Feminist og kapitalist

Et manifest

Jeg er en raddis. Så hvordan endte jeg opp med å drive et firma?

Vel, greia er:

Jeg er ikke spesielt kompatibel med et «vanlig» arbeidsliv.
Jeg hater å bli bestemt over.
Jeg liker å bestemme.
Jeg liker å kunne ta ubegrenset initiativ uten at jeg må vente på noen.
Resultatet er ikke én bedrift, men serie-gründer-virksomhet.

Lenge tenkte jeg på bedriftene mine som en litt rar, kinky hobby jeg hadde. Jeg var jo en gammel Rød Ungdom-jente, og så hadde jeg drevet næringsvirksomhet siden jeg var 18 år.

Hvordan fikk jeg dét til å henge på greip?

Men greia er:
Å være radikal, er å vite at arbeidslivet er ille viktig.
Å være feminist, er å vite at arbeidslivet slik vi kjenner det, egentlig er skreddersydd for menn med hjemmeværende koner.

(Bokstavlig talt. Det var Arbeiderpartiets 50-talls-visjon.)

Selv om vi har foreldrepermisjon, barnehage og såkalt likestilling, er arbeidslivet vårt basert på at kropper skal være jevnt fungerende.

Sykdom skal være unntaket.
Du skal ikke være mye borte.
Du skal være jevn og konsistent.

At noen har mye mer usynlig arbeid hjemme (ubetalt omsorgsarbeid for barn og gamle foreldre, eller egne helseutfordringer som krever at du følger opp hjelpemidler, spesialister etc), blir regnet som ikke burde påvirke din evne til å jobbe fullt.

Jeg er en psykisk syk person med barn, og jeg har en mann som bruker rullestol. Vi har en del ekstra, og det er jug å late som de greiene ikke påvirker min evne til å «jobbe fullt.»

Min viktigste grunn til å lage firmaer, har vært å dikte min egen arbeidsplass.
Vi er en tid som er besatt av innovasjon, men bare på produktsiden.

Jeg tror vi trenger mer innovasjon på hvordan vi produserer enn hva vi produserer.

Å jobbe i næringslivet, har vært å bli klar over hvor mange jobber som er bullshit jobs: Altså jobber som ikke trengs å finnes, men som finnes likevel. Godt betalte er de ofte, men de produserer ikke en dritt.

«Kutter vi bullshit-jobben» tenkte jeg, «så blir dette et bærekraftig arbeidsliv for meg.»

Å være på venstresiden, er å høre hvor mange som tror at staten skal fikse alt for dem. Men det ser ikke ut som at statlige arbeidsplasser er særlig bra for kronikere, småbarnsforeldre eller folk som tyter ut av A4-malen.

Næringslivet har mye større mulighet når de dikter jobber, men siden 80% av alle AS er eid av menn (fra et veldig spesifikt klassemessig sjikt), er ikke dette en gjeng som vet hvor skoen trykker i noe særlig grad.

Det betyr at deres innovasjon på hvordan man jobber, er forsvinnende liten.

Dette er grunnen til at jeg har blitt så opptatt av kvinnelige bedriftseiere:
(Og med «kvinne» her mener jeg: Alle som ikke er en hvit, sprek mann med utdannelse fra NHH.)

Den beste måten å lage et bedre arbeidsliv på, er gjennom å gro annerledes arbeidsplasser.

Utfordringen er at kvinner sysselsetter mye mindre enn menn.

De utgjør litt under 20% av bedriftseierne (når du bryter ned tallene på kvinner som eier AS, ser du at mange er minoritets-aksjonærer, så de må vi trekke fra.)

Og det skal mye til at de satser.

Da jeg var med på å utvikle Folio (bankkontoen som gjør regnskapet for deg) i 2018, intervjuet jeg mange kvinnelige gründere. Grunnen var at vi skulle studere banktransaksjoner. Da må vi ha kunder som tjente penger, og det var mer sannsynlig at vi fant penger inn hos en av de få damene, enn hos de mange entusiastiske (men akk så lite lønnsomme) mannlige gründerne i startup-land.

