Har du sittet og skrevet og hørt disse tankene suse gjennom hodet?

• Fyttirakkern, denne teksten ble forskrekkelig dårlig. Det er ikke vits!
• Alle forlag er snobbete og slipper bare inn folk som er berømte fra før og jeg er bare lilla jag og slipper neppe gjennom nåløyet. Det er ikke vits!
• Jeg fikk ikke skrevet i går. Jeg er lat og tiltaksløs og udisiplinert og det er like greit å spyle hele prosjektet i do. Det er ikke vits!
• Jeg har ingen originale idéer, jeg skriver bare banale og kjedelige ting om følelser og et vanlig middelklasseliv, det er ikke vits!
• Jeg har en idé som er så original at ingen kommer til å skjønne den, Norge er et kjedelig pottitland og ingen vil forstå meg. Det er ikke vits!
• Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive den scenen, jeg kan like godt gi opp hele greia.
• Jeg har hatt en idé, men i går hørte jeg om en bok som har nesten samme idé, da er den allerede tatt og jeg blir nødt til å gi opp. Det er ikke vits!
• Tenk om jeg skriver ned idéen min og noen på forlaget stjeler den? Best å ikke skrive den ned i det hele tatt! Det er ikke vits!
• Ingen leser bøker lenger og ingen anmelder bøker lenger og ingen kjøper bøker lenger og det er ikke vits i å skrive en!
• Hvis jeg skriver dette, kommer mora mi, bestemora mi, eksen min og dem jeg gikk på ungdomsskolen med til å bli provosert. Best å slutte nå!
• Jeg vet ikke om dette skal være sak eller skjønn eller lyrikk eller blogg, best å stoppe teksten her og ikke spørre hvorfor den tvang seg på.
• Nesten ingen lever av å være forfatter, så det er vel ikke vits i å bruke tid på en drøm når jeg ikke kan garantere at det blir en bestselger så jeg kan slutte i jobben?
• Tenk om jeg får masse oppmerksomhet og alle blir sure? Best å gi seg nå!
• Tenk om ingen legger merke til boken min og den går helt under radaren? Best å gi seg nå!

Det alle disse tankene har til felles, er at de er showstopper-tanker som prøver å få deg til å gi opp. Alle profesjonelle skribenter kjenner dem.

De går ikke over når du blir utgitt. En av mine store sjokk da jeg ble utgitt forfatter, var at alle forfatter-treff var fulle av showstopper-tanker.

Det var særs få samtaler av typen «Åh, jeg leser Brönte-støstrene på nytt, det er så mye jeg hadde glemt om fortellerposisjonen til Nelly Dean!»

Nei, folk sa: «Det jo helt umulig å bli anmeldt i VG lenger, de skriver jo nesten ikke bokomtaler, er det vits?» «Så du den siste royalty-utbetalingen? Knøttliten! Forlaget gjør ingenting for å selge boken min, er det vits, spør jeg deg?»

Alle showstopper-tankene er relevante bekymringer. Det finnes en tid for dem. Tid for å finne ut hvordan du løser den scenen. Tid for å snakke med forlaget om markedsføringsstrategi. Tid for å stille spørsmål om hvordan du skriver om eksen din. Men det er aldri tid for å gi opp håndverket ditt, idéen din, det som presser seg på, det som driver deg. Det er aldri tid for å si at det ikke er vits.

Alle har en hjerne som forsøker å snakke oss ut av det vi forsøker å gjøre. Jo mer ambisiøs plan, jo mer intense showstopper-tanker. De er en beskyttelse, så du ikke skal bli skuffet, såret, avvist, de passer på deg.

Du blir ikke kvitt showstopper-tankene av å pushe deg. Du må bli venn med dem, og kjenne dem igjen som forfatter-hjernens greatest hits. «Oi! En sånn! Det betyr at jeg gjør noe riktig!»

Det viktigste jeg lærer bort på skrivekurset mitt, Heksesirkel, er ikke å jobbe jevnt.

Det er å plukke opp tråden etter å ha rømt fra ditt eget prosjekt , kastet alle gode forsetter i «fuck-it»-bøtta og fullstendig ignorert planen din i fire uker.

Og så komme tilbake likevel.

Det er den eneste superkraften du trenger.

Påmeldingen til Heksesirkel stenger mandag 7. november. Der jobber vi sammen for å ikke la oss stoppe av showstopper-tankene. Men nå har du fått en jukselapp fra meg, så du kan kjenne dem igjen, uansett. Lykke til med å ikke gi deg på tørre møkka.