Ting jeg har sluttet med i 2022, del 1

Bekjennelser/brannfakler om forfatterskap, gründerskap og faenskap + en god del om psykisk helse.

Jeg har oppnådd mye i 2022, men jeg er mest stolt av det jeg har gitt opp. La meg fortelle deg om dem.

Jeg sluttet å kjøre bil i 2022

Jeg brukte lang tid på å ta lappen i voksen alder.
Mitt stolteste øyeblikk, var å kjøpe min egen bil og kjøre den.

I 2022 gav jeg opp bilen og solgte den. Det skjedde ikke uten drama.

Å gi opp bilen, var å gi opp SÅ mange fortellinger jeg hadde trodd på.

  • Fortellingen om at jo vanskeligere og tyngre noe er, jo mer verdifullt er det. Kjøring var det vanskeligste – ERGO det mest verdifulle. (Det som kom lett for meg? Verdiløst!)
  • Fortellingen om at jeg var føkka og måtte fikse meg selv gjennom å bli en normal middelklasse-person. F.eks en som kjørte bil.
  • Fortellingen om at jeg måtte overvinne svakhetene mine.
  • Fortellingen om at jeg måtte gjøre ting jeg hater for å vise dem.

Jeg gruet meg til hver kjøretur, friket ut bak rattet, og måtte beregne et helt dagsverk til å roe meg etter hver kjøretur. Likevel kjørte jeg.

2022 var året jeg gikk i gang med traumehelbredelse for alvor. Det gjorde meg veldig klar over hvor DYRT det var å kjøre bil for meg. Energimessig.

«Når du forteller meg om kjøringen din» sa coachen min, «høres det ut som det ville vært enklere for deg å stifte et drosjeselskap enn å ha en egen bil.»

Au.

Jeg synes jo det er flaut at det er lett for meg å starte selskaper. Veldig lett. Mye enklere enn å gire, som jeg brukte over et år på å lære meg.

«Men selvstendighet! Leiebiler! Reise!»

«Kan du ikke finne en sjåfør? Du er flink til å finne folk. Du er dårlig til å være stressa.»

Så jeg kvittet meg med bilen.

Det krevde å være ærlig om at jeg ikke er en «vanlig» person, jeg er noen med komplekse traumer som tåler stress veldig dårlig, særlig bak rattet i en bil.

Jaja, tenkte jeg. Så jeg kan tvinge meg på ski over Grønland, men hva faen skal jeg på ski over Grønland for? Jeg vil mye heller lese en bok i fred.

Og likevel satt det SÅ langt inne å gi opp selvforbedringen/selvpisikingen.

Våren 2021, skrev jeg «kjøre mer» på listen over ting jeg skulle «fikse» for å bli «min beste versjon.» Å gi opp, føltes som å oppdage et vidåpent vindu i et låst rom der jeg hadde revet i døra i fem år.

Jeg kunne bare gi opp.
Jeg kunne frigi all energien jeg hadde brukt på å tvinge meg selv.
Jeg deler dette for å si:
Hvor er det du går i motbakke dagen lang?

Hva skjer hvis du bare ruller ned isteden?
Hva skjer hvis du gir opp den fjelltoppen du har satt deg som mål?
Hva skjer hvis du blir hjemme?