Men det har ikke vært hemmelig med de psykiatriske innleggelsene. Det er bare en stund siden jeg har hentet frem tekstene jeg skrev den gangen.
Her er noen klassikere fra Gale damen-arkivet, til glede for nye lesere.
Med følgende forbehold: Ja, jeg skrev disse da jeg var 21 år. Nei, jeg ville ikke ordlagt meg sånn hvis jeg skulle skrevet i dem dag. Men de har fått lov til stå som de stod. Les dem med raushet.
Hvis jeg var helseminister – jeg er fremdeles enig med meg selv på disse her. Jeg skulle gjerne laget ti punkter til, men dette er åpenbare problemer som fortsatt gjelder.
Ida, hvordan greier du å skrive om personlige ting uten at det blir kleint?
Dét kan jeg lære deg! Jeg har laget en sjekkliste for hvordan du kan gjøre det.
Ved å laste den ned, melder du deg på e-postlisten min. Da får du også #mandagsmedisin, mitt ukentlige trøstebrev + beskjed om nye blogginnlegg, nye kurs og nye bøker.
Det er i ferd med å bli en tradisjon. Jeg setter pris på hvor åpent hun deler, og hvordan hun viser hvordan livet ble annerledes enn planen hun laget.
(Du bør melde deg på e-postlisten hennes. Den er en av mine favoritter.)
Jeg ble inspirert til å lage min egen. For 2020 har vært et intenst og annerledes år. Advarsel: LANGT INNLEGG!
Januar
Jeg begynte året med å flytte livet mitt til Berkeley, California. Planen var å være der til slutten av juni. Men 2020 var ikke året for “ting som gikk som planlagt.” Januar var også året der jeg fullførte siste puss på manuset til Svarteboka som jeg skrev sammen med Helena Brodtkorp. Januar føltes som en ny barseltid: Tidsforskyvning på 11 timer, oppstart i ny barnehage, alt ble flyttet fra møter til video for å holde kontakten med Norge.
Jeg bestemte meg for å vekke Internetten min til live igjen. Jeg gikk fra å ha 1978 kontoer jeg fulgte på Instagram til 72, og fikk dermed en mye mindre distraherende feed hver gang jeg publiserte.
Februar var måneden i flyt. Måneden med strålende sol, eucalyptusduft, økologisk mat i en stor kurv på armen, California-lykke. Det var på tide å bli proffere på Internett. Og mer meg selv.
Jeg gav opp å spille rollen som ateist i offentligheten. Det føltes skummelt og nakent. Jeg begynte en podcast – Pinlig pilgrimsreise, og et nyhetsbrev. Jeg spilte inn min første lydbonus til alle som forhåndsbestilte Svarteboka fra ARK.
Og jeg satte meg et mål om å ha skrevet ferdig siste utkast av mammaboka jeg har jobbet med i tre år: Fødselsdag. Deadline: 16. mars.
Ikke minst: Jeg tok avgjørelsen om å investere i Marie Forleos Bschool og gjøre jobben. Alt føltes flunkende nytt og fullt av muligheter.
Mars
Det var meningen at Svarteboka skulle lanseres 12. mars.
Helena gjorde intervjuer og jeg heiet fra den andre siden av kloden.
Men sånn ble det ikke.
Jeg gjorde bschool og skrev-skrev-skrev-skrev, mens ordet “Corona” poppet opp i alle samtaler.
Jeg gjorde en sentral øvelse fra Bschool:
Jeg så på alle de ulike tingene jeg drev med og spurte: Hva tjener jeg mest penger på? Hvordan kan jeg gjøre den mest lønnsomme tingen bedre?
Og det jeg tjente mest penger på, var Brillebjørn. Så jeg bestemte meg for å gi Brillebjørn ekstra kjærlighet.
Hovedutfordringen med å skrive bøker, er at du er så langt fra leserne.
Forlag er giret inn på bokhandlere, og forfattere treffer sjelden leserne med mindre boken skal signeres. Bokhandler snakker lite med forfattere.
Jeg konkluderte med at den beste måten jeg kunne bli bedre til Brillebjørn, var å bli bedre kjent med leserne mine.
Du skjønner, jeg har jobbet med brukerinnsikt i ti år. Jeg vet at hvis du vil gjøre noe bedre, så må du snakke med dem som allerede bruker det du lager. Og jeg hadde solgt mange, mange tusen Brillebjørn-bøker. Det var på tide å bli kjent med leserne.
Og så kom nedstegningen. Ok, tenkte jeg. Hva trenger Brillebjørn-leserne nå?
Jeg satt med Maries øvelse fra bschool:
Se for deg den kunden du elsker mest og hva de trenger mest fra deg.
Så jeg så for meg min favorittleser, en mamma som jobber som lærer i ungdomsskolen, kona er sykepleier, de har en to år gammel datter som har sovnet og våknet med Brillebjørn siden hun var baby.
