Kvinne, 31, fikk ny hjerne av å lukke døra

I dag har jeg vært på kontoret mitt på Litteraturhuset. Jeg har fått låne det av Norske barne og ungdomsbokforfattere det siste halvåret. Alle forfatterforeningene har kontorer og munkeceller man kan få låne i fjerde etasje på Litteraturhuset, også kjent som Skriveloftet. Sitter du og skriver på kafe? Kom på Skriveloftet istedenfor. Det er best.

Bare se hvordan jeg slanger meg, lzzm.

Jeg sitter aldri i kontorstoler med mindre jeg er nødt. Og jeg vil helst ikke ha på sko. Bonus: Føttene mine. De har Vitiligo. I følge Vitiligo Norge er det et en lidelse. I følge meg er det hvite flekker.

Men altså: Kontoret mitt. Det har lukket dør. Det er det beste som har skjedd meg. Jeg har sittet i åpent landskap helt siden jeg fikk min første jobb. I forrige jobben min, Netlife Design, var det i tillegg åpent landskap & free seating (som er den pene måten å si «INGEN FAST PLASS» på.) Jeg trodde at det betydde at jeg måtte være litt fleksibel og ledig når jeg jobbet. Det viste seg å bety at man måtte snike seg unna i en krok for å få gjort litt ordentlig jobb.

Mitt eget rom! Min egen dør! Takk til NBU, verdens beste forfatterorganisasjon.

Jeg trodde jeg kom til å like å ha kontor med lukket dør, men «like» er for svakt. Det føltes som om jeg fikk en ny hjerne. En dør som ingen banker på! En dør der ingen kommer for å mase! Verdens beste dør! Jeg har til og med hengt opp noen knagger på den, favorittdøra.

«Men du er jo en sånn sosial person!» sier folk til meg. «Nei, det er bare at du liker å være sosial med meg» pleier jeg å svare. Og å skravle er ikke det samme som å jobbe. Ihvertfall ikke hvis jobben din består av å skrive tekst.

Forfattaren og alle bøkene. De i hylla over hodet leser jeg. De bak hodet har jeg skrevet. Bjørnen har hedersplassen om dagen. Ja, jeg leste nybloggen til Kristin Storrusten og konkluderte med at jeg tar for lite selvportretter.

Jeg kjenner folk som er mest effektive når de har sosialt press, at de jobber best til lyden av andre som jobber. Jeg er ikke en sånn. Det beste jeg vet er å jobbe i smug. Det verste for produktiviteten min er (basert på mange års erfaring):

  • Deadlines
  • Møter
  • Krav om å jobbe på et bestemt sted, til en bestemt tid, i rom med andre
  • Åpent landskap
  • Slack, Basecamp, Trello og andre produktivitetsverktøy
  • Todo-lister

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men jeg har fått gjort Sykt Mye Mer etter at jeg skjønte at det gjelder meg. Det er noe å tenke på når du vil innføre åpent landskap som normalen, Statsbygg!

Den perfekte skrivekroken. Jeg har til og med vindu! Det hadde ingen av møterommene da jeg var konsulent. Søsteren min har malt bildet. Stolen er egentlig mer et rede. Ja, jeg har sovet i den mange ganger. Hva er vitsen med å ha kontor hvis man ikke kan sove der?

Gamle sjefen min i SNL, Anne Marit Godal, hjalp meg å bygge en fungerende møbel-hule med pilatesball, minisofa (som det gikk an å sove litt på), samt en tavle jeg både kunne tegne på og bruke som en nesten-vegg. Det fungerte bra, men ikke like bra som et eget rom.

Nesten en vegg! Kontoret mitt fra 2011-2014. Gode minner fra den gangen iPhone ikke korrigerte de uskarpe bildene til dårlige fotografer like godt som i dag.

Det er kjekt å drikke kaffe med folk. Det er fint å ha noen å diskutere hva man skal gjøre med. Men hvis jeg skal konsentrere meg, er det ingenting som fungerer så godt som å være alene. Og dét tror jeg ikke at jeg er alene om.

Hvordan jobber du best? Og hvor? Utfordrer herved Kristin Storrusten til å skrive litt om hvordan hun jobber best, men alle andre må gjerne slenge seg på.

Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspiseJeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Medmor til Brillebjørn, eller: Alt jeg har lært om treåringer

Kjenner du Brillebjørn?
Hvis du ikke har barn, er nok svaret ”nei”.
Hvis du har store barn, er nok svaret også ”nei”.
Hvis du har barn i alderen 2-4 år, gjør du nok denne dansen her:

Det er fordi Brillebjørn går på NRK-Super. Du kan se alle episodene der så mye du vil. Men Brillebjørn er ikke bare på TV. Han finnes i bokform, også, og de bøkene har jeg fått lov til å skrive.

Vanlig spørsmål: «Er det du som har funnet på Brillebjørn, Ida?»

Vanlig svar: «Nei, det er Nils Stokke som har. Han ledet jobben med å bygge opp NRK Super. Nå lager han sine egne serier.»

Vanlig spørsmål: «Handler Brillebjørn-bøkene om det samme som TV-serien?»

Vanlig svar: «Nei, Brillebjørn i serien er en bamsevenn som bare treåringene vet at er levende. Den bamsevennen er både eldre og klokere enn dem. De voksne ser bare et kosedyr. Jeg har diktet videre om hvordan det var å være Brillebjørn da han var liten bjørn.»

Brillebjørn er med andre ord ikke helt min, men nok til at jeg føler meg som en av foreldrene hans, lell. Nå har jeg skrevet blitt seks bøker (og flere skal det bli).

Selv om bøkene ikke er så lange, har de vært krevende å skrive. Bøkene har nemlig samme målgruppe TV-serien: Treåringene.

Det var en skikkelig utfordring. Det er nemlig sånn at jeg ikke bare skriver barnebøker. Jeg er over middels opptatt av barnebøker. Jeg snakker om barnebøker med UTESTEMME og megafon når jeg får muligheten. Barnebøker er nye menneskers første møte med litteraturen. Det er alvor. Det er ikke bare å skrive i vei.

Om å skrive for treåringer

Jeg hadde skrevet bøker for syvåringer og syttenåringer før jeg skrev Brillebjørn-bøkene. Det var en veldig annerledes prosess. Grunnen? Jeg kan huske hvordan det var å være både syv og sytten år.

7 år:

Jeg husker at Knut-Jørgen satt på pulten bak meg første skoledag. Jeg husker den første gymtimen min og at jeg hadde en trang turndrakt mens alle andre hadde t-skjorte og shorts. Jeg har dagboksnotater hvor jeg skriver at favorittsangen min er «Tordenskiold og kompani».

17 år:

Jeg husker så mye at jeg helst vil glemme et par ting. Og hadde jeg ikke husket noe, hadde det ikke vært noe problem. Jeg har dagboksnotater og chattlogger og pinlige pinlige erotiske Harry Potter-fan fiction-tekster på harddisken.

3 år?!?

Men treåringer? De er et hemmelig land. Jeg har noen vage minner av en rød plastblolle, en gul bamse og søsteren min som blødde da hun slo seg. Men jeg husker ikke hvordan en dag så ut, hvordan det var å være meg i verden. Jeg husker nattasangene, men ikke hvordan det var å legge seg.

Ida spionerer på små barn

Så for å skrive en ordentlig treåring, så måtte jeg spionere. Da jeg begynte på den første Brillebjørn-boken, var sønnen min ikke fylt et år, så han var det ikke så mye hjelp i.

Jeg spurte rundt i mamma-grupper på Facebook om hva de likte, mislikte og savnet i bøkene de leste for barna sine. Og ikke minst: Hva barna likte og savnet. Jeg leste stabler på stabler med bøker for de minste. Og jeg var ute på lekeplassen og hjemme på besøk hos venner av meg som hadde treåringer.

Ava, virkelighetens Brillebjørn

Heldigvis ble jeg kjent med mammaen til Ava. Ava er den kuleste jeg vet. Det første Ava spurte meg om da hun traff meg, var: «Hvor har du hønene dine?» Da det viste seg at jeg ikke hadde noen, syntes hun veldig synd på meg. Ava er mer oppfinnsom enn noe voksent menneske jeg kjenner.

