Burde du starte firma, eller burde du vurdere «quiet quitting»?

Dette innlegget er en serie om Feminist og kapitalist – en betalt, digital bootcamp om alt du trenger for å slutte i jobben, prise deg riktig og bygge en ekte arbeidsplass for deg selv og andre.

«Ida, jeg drømmer om å starte et eget firma! Jeg skal stå opp kl 11 hver dag, gjøre yoga, gi penger til veldedighet, trene på ettermiddagen, skrive poesi og reise jorden rundt!»

«Ehh, du vil ha ferie?»

«Neinei, jeg vil ha gründerfrihet! Jeg har sett det på instagram, folk som poserer i Thailand med laptopen og forteller man kan tjene millioner fra hvor som helst! Dét vil jeg!»

(Sett inn lyden av meg som mumler mens jeg grubler på hvordan forklare hvor mye jobb det er å planlegge en god fotoshoot i Thailand – for ikke å snakke om å bygge opp en hashtag og et budskap som slår an slik #gründerfrihet har gjort. Det skjedde nok ikke mens du gjorde yoga.)

Jeg treffer to typer gründerspirer som begge tar helt feil:

De som tror de må jobbe kjempehardt og kjempelenge uten å ta ut lønn fordi de skal «satse», men som i realiteten har en bedriftsidé som ikke er liv laga. Hvis du har jobbet fulltid med bedriften din i tre måneder og ikke klart å selge for 50 000kr, så har du feil forretningsmodell/feil produkt/feil markedsføring og må prøve et ny innfallsvinkel. Det er krever ikke et år med beinhard innsats for å tjene litt penger. Det krever masse justering raskt. For hardt arbeid dekker over at du forsøker å få liv i en død fisk.

Men jeg ser også en god del som har kjøpt den motsatte fortellingen:

At å være egen sjef, er å ha permanent ferie.

Jeg sier ikke dette for å gi deg skyldfølelse – eller fortelle deg at du er en lat slask som ikke vil jobbe.

Jeg sier at vi lever i en kultur der det er mer sosialt akseptabelt å drømme om egen bedrift enn å drømme om en middagshvil.

Ergo er det en åpenbar forretningsmodell å late som at det er to sider av samme sak.

Argumentet går som følger:

«Når jeg bestemmer over egen tid, kan jeg hvile meg mer og hente tidlig i barnehagen. Når jeg har en bedrift, tjener jeg mer penger enn hvis jeg er ansatt. Mer selvbestemmelse over egen tid + mer penger = flere muligheter til å hvile seg.»

Problemet med denne fortellingen er at det hopper helt bukk over hvorfor bedrifter finnes.

Bedrifter er pengemaskiner. Jo mer penger de tjener, jo mer jobb blir det. Den jobben må gjøres av noen. En vellykket bedrift fører ikke til mer frihet, men til økt sysselsetting. Dette er grunnen til at vi har et næringsdepartement.

Den eneste reelle friheten som finnes i en oppstartsbedrift, er før du begynner å tjene skikkelige penger. Altså i den kaotiske og rotløse oppstartsfasen der du er usikker på om du bruker tiden din riktig.

Her er greia: Stresset som følger med å ikke hvor pengene skal komme fra, er ingen ferie. Du må gjerne være stresset for penga på stranden i Thailand, men du kan ikke bare «gjøre som du vil»: Du må finne en måte få å penger i kassa på.

Hvis du slutter i jobben for å bygge en bedrift du håper skal bli en hvilepause, tar du det gamle jobbstresset ditt og gjør det 50 000 ganger verre.

Dessuten er det mange grunner til at du er stresset og ulykkelig på jobb, som ikke handler om den spesifikke jobben din.

Jeg kan love deg at hvis du slutter i jobben fordi du er stresset og trist, kommer du til å bli enda mer stresset og trist i bedriften, fordi du tar med deg nissen på lasset.

Som er her quiet quitting kommer inn.

Quiet quitting er et trend-begrep blant ungdommen som handler om å gjøre en minimumsinnsats på jobb og skulke mest mulig.

Jeg er varm tilhenger.

La meg forklare hvorfor:

Jeg har over 800 folk på kurs hos meg.
De har én ting til felles:

De er voksne, smarte folk som har brukt tiden sin på feil ting.
Altså på ting de ikke hadde lyst til å gjøre/følte at de burde gjøre/følte at de måtte gjøre/følte seg tvunget til å gjøre/følte seg sosialt presset til å gjøre.

De har (i snitt) ventet 38 år med å gjøre noe de egentlig liker.

Ikke fordi de er dumme eller skada, men fordi det er en (relativt) vanlig måte å leve livet sitt på.

Du lærte på ungdomsskolen at det viktigste du var å få gode nok karakterer til å komme inn på riktig videregående.

På videregående ble fokus å få gode nok karakterer til å komme inn på prestisjetungt studie X.

Du valgte studie X fordi det skulle gi deg trygg, godt betalt jobb du kunne ha til du gikk av med pensjon.

Innimellom der skulle du få et visst antall barn, men være kjapt tilbake i den trygge og godt betalte jobben din.

Noen hadde det gøy på skolen, gøy på studiet og likete den trygge og godt betalte jobben sin, koste seg med å være gravid, hadde en fin fødsel og digget å ta en passelig kort perm. Hvis dette var deg, bra for deg.
Men!

For mange var skolesystemet og veien ut i jobb en stor og stressende påkjenning der det føles som vinn eller forsvinn. At du måtte gjøre alt riktig, prestere og sikre deg en trygg jobb så du ikke gikk til grunne.

Det å gå gravid, føde og ha baby, var et digert, omveltende traume du ble helt slått i bakken av, og det føltes som et stort meningstap å karre seg tilbake til den trygge jobben du aldri egentlig hadde hatt lyst på.

Hvis du har tatt fag du ikke var interessert i, men «måtte» ta, studert noe du ikke likte særlig godt, men som «måtte» studeres og fått en jobb du aldri sjekket om du passet til fordi det var «målet», er resultatet at du fort kan bli 35 år og ikke ane hva du ville bli når du ble stor.

Det tar tid å finne det ut, og det er dyrt å finne det ut mens du starter bedrift.

De som har kjempet stille gjennom skoletid og studier, er ofte kronisk stresset. De gyver løs på den trygge jobben sin med den samme «jeg må bevise at jeg er god nok»-forpliktelsen som de har gjort alt annet i livet, og sliter seg ut på jobb.

Jeg synes ikke det er rart at denne gjengen drømmer om yoga på stranden i Thailand. Jeg tror det er kroppens rop om hvile forkledd som en sosialt akseptabel ambisjon (bedrift.)

Og kroppen trenger hvile når den er kronisk stresset.

Du vet nemlig ikke hva du egentlig vil før du har hvilt deg. Kreativitet, personlighet, alt blir temmet og gjemt og skjult bak prestasjons-stresset.

Som vi feirer, som gjør det til den mest sosialt akseptable og populære folkesykdommen vi har.

Men det hjelper ikke å slutte i jobben, få dagpenger under etablering og utdanne deg til EQ-terapaut, hvis du egentlig helst ville hvile deg.

Du tar avgjørelsen om å slutte i jobben fra et stresset sted, som gjør at det kan være at du ikke vil bli EQ-terapaut i det hele tatt, det bare virket som den eneste tilgjengelige idéen der og da.

Du vet ikke hva du vil før du har hvilt deg.
Og oppstart er ikke hvile.

Når du er kronisk stresset, er tre ting ekstremt vanskelig:

Synlighet.
Sosial avvisning.
Usikkerhet.

En bedrift er en doktorgrad i disse tre tingene.

Hvis du er en av dem som drømmer om en bedrift så du endelig kan få hvilt deg, er dette en oppfordring til å quiet quitting isteden.

La meg lære deg noen kjipe mantraer jeg har som har redda rævva mi:

Nybakte foreldre stjeler alltid fra noen, fordi energi-regnestykket deres går ikke opp.

Hvis du har valget mellom å stjele tid fra deg selv eller tid fra jobben: Stjel fra jobben.

Hvil deg som en del av jobben din.
Gjem deg og les bok.
Lag juksemøter der du er eneste deltaker.
Ikke ta sosialt ansvar, sosialt initiativ eller foreslå forbedringer.
Sov på hjemmekontoret.
Skriv din egen roman og før timer på kunden.
Hvil deg før du finner en ny jobb fra et stresset sted.
Hvil deg før du starter en ny bedrift fra et stresset sted.

«Men burde ikke så slitne folk bli sykmeldt, Ida?»

«Dønn ærlig: Du kan ikke kurere kronisk stress med NAV. Å forholde seg til NAV er det mest stressende som finnes. Det er verre enn å ha egen bedrift. Jeg anbefaler ikke å bli sykmeldt med mindre du faktisk trenger spesialisthelsetjenesten og hjelpemidler til noe. Det å ha sovet 4 timer om natta fordi den ene ungen får tenner og den andre ungen ikke har noen venner, er ikke en sykdom. Det er bare jævlig slitsomt. Hvis du lurer på om du burde jobbe 80% for å få tatt deg en lur: Se om du kan stjele 20% tid fra jobben din gjennom å kutte ut noe bullshit du ikke trenger å gjøre.»

«Det høres forferdelig uetisk ut? Vi vil jo alle jobbe hardt og være produktive, det er jo sånn vi blir verdifulle mennesker?»

«Det abelist verdisynet der er nettopp det som gjør NAV så jævlig å forholde seg til. Mener du at jo mindre man jobber, jo mindre verdifull blir man?»

«Eh…nei…det vil si…jo? Litt? Jeg blir mindre verdifull av å ikke jobbe mye?»

«Gjelder det også multihandicappede barn som aldri kan jobbe? Er de minst verdifulle av alle?»

«Neineinei, nå overdriver du!»

«Nei, arbeidslinja er dødelig. Dessuten er det bare mulig å «quiet quit» hvis du har en bullshit-jobb – eller mange bullshit-oppgaver.»

Definisjonen på en bullshit-jobb

En bullshit-jobb er en jobb som ikke egentlig trengs å gjøres, eller som vi later som er viktig, men som ingen merker at ikke blir gjort.

Dette må ikke forveksles med drittjobber, som gjøres, men som du ofte får dårlig betalt for og blir dårlig behandlet mens du gjør.

Drittjobb: Vaske dasser (tenk litt på hvor takknemlig du er for at dassen på jobb er vasket av noen andre enn deg!)

Bullshit-jobb: Seniorrådgiver for et statlig tiltak som er juridisk umulig å gjennomføre, eller direktør for sosiale medier og ekstern kommunikasjon i en bedrift der all inntjening kommer gjennom store, statlige kontrakter.

Du kan ikke quiet quit i en drittjobb, fordi den må gjøres. I en bullshit-jobb, er sjangsen stor for at du kan få gjort alt du må gjøre på én times fokusert jobb.

De fleste sukessrike menn jeg kjenner, har stjålet tid fra arbeidsgiver for å gjøre greia si. De har bygget bedrift i arbeidstid, skrevet kronikk i arbeidstid, klippet håret i arbeidstid, stått på ski i arbeidstid og tatt seg lang lunsj med god samvittighet. Mens kvinnelige kollegaer overjobbet.

Da jeg jobbet i konsulentfirma, var det interessant å se hvordan vellykkede menn førte 8 timer på kunder hver dag, selv om de hadde surret og sett på YouTube, mens de flinke jentene førte et detaljert regnskap kvarter for kvarter, der de tok ut alle pauser og prokrastinering, så det ikke gikk på den stakkars kundens faktura.

Hvis du synes det høres hårreisende ut å «quiet quit» littegranne på jobben din mens du grubler på hva du skal bli: Legg merke til hvordan kollegaene dine jobber.

Er din forventning til egen innsats basert på din indre selvpisker, eller på reelt arbeidspress?

Oppsummert:

Å starte en bedrift, er verdens verste måte å hvile seg på.
Å bli sykmeldt fordi du er sliten, fører til mer NAV-stress, ikke til hvile.
Hvis du uansett sitter og lurer på om du skal slutte i jobben du hater, er den beste måten å slutte litt før du slutter helt.
Altså gjøre en (litt) dårligere jobb.
Dette er en essensiell del av å helbrede flink-pike-syndromet, som du uansett må fikse før du blir bedriftseier.

For helt ærlig: Hvis du er intens perfeksjonist og ikke aner hva som er «god nok jobb», kan du ikke være noen andres sjef. Det er sånn du får micromanaging mareritt-sjefer.

Min tommelfingerregel er:

Er du flinkere enn alle andre, kan du alltid levere 70% på jobb og fremdeles være den flinkeste der.

Det er ikke juks, det er Gauss-kurven.

Vil du fremdeles ha en bedrift, selv om det ikke blir ferie?

Da skal du melde deg på Feminist og kapitalist.

Gleder meg til å se deg!

Vil du snakke om å skulke (litt) på jobben?

Prat med meg på LinkedIn.