Jeg så for meg livet hennes nå: Kona på jobb – som måtte jobbe lengre dager på grunn av pandemi. Elevene hennes, sårbare og i en vanskelig bydel, plutselig fanget hjemme med familien de hadde det vanskelig med, trangbodde, på videosamtale med en lærer som ville hjelpe dem alle, men som også måtte være mamma til en unge med rakett i rumpa, en ansiktstspisende kosemaskin som ikke kunne skjønne hvorfor mamma måtte være så kjedelig.
Hun ønsker seg ikke flere bøker fra meg, tenkte jeg.
Hun ønsker seg at jeg kom hjem til henne og leser høyt for ungene hennes så hun får gått på do i fred. Hun kan bøkene mine utenatt og er lei av dem, hun har ikke tid til å lese høyt nå, og hun har dårlig samvittighet fordi det blir mye skjerm mens mamma må jobbe.
Så jeg laget en lydbok til henne. En ny bok om hvordan Brillebjørn må være hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk.
Jeg spilte den inn i kottet til sønnen min, den nest siste dagen barnehagen var åpen i USA. Jeg la den ut gratis med en Creative Commons-lisens.
Det betydde at alle kunne dele den videre og bruke den som de ville – så lenge de gav samtlige andre samme rettigheter til videre bruk.
Det betydde at barnehager, skoler og biblioteker kunne bruke den uten å spørre meg, mens store, kommersielle aktører vegret seg, fordi de var redde for gjenbrukslisensen.
Mens nesten alle norske forfattere måtte takke nei til digital formidling av boken sin, hadde jeg laget en corona-fil som kunne brukes.
Jeg la den ut som en gave. Den eneste tingen jeg ba om til gjengjeld, var at folk meldte seg på e-postlisten min, og godtok at jeg kunne sende dem info om Brillebjørn.
Jeg delte boken 14. mars. Den fikk 70 000 besøkende det første døgnet. 20 000 av dem melde seg på e-postlisten og lastet ned lydboken. Og over tusen sendte meg mail for å si takk.
Det var rare dager. Jeg leverte Fødselsdag – manus til forlaget 10. mars. Helena ringte meg og sa at ingen av Svartebok-intervjuene kom på trykk likevel. Så stengte alt i California, også. Men ikke på Internett.
Mellom 14. og 27. mars kladdet jeg 20 Brillebjørnbøker. Ikke alle ble like bra.
Jeg gjorde en spørreundersøkelse til alle Brillebjørn-leserne og fikk over 3000 svar – og ikke minst: Mange, mange, mange idéer til hva som kunne være neste bok.
Jeg laget en Patreon som het Binneklubben og fikk 46 Patreons. De betalte meg for å få flere eventyrstunder og behind the scenes. Det var de 46 beste folka jeg har møtt.
Brillebjørn-lydboka levde sitt eget liv. Jeg logget meg på dropbox og så at den gikk i spilleren fra klokken 05 på morgenen, norsk tid. Den ble oversatt til to samiske språk, tysk, fransk, dansk, italiensk. Jeg betalte for en engelsk oversettelse selv, så jeg kunne dele den med sønnen min sine klassekamerater.
Innboksen vellet over av ulike måter boken ble brukt på. Den ble illustrert av skoleklasser. Den ble gjendiktet og formidlet. Hver gang noen ringte meg og spurte: “Får jeg lov til å lage en animert versjon der maskotten til Samisk språksenter er med?”, så kunne svaret alltid være “JA!”
Jeg ble minnet om at Internett handler om smittsom kultur. At kultur vil være fri, aktiv, i bruk.
Jeg holdt min første livesending. Jeg viste haka, jeg holdt kamera skjevt, sønnen min kravlet bak meg.
Så skjønte vi at vi måtte reise hjem til Norge. På tre døgn pakket vi ned et helt liv og reiste. Jeg var skikkelig, skikkelig lei meg.
April
Karantene.
Jeg holdt flere livesendinger. Jeg laget en ukentlig tekst som het Mandagsmedisin. Jeg gav den til alle på Patreon. Jeg laget en eventyrstund i uka til ungene deres. Jeg var lei meg fordi vi var hjemme. Jeg fullførte Bschool. Jeg tok The Copy Cure, Marie Forleos skrivekurs.
Mai
Jeg bestemte meg for å legge ned Patreon. Jeg hadde lært av Bschool at det var mye bedre å dele ut mer innhold gratis og ta mer betalt for et veldig spesifikt innhold. Dessuten var det veldig dårlig butikk å måtte ta betalt i dollar.
Jeg begynte å sende ut Mandagsmedisin til alle på lista mi. Jeg begynte å sende ut eventyrstunder til alle på Brillebjørn-lista.
Jeg solgte 400 Brillebjørnbøker direkte til folk på e-postlista. Det tok et døgn å selge bøkene, og tre uker å pakke dem. Jeg hadde ikke satt opp systemet ordentlig, så alle adresselapper måtte skrives for hånd.