En gang hadde hun det så gøy hjemme hos meg at hun gjemte klærne sine for å slippe å dra hjem. Hun gjemte dem skikkelig godt. De var presset inn mellom vaskemaskinen og tørketrommelen og mammaen hennes og jeg måtte lete lenge før vi fant dem.

Hva jeg lærte av å henge med Ava og andre treåringer:

  1. Å bevege seg er halve personligheten din når du er tre år. Brillebjørn-bøkene måtte ha masse bevegelse i seg, og Brillebjørn kan ikke være stille-stille uten at det krever mye innsats fra hans egen side.
    Skjermbilde 2018-03-12 kl. 13.51.50
    Brillebjørn jobber hardt med å stå stille i kø, Brillebjørn på butikken

    2. Du vil gjøre det de store gjør. Alltid. Det er nesten meningen med livet når du er tre år. I hver bok prøver Brillebjørn seg på noe som de store gjør, som å betale i butikken, synge nattasang for seg selv, bake ut bolledeigen selv osv.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 13.56.27
Brillebjørn trykker på knappen, Brillebjørn i skogen

3. Voksne er viktigere enn andre barn. Denne overrasket meg. De fleste nye, norske barnebøker har barna i fokus. Jeg tok for gitt at den første karakteren jeg måtte dikte opp, ville være Brillebjørns bestevenn. Men som Ava sa da hun leste en bok der to små barn har sitt eget drama: «Hvor er de voksne?» Å være tre år er å være så knyttet til noen som er større enn deg. Jeg merker det på sønnen min nå som han er i ferd med å gro til. Han liker flere barn i barnehagen sin. Han elsker Kaja, pedagogisk leder.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.06.26
Mammaene til Brillebjørn, God natt, Brillebjørn

4. Virkeligheten er skikkelig spennende. Du trenger ikke reise til Narnia for å engasjere treåringen. Jeg lurte på om Brillebjørn burde bo en magisk skog alá Drømmehagen siden han har litt magi i TV-serien, men det viste seg at det var mye morsommere å kjenne igjen en rosinpakke enn å se noe rart en voksen har diktet opp.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.13.57
Ekte rosinpakke og bakepapir, Brillebjørn baker

5. Lek er alvor. Når du er tre år, er leking jobben din. Og likevel er det overraskende lite leking i barnebøker. Det skjer morsomme ting, men det er sjelden hovedpersonene er dypt i lek. Men å være sammen med en treåring, er å være sammen med noen som har stamina til å mjaue sammenhengende en hel time fordi de er en katt. Så Brillebjørn måtte leke.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.21.58
Brillebjørn leker brannbil, Brillebjørn i skogen

Barnebøker, overraskende konservative

Det interessante med å lese en stor bunke småbarnsbøker, er å skjønne hvor like alle familiene er og hvor konservative de ofte er. Dette er delvis fordi mange bøkene vi leser i dag er bøker vi har vokst opp med selv (Hei Egner), og likevel er ikke tidens tann forklare de kritthvite, heterofile og overraskende tradisjonelle familiene i barnebok-land. Lotta i Bråkmakergata føles friskere og mer moderne enn Karsten og Petra, men er mye eldre. (Team Lindgren, alltid.)

Jeg tror noe av grunnen er at det er enkelt å skrive prototypiske karakterer når vi skriver barnebøker. Hvis jeg sier «Fugl», så tenker du kanskje «spurv» eller «kråke», men mest sannsynlig ikke «struts» eller «pingvin», selv om de også er fugler. Barnebøker er fulle av tegninger av katter som ser ut som den vanligste katten, bilder av barn som spiser den vanligste og mest lettkjennelige maten, og bor i hus som ikke egentlig ser ut som hus, men som symboler for hus. Da er det lett å bruke den prototypiske pappaen og mammaen, også.

Derfor var det så digg å gi Brillebjørn to mødre. Da kunne vi frigjøre oss fra alle mamma-pappa-klisjéene, så de kunne bli sine Helt Egne Personer og vi slapp alle assosiasjoner til Bamsefar, Bjørnemor og Brumlemann hos Egner. Dessuten syntes vi det var for galt at det var Nesten Ingen Skeive Foreldre i barnebok-land. Du skulle tro at 2018 hadde mer å by på.

