Danielle Giovanni, tenåring og mestertyv, var fanget i, og hvordan hun brøt seg ut (det var en spile i bh-en hennes hun brukte som dirk, og bh-en var i et grønt silkestoff, jeg ser det ennå for meg.)

Alt jeg trengte å vite om skriving, lærte jeg i syvende klasse. At du må skrive ofte. At du må like det. Og at du skaper levende tekst ved å lese mye – og like å lese. At du skaper dramatikk ved å la karakterene gjøre det du har lyst til at de skal gjøre, det som overrasker deg og gir deg gåsehud.

Det vanskelige er det indre arbeidet. Det begynte å dukke opp i tekstene mine fra jeg var 14-15 år. Jeg kunne se det svart på hvitt, hvordan min egen depresjon og ønske om å dø dukket opp i alle tekstene mine, ble umulig å ikke se. Hvordan den forskrekkelige oppveksten min tøt ut i teksten, selv om jeg ville at den skulle forbli skjult. Hvordan den forskrekkelige seksualiteten min tøt ut, umulig å skjule. Hvordan mitt monstrøse jeg ble synlig på arket når jeg skrev.

Det indre arbeidet er kjernen i mitt skrivekurs, og i alt jeg underviser, fordi det hjelper ikke å vite hva som gjør en «god» tekst, når hovedgrunnen du skriver en redd tekst, en forknytt tekst, en tekst som prøver så godt den kan å ikke finnes. Eller du bare ikke skriver. Fordi du er redd for hva som vil være konsekvensene av å begynne å sette ord på det du har inni deg, enten det er en konkret hendelse – eller rett og slett en mening du føler er overveldende farlig og upopulær, en kritikk du helst ikke vil at skal slippe ut av deg.

Skrivekurset mitt har to spor: Det ene er taktisk og strategisk og handler om å sette mål, finne tid og skrive den hersens boken.

Det andre sporet er dypere og handler om all motstanden du må møte når du har satt deg mål, funnet tid og begynner å skrive den hersens boken.

Målet er å finne igjen den elleveåringen som skriver for å underholde seg selv, rød på ørene av sin egen oppfinnsomhet.

Skrivekurset Heksesirkel har en påmelding som stenger mandag 7. november. Det er det stedet jeg har laget for å gjøre det indre arbeidet du må gjøre for å ikke stoppe deg selv fra å skrive som en elleveåring i kladdeboka.