Jeg bestemte meg for å gjøre The Artist’s Way på nytt: Et 12-ukers program som handler om å finne ut hva du egentlig vil og hva som hindrer deg i å gjøre det.
Vet du, sa jeg til meg selv. Det burde jo være noe jeg gjorde SAMMEN med folk!
Jeg satte en lav pris (499 kr pr hode) og skrev en salgstekst. Forleo hadde lært meg at salgsteksten er den teksten du skal legge mest kjærlighet i.
Jeg så for meg en av mine favorittpersoner, en utrolig talentfull dame som hadde vært med i Binneklubben og som jeg alltid, alltid har sett opp til, men på grunn av gamle traumer, småbarnslivet og drit ikke har fått drive med det hun vil.
Jeg skrev teksten til henne. 160 meldte seg på – i løpet av et døgn.
Heksesirkel, en kreativ frigjøringsgruppe med Ida Jackson var født.
Plutselig hadde jeg en livesending i uka. Jeg begynte å finne ut av video og lyd. Jeg fikk meg en assistent, jeg begynte å tenke på meg selv som en lærer og leder.
(Det var de aller beste folka i den gruppa.) Jeg fullførte Brillebjørn blir storebror. Vi relanserte Svarteboka, fikk masse presse og gode omtaler. Ingen hadde merket at vi lanserte i mars.
Jeg fikk meg kontor. Dét var deilig etter hjemmekontor.
Juli
Ferie.
August
Jeg fullførte Kreativ Frigjøringsgruppe. Det var tårevått.
Jeg begynte prosessen med å lage et tarotkurs. Jeg tenkte på det som “en liten side-greie.” Et eksperiment. Jeg hadde ikke en tydelig målgruppe eller plan. Og jeg visste nix og nada om video. Det skulle ta to uker. Det tok en evighet og masse, masse arbeidstid.
Samtidig jobbet jeg på spreng med Brillebjørns adventskalenderbok og Fødselsdag.
Et eller annet sted – mellom konsulentoppdrag, kurslaging, e-postskriving, instagram-posting, bokskriving – så begynte jeg å skjønne at jeg var spredt for tynt og gjorde for mye.
Tarotkurset kom seg haltende ut i verden, og jeg – som hadde planlagt en myk lansering – fikk oppslag i D2 isteden.
Men det solgte ikke så bra. Det handlet nok om hvor viktig det føltes for folk å lære tarot. Det er sjelden et brennende behov, mer noe folk er litt nysgjerrig på.
Men jeg tenkte: Dette lærer jeg av.
Så jeg blogget. Lanserte nytt design på nettsiden. Fikk nye, stillige bilder. Og jeg oppdaget Gry Sinding for alvor.
Og fikk hjelp til å innse det opplagte: At jeg holdt på med for mange ting på én gang.
Oktober
Jeg begynte å fase ut ting. Redusere og fokusere. Jeg meldte meg på Grys kurs “Skap din drømmejobb” og byttet kontor til et sted med bedre lys, luft og avstand. Jeg laget planer og systemer og struktur. Jeg begynte å bruke kalenderen.
Jeg fikk vite at Adventskalender-boka ikke ville komme ut til jul likevel. Det tok for langt tid å få produsert den.
Da må vi finne på noe annet, sa jeg. Men å finne på noe annet = mer jobb.
Mens jeg bar rundt på alle tingene mine mellom kontorene i en diger ryggsekk, skjønte jeg at jeg måtte lage et skrivekurs.
Et heidundranes skrivekurs. Jeg skiftet teknisk system til Kajabi, gjorde jobben med målgruppe og salgstekst og satte oppstart til 2. november.
Jeg fikk med meg Jan Grue, mannen min, som med-kurs-holder.
“Ok” sa Jan. “Jeg gjør det én gang. Og bare hvis det ikke blir noe drama!”
«Er du helt sikker på dette blir eneste gangen dere har skrivekurs?» spurte folk. «Jeg kan ikke love noen ting» sa jeg. For jeg ante på ekte ikke hvor mange som ville melde seg på.
Men det ville folk. 40 stykker. Plutselig hadde jeg et digert kurs å drive. Og en adventskalender å lansere.
November
Det ble bestemt at vi skulle lage hørespill som Fabel-original.
Det hadde vært mange forhåndsbestillinger av Adventsboka i bokhandel. Folk ringte meg og fortalte at de hadde planlagt boken som første luket i barnets adventskalender. At ungene var skuffet.
Så jeg stod opp 04 og skrev. Jeg holdt kurs og jeg holdt avstand og jeg skrev så godt jeg kunne på Fødselsdag og jeg skrev tilbakemeldinger og holdt livesendinger og laget mer video og gjorde brukerinnsikt og spilte inn reklamefilmer og fikk råd fra Gry Sinding om hvordan være bedre på video, og på et tidspunkt kjentes det ut som om jeg skulle lette som en varmluftsballong, drevet av min egen intense arbeidsinnsats.