Vanlig spørsmål: «Har du fått noen negative kommentarer på mødrene, Ida?»

Vanlig svar: «Jeg har fått én negativ kommentar om mammaene. Jeg har fått femti negative kommentarer om at Brillebjørn ikke sovner på slutten av God natt, Brillebjørn. Dette er en viktig opplysning om foreldreland: Det store, politiske spørsmålet er ikke kjønn. Det er søvn.»

Alle bøker for treåringer har voksne lesere

Voksne ser Brillebjørn på TV, men mest med et halvt øye. Det er annerledes med bøker. Alle bøker for treåringer blir lest høyt. Derfor tenker jeg at en hver barnebok for treåringer har to målgrupper.
Heldigvis har jeg fått samarbeide med En Fantastisk Illustratør, Jens A. Larsen Aas
som har lagt inn masse detaljer til de voksne underveis i bøkene.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 15.25.04
Mamma leser Parenting for bears, Brillebjørn sklir

Jon Fosse insisterer på at barnelitteratur må være for alle aldre for å ha litterær verdi. Jeg er uenig i at det er den voksne leserens blikk som gjør noe litterært, men jeg liker idealet om bøker som har noe å by på til flere lesere. Om ikke annet, så fordi det gjør gjennomlesning nr 75 litt mindre kjedelig for den som leser høyt.

Leste du helt hit? Wow, ta en bok, da vel!

Takk for at du leste hele den lange teksten min om hvordan jeg har jobbet med Brillebjørn-bøkene. Jeg tenkte å feire de seks første bøkene med å gi bort noen bøker til noen barnehager. De har ofte lite bokbudsjett og leser mye. Hvis du legger igjen en kommentar med hvilken bok du vil ha til barnehagen barnet ditt går i, så trekker jeg ut noen jeg sender i posten. Jeg vil også gjerne høre hvilke andre barnebøker folk leser og liker – både hvilke ungene liker og hvilke du liker å lese høyt selv.

Enda mer bjørn

Du kan også…

    1. Se ham live på Gyldendal. Der kommer dukkespilleren som er Brillebjørn på barne-tv og lager bjørneshow, i tillegg til at det blir lest høyt fra bøkene.
    2. Se Brillebjørnfilmen på kino. Den er i småbarnslengde med danseinnslag. Jeg lover at det blir synging av Kua mi. Og en traktor.
    3. Kjøpe deg en bok, selvfølgelig! Du kan også sende meg en e-post  hvis du kjøpe et signert eksemplar direkte fra meg.

 

Nei, jeg starter ikke for meg selv fordi jeg har en genial idé. Jeg gjør det fordi jeg er sta og sær.

Hvis du har lest denne bloggen ille lenge, husker du kanskje at jeg lovet dyrt og hellig at jeg aldri mer skulle jobbe for meg selv. Vel, nå har jeg brutt det løftet, gitt. Jeg sa opp jobben min i Netlife og stiftet mitt eget AS.

Sist gang jeg jobbet for meg selv, var i 2011. Det er mye som har endret seg siden da.

Noe har blitt Sykt Mye Bedre. Jeg kan logge meg inn i Altinn med Bank-ID på mobil, ikke med et ByPass-kort jeg kjøpte på Tippekiosken. Jeg trengte «bare» 30 000 kr i oppstartskapital denne gangen, ikke 100 000 kr slik det var da jeg var ung og dum, og samordnet registermelding er faktisk blitt litt mindre forferdelig siden sist jeg leverte den.

(En dag skal jeg kjøpe en stor kake til alle som jobber med brukervennlighet i Skatteetaten. Dere har gjort mer for livskvaliteten min enn dere aner.)

Men noen ting har også blitt mer irriterende. For eksempel er det å starte firma blitt en ettertraktet livsstil. Det er fullt mulig å bestemme seg for å bli gründer-start-up-maker-entrepenør og ikke gjøre noe annet enn å gå på artige pitche-mingle-inspirasjons-greier på lekre labs/co-working/inkubator-steder og drikke kaffe istedenfor å jobbe.

