La maskinen gjøre maskinens jobb, eller: Jeg er med å lage fremtidens bankkonto

Hei, Internett!

Jeg gjør skumle ting om dagen!

Jeg eier en (liten) del av en oppstartsbedrift innen det bransjen kaller FinTechmen som vi lekfolk gjerne kaller «noe innen bank».

Den heter Folio.  Vi har slagordet Bankkontoen som gjør regnskapet for deg.

Dette innlegget er et PROMOTERINGSINNLEGG, folkens! Jeg tjener penger på at det går bra med Folio. Jeg skriver dette med selger-hatten på.

Så la oss få unna reklamen:

Ille fine ting som kommer til å skje når firmaet ditt får Folio-konto:

  • Du kommer til å bruke 80% mindre tid på regnskap
  • Du til å halvere utgiftene dine til regnskapsfører (minst). (Rekk opp hånda alle som har regnskapsfører som største utgift! Jupp. For mange.)
  • Det er mye mindre sjanse for at du går konk av teite grunner (som å bruke penger du ikke har. Jeg snakker av dyrekjøpt erfaring. Du kan lese om mine eventyr med kemneren her.)
  • Det kommer til å bli så enkelt å drive et lite firma at brutto nasjonalprodukt går opp (Tilgi meg for at jeg høres ut som en Høyrepolitiker, men det er mange gode og sære grunner til at folk starter for seg sjøl.)

Fristende, ikke sant? Meld deg på e-postlisten vår. Det er ikke så lenge til du kan få en.

Puh! Reklame unnagjort!

La oss snakke om neste steg i den digitale revolusjonen. Bank & regnskap er neste par ut.

Det er egentlig opplagt.

Vet du hva som er mye mindre populært enn papiraviser og papirbøker?

Papirpenger. 

Tenk så mye bank har endret seg i vår levetid.

Jeg pleide å få mynter som barn (Hei, tannfeen!), putte dem i sparebøssa mi, for deretter å ta med den med i min lokale sparebank når den ble full.

9_27.10.2010220252
Jeg fant bilde en sånn Sparebanken NOR-bøsse jeg hadde. Internett leverer.

De tømte den og tok tikroningene og femtilappene og femtiøringene mine. Så oppdaterte de beløpet som stod i bankboken min med kulepenn.

Jeg hadde bankboken min på hedersplass hjemme, sammen med dagboken med lås.

Mellom hvert besøk i banken fikk jeg tegneserieblader i posten om sparing! Jeg var et av veldig mange medlemmer i Knax-klubben.

Jeg hadde altså analoge penger i en boks, informasjonen om de analoge pengene på en lapp og fikk papir-produkter i posten om de samme, analoge pengene. Gamle dager, dere.

(Advarsel: Bildet under kan føre til produktivitetsdrepende, nostalgisk surfing. Velbekomme.)
Skjermbilde 2018-10-03 kl. 10.01.35

Mye av dramatikken i KNAX handlet om stjeling av pengesekker fulle av sedler og mynter. Og bankran. Mye bankran.

Jeg visste at jeg ikke skulle putte mynter i munnen, fordi «ingen visste hvor de hadde vært». 

Pengene i nettbanken, derimot, er informasjon. De vet hvor de er og de vet hvor de skal.

Men måten vi fører regnskap på, bærer preg av at vi tenker på penger som kontanter fremdeles. At pengene i banken er én ting og at dokumentasjonen av hvor de pengene helt annen ting.

Regnskap er en god idé. Velferdsstaten er bygget på at skattemyndighetene vet hvem som betaler hvem for hva. Og siden velferdsstaten er eldre enn nettbankene, er det ikke så rart at bank og regnskap har fortsatt å være to separate systemer.

Men det neste logiske skrittet er å slå sammen bank og regnskap til en ny ting.

Der du kan:

  • Sende faktura fra samme sted du betaler faktura.
  • Lage lønnsslipp på det samme stedet som du trykker «legg til betaling».
  • Ha en bankkonto som gjøre grovjobben med regnskapet.

Har du lest så langt? Da har du kanskje lyst på en Folio-konto? Meld deg på e-postlisten vår, så sier vi fra når du kan få en!

Jeg har bedriftskonto til Jackson AS i DNB. Jeg aner ikke hvem de designet den for, men det var hvert fall ikke «en person som driver et firma, men ikke er økonom» (en som meg).

Folio er derimot skreddersydd for denne målgruppa.

Jeg har snakket med mange som er som meg.

Det vi urer på når vi logger oss inn i bedriftsbanken, er følgende:

Hvor mye av disse pengene kan jeg bruke, egentlig? 

Vi vet at noe er MVA og noe er skatt, men vi vet ikke hvor mye. Så derfor spør vi regnskapsfører, så de kan regne ut for oss (og det er dyrt).

Det slipper du med Folio.

Vi lar datamaskinen regne ut hvor mye penger du kan bruke. Det er nøyaktig nok til at du ikke går på en smell, men ikke like nøyaktig som regnskapet ditt for fjor.

Skjermbilde 2018-10-03 kl. 11.12.43

Smugkikk fra Folio. Dette skjønner til og med jeg. Og jeg skjønner ikke prosentregning.

Folio sørger for at staten får det staten trenger (at du har et ryddig regnskap og betaler det du skylder), men sørger også for at du får det du trenger: Nemlig fortløpende oversikt.

Nå trenger vi å teste programvaren vår på ordentlige kunder. Og med teste mener jeg ikke «brukertest», men «stappe alle de rotete dataene dine fra regnskap og bank inn og se om du skjønner det vi får ut.»

Derfor kommer jeg til å avslutte innlegget med å anbefale deg å melde deg på e-postlisten enda en gang. Fordi vi trenger ekte selskaper med rotete regnskap for at dette skal bli så bra som jeg vil at det skal bli.

 

Fremhevet

Vil du være med på et bok-eksperiment?

Godtfolk! Jeg skal snakke på Webdagene den 19. oktober. Jeg skal snakke om noe jeg er veldig opptatt av: Kreativitet. Eller som jeg liker å kalle det: Å lage ting.

Vi lever i en rar tid. Jeg har tilbragt ti år av yrkeslivet i web-bransjen, som er veldig opptatt av å «være kreativ». Samtidig har jeg skrevet bøker. Det betyr å tilbringe mye tid i et miljø der det er viktig å «være kunstnerisk». Men å lage nettsider og skrive bøker handlinger, ikke personlighetstrekk. Bok eller app: Du lager noe. Så hvorfor alt dette dramaet om å «være» kreativ?

Jeg har skrevet om dette fra webutviklingsperspektivet i Dagens Næringsliv i dag. Kort oppsummering: Vi lever i et forbrukersamfunn. Det gjør at vi er mye mer komfortable med å kjøpe ting enn å lage ting. Det gjør også at vi er mye mer nervøse når vi først skal lage noe.

Å lage foredrag og skjønne at det er en bok

Men! Jeg skal snakke på Webdagene i 17 minutter. Mens jeg har jobbet med foredraget, har jeg skjønt at jeg har mye, mye, mye mer å si om temaet. Det er sånn jeg vet at jeg er i ferd med å begynne på en ny bok. Men dette er en annerledes bok enn det jeg har jobbet med før. Det er en gjøre-bok, en arbeidsbok, en serie med øvelser du kan ta med ut i skriveprosessen eller på kontoret ditt. En praktisk bok om praktiske ting.

Og siden det er en bok, kommer jeg til å bruke mer tid på den enn jeg gjør på et «vanlig» blogginnlegg. Det betyr at jeg kommer til å ta meg litt betalt for den. Men siden jeg gir den ut selv og legger den under en Creative Commons-lisens, betyr det at alle pengene går til meg og at du kan bruke innholdet til mye mer enn du kan md en «vanlig» bok.

Her kan du forhåndsbestille boken.

En bok uten forlag

Det er flere grunner til at jeg tror denne boken har det fint uten forlag.

Siden denne boken blir funksjonell sakprosa, tenker jeg at jeg bør oppdatere den og endre den oftere enn jeg ville en rent litterær tekst. Og siden den er en bok med praktiske øvelser jeg bare har prøvd ut på meg selv og noen få andre, tenker jeg at den bør endre seg etter hvert som flere prøver den ut og forteller om det virket eller ikke. Det er ikke noe tradisjonelle forlag er rigget for å håndtere. Men om du kjøper en ebok direkte fra meg, kan jeg oppdatere den så ofte jeg har lyst til gjennom de neste årene.

Vil du lese boken før den er ferdig?

Tingen er: Jeg har brukt ti år på å snakke om hvordan digitale verktøy endrer hvordan vi skriver og leser. Men det er ikke så mange forfattere som eksperimenterer med dette i bøkene sine – meg selv inkludert. Derfor blir dette det Første Store Eksperimentet Mitt. Velkommen skal du være!

Jeg vil demystifisere den kreative prosessen. Så hva er bedre enn å invitere deg som leser inn i selve skriveprosessen? Forhåndskjøper du boken nå, får du tilgang til et Google Doc med en tekst som kommer til å endre seg litt hver dag (og du får muligheten til å komme med spørsmål og innspill underveis). Du vil selvfølgelig få en e-bok etter hvert, også – i det formatet du foretrekker e-bøker på. Er det etterspørsel nok, lager vi en papirbok, også.

(Jeg skrev så langt nå, at her er lenken til forhåndskjøp en gang til.)

Bok + brevkurs

Noen av de mest transformative opplevelsene jeg har hatt på Internett, har vært gjennom kombinasjonen av noens ebok + brevkurs (åkei, egentlig e-post, men du skjønner hva jeg mener). Jeg hadde ikke kunnet skrive Danielle hvis jeg ikke hadde fått inspirerende e-poster gjennom NaNoWriMo, for eksempel. Å lese en bok samtidig som jeg får oppfølging i andre kanaler, gjør en sakprosabok enklere å omsette i handling. Derfor lager jeg et brevkurs det går an å melde seg på også. Altså bok med bonus-materiale. Og overraskelser. Kanskje til og med i form av et faktisk, analogt brev?

Ja, dette er skummelt

Å gi ut bøker på tradisjonelle forlag gir etos. Eller autoritet, om du vil. Jeg kjenner meg veldig naken når jeg legger ut denne boken, siden jeg gjør det uten en redaksjon i ryggen. Men det at noe er skummelt, gjør det også litt ekstra spennende. Vi skal ut på eventyr sammen. Jeg vet ikke hvor vi skal ennå. Men jeg blir veldig, veldig glad om du vil bli med meg!

Enda en lenke til der du kan forhåndskjøpe, så du slipper å scrolle opp. 

Min tekst i feministantologien

Jeg har bidratt med en tekst i antologien «Det skjer nå – fortellinger fra en feministisk revolusjon».  Det er en bok om de aller vanskeligste spørsmålene. Redaktør Helena Brodtkorb oppsummerer boken med å parafrasere Margaret Atwood:

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

Jeg tenkte jeg skulle dele et utdrag av teksten min med dere.

Kroppen snakker ut (utdrag)

Det begynner med at de tar av meg genseren. Det er i hvert fall det jeg husker som begynnelsen, men hvem vet hvor denne typen minner egentlig begynner. Under gen- seren har jeg en for liten push-up-bh. Den kneppes foran, ikke bak. De skjønner ikke mekanikken, vrenger den av. Så er vi avkledd, brystene mine og jeg. Jeg har ingen flat- brystede minner. De var der da jeg fikk mensen som tiå- ring. De var ømme og enorme.

Når jeg nå er avkledd, er jeg fjorten år og føler meg som en erfaren bryst-innehaver. Jeg står der på det lille hybelkjøkkenet i flombelysningen, brystvortene snurper seg og blir harde i den kalde luften. Jeg kan alltid dra til dette stedet, lukte min egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på. Jeg kan ikke skru det av. Jeg husker det jeg antar er fjortenåringens perspektiv: hvor mye jeg skammet meg over puppene som henger lange og tunge nedover brystkassen min, over brystvortene som peker nedover. En del av meg er redd jeg støter dem som har kledd av meg, med kroppen min. Men jeg er redd for noe annet også. At de skal ta av meg buksene også. Det er delvis på grunn av trusene jeg vet vil komme for en dag, Sloggi med en blodflekk i skrevet. Men også på grunn av noe stramt, noe hardt, noe som får luften til å stå stille.

Jeg puster ikke inn. Lyden er som under vann. De andre snakker, men det når meg ikke. En klar lyd: flasken som blir ristet. Godteri-skum fra Svinesund, liksom- barberskum med solbær-smak. En metallisk banking, gassen som slippes ut, skummet som snart dekker brystene mine. En hånd med svarte hår på. Jeg vet hva skummet smaker. Jeg kan ikke ha smakt på det. Huden smaker for meg. Seigt, syntetisk, et sted mellom blått og fiolett i farge, en snurpende følelse der hår og porer møter kliss. Jeg ser ned på dem. De ser meg inn i øynene og gliser, tungene lange og kjøttfargede, de lager slimspor i skummet.

Tre ansikter ser opp på meg: To gutter som for meg er menn, kanskje tjue år, og en jente på min egen alder. Jenta er initiativtager, men ser ut som om hun er i fritt fall. Jeg ser inn i øynene på den ene mannen i det han lukker munnen sin om brystvorten min. En aggressiv utfordring: Ikke vær prippen nå. Så avbrytes vi av stemmen til den tredje gutten, den eneste i rommet som ikke slikker overkroppen min, stemmen til tilskueren utenfor. Jeg husker ikke hva han sier, men jeg skjønner at han har sett hvor ukomfortabel jeg er, at han vet at jeg ikke vil dette. Lyden av stemmen hans gjør at jeg forstår at jeg har lov til å stritte imot, lov til å redde meg selv, og jeg husker ikke mer før jeg vet at jeg er innelåst på do med mobiltelefonen og ringer alle jeg kjenner for at noen skal komme og hente meg.

La oss bremse her, ved dette øyeblikket, et jeg alltid kan påkalle, men som ofte kommer ubedt. Alle tekster blir først levende når noen leser dem, så jeg vet at du er der, og at det er svært sannsynlig at du ikke har lyst til å være her med meg. Jeg har skrevet inn entrehaker om noe du ikke vil høre om, men ikke klarer å rive deg løs fra.

Kanskje er du som meg. Kanskje kjenner du at det knyter seg i magen, at pulsen øker, at kjeven strammer seg. Kanskje mitt ubedte minne påkaller et minne hos deg som ligner. Kanskje er du sint på meg nå, fordi fortellingen om det yppige, avkledde barnet vekker et raseri du ikke kan rette noe sted. Jeg viser deg urett du ikke kan gjøre godt igjen. Ingen av oss kan reise tilbake i tid og ta på meg genseren. Kanskje kjenner du på ubehaget ved å bli med meg til et så privat sted. Kanskje er du bekymret for de etiske og estetiske konsekvensene av at jeg har skrevet en slik tekst. Kanskje lurer du på hvordan de anonymiserte avklederne ville forsvart seg om jeg ga dem muligheten. Kanskje lurer du på om det jeg skriver, er sant.

Velkommen til #metoo. Siden den første kampanjen vellet over sosiale medier, har vi vært i dette rommet sammen. La oss bli her og utforske det. Denne teksten er en bevisstgjøringsgruppe for aktivister og skeptikere, et kreativt verksted og en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn.

Det er lov ikke å orke. Du kan legge boken fra deg. Men kom tilbake senere. For minnene du har i kroppen din, kommer til overflaten uansett, om og om igjen. Når du er klar, vil jeg at du skal ta med deg alle tekstene du nesten skrev, alle statusoppdateringene som ble liggende i kladd, alle historiene du hadde lyst til å sette #metoo på, men måtte holde inne i deg siden de bodde på sam- me sted i kroppen din som en ukontrollerbar kvalme. Jeg bygger en smeltedigel til dem her. Kom og sleng dem oppi når du er klar.

Det er lov å være bekymret på den dannede offentlighetens vegne. Men ikke snu i døren. Jeg befaler deg å bli med inn. Jeg vet at det var mange tilskuere som leste med en blanding av forundring, bekymring, avsky og sjenanse. Hvis du er en av dem som skrev – eller var fristet til å skrive – «#NotMe», som får behov for å sitere Habermas og snakke om grenser, vil jeg at du skal ta med deg hele ambivalensen og skepsisen og putte det i gryta. Vi trenger deg.

Vi bygger ingen bevegelse hvis den ene delen av offentligheten holder pusten fordi temaet er for tett på deres eget liv, mens den andre delen av offentligheten tier stille fordi de synes tematikken er for intim til at de har lov til å ytre seg.

Jeg vil ikke at du skal «like» denne teksten.
Jeg driter i om du er «enig» med meg.
Jeg vil at du skal sette fyr på den.
Jeg vil at du skal injisere den og la den drive deg til å løpe, til å knuse.
Jeg vil at du skal ringe meg midt på natta og fortelle meg hvor feil jeg tar, og si det til meg så høyt du kan med de styggeste ordene du har brukt.

Jeg vil at du skal tvinges til tastaturet for å pepre internett med utsagn som får deg til å skamrødme.

Jeg vil at du skal bli så sint at vi kan bruke raseriet ditt som drivstoff.

Vi skal videre, skjønner du. Vi kan ikke stoppe her. Luften er full av fragmenterte fortellinger. Som offentlighet rykket vi til, kremtet «men dette er uakseptabelt», satte ned en komité for å forhindre seksuell trakassering der vi jobber og håpet at fortellingene skulle forsvinne. Men den nødvendige konsekvensen av #metoo er ikke at partiledere og toppsjefer kommer med symbolske utspill om at kvinner ikke burde oppleve dette. De er godt ment, men de fungerer som en oppfordring til å holde kjeft. «Takk for at du sa fra, sånn skal det ikke være, vi har tatt affære, håper vi slipper å høre denne historien igjen.»

Det er nemlig ikke sånn at hvis ingen blir voldtatt i 2019, er kvinnefrigjøringen et faktum. Det er ikke sånn at hvis ingen blir kløpet i rumpa på julebordet 2018, trenger vi ikke et 8. mars-tog neste år. Det er ikke sånn at hvis ingen kvinner i Norge mottar meldinger av typen «Kjør meg inn i din røv», så er vi endelig i mål. Målet med #metoo er ikke at alle cis-kjønnede menn skal heve hvitt flagg i grisepratkrigen. Det er derfor jeg kaller inn til dette verkstedet.

Vi er i flo. Kroppene til alle kvinnene som har lignende opplevelser som meg, flør. Vi har oppmerksomheten nå, jernet er skikkelig varmt, og du vet hva vi må gjøre da?

Vi må dælje til.

Et begrep til bålet: «Sjokkerende». Som i «#metoo er sjokkerende». Å ha vært utsatt for et seksuelt overgrep er ikke unormalt. Det er ikke et marginalt fenomen. Det gjør det ikke til en hverdagslig sak, men sjokkerende er det ikke. Vi har forskningsbelegg for at vold og voldtekt er et folkehelseproblem.

Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress utførte en livsløpsundersøkelse om forekomsten av vold og voldtekt i befolkningen i 2013–2014. De intervjuet ca. 5000 mennesker om erfaringene deres, halvparten menn og halvparten kvinner. De sikret seg et bredt utvalg av befolkningen.

Tallenes tale er klar. 9,4 prosent av alle kvinnene sier at de har blitt voldtatt. 55 prosent av dem sier at det skjedde før de fylte 18 år. 45 prosent av dem sier at de fryktet for liv og helse da det skjedde. Vi snakker ikke om «gråsone- voldtekter». Vi snakker svartsonevoldtekter, rødsonevold- tekter, dør-jeg-nå-voldtekter. Vi snakker om opplevelser du mest sannsynlig ikke delte på Facebook eller Twitter under #metoo fordi de er for drøye, for personlige, for voldsomme. Men opplevelsene finnes, og de sitter i kroppene til en stor del av Norges befolkning. Det rare er ikke at mange delte under #metoo. Det rare er hvor lite vi snakker om voldtekt i førsteperson.

9,4 prosent er mange. Det er litt flere enn dem som får brystkreft. Jeg tviler på at vi får en sløyfe å putte på jakka, en voldtekts-måned der Lindex selger rapeawareness-truser i en artig farge. Litt avhengig av hva slags demografiske data du bruker, overlapper den i størrelse med gruppen «annen seksuell legning enn heterofil» og «funksjonshemmede». Men vi snakker ikke om tilrettelegging og politisk frigjøring for oss som har vært utsatt for overgrep. Vi snakker bare om hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

Å ha vært utsatt for overgrep er å ha to jobber: å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvor- dan du viser eller forteller verden om det. Samfunnet er ikke rettferdig. Mannen min har mye ekstra arbeid knyt- tet til det å bruke rullestol. Han kan ikke ta bussen i Oslo slik jeg kan. Han kan ikke gå på Nasjonalgalleriet slik jeg kan. Han kan ikke hente post i butikk slik jeg kan. Jeg ville gjerne nullet ut alle trappene i Oslo i morgen, men det er et politisk tiårsprosjekt. Men det jeg kan gjøre, er å anerkjenne at han gjør arbeid jeg slipper, fordi jeg har privilegier han ikke har.

Han er ikke den eneste. Alle som skraper mot patriarkatets harde kanter kompenserer for det kroppslig. Jeg opplever likestillingsideologien som en «suck it up, buttercup»-ideologi. Vi sier: «Flere damer/skeive/ funkis/ikke-hvite inn i styrerommet, det er for få!» Og så later vi som om at det å passe inn i et rom tilrettelagt for den hvite, mannlige normalen ikke er en ekstra arbeids- oppgave.

Jeg var utsatt for seksuell vold før jeg visste hva sex var. Det gav meg en ekstra arbeidsoppgave. Jeg har måttet bruke mye lengre tid på å bli komfortabel i min egen hud, på å finne ut hvordan jeg skal være meg med et traume i kroppen. Derfor hadde det vært fint å kunne stryke «administrere egen sjokkerende og gruoppvekkende fortelling» fra to-do-listen og bare kunne eksistere som en relativt vanlig dame som det har skjedd noe relativt vanlig (og fælt) med.

Jeg tror at den store samfunnsmessige endringen begynner med at vi øver oss på å tåle historiene, tåle at det ikke finnes noen magisk oppreisning som gjør det «godt igjen», og at det – i beste fall – er en svært lang politisk vei mellom nå og det at problemet forsvinner.

La oss flytte inn i en verden der alle disse historiene er sanne, der statistikken over seksuelle overgrep i Norge er sann, der vi tåler at forferdelige ting har skjedd uten at de det skjedde med, «ble ødelagt» av den grunn. By oss noe mer enn et blaff i offentligheten. By oss ikke noe smått.

Vil du lese hele? Da kan du kjøpe boka her. Jeg har kuttet ut en god del for å kjøre den Internettvennlig.

PS: Vi fikk terningkast 5 i VG og og terningkast 4 i Dagbladet.

Jeg lærte meg å kjøre bil. Det er det vanskeligste jeg har gjort.

En gang var jeg leder i Fredrikstad Natur og Ungdom og gikk i gatene med et digert laken der det var malt: «Bilen er i veien». Jeg var en stolt kollektivbruker, selv om jeg bodde på et sted der det gikk tre busser i døgnet i helgene: En på morgenen, en klokken 19 og en klokken 22. Jeg ville ikke ta sertifikat. Jeg hatet biler. Jeg bodde på et sted der alle begynte å kjøre moped til sekstenårsdagen, kjørte opp til attenårsdagen, der samtaletemaet alltid var: Hvor få kjøretimer fikk du lappen på?

Vi levde i bilen da jeg var barn, skumpet i baksetet, vinduene rullet ned, rullingsene til moren min hvilende på dashboardet, biler som alltid måtte repareres, biler med eksospotter som smalt, biler som måtte parkeres i oppoverbakke og trille ned for å komme i gang igjen. Jo eldre jeg ble, jo reddere ble jeg for bilene rundt meg.

Et minne: Å stå der døren skulle vært i en russebuss som kjører i seksti. Å være fjorten år og ikke vite bedre.

Et minne: Å være seksten år og sitte i baksetet på en ræggebil i Skjeberg, se at sjåføren legger femtegir ved skiltet «Fare, barn leker», smellet når hele bilen treffer den første farsthumpen i nesten åtti, vissheten om at motorveien ligger foran oss, at sjåføren ikke er edru, at han hadde vært våken hele natten, at jeg ikke hadde noen annen måte å komme meg hjem på. Å akkurat ha blitt kalt «pingle» av venninnene mine fordi jeg ikke ville kjøre med noen som var litt pussa. Vi som skulle vi kose oss. Vi som skulle kjøre sprekt. Og jeg foldet hendene og ba for livet mitt hele veien til Sarpsborg. Jeg ble bønnhørt av kø-gudene.

Et annet minne: Å gå på videregående og stadig vekk høre om folk som døde på veien, om fyllekjøring. Å ta bussen, toget, gå.

Å flytte til Oslo, å se skiltet lyse: Tre minutter til nr. 17.  Magien i velfungerende kollektivtrafikk. Å tenke: Jeg greide det. Jeg må aldri forholde meg til biler igjen. Jeg skal aldri flytte herfra, fra dette vidunderlige stedet der det er kort å gå til alt, og t-banene går hele natten.

Men så kom yrkeslivet, og det viste seg at å jobbe er å dra på seminarer og teambuildingsturer og plutselig må du sitte på med kollegaer som også er fra bygda og tok lappen da du nektet å ta lappen.

Og så er den samme dødsangsten der, den som sier: 140 i forbikjøringsfeltet, det er fartsgrense 90, hva om noe skjer, bremselengde, akselerasjon, et lite uhell nå, i denne farten, og vi er døde på et sekund, alle blodkarene bare sprekker, det er slutt, dette er det siste jeg gjør, nei, ikke se på telefonen din, jeg friker ut, sett meg av! Jeg hater dere alle sammen, hater hele E18, hater alle steder utenom Oslo sentrum der du må kjøre, der det ikke finnes annen mulighet, vet dere ikke at kloden smelter? Nei, jeg bryr meg ikke om når vi kommer frem, kjør saktere, din lystmorder, din co2-banditt, slutt å ligge i rumpa på bilen foran! Jeg hater alle yrkessjåfører, all tungtransport, alle med drosjeløyve, alle som kjører Uber, jeg hater at jeg må være i denne dødsfellen på vei til et sted i Drammen vi ikke kan kjøre t-bane til. Hvorfor må noe være utenfor Ring 1?

Og du reiser og du må kjøre drosje i et land der alle har en hånd på rattet og en hånd ut av vinduet. Og alt du kan tenke på er at du ikke kan puste, og når du får tvunget inn litt oksygen, tenker du på døden.

Og du skjønner at du kan ikke planlegge livet ditt rundt at du aldri skal sette deg i en bil. Ihvertfall ikke når du har tenkt å få barn, og du vet at hvis ikke du kan kjøre ungen din på innebandykamp, så kommer en eller annen innebandypappa til å gjøre det, og han kommer til å kjøre sprekt selv om bilen hans er full av åtteåringer. Så du bestemmer deg for å gjøre det du har aller minst lyst til i hele verden, sånn utenom å adoptere en tarantell: Du skal ta lappen.

Det er ti år siden jeg leverte fra meg mitt første bokmanus til språkvask. Jeg skal ikke si at det var enkelt, men én ting var helt sikkert: Å skrive bok var det jeg hadde mest lyst til i hele verden. Å kjøre bil var ikke drømmen min. Det var gjenganger-marerittet mitt. Den eneste grunnen til at jeg ville lære å kjøre, var for å slippe et enda større onde: Tilstanden «permanent passasjer».

Jeg har lang erfaring med paralyserende angst. Jeg har gått i ulike former for terapi hele mitt voksne liv. Problemet er at all behandling av angst tar utgangspunkt i at du er redd for noe som ikke er farlig. 

Som da jeg sa til psykologen at jeg var redd for å gå til tannlegen:

Psykologen: «Men hva er det verste som kan skje?»

Jeg: «Jeg får vondt!»

Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»

Jeg: «Jeg besvimer!»

Psykologen: «Og hva er det verste som kan skje da?»

Jeg: «Jeg…våkner og…er…skikkelig flau?»

Dette er en utmerket øvelse hvis du er redd for å snakke i forsamlinger, redd for blodprøver, redd for mørket og redd for torden. Men du kan ikke sette deg inn i bilen og spørre deg selv «Hva er det verste som kan skje?» uten å ende opp et grufullt sted. Hele kjøreopplæringen vår handler om å fortelle fartskåte 18-åringer hva som er det verste som kan skje. Det finnes ikke et separat opplegg for kvinner på 30 med permanent panikk.

Prosjekt «Ida blir sjåfør» bestod dermed i at jeg investerte tid, krefter og penger i noe jeg absolutt ikke ville i en setting der angstanfallene kom som perler på en snor. For å komplisere prosjektet ytterligere hadde jeg ikke det de fleste attenåringer har: Noen å øvelseskjøre jevnlig med. Jeg kom meg på et titalls antall turer med venner og kollegaer (tusen takk til alle), men mengdetreningen min måtte skje via kjøretimer. Det gjorde at jeg måtte ha mange og hyppige timer, og hadde lite progresjon mellom timene. Spørsmålet «Hvor mange timer brukte du?» fikk svaret: «Alle. Og alle pengene. Takk som spør.»

Jeg gjorde én lur ting: Jeg dro ikke ut til bygda for å kjøre opp, slik svært mange anbefalte meg å gjøre. Jeg lærte meg å kjøre i Oslo samtidig som jeg lærte å kjøre. Min andre kjøretime navigerte jeg rundkjøringen på Carl Berner for første gang. Og jeg fant ut at jeg likte det. Jeg var primært redd for å kjøre fort. Det var det svært få muligheter til i Oslo. Oslokjøring er å holde oversikten på fotgjengerne, syklistene, lyskryssene, rundkjøringene, de enveiskjørte gatene, om å ha is i magen og ta seg nok tid. Det gav meg en stolthet i møte med mine sambygdinger som bedyret at de kjørte hver dag, men aldri i Oslo. De torde ikke. «Jeg liker Oslokjøring» kunne jeg si. «Majorstuakrysset er ikke så ille når du blir vant til det.»

Jeg gjorde en annen lur ting: Jeg sa fra at jeg var redd for å kjøre bil da jeg bestilte meg min første kjøretime. Jeg sa at jeg ville ha en kjørelærer som var god til å håndtere folk med angst. Og det fikk jeg. (Jeg kjørte opp med denne gjengen her, kan ikke få anbefalt dem nok.)

Kjørelæreren min er den beste psykologen jeg har hatt, og godt var det, for det er ingen utenom mannen min som har sett meg kjefte, hyle, frike ut, grine, smelte sammen og fryse til som han gjorde. Du skjønner: Når du går til vanlig psykolog, er du opptatt av å oppføre deg braDu vil virke som en som har ting på stell. Men på motorveien, i en liten bil, med noen som tvinger deg til å gasse på i akselerasjonsfeltet når du egentlig vil luske deg ut i 60, da kommer guffa ut enten du vil eller ei. Det andre psykologer hørte meg beskrive etter at det hadde skjedd, så kjørelæreren min skje live.

Å ta lappen er den mest intense terapiformen jeg har vært borti. La meg gi et par eksempler: Jeg slipper ikke taket i dumme ting jeg har sagt eller gjort. Jeg hater å gjøre feil. Nye sjåfører gjør feil hele tiden. «Jeg burde ha tatt den luken der, jeg burde ha blinket der, jeg så ikke…» sa jeg til kjørelæreren min og han sa: «Hysj. Gjort er gjort. Neste kryss. Neste rundkjøring. Glem det. En gang til.» Og jeg ble sint og sa: «Men jeg gjorde EN FEIL!» og han sa: «Og flere blir det.»

«JEG KOMMER ALDRI TILBAKE!» sa jeg. Hver uke.

Og kom tilbake likevel.

Jeg strøk på første oppkjøring. Jeg trodde jeg skulle dø av skam. Jeg bestemte meg for å aldri kjøre bil igjen. Jeg svelget stoltheten. Jeg tok flere kjøretimer. Angsten var blitt verre av å kjøre opp og stryke.

«Du vet» sa kjørelæreren min «Jeg kjenner ingen som har så lite lyst til å være her som deg. De fleste liker å kjøre bil. Det er lov å gi opp.»

«Føkk ju, du blir ikke kvitt meg» sa jeg.

Et problem: Gir.

Oslokjøring krever mye giring opp og ned. Gir krever mengdetrening. Angst gir plutselige, ukontrollerbare muskelbevegelser. Jo reddere jeg ble i bil, jo oftere kvelte jeg motoren med gal bruk av clutch. Gjerne på vei inn i en rundkjøring, omringet av biler på alle kanter, i ferd med å ta en luke. Tutingen var overdøvende. Motoren ble umulig å få i gang. Jeg kom hjem og måtte dusje, seig av kaldsvette.

Og så skjønte jeg at jeg kunne kjøre opp med automatgir. Og stod.

Jeg kjørte opp tre uker fra termin. Jeg var enorm. Jeg måtte stille inn rattet så jeg fikk plass til magen.

Sertifikatet kom i posten omtrent samtidig med babyen. På en måte slutter historien her. Og samtidig gjør den ikke det.

Det viste seg at venninner som hadde hatt lappen siden de var 18, men var permanente passasjerer likevel. «Det er så lenge siden jeg har kjørt», «Jeg fikk ikke kjørt så mye etter at ungen ble født», «Jeg var så trøtt da jeg var gravid, jeg følte meg ikke som en trygg sjåfør», «Jeg er ikke komfortabel med å kjøre i Oslo», «Jeg er ute av trening».

Det gikk et år fra jeg fikk lappen til jeg fikk muligheten til å sette meg bak rattet igjen. Jeg forstod hvorfor de ikke kjørte.

For å unngå å være noen som bare hadde et symbolsk sertifikat, måtte jeg ut i bil og kjøre.

Jeg meldte meg inn i Bilkollektivet. Jeg bestilte meg en bil. Jeg har aldri vært så nervøs som da jeg kjørte ut fra parkeringsplassen. Men jeg kjørte en tur. Og så kjørte jeg en tur til IKEA. Og en tur til Tjøme. Og en tur for å hente noe jeg hadde kjøpt på Finn. Og et eller annet sted, det må ha vært i sommer, på motorveien, i lyset, trær på alle kanter, merket jeg at jeg ikke hadde tenkt på over en time. Jeg hadde bare vært fokusert og gjort, fulgt med og tatt avgjørelser. Jeg var ikke i angst. Jeg var i flyt. Jeg kunne kjøre bil og verden min var større enn noensinne. Jeg hadde overvunnet noe jeg ikke trodde jeg var i stand til å overvinne.

Og så lot jeg en edderkopp klatre på armen min. En liten en. Men en edderkopp, tross alt, min andre nemesis. Fordi jeg kunne kjøre bil, så kunne jeg alt.

Jeg ble påkjørt bakfra da jeg stod på rødt i et lyskryss på Ring 2. Bilen kjørte sin vei med en gang. Det gikk bra. Jeg bare kjente adrenalinet rushe over meg, raseriet, angsten. Men jeg gjorde som jeg hadde gjort under en av mine mangfoldige kjøretimer/angstmestrings-sessjoner: Jeg parkerte og tok en pustepause.

Jeg rygget inn i en annen bil da jeg prøvde meg på en lukeparkering. Jeg la igjen en lapp. Jeg hyperventilerte. Jeg kjørte inn i et parkeringshus og parkerte to dusin ganger på rare steder til angsten slapp taket. Videre, videre, nye feil.

«Tenk at du hoppet i fallskjerm!» sier en venninne. Men fallskjerm var ikke et stort gjennombrudd for meg. Det har ikke vært noen ulykker med tandemhopp i Norge siden syttitallet. Jeg var spent da jeg hoppet i fallskjerm. Jeg var ikke redd.

«Tenk at du snakket for 900 mennesker i Oslo spektrum!» sier en annen venninne. Men det var ikke skummelt. Jeg elsker publikum. Det var krevende, men det var innenfor komfortsonen min.

«Tenk at jeg kjører bil» sier jeg til meg selv. Og øver meg selv på å huske at det som ser mest imponerende ut fra utsiden ikke nødvendigvis var det som var det vanskeligste å gjennomføre. Mitt Mount Everest var Risløkka Trafikkstasjon.

Kvinne, 31, fikk ny hjerne av å lukke døra

I dag har jeg vært på kontoret mitt på Litteraturhuset. Jeg har fått låne det av Norske barne og ungdomsbokforfattere det siste halvåret. Alle forfatterforeningene har kontorer og munkeceller man kan få låne i fjerde etasje på Litteraturhuset, også kjent som Skriveloftet. Sitter du og skriver på kafe? Kom på Skriveloftet istedenfor. Det er best.

Bare se hvordan jeg slanger meg, lzzm.

Jeg sitter aldri i kontorstoler med mindre jeg er nødt. Og jeg vil helst ikke ha på sko. Bonus: Føttene mine. De har Vitiligo. I følge Vitiligo Norge er det et en lidelse. I følge meg er det hvite flekker.

Men altså: Kontoret mitt. Det har lukket dør. Det er det beste som har skjedd meg. Jeg har sittet i åpent landskap helt siden jeg fikk min første jobb. I forrige jobben min, Netlife Design, var det i tillegg åpent landskap & free seating (som er den pene måten å si «INGEN FAST PLASS» på.) Jeg trodde at det betydde at jeg måtte være litt fleksibel og ledig når jeg jobbet. Det viste seg å bety at man måtte snike seg unna i en krok for å få gjort litt ordentlig jobb.

Mitt eget rom! Min egen dør! Takk til NBU, verdens beste forfatterorganisasjon.

Jeg trodde jeg kom til å like å ha kontor med lukket dør, men «like» er for svakt. Det føltes som om jeg fikk en ny hjerne. En dør som ingen banker på! En dør der ingen kommer for å mase! Verdens beste dør! Jeg har til og med hengt opp noen knagger på den, favorittdøra.

«Men du er jo en sånn sosial person!» sier folk til meg. «Nei, det er bare at du liker å være sosial med meg» pleier jeg å svare. Og å skravle er ikke det samme som å jobbe. Ihvertfall ikke hvis jobben din består av å skrive tekst.

Forfattaren og alle bøkene. De i hylla over hodet leser jeg. De bak hodet har jeg skrevet. Bjørnen har hedersplassen om dagen. Ja, jeg leste nybloggen til Kristin Storrusten og konkluderte med at jeg tar for lite selvportretter.

Jeg kjenner folk som er mest effektive når de har sosialt press, at de jobber best til lyden av andre som jobber. Jeg er ikke en sånn. Det beste jeg vet er å jobbe i smug. Det verste for produktiviteten min er (basert på mange års erfaring):

  • Deadlines
  • Møter
  • Krav om å jobbe på et bestemt sted, til en bestemt tid, i rom med andre
  • Åpent landskap
  • Slack, Basecamp, Trello og andre produktivitetsverktøy
  • Todo-lister

Jeg vet at dette ikke gjelder alle. Men jeg har fått gjort Sykt Mye Mer etter at jeg skjønte at det gjelder meg. Det er noe å tenke på når du vil innføre åpent landskap som normalen, Statsbygg!

Den perfekte skrivekroken. Jeg har til og med vindu! Det hadde ingen av møterommene da jeg var konsulent. Søsteren min har malt bildet. Stolen er egentlig mer et rede. Ja, jeg har sovet i den mange ganger. Hva er vitsen med å ha kontor hvis man ikke kan sove der?

Gamle sjefen min i SNL, Anne Marit Godal, hjalp meg å bygge en fungerende møbel-hule med pilatesball, minisofa (som det gikk an å sove litt på), samt en tavle jeg både kunne tegne på og bruke som en nesten-vegg. Det fungerte bra, men ikke like bra som et eget rom.

Nesten en vegg! Kontoret mitt fra 2011-2014. Gode minner fra den gangen iPhone ikke korrigerte de uskarpe bildene til dårlige fotografer like godt som i dag.

Det er kjekt å drikke kaffe med folk. Det er fint å ha noen å diskutere hva man skal gjøre med. Men hvis jeg skal konsentrere meg, er det ingenting som fungerer så godt som å være alene. Og dét tror jeg ikke at jeg er alene om.

Hvordan jobber du best? Og hvor? Utfordrer herved Kristin Storrusten til å skrive litt om hvordan hun jobber best, men alle andre må gjerne slenge seg på.

Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspiseJeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Medmor til Brillebjørn, eller: Alt jeg har lært om treåringer

Kjenner du Brillebjørn?
Hvis du ikke har barn, er nok svaret ”nei”.
Hvis du har store barn, er nok svaret også ”nei”.
Hvis du har barn i alderen 2-4 år, gjør du nok denne dansen her:

Det er fordi Brillebjørn går på NRK-Super. Du kan se alle episodene der så mye du vil. Men Brillebjørn er ikke bare på TV. Han finnes i bokform, også, og de bøkene har jeg fått lov til å skrive.

Vanlig spørsmål: «Er det du som har funnet på Brillebjørn, Ida?»

Vanlig svar: «Nei, det er Nils Stokke som har. Han ledet jobben med å bygge opp NRK Super. Nå lager han sine egne serier.»

Vanlig spørsmål: «Handler Brillebjørn-bøkene om det samme som TV-serien?»

Vanlig svar: «Nei, Brillebjørn i serien er en bamsevenn som bare treåringene vet at er levende. Den bamsevennen er både eldre og klokere enn dem. De voksne ser bare et kosedyr. Jeg har diktet videre om hvordan det var å være Brillebjørn da han var liten bjørn.»

Brillebjørn er med andre ord ikke helt min, men nok til at jeg føler meg som en av foreldrene hans, lell. Nå har jeg skrevet blitt seks bøker (og flere skal det bli).

Selv om bøkene ikke er så lange, har de vært krevende å skrive. Bøkene har nemlig samme målgruppe TV-serien: Treåringene.

Det var en skikkelig utfordring. Det er nemlig sånn at jeg ikke bare skriver barnebøker. Jeg er over middels opptatt av barnebøker. Jeg snakker om barnebøker med UTESTEMME og megafon når jeg får muligheten. Barnebøker er nye menneskers første møte med litteraturen. Det er alvor. Det er ikke bare å skrive i vei.

Om å skrive for treåringer

Jeg hadde skrevet bøker for syvåringer og syttenåringer før jeg skrev Brillebjørn-bøkene. Det var en veldig annerledes prosess. Grunnen? Jeg kan huske hvordan det var å være både syv og sytten år.

7 år:

Jeg husker at Knut-Jørgen satt på pulten bak meg første skoledag. Jeg husker den første gymtimen min og at jeg hadde en trang turndrakt mens alle andre hadde t-skjorte og shorts. Jeg har dagboksnotater hvor jeg skriver at favorittsangen min er «Tordenskiold og kompani».

17 år:

Jeg husker så mye at jeg helst vil glemme et par ting. Og hadde jeg ikke husket noe, hadde det ikke vært noe problem. Jeg har dagboksnotater og chattlogger og pinlige pinlige erotiske Harry Potter-fan fiction-tekster på harddisken.

3 år?!?

Men treåringer? De er et hemmelig land. Jeg har noen vage minner av en rød plastblolle, en gul bamse og søsteren min som blødde da hun slo seg. Men jeg husker ikke hvordan en dag så ut, hvordan det var å være meg i verden. Jeg husker nattasangene, men ikke hvordan det var å legge seg.

Ida spionerer på små barn

Så for å skrive en ordentlig treåring, så måtte jeg spionere. Da jeg begynte på den første Brillebjørn-boken, var sønnen min ikke fylt et år, så han var det ikke så mye hjelp i.

Jeg spurte rundt i mamma-grupper på Facebook om hva de likte, mislikte og savnet i bøkene de leste for barna sine. Og ikke minst: Hva barna likte og savnet. Jeg leste stabler på stabler med bøker for de minste. Og jeg var ute på lekeplassen og hjemme på besøk hos venner av meg som hadde treåringer.

Ava, virkelighetens Brillebjørn

Heldigvis ble jeg kjent med mammaen til Ava. Ava er den kuleste jeg vet. Det første Ava spurte meg om da hun traff meg, var: «Hvor har du hønene dine?» Da det viste seg at jeg ikke hadde noen, syntes hun veldig synd på meg. Ava er mer oppfinnsom enn noe voksent menneske jeg kjenner.

En gang hadde hun det så gøy hjemme hos meg at hun gjemte klærne sine for å slippe å dra hjem. Hun gjemte dem skikkelig godt. De var presset inn mellom vaskemaskinen og tørketrommelen og mammaen hennes og jeg måtte lete lenge før vi fant dem.

Hva jeg lærte av å henge med Ava og andre treåringer:

  1. Å bevege seg er halve personligheten din når du er tre år. Brillebjørn-bøkene måtte ha masse bevegelse i seg, og Brillebjørn kan ikke være stille-stille uten at det krever mye innsats fra hans egen side.
    Skjermbilde 2018-03-12 kl. 13.51.50
    Brillebjørn jobber hardt med å stå stille i kø, Brillebjørn på butikken

    2. Du vil gjøre det de store gjør. Alltid. Det er nesten meningen med livet når du er tre år. I hver bok prøver Brillebjørn seg på noe som de store gjør, som å betale i butikken, synge nattasang for seg selv, bake ut bolledeigen selv osv.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 13.56.27
Brillebjørn trykker på knappen, Brillebjørn i skogen

3. Voksne er viktigere enn andre barn. Denne overrasket meg. De fleste nye, norske barnebøker har barna i fokus. Jeg tok for gitt at den første karakteren jeg måtte dikte opp, ville være Brillebjørns bestevenn. Men som Ava sa da hun leste en bok der to små barn har sitt eget drama: «Hvor er de voksne?» Å være tre år er å være så knyttet til noen som er større enn deg. Jeg merker det på sønnen min nå som han er i ferd med å gro til. Han liker flere barn i barnehagen sin. Han elsker Kaja, pedagogisk leder.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.06.26
Mammaene til Brillebjørn, God natt, Brillebjørn

4. Virkeligheten er skikkelig spennende. Du trenger ikke reise til Narnia for å engasjere treåringen. Jeg lurte på om Brillebjørn burde bo en magisk skog alá Drømmehagen siden han har litt magi i TV-serien, men det viste seg at det var mye morsommere å kjenne igjen en rosinpakke enn å se noe rart en voksen har diktet opp.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.13.57
Ekte rosinpakke og bakepapir, Brillebjørn baker

5. Lek er alvor. Når du er tre år, er leking jobben din. Og likevel er det overraskende lite leking i barnebøker. Det skjer morsomme ting, men det er sjelden hovedpersonene er dypt i lek. Men å være sammen med en treåring, er å være sammen med noen som har stamina til å mjaue sammenhengende en hel time fordi de er en katt. Så Brillebjørn måtte leke.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 14.21.58
Brillebjørn leker brannbil, Brillebjørn i skogen

Barnebøker, overraskende konservative

Det interessante med å lese en stor bunke småbarnsbøker, er å skjønne hvor like alle familiene er og hvor konservative de ofte er. Dette er delvis fordi mange bøkene vi leser i dag er bøker vi har vokst opp med selv (Hei Egner), og likevel er ikke tidens tann forklare de kritthvite, heterofile og overraskende tradisjonelle familiene i barnebok-land. Lotta i Bråkmakergata føles friskere og mer moderne enn Karsten og Petra, men er mye eldre. (Team Lindgren, alltid.)

Jeg tror noe av grunnen er at det er enkelt å skrive prototypiske karakterer når vi skriver barnebøker. Hvis jeg sier «Fugl», så tenker du kanskje «spurv» eller «kråke», men mest sannsynlig ikke «struts» eller «pingvin», selv om de også er fugler. Barnebøker er fulle av tegninger av katter som ser ut som den vanligste katten, bilder av barn som spiser den vanligste og mest lettkjennelige maten, og bor i hus som ikke egentlig ser ut som hus, men som symboler for hus. Da er det lett å bruke den prototypiske pappaen og mammaen, også.

Derfor var det så digg å gi Brillebjørn to mødre. Da kunne vi frigjøre oss fra alle mamma-pappa-klisjéene, så de kunne bli sine Helt Egne Personer og vi slapp alle assosiasjoner til Bamsefar, Bjørnemor og Brumlemann hos Egner. Dessuten syntes vi det var for galt at det var Nesten Ingen Skeive Foreldre i barnebok-land. Du skulle tro at 2018 hadde mer å by på.

Vanlig spørsmål: «Har du fått noen negative kommentarer på mødrene, Ida?»

Vanlig svar: «Jeg har fått én negativ kommentar om mammaene. Jeg har fått femti negative kommentarer om at Brillebjørn ikke sovner på slutten av God natt, Brillebjørn. Dette er en viktig opplysning om foreldreland: Det store, politiske spørsmålet er ikke kjønn. Det er søvn.»

Alle bøker for treåringer har voksne lesere

Voksne ser Brillebjørn på TV, men mest med et halvt øye. Det er annerledes med bøker. Alle bøker for treåringer blir lest høyt. Derfor tenker jeg at en hver barnebok for treåringer har to målgrupper.
Heldigvis har jeg fått samarbeide med En Fantastisk Illustratør, Jens A. Larsen Aas
som har lagt inn masse detaljer til de voksne underveis i bøkene.

Skjermbilde 2018-03-12 kl. 15.25.04
Mamma leser Parenting for bears, Brillebjørn sklir

Jon Fosse insisterer på at barnelitteratur må være for alle aldre for å ha litterær verdi. Jeg er uenig i at det er den voksne leserens blikk som gjør noe litterært, men jeg liker idealet om bøker som har noe å by på til flere lesere. Om ikke annet, så fordi det gjør gjennomlesning nr 75 litt mindre kjedelig for den som leser høyt.

Leste du helt hit? Wow, ta en bok, da vel!

Takk for at du leste hele den lange teksten min om hvordan jeg har jobbet med Brillebjørn-bøkene. Jeg tenkte å feire de seks første bøkene med å gi bort noen bøker til noen barnehager. De har ofte lite bokbudsjett og leser mye. Hvis du legger igjen en kommentar med hvilken bok du vil ha til barnehagen barnet ditt går i, så trekker jeg ut noen jeg sender i posten. Jeg vil også gjerne høre hvilke andre barnebøker folk leser og liker – både hvilke ungene liker og hvilke du liker å lese høyt selv.

Enda mer bjørn

Du kan også…

    1. Se ham live på Gyldendal. Der kommer dukkespilleren som er Brillebjørn på barne-tv og lager bjørneshow, i tillegg til at det blir lest høyt fra bøkene.
    2. Se Brillebjørnfilmen på kino. Den er i småbarnslengde med danseinnslag. Jeg lover at det blir synging av Kua mi. Og en traktor.
    3. Kjøpe deg en bok, selvfølgelig! Du kan også sende meg en e-post  hvis du kjøpe et signert eksemplar direkte fra meg.