Folk på skrivekurset skrev. Det virket.
Desember
Kurset gikk inn i siste fase. Adventskalenderen ble mest spilt i Fabel fra første lanseringsdag. Der har den vært siden.
Og jeg bestemte meg – påfallende nok – om å blogge mer. På toppen av alt annet.
Men det er fordi jeg har brukt dette året til å finne tilbake til meg. Og Ida = tekst på Internett. Og bøker.
Jeg har hatt tre bøker og et hørespill ute i år. Jeg har jobbet med den store voksenboken min. Jeg har laget tre kurs.
Det har vært helt galskap bananas. Jeg har fått vondt i skuldrene og lagt på meg.
Nå er målet mitt å gjøre færre ting i 2021. Og å gjøre dem dypere, bedre.
Nå er målet å sende revidert sisteutgave av Fødselsdag til forlaget før jeg tar juleferie. Og fullføre alle tilbakemeldingene til folk på skrivekurset.
Nå inviterer deg til å lage din oppsummering av 2020. Enten i kommentarfeltet her – eller på bloggen. Hva gjorde du? Hva gikk som planlagt? Hva ble annerledes?
Jeg kommer også til å lage dette innlegget som en Instagram-kavalkade.
I år er det 14 år siden jeg ikke døde. 14 år siden jeg våknet opp, dekket i ledninger. 14 år siden den første innleggelsen min på psykiatrisk.
Vet du hva jeg våknet av? Lyden av sykepleiernes Luciatog. Jeg ble vekket av at en smilende, glitterpyntet svensk mann stakk en veldig hjemmebakt lussekatt inn i hånden min.
Redselen for å si noe feil
Jeg tenker på det hvert år 13. desember. Årets mørkeste natt.
Det er tabu å snakke om selvmord. Vi er redde for at det skal smitte. Alle er redde for å si noe feil.
Jeg ser venner av meg i sosiale medier omtale dem de har mistet : “Min elskede valgte å forlate oss.”
Jeg forstår hvorfor de sier det. Men det eneste aktive valget jeg tok da livet mitt var tyngst, var å ikke dø. Behovet for å gå til grunne kjentes som et intenst dragsug. Å la være å følge impulsen var som å kvele et nys.
«Men ville du ikke bare ha oppmerksomhet?»
All suicidialitet handler om oppmerksomhet. Litt “Jeg skal vise dem” og “jeg skal hevne meg”, en god dose av den selvdestruktive solipsismen: “De har det bedre uten meg. Jeg er verdens negative sentrum.”
Jammen mente du alvor?
Folkens, de aller fleste unge mennesker aner ikke hva døden er. Selv når den roper på dem. Det er derfor de kjører for fort og klatrer for høyt og ikke bruker sikkerhetsbelte. Jeg kan ikke rekonstruere hva jenta i sykehussenga egentlig trodde at kom til å skje. Men jeg vet at kjerringa jeg har blitt får åndenød og forsinket dødsangst hver 13. desember. Alvoret i intensjonen har ingenting å si. Konsekvensene bryr seg ikke.
Hviskingen og han som sa det som det var
Det var mye hvisking året jeg ble lagt inn for første gang. Folk gikk stille i døra, visste ikke hva de skulle si. Ingen visste hva de skulle si. Derfor husker jeg utrolig godt han som faktisk sa det til meg:
“Ida, ikke dø. Det er dumt å dø.”
Alle andre spurte “Hvorfor?” Noen sa: “Det er egoistisk å ta livet av seg.”
Som om det hjalp det plukk. Jeg hadde en stemme i hodet som sa: “Du er et monster som ødelegger livet til alle rundt deg, du gjør luften på t-banen giftig med å sitte der.”
Det var egoistisk for andre, men ikke for meg. Jeg var spesiell. Spesielt forferdelig.
«Ikke dø. Det er så dumt.»
Han sa ikke: “Livet er verdt å leve.”
Han sa ikke: “Det kommer til å bli bedre.”
Han beskrev en tur han hadde hatt til havet. Solnedgangen mot huden. Lukten av saltvann. Det var grunn nok til å finnes, sa han. «Du vil kjenne solen mot ansiktet så lenge du kan.»
Han var ikke spesielt klok. Eller snill. Jeg tror han prøvde å få meg til køys. Men han var den eneste som sa direkte det jeg tror mange tenkte den gangen:
“Ikke dø.”
Jeg tror ikke på et verdig liv
Vi har en fortelling om at livet må ta slutt hvis smerten er for stor. Hvis du trenger for mye hjelp.
Jeg hadde den fortellingen selv. Du kan klistre så mange diagnoser du vil på den psykiatriske pasienter jeg var. Men det opplevdes som å bli overfalt av en smerte som var så stor at jeg ikke klarte å romme den.
Så mye smerte, tenkte jeg, må bety at det er slutt.