Noen trekk gikk igjen:

  • Kvinner hadde ENK lenge, altfor lenge. Det var ikke umulig å finne kvinnelige gründere som hadde omsetning på mange millioner på et ENK, men de følte fremdeles at de ikke hadde «råd» eller «kunnskap» nok til å stifte AS.
  • Kvinner ansatte ikke, og det tok uendelig lang tid før de fikk seg litt frilanshjelp. Det var fordi de var redde for at de ikke ville ha råd til å holde på de ansatte, at de var redde for å måtte sparke noen, redde for å bli «for sjefete» og redde for hva som ville skje hvis de sluttet å gjøre alt selv. Resultatet ble de såkalte «solo-entrepenørene», som jeg liker å kalle for de kronisk overarbeidede. Jeg har til gode å møte en mann som tror han kan ha 700 kunder alene. Jeg har møtt mange, mange kvinner som har 700 kunder alene og jobber natt og dag.
  • Kvinner med firmaer i vekst, gjorde fremdeles mest husarbeid hjemme. Mange av mennene jeg intervjuet, hadde koner som hadde tatt all permen + tok det meste på hjemmebane (siden han var gründer.) Når damene hadde eget firma, derimot, tok de fremdeles mest på hjemmebane, også. Et fellestrekk i intervjuene, var at kvinnene hadde menn som var negative til firmaene deres. Når de tjente for bra, følte de seg dårlige som menn. Når de var i oppstartsfase og tjente dårlig, burde de ha fått seg en fast jobb.
  • Kvinnene hadde – som regel – et forsvinnende lite nettverk innenfor næringslivet, og gjorde derfor elementære nybegynnerfeil – eller visste rett og slett ikke hvor bra selskapene deres gjorde det.

Åkei, tenkte jeg.
Her trengs det politisk oppvåkning.

Da jeg var rundt i startup-land, føltes det som det var uendelig få kvinner, mange færre enn 20%.

Det var fordi mange av de kvinnelige gründerne var usynlige med vilje.
De så ut som influensere eller bittesmå livsstilskontoer, men omsatte for 10 millioner på baksiden, og var livredde for å bli hengt ut som rike og grådige.

Jeg så på alle tiltakene som fantes for å «få flere kvinner til å satse.»

«Det er ikke det som trengs» tenkte jeg. «Vi må løfte frem dem som allerede lykkes, og hjelpe dem å drive proffere, så vi kan skape flere og bedre arbeidsplasser.»

Jeg lærte på marxistisk studiesirkel at eierinteressene våre gjør oss til kjipe kapitalister.

Men etter mange år som «kjip kapitalist» har jeg lært at jeg ikke glemmer hvordan det var å amme hele natten, eller at den største risikoen for å møte presis på jobb når du er rullestolbruker, er at kommunen har måkt igjen rullestolrampa di.

Jeg hadde – for å bruke et marxistisk rammeverk – andre interesser som var sterkere enn mine eier-interesser (selv om de definitivt også er der. Vi leker ikke butikk.)

I 2023 har jeg satt meg et hårete mål om å fasilitere en 25% økning i AS som er 100% av kvinner + få til 7000 nye årsverk innenfor sektoren «kvinnelige internettbedrifter.»

Jeg tror det er helt realistisk.

Steg 1 er å holde en pangstart av en bootcamp som heter Feminist og kapitalist.

Jeg underviser alt jeg har lært gjennom å intervjue over 200 norske gründere, og skal lære bort alle feilene folk gjør før de stifter, i oppstartsfasen og når de skal vokse.

Det er en heldigital fest som du kan ta i eget tempo og lytte til som podcast – eller komme live med oss og stille alle spørsmålene i universet.

Du finner påmeldingen her: