En historietime basert på muntlig overlevering og dårlig hukommelse.
Har du ikke lest del 1? Gjør det før du leser denne.
Romanen, boktrykkerkunsten, forlaget og bokhandelen vokste frem samlet. De som hadde en trykkpresse, laget og solgte bøker. Sjangerutvikling og teknologiutvikling var to sider av samme sak. Sånn er det også i norsk mediehistorie:
“Du var med på oppstarten av Klassekampen?”
“””Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.”””Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.””””Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.”””Ja, husker at vi skrapte sammen til en trykkpresse og byttet på å sove ved siden av den på natten så ingen skulle stjele den.”
Når vi spør: “Hvorfor hang ikke bokbransjen med i utviklingen da Internetten kom?”, er svaret enkelt: Webben kommer fra et annet sted enn trykkpressa. Www er den største revolusjonen i tekst siden Gutenberg, men det var ikke noen forfattere, journalister eller redaktører med på utviklingen.
Www (altså teknologien som gjør at du kan finne denne nettsiden gjennom en nettleser), var et akademisk prosjekt, og det opprinnelige målet var ikke å lage en nettleser, men en nettlese-skriver. Et program der du skrive og lese web på lik linje. Impulsen til å lage dette, kom ikke fra en tekstkultur som var opptatt av åndsverk, opphavsrett og boksalg. Det kom fra en tekstkultur som var opptatt av peer review, altså gratis slakt av dine nærmeste fagfellers tekster.
(Hver gang folk snakker om at nettdebatten er for hard og krass, tenker jeg på www ikke har utspring i dannede samtaler i salonger ala Habermas, men i den mest ondsinnede teksten i universet: Tilbakemeldingene fra reviewer 2.)
Fordi www oppstod i akademia (det var jo det eneste stedet du hadde kabel og kunne koble deg opp i starten), og det å lage en nett-lese OG skriver var mye vanskeligere å lage en nettleser, var det noen som laget en variant som kunne vise tekst & bilde. Nakenbilde. Kattebilde. Og vipps, begynte www slik vi kjenner det. Med krasse, krasse kommentarer og bilder folk sendte til alle vennene sine.
Alle som har jobbet med tekst, vet at settere og grafikere er en essensiell del av bokhistorien. Lesbarhet er et fag. Derfor er det en norsk oppfinnelse fra 1994 (selv om all webhistorie er et akademisk lappeteppe av påvirkning, så bruk “oppfinnelse” i den videste forstand), som har preget www mest etter det første nakenbildet. Jeg snakker selvfølgelig om CSS, foreslått av Håkon Wium Lie i 1994. CSS gjorde det mulig å designe webtekstene, og kontrollerte font, farge, posisjonering og avstand mellom ord.
CSS ble konstruert da Wium Lie jobbet på Cern, der også WWW oppstod, så poenget om at utviklingen skjer i en faglig kladeis henger sammen. På samme måte som Charles Dickens ofte får æren for å ha funnet opp clifhangeren da han skrev følgjetong, oppstod dette fenomenet ikke løsrevet fra avisen og trykkeren som betalte Dickens for teksten.
I slutten av CSS-spesifikasjonen fra 1994 (som jeg mener at alle bokhistorikere og litteraturhistorikere burde ha lest) skriver Wium Lie at han har primært fokusert på fremstilling av kort tekst. Lengre tekster, skriver han (parafrasert), må noen andre løse. Blir teksten for lang i nettleseren, blir scrollbaren uendelig og navigasjonen fungerer ikke. Han har noen skisser på hvordan man kunne scrolle fra høyre mot venstre, som i en bok, men han regner med at fremtiden vil løse problemet “lang tekst i nettleser.”
Det var det ingen som gjorde.
For meg, som har brukt 15 år på spørsmålet “hvorfor er eboka så upopulær?”, handler det – dypest sett – om at www i sin opprinnelse ikke hadde noen som jobbet med å løse problemet “lang tekst i nettleser.”
Det andre problemet hele web-verdenen har jobbet med å løse de siste 20 årene, er også en essensiell del av å ha en bokbransje: Nemlig å kunne ta betalt for innhold. Virginia Woolf sier at hun ble forfatter for å kunne få sine egne penger, Dickens beskriver det samme. Men de første 15 årene av webhistorien, ble tekst primært betalt med oppmerksomhet.
Hovedgrunnen til at dette var tilfelle, var at det var skikkelig vanskelig å lage digitale betalingsløsninger som fungerte mellom land.
Problemene er fremdeles ikke løst, selv om Stripe er magisk. Som noen som har en bedrift som har omsatt for over 7 millioner kroner gjennom Stripe siden 2020, er det umulig å ikke være takknemlig for at betalingsløsningen finnes. Men jeg vet også at bak hver gledens “ping” i Stripe-appen (noen har kjøpt noe fra ditt ubemannede kassa-apparat), kommer alle problemene med bokføring, MVA, ufullstendige kvitteringer og – når du har internasjonale transaksjoner – hårballen det er å ha kunder i land hvis lovverk ikke snakker sammen overhodet.
Dette gjør at Internettøkonomien er full av rare lovbrudd og regnskapsnoia, og det gjør besettelsen rundt crypto så mye mindre rar. Klart noen ville utvikle et besynderlig byttemiddel de kunne kjøpe og selge i uten å betale skatt.
Det er ikke rart at vi endte opp med firmaer som har innsamling av brukerdata og visning av annonser som viktigste inntektskilde: Å ta betalt for tekst var mye, mye lettere når du var avistrykker i 1800-tallets London: Du kunne få en mynt i hånda, ferdig med det.
Lang tekst i nettleser + betale for tekst i nettleser = to av de viktigste hindringene for å få til effektiv boksalg på nett.
De siste årene har vi skandinaver fått noen av de beste betalingsløsningene i verden på nett. Vi er i en posisjon til å kunne forenkle kjøpsprosessen mer enn i noen andre land. Dette gjelder ikke bare bøker, da jeg bodde i USA, testet jeg alle Odas konkurrenter som opererte i Silicon Valley. Utvalget av varer var bedre, leveringen var billig (fordi slavearbeid = the american way), men teknologien var håpløs sammenlignet med måten vi kjøper dagligvare på nett i Norge.
Det er åpenbart at det også vil bli vi som løser lang tekst i nettleser. CSS er norsk, og vi trenger ikke “se til Silicon Valley” for å lære om innovasjon. Storparten av nyvinningene i markup og nettleser ble utviklet på Alexander Kiellands plass.
En av mine største næringspolitiske sorger, er at vi bare tenkte på “olje, olje, olje” da Opera ledet an på mobil nettleser-teknologi, mens vi nå har næringsministere som tar selfie med enhver surrekopp som har laget “en slags app”, mens alt fra CSS-animasjon til implementeringen av HTML5 hadde sentrale fagpersoner i Oslo på tidlig 2000-tall. Internetthistorien etter 2008 kunne hatt en større Oslo-dominans hvis næringsdepartementet hadde tenkt på andre ting enn petroleum og fisk. Men kompetansen finnes fremdeles i landet. De ledende fagpersonene på feltet husker fremdeles hvordan nettleserspråkene ble skrudd sammen. De bygget Internett som vi kjenner det. Her. I Norge.
Og det er denne kompetansen jeg har benyttet meg av når jeg har fomlet de første løsningene mine.
Første gang jeg laget en prototype på “bok i nettleser” sammen med en tidligere Opera-ansatt, var i 2012. Vi hadde laget et system for å kjøpe boken med tellerskritt (det var i en verden før Vipps), og jeg husker jeg satt og pitchet prototypen min til forlag som alle takket nei.
(Grunnene til at de takket nei, kommer i neste innlegg!)
I 2014 laget vi en variant av Morfar, Hitler og jeg uten lov fra forlaget. Første kapittel hadde masse, masse lesere og solgte over 500 bøker direkte.
I 2019 kjørte vi prototype og gjorde en dyp research-runde på alle de ikke-teknologiske hindringene. De sistnevnte hindringene fikk meg til å legge prosjektet på is, fordi de var større enn de tekniske.
Underveis mens jeg har jobbet med prosjektet “lang tekst i nettleser du kan betale for”, har alle bedriftsfolka i mitt liv bedt meg om å ikke dele idéen åpent. “Noen kan jo stjele den!”
Men jeg har villet at noen skulle stjele den. Banna bein, kode blir best om flere jobber på den, grunnen til at CSS virker, er at det ble delt åpent.
(Når jeg har delt dette med utviklere i livet mitt, sier de bare: “Åh, den gamle drømmen der? Ja, død over epub, møkkaformatet fullt av usaklig tullekode. Men vanlige mennesker bryr seg ikke om markup, Ida.”)
Jeg mener at grunnen til at bøker som sjanger er blitt så akterutseilt, handler om den lange tekstens rolle i den post-gutenbergske revolusjonen www har vært. Og grunnen til at det er viktig å løse dét, er at vi skal kunne selge bøker sømløst, uten at du må lære deg å bruke ebokleser.
At du skal kunne følge noen på Instagram og spontant kjøpe deg en bok, på samme måte som du følger noen på Instagram og spontant kjøper deg en hårspenne. Vi er nærmere denne tekniske muligheten enn vi noen sinne har vært. Men kulturelt har vi fremdeles masse, masse hindringer. Det er der for jeg gjør dette for egen maskin nå.
Dette innlegget er del 2 av en serie om bokas og bokbransjens fremtid + hva jeg skal gjøre med dét.
Du kan lese neste del i serien her.
Jeg kjører samtale og diskusjon om dette på LinkedIn, følg meg der og ta praten videre.