Men folk lever med mer smerte enn meg hver dag, og det er fremdeles bedre å være i live enn å ikke være det. Det finnes alltid vind og regn og lukten av syriner i mai.
Jeg tror ikke på et verdig liv. Jeg tror på liv, punktum.
Jeg skriver denne teksten for å kunne sende tilbake i tid til den jenta jeg var. For å si til deg det en tilfeldig mann sa til meg da jeg trengte det:
“Ikke dø, det er så dumt.”
Glassmanet og liv
Jeg pleier å si at hvis jeg hadde valget mellom å dø og å fortsette livet som glassmanet, så hadde jeg alltid valgt glassmanet. Havet er jo havet.
Kjære deg, jeg vet det er en tung tid. Det er færre muligheter til å få hjelp. Til å gå på trening. Til å få en klem.
Har du det vanskelig, så er denne teksten til deg. Jeg vet hvordan det er å ha en hjerne som overtaler deg til å gjøre det slutt. Men ikke hør på den.
Ikke dø.
Jeg kan ikke love deg et fantastisk liv (selv om mitt ble ganske fantastisk etter hvert). Men jeg kan love deg liv, punktum. Og det er enormt. Ingen av oss trenger mer enn dét.
Meg: (Roper gjennom bassen) «Hei, du! Kan du skru ned musikken litt? Det er bare meg her nå?»
Han: (Roper tilbake) «Nei! Den skal stå på hele tiden! Det er en del av konseptet!»
Meg: (Roper enda høyere) «Kan du ikke gjøre et unntak? Kunden har alltid rett?»
Han: (Roper i vei) «Ta på deg øretelefoner mens du spiser! Da kan du bestemme din egen musikk!»
Meg: (Vanlig toneleie) «Jeg vil gjerne ha det stille. Jeg kan få maten til å ta med, takk.»
Han: (Roper) «HÆ?»
Akk. Sådan er Oslo-livet.
Sentrum er full av spisesteder der du skal sitte i max elektronika. Som en del av «konseptet». Jeg hater det som pesten.
Tilbake til ungdomsskolen
Det er vanskelig med høy musikk. Å klage på det føles som å klage på disco på ungdomsklubben da jeg var tenåring. Automatisk sosial ekskludering. Gratulerer, nå er du utmeldt av det gode selskap. Alle «kule» elsker jo høy musikk? Og du vil jo så gjerne være kul og gem og med?
Men høy musikk er plagsomt for mange. Og på grunn av kulhetsfaktoren, er det flaut å si det. Det er kunstformen alle må finne seg i.
Det er greit å ikke digge moderne lyrikk. Å ikke forstå seg på samtidsdans. Eller like teater som inviterer publikum til å være med i forestillingen.
Men høy musikk er synonymt med «fest og moro». Å klage over det, er å bli tante Sofie.
Det er lov å ha preferanser
Jeg liker mange ting ikke alle digger.
Ekstra chili i maten. Kombucha. Skrekkfilmer.
Ingen forventer at alle må tåle max Tabasco eller Motorsagmassakren.
Tenk om andre kulturformer skulle få lov til å breie seg like mye som musikk!
Jeg elsker Maria Kjos Fonn, men jeg rigger ikke opp en høytaler under naboenes vindu så hun kan lese høyt fra bøkene sine på max volum til klokken 23.
Men med musikk er det motsatt:
Jeg skal ta hensyn til musikken. Musikken skal ikke ta hensyn til meg.
100% sur kjerring
Jeg kommer herved ut av sur kjerring-skapet. Jeg omfavner min indre festbrems.
Vet du hva som er det diggeste for meg med COVID-restriksjonene?
At jeg ikke må gå på en eneste julefest og bli overrasket med et band. Åh, som jeg hater rockeband i små lokaler!
Null samtaler og øresus! En følelse av å bli most ut på røykehjørnet av en vegg med lyd!
Det er ikke det at jeg ikke hører på noen form for «dunk-dunk»-musikk (for å sitere min indre søttiåring), men jeg spiller det lavt.
Jeg får ingen kroppslig nytelse av konsert-lydnivå. Jeg blir bare sliten og sur og ulykkelig. Og jeg vet jeg ikke er alene om det.
Men høy musikk er ikke bare slitsomt. Et er et hinder for funksjonshemmede – som elsparkesykler på fortauet. Særlig for alle med en liten – eller stor – hørselsehemning.
Jo bedre lydforhold, jo mer tilgjengelig er verden for folk.
Jeg håper at bakgrunnsmusikkens tid snart er forbi. Men for å få en universelt tilgjengelig verden, må vi bekjempe festmoralismen. For den finnes: Forventingene om at vi ukule må tåle bråk fra de som har det gøy. At vi som ikke tåler lyden er kjedelige og teite.
En samtale jeg ofte har:
Mitt nabo-utested: «Vi må få lov til å ha ute-DJ til kl 23! Det er ikke sent på kvelden!» Meg: «Jo, hvis du skal opp kl 06 neste dag, er det en time etter leggetid.» Utestedet: «Det er jo ingen som står opp så tidlig!» Meg: «Helsepersonell, småbarnsforeldre, alle som har reisevei og jobber helgevakt?» Utestedet: «De burde ikke bo i partysentrum!» Meg: «Mener du at å jobbe i hjemmesyklepleien burde forhindre deg fra å bo sentralt?» Utestedet: «Veeel…» Meg: «Det er en politisk kamp jeg er villig til å ta, gitt»
Sjenkestopp kl 24
«Du høres ut som en skadefro jævel nå» sier mannen til meg. «Jammen nå må folk hjem og legge seg!» sier jeg.
«Det er ikke sånn det funker, Tante Sofie» sier han.
Jeg vet. Det er dårlig gjort å skrive om støy når utelivet har vanskeligere vilkår enn på lenge. Men reduserte åpningstider og mindre bråk er en god grunn til å diskutere hvordan vi faktisk vil ha det når det åpner for fullt igjen.
Jeg vet det er flere enn meg som er glade for å slippe julebordsesongen.
«Jeg mener det samme som deg» sier en kompis. «Men jeg orker ikke være ærlig og ukul. Det er bedre å lide i stillhet.»
Personlig tror jeg at stillhet er en knallbra, tverrpolitiske kampsak:
Jeg introduserer herved: Foreningen for fred & ro. En allianse fra høyre og venstre, gamle og unge! En dørgende kjedelig og koselig gjeng som klipper kabelen til den ulovlige høytaleren noen har montert i parken.
Ahh, så deilig, upopulær stillhet!
Konkrete tiltak
Hva kan du gjøre?
Ingen onsdagsoppgjør uten konkrete tiltak du kan iverksette.
1. Skriv klager på støy
Du skal kunne skrive formelle klager fra nettsiden til kommunen du bor i. All lokalpolitikk handler om å få nok klager inn. Alle klager må journalføres. Noter dato og klokkeslett for bråket, og send inn. Du er ikke ukul, du er en innbygger i kamp med næringsinteresser som vil selge mer øl. Folkehelsas venn, kaller jeg deg. Ja til søvn!
2. Be kaféene dempe bakgrunnsmusikken.
Dette gjør jeg hele tiden. «Jeg skal ha et møte her, jeg skal skrive her, jeg har migrene, jeg hører litt dårlig, skru ned lyden er du snill.» Som regel sier de «Okei.» Min drøm er å lage en liste over Stille steder i Oslo, og at kaféer begynner å ta lyd på alvor som en del av opplevelsen.
3. Bli hørselsvennlig
Hurra for rullestoltilgjengelige lokaler! Ja til alternativ tekst på bildene på Instagram! Men det er ikke nok! De hørselshemmede blir ofte glemt! Jeg anbefaler Bufdir sin veieleder om et hørselsvennlig miljø. Bakgrunnstøy er et stort problem. Klikk her for å lese veileder.
4. Ha med øreplugger når du skal ut.
Et minne: Jeg var på jobbtur i New York. Felles samling var på et hipt utested. Da jeg kom inn, var musikken så høy at det føltes som å gå inn i en vegg. Jeg følte meg utrolig ensom. Jeg ville så gjerne være en kul kollega, men jeg hadde ikke sjangs til å oppholde meg der. Da så jeg at en kollega ta på seg beskyttende øreplugger. Wow! Etter det har jeg begynt å ha med øreplugger overalt. Dette er gull på kino under bråkete reklame! Konserter blir også mindre plagsomme med øreplugger. Bonus: De beskytter ørene mot skader fra overivrige musikk-elskere.
5. Musikkelsker? Husk at ikke alle deler gleden
Det er ikke sånn at musikken må forsvinne. Det holder lenge at alle som digger høy musikk, venner seg til tanken om at de ikke er alles fest og moro. Musikk er som alkohol: Mange elsker det, mange har store problemer med det. Begge deler er like sant og begge deler er like greit. Det bør ikke være et obligatorisk innslag på «alt som skal være gøy», men et tilbud til dem som faktisk liker det.
Musikkskeptiker? Gi opp fortellingen om å være kul
Jeg vet, dette er den vanskeligste. Inne i oss prøver vi fremdeles å passe inn på ungdomsskolen. Men du må ikke være kul. Gjenta etter meg. Du får lov til å være en kjedelig festbrems selv om du er 21 år og student. Gå hjem og legg deg. Livet er for kort til å lide på diskotek. Noen av oss trives best på bibliotek.
Nå begynner moroa! Liker du høy musikk? Kommentarfeltet er ditt!
———-
Du har lest onsdagsoppgjør av Ida Jackson. Hver onsdag tar jeg oppgjør med noe.
Vil du ha e-post neste gang jeg skriver noe nytt? Meld deg på e-postlisten min!
«Ida, ville du vært interessert i et betalt samarbeid med bedriften vår?»
«Neitakk.»
«Sikker? Vi betaler godt.»
«Absolutt, og produktet ser bra ut. Men jeg sier alltid nei, skjønner du.»
«Hvorfor det?»
«Det er dårlig butikk for både deg og meg.»
«Jammen du har et publikum, og vi har penger! Er ikke det win-win?»
«Nix. Du misforstår noe essensielt.»
«Hva behager?»
«Du antar at omtale fører til salg. Sånn er det ikke.»
«Men du er jo forfatter! Alle vet at å lansere en bok handler om å få til presse! Selger det ikke bøker?»
«Sett over kaffen. Nå skal vi ha oss en kjip realitetsorientering.»
Hva har skjedd med reklamen?
Jeg tror at reklame er en døende sjanger.
«Jammen Ida, jobben min bruker jo millioner på reklame! Det er en milliardindustri!»
Jepp, og det er bekymringsverdig. Vi pøser penger på reklamen fordi den ikke virker, og vi trenger at den skal virke.
Men hva som er jobben til reklame, har forandret seg dramatisk det siste tiåret.
En Facebook-annonse er egentlig et skilt. Den sørger for at butikken din blir tilgjengelig for besøkende noen timer.
Google Ads og FB-annonser er logistikk. Jobben deres er å få kunden inn i butikken. Resten av salget må du ordne selv.
Og det er skikkelig vanskelig, fordi du ikke kan ansette en smilende selger til å stå i nettbutikk-døra di.
Sponsoravtaler er et forsøk på å gjøre meg til selgeren din.
Når jeg blir spurt om å posere med en ny vannflaske, er det basert på at en anbefaling fra et menneske selger godt.
Og siden jeg er mitt eget mediehus her på Internett, får du også redaksjonell omtale når jeg poserer med vannflaska.
Det regnes som å være enda bedre. En stor del av det å være reklamebyrå, er å få til medieomtaler.
Når forfatterne klare over forlaget ikke gjør nok for å selge boken deres, så klager de egentlig over at journalistene ikke ringer.
Selv om alle forfattere som har hatt en «mye omtalt» bok, vet at oppslag i Aftenposten ikke garanterer høyere royaltyutbetaling.
Ingen vet om reklame virker
Jeg har vært med å vurdere suksessen til flere reklamekampanjer i jobben min som konsulent.
La meg dele noen vanlige måter reklamebyråer rapporterer om hvordan en kampanje gikk.
La oss si du har kjøpt plakater til t-banebue, trikke-bue og bussrumpe.
Dette er de to vanligste reklame-plassene i Oslo. Da får du hengt opp bilder inne i takbuen på trikk og bane, samt klint bilde av produktet ditt på rumpa på bussen. Bussrumpe regnes for å være ekstra bra, siden folk sitter og ser på reklamen mens de kjører i kø.
Det er helt umulig å måle hvor mange som går i butikken etter at de har sett en bussrumpe.
Men siden reklame er dyrt, jeg har sjelden sett et budsjett på bussrumpe for under 800 000 kr), må reklamebyrået dokumentere ovenfor kunden hvordan kampanjen gikk.
Da kjører de en spørreundersøkelse for å sjekke hvorvidt et statistisk representativt utvalg husker at de har sett reklamen.
Er det en stor kampanje, sjekker de også om folk husker produktet etter at kampanjen er ferdig.
Dette er imidlertid ingen garanti for salg. Jeg kan kanskje ti reklamer for Pizza Grandiosa, men har aldri kjøpt en selv. Jeg kan ikke huske å ha sett en reklame for Dr. Oetker Mozarella, men jeg husker fremdeles at det er den jeg vil ha når jeg er fysen på frossenpizza.
Er du et stort nok selskap, er det en egen verdi i å føle at du er på «alles lepper».
Men er du en aktør som trenger penger i kassa, er tradisjonell reklame dyrt og risikabelt.
En annen måte å måle «effekten» av PR-byråer, er at PR-byrået verdsetter hvert enkelt presseoppslag de har fått til basert på hva det ville kostet å kjøpe annonseplass i samme avis.
Men dette er – igjen – basert på idéen om at omtale fører til salg. Selv om veien fra TV2-nyhetene til butikken er like lang som veien fra bussrumpa til butikken.
Nettsider er kassaapparater
Vi er likestilt på Internett. Distribusjonskanalene er demokratisk fordelt. I prinsippet kan alle bli sin egen nettavis/tvkanal/radio. I prinsippet kan alle bli sponset av alle. Men vent litt! Nettsider er mye mer enn mediekanaler. De kan også være butikker, komplett med lager, kassaapparat og kvitteringssystem.
Dette er superviktig når vi tenker på bussrumpa. I gamle dager var både reklamen og avisene du annonserte i LANGT UNNA selve butikken. Derfor var reklamens jobb å si:
«Dette produktet FINNES! Vi sier det på en så vågal og morsom måte at du MÅ huske at det helt til du er i butikken!»