Ok, de jobber sikkert også, men det er overraskende mange jeg møter som har sluttet i jobben på grunn av en idé de brenner for, og dette å brenne er liksom kjernen av det de driver med. De har ikke noe produkt eller kunder som kjøper produktet ennå, men de har logo og nettside og nedskrevne planer, samt denne draumen de ber på.

Ta DNBs oppstartslos. (Advarsel, fancy video og lyd-nettside!) Åpningssetningen deres er: Alle bedrifter starter som en idé. 

Jeg føler meg helt dust når jeg ser den videoen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt.

Alle firmaer jeg har vært med å starte, hadde utgangspunkt i at vi fikk så mye oppdrag at det var uansvarlig å ta betalt svart eller ta alle fakturaene via noen sitt enkeltpersonsforetank, og jeg kan ikke huske at vi pitchet noe som helst, vi bare jobbet altfor mye og fikk musearm og ryggproblemer, og tjente en helt vanlig inntekt. Det var mye angst og sammenkrøllede kvitteringer og veldig lite idémyldring. Ingen spurte oss om idéen vår hadde «livets rett», for vi tjente jo penger.

Men det er tydelig at alle politikere til høyre for SV håper at det skal komme klimakrise-reddende økonomisk Viagra ut av dette mystiske oppstartslandet jeg har blitt en del av. Og den etablerte delen av næringslivet vil også være med på leken. «Her skal vi vise frem gründerene våre!» står det på storskjermen utenfor DNB på Karl Johan.

Jeg har ennå ikke sett et eneste bilde av en gründer der, så det kan jo være at etterspørselen etter kule gründere er større enn tilbudet, rett og slett.

Selv er jeg en veldig ukul oppstartsbedrift. Jeg vil jobbe for meg selv fordi jeg liker å gjøre ting på min måte. Målet er ikke å bli millionær. Målet er å få det sånn som jeg vil ha det. Jeg mistenker at bedrifter som har dette som utgangspunkt, overlever lenger enn de som gjør hele «utvikle din geniale idé på start-up-konferanser»-greia. Det er jo mye enklere å nå målet «Tjene helt OK med penger på å jobbe sånn som jeg liker best, kanskje sammen med noen jeg liker» enn «Lage Den Feteste Appen og tjene seg griserik».

Jeg har lært utrolig mye av å jobbe i Netlife. Den aller, aller viktigste tingen jeg lærte var at hvis du lurer på hvordan noe fungerer, ikke spør Google. Undersøk livene til folk rundt deg. Finn noen du er nysgjerrig på og be dem beskrive dagen sin. Spør om du kan få bli med dem på jobb. Se hva de gjør. Lytt mer enn du snakker.

Da jeg vurderte å stifte AS, tok jeg kontakt med 12-15 damer med unger som hadde egne firmaer eller hadde pleid å ha det. Alle gjorde ting som minnet litt om det jeg hadde lyst til å gjøre. Alle hadde liv som lignet litt på mine.

Og når jeg snakket med dem, viste det seg at de hadde mye mer til felles. De var effektive og utåmodige og hatet å sitte i møter. Mange var misfornøyde med hvor lite tid de fikk med ungene sine hvis de jobbet en hel stilling. Når de jobbet for seg selv, kunne de ta mer kontroll over egen arbeidsvherdag.

«Jeg har strukturert arbeidsuken min slik at jeg kan ta en dupp til lunsj hvis jeg har lyst» sa en.

«Jeg skal aldri mer sitte i et personalmøte og irritere meg over at en kollega ikke kan Excel» sa en annen.

«Jeg måtte si fra til noen at jeg går for å hente tidlig i barnehagen. Jeg bare gjør det.» sa en tredje.

«Jeg jobber aldri med noen jeg ikke liker.» sa en fjerde.

Ingen sa at livet som sjef i en liten bedrift var en dans på roser. Det var drit å ikke få betalt når barna var syke, det var stress med økonomistyring og enda mer stress med regnskap og papirarbeide. Ingen hadde egentlig ferier. En del som hadde hatt firmaer og gått tilbake til fast jobb sa: «Aldri mer egen bedrift. Det var helt jævlig.» Andre sa: «Ja, det er helt jævlig. Men det er jo det eneste som er verdt å gjøre.»

Det jeg lurer på er: Har du jobbet for deg selv? Har du et firma? Begynte det som en idé du brant for? Begynte det som penger du plutselig tjente utenom jobb eller studier? Begynte det som frustrasjon over å sitte i åpent landskap? Over å måtte gjøre jobben din på en bestemt måte? Føler du deg oppglødd og inspirert av hvordan det snakkes om start-up og innovasjon om dagen? Eller føler du deg gammel og grinete, sånn som meg?

 

Ikke kjøp nytt kjøkken hvis det holder å vaske opp

Jeg har blitt lidenskapelig opptatt av husarbeid. Det føles ikke innafor.

Jeg som pleide å hate rydding. Det var mer innafor. Husarbeid er en av aktivitetene det er sosialt akseptabelt å mislike. Det har lav status, og få fans.

Det var jobben min med nett som lærte meg å elske vasking. Da jeg jobbet med Store norske leksikon var det De Store og Synlige tingene folk var opptatt av. Alle visste at noe var galt, og den opplagte løsningen var å gjøre drastiske endringer på nettsidene, skifte font, skifte logo, skrive en ny strategi, hyre noen nye folk, å pusse opp virket som den eneste – og mest presserende løsningen.

Men jo lengre jeg jobbet med leksikonet så jeg at de største verdiene ble skapt av det daglige «renholdet», at det å skrive litt om på artikkelen Den franske revolusjon gav mer fornøyde brukere enn alt arbeidet med ny teknisk løsning. Det betydde ikke at de store endringene var uviktige. Det var bare ingen som stod på barrikadene for flikking, uansett hvor mye det hjalp.

Da jeg begynte å jobbe som konsulent i Netlife, viste det seg at de fleste kundene gjerne hadde det samme problemet. De hadde en oppvaskbenk full av skitne kopper, og hadde dermed vedtatt å kjøpe nytt kjøkken. De ble ikke særlig entusiastiske når løsningsforslaget fra den dyre konsulenten var den digitale varianten av oppvaskbørste.

Men det er ofte de minste og kjedeligste jobbene som gir de største resultatene. Å la Tore på kontoret få nok tid til å sjekke om alle adressene i medlemslista fremdeles er riktige, gir porto spart og færre klager, som er mer enn du kan si om å få ny logo. Men det er alltid den nye logoen folk drømmer om.

Jeg digget ikke oppdagelsen at vedlikehold var så viktig. Jeg er en rotekopp. Jeg hadde en sterk idé om at det var store, kreative eksplosjoner som gjorde en forskjell her i verden, at jeg kunne få permanent fritak fra rengjøring fordi jeg av og til fant på noe fengende.

Det viste seg imidlertid at jeg brukte mer tid på rengjøring enn renslige folk ved å la det bli så møkkete mellom hver gang. På en blogg som kunne vært skrevet av meg, A slob comes cleanforklarer forfatteren at å ta oppvasken med hver gang du har spist tar 10 minutter, mens å ta oppvasken hver tredje dag tar 3 timer. Å rydde innboksen på slutten av dagen tar 10 min. Å rydde innboksen en gang i måneden, derimot…

«Er dere fornøyd med den nye nettsiden?» spør jeg noen jeg har jobbet for. Det er en måned siden de hadde lanseringsfest, med brask og bram og sjampanje og bilde i Kampanje. «Joda. Det er fint, det. Men det er så mange småting som må fikses, og det har vi ikke satt av tid til, vi skal i gang med et nytt prosjekt.»

Og så skjønner jeg at jeg høres ut som en digital Martha Stewart når jeg forteller dem at nettsider krever jevnlig småflikking. Lar du oppvasken stå i tre år, må du kjøpe nytt kjøkken enten du vil eller ei.

Vi ser ikke rydding, rengjøring, flikking og vedlikehold når det blir gjort bra. Vi ser det når det blir gjort dårlig. Så skål for deg som satte inn oppvasken i oppvaskmaskinen i dag. Skål for deg som slettet tre utdaterte artikler fra Intranettet. Skål for deg som ryddet i kvitteringene. Du er det usynlige arbeidets ninja, og du sørger for at ting ikke faller fra oss omkring deg. Heia!

 

Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Om amming og livet som pattedyr

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

  • Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
  • Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
  • Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Melkefylla.jpg

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.