Alle trigger-warninger i universet, les på eget ansvar.

Gråten kom som en vegg av vann.

Jeg burde skjønt det: Morsdag er alltid jævlig.

Morsdag etter et avbrutt svangerskap?

Som å være en 13-åring med kjærlighetssorg.

Jeg skjuler og avfølger folk i sosiale medier mens jeg gråter:

Alle som deler innlegg om mødrene sine.

Tenk å et godt forhold til sin mor, tenker jeg.
Heldige jævler.

Så jeg skriver til deg.

Dette er til deg som er mamma uten kart.
Dette er til deg som er mamma uten barn.
Dette er til deg som har fødselstraumer og barselstraumer som våkner når morsdags-blomstene dukker opp.

Bloddag, melkedag, tåredag, syng med meg, søstre:

Alle vi som minnes
ufrivillig stripping av hinner og feilsatte epiduraler,
lammelser i lårene, kanyler i årene,
oksygenmasker rundt neseryggen,
brystvorter som blør, følelser som flør, fostre som dør.

Det er vår dag, også.

Det er dagen for fistula,
dagen for keisersnitt-sår som ble sydd feil,
dagen for mastitt og melkekuler i armhulene,
dagen for korte tungebånd,
dagen for leger som sier at det «skal være sånn.»

Dagen din.
Dagen min.

Jeg har ingen rose til deg.

Jeg tok abort første uken i september.
Denne uken tok sorgen meg igjen.

Jeg hadde ikke bare «klart å jobbe», jeg hadde jobbet beinhardt og målrettet – som en mamma.

Fordi mammaer er som Rambo: Hardere.

Så kom tåre-stormen:
Føkkings umulig å samle seg.

(Er det å samle seg
noe å samle på?)

Å snakke om komplekse traumer blir aldri etisk.
Barndommen min angår flere enn meg.

Mobbing?
Omsorgssvikt?
Overgrep?

Andre mennesker involvert.

Som tidligere mishandlet barn, har jeg ikke ytringsfrihet.

Jeg kan ikke si:

«Sånn var det» uten at overgriper får tilsvarsrett.

Og alle som har en overgriper, vet at tilsvaret lyder:

«Den gærne kjerringa lyver.»

Alle forlag som har jobbet med tekstene mine, har spurt om de kan ta ut de verste partiene.

Fordi de etiske implikasjonene er så store.

Ingen skal vite om det verste.
Å anklage noen for det verste, er verre enn at det verste forblir hemmelig.

Morsdag er å huske det hemmelige.

Enten det var din hemmelige fødsel.
Ditt hemmelige første år som mor.
Eller de hemmelighetene som er oppveksten din.
Som du gulper på
mens du ser folk dele
om mora si med #momsrock

Jeg vet ikke hvem du er, men jeg kjenner deg.

Jeg vet at du har en kropp som husker mer enn hukommelsen din.

Jeg fant et dikt i skuffen:

(Jeg skrev det i sommer da jeg var veldig gravidkvalm)

Jeg publiserer det her, på bloggen, så er bare jeg ansvarlig.
Jeg publiserer det her, på bloggen, mens vi alle er enige om at dikt
er diktet opp.

(Selv om dette
er diktet NED.)

Kvalmen min er alltid en penis i kjeven

Jeg kaller på Knausgård og Espedal.
Jeg kaller på Bjørneboes spøkelse

Alle disse overgrepene som får være kunst
og skjønnlitteratur og prisvinnende jug.

Jeg kan ikke skrive om kuken i kjeven uten å måtte svare i PFU.

Syng muse
om falske anklager,
falske minner
og tilsvarsrett.

Multippel personlighetsforstyrrelse er en scam,

men det finnes to utgaver av meg,

minst.

En som husker kuken

En som lever
med et kukformet avtrykk.

Jeg kaller på Katy Ackers spøkelse og jeg sier
Seksuelle overgrep
Er en hverdagslig sak

Jeg var som småjenter flest
Jeg trodde jeg ikke hadde noen skjede
Jeg kunne ikke få inn en halv Tampax

Jeg hadde alltid soppinfeksjoner
Jeg var forstoppet

En gang svimte jeg av i timen
fordi jeg aldri gikk på do

Kjeven min var stram
Tungen min var stiv
Jeg kunne ikke krølle den uten å brekke meg

Så fort jeg fikk bryster, krummet jeg ryggen

Jeg kunne ikke spise hvit mat
Melk
Fisk
Potetmos
Umulig

Jeg hoppet over tannpussen
Jeg kunne ikke kysse noen
Uten å spy

Hver gang jeg traff en voksen mann,
tilbød jeg meg å suge kuken hans

Jeg var som småjenter flest

Selv på avstand kunne de se hva jeg var
og de ropte det

HORE

Ida Jackson

Jeg vil skåle en morsdags-skål for deg som forlot den jævelen.

(Ungene dine kommer ikke til å takke deg, fordi de vet ikke hva du reddet dem fra.)

Jeg vil skåle en morsdags-skål for deg som knyttet deg til babyen din selv om sykehuset skilte dere, det var streik på barselshotellet, mannen din spilte Angry Birds under keisersnittet og Ammehjelpen ikke visste råd.

Jeg vil skåle en morsdagsskål for deg som gikk på med enda en IVF-behandling, selv om det å spontanabortere på en kjip jobb med en kjip sjef var et overgrep vi ikke har skrevet om i arbeidsmiljøloven.

Jeg vil skåle en morsdagsskål for deg som så ditt eget barn vokse opp, og skjønte:

Dette barnet er ikke redd for meg.
Dette barnet lever et helt fremmed liv jeg aldri kan forstå.
Jeg har skapt dette gode, trygge og fremmede livet.

Jeg har rømt fra faenskapet og bygget noe så bra at ingen rundt meg kan skjønne hva det var jeg gikk gjennom.

Denne ensomheten er premien min for å bygge noe bedre enn det jeg kom fra.

Jeg vil skåle en morsdagsskål for deg som er ensom i en veltilpasset verden du ikke kommer fra.

Som er omgitt av folk som tror – på ramme alvor – at det verste som kan skje et barn, er at de ikke kommer inn på skolen de hadde ønsket seg.

Jeg vil skåle en morsdagsskål for all my fucked up peeps.

Jeg vil skåle en morsdagsskål for alle som ble fucked up by creeps.

Det er trøsten vår:

Det slutter her, mamma.
Barna våre kommer aldri til å forstå.

——————————

Hvis du vil snakke om dette innlegget, eller dele sitater fra det, så kan du tagge meg på Instagram.