På nett er annonsene skiltet som fører til butikken + opplevelsen av å være butikken. Dette er litt som om Troika både geleidet deg inn på Kiwi og snakket til deg når du sto i kø!
Jepp, det er mange etiske utfordringer i vår nye virkelighet.
Det interessante med denne sammenslåingen, er at reklame ikke pleide å ha som jobb å selge. Jobben var å bli husket.
Salg er et eget fag, og krever en helt annen kompetanse enn å skape blest.
La oss stoppe opp litt ved ordet «salg». Det er et ord som gir folk mer noia enn «regnskap» og «sex» til sammen.
Salg er skittent. Salg er sleipt. Det vekker assosiasjoner til Krøsus Sork og Onkel Sid i Ernie. Det er derfor jeg er så opptatt av å ta salget tilbake.
Jeg er nemlig – primært – en selger.
Åh, så fristende å si at jeg er ekspert på innhold, sosiale medier og strategi! Men målet med strategien er jo salg. Ellers er disse greiene her bare en dyr hobby.
Akkurat nå er Internett fullt av store firmaers dyre hobbyer.
Du kan ikke lese blogger på mobil lenger, fordi hele skjermen bare er reklame og cookie-varsler.
Vet du hva et cookie-varsel er? En forespørsel om å kunne lagre mest mulig info om deg, så du kan få mest mulig reklame.
Hvis Cookie-varslene hadde vært mer direkte
Salg er mye ærligere og mye mindre slitsomt enn reklame.
Hun skriver: «Vi selger ting. Det er derfor du kan få 99% av innholdet vårt gratis. Prisen du betaler er at vi selger av og til.»
Så enkelt. Så tydelig. Så lett å forholde seg til.
Jeg selger. Derfor er jeg ikke til salgs
Her er grunnene til at jeg takker nei til å være noen andres reklameplakat.
Jeg vil ikke gi bort ytringsfriheten min til et firma. Det er dét reklame er.
Å bli sponset er masse jobb, og krever oppfølging og kundepleie av sponsorene. Det er en kunderelasjon og et fag og en jobb. Jeg vil heller ta jobben med å selge meg direkte til deg enn å selge meg i smug til sponsor.
Jeg vil ikke drive forbruket enda høyere. Kjøp brukt, barn.
Jeg tror ikke betalt omtale gir bra salg. Det betyr at jeg vil ha høy turnover på sponsorer og bruke mer tid og krefter på å selge meg inn til nye.
Betalt omtale gir kjedeligere Internett og mindre brukervennlige nettsider. Jeg vil ha best mulig Internett. Da må det overflødige reklameinnholdet bort.
Salg er ærlig
Jeg skriver gratis på nett fordi jeg vil forandre verden.
Når jeg selger en bok jeg har skrevet til deg, er det et forslag på hvordan du kan bruke tiden, pengene dine og energien din.
Du kan si ja takk. Eller nei takk.
Jeg får konkret tilbakemelding på om jeg har laget noe du vil ha eller ikke. Det er sårbart. Og lærerikt.
Og du?
Salg er ikke bare salg av dingser. Salg er å få noen ut av modusen «scrolle på nett» og over i konkret handling.
Du må selge Greenpeace for å få noen til å melde seg inn. Det holder ikke å si «Greenpeace finnes og gjør mye fint.» Du må lede folk hele veien fra «surret rundt på Facebook» til «satte opp autogiro.»
Internett er ikke bare salg. Det er offentlig infrastruktur. Det er kultur. Det er lek og moro. Det er postkort og småprat.
Men alt de nettsidene koster penger. Selv de som oppleves som gratis.
Hva koster Internett-teksten du leser?
Gratis innhold på nett er finansiert på fire måter: 1. Dine skattepenger 2. Donasjoner fra rike onkler 3. Dine brukerdata og din oppmerksomhet 4. Salg av produkter og tjenester
Det koster ikke penger å sende meldinger på Messenger, men du betaler i brukerdata. Det koster ikke noe å lese en blogg tapetsert i reklame, men du betaler med oppmerksomhet.
Den viktigste måten å komme oss ut av oppmerksomhetsøkonomien, er å selge mer.
Hva skal til for å selge?
Du må ha en klar oppfordring til kjøp. Det holder ikke å legge ut et bilde av noe og si «likte denne». Internett er forvirrende og butikkene er vanskelige å finne. Du må være krystallklar.
Jeg fikk Song for Eirabu på toppen av bestselgerlistene i 2012. Vet du hvordan jeg fikk det til? Jeg sa til leserne: «Nå går vi inn og bestiller, dere!»
Alle jeg solgte til, hadde hatt lyst til å kjøpe. Jeg fikk dem bare til å få ræva i gir.
Jeg laget en «Kjøp Guro Sibekos bok!»-oppfordring under Black Lives Matter.
Vet du hva folk sa?
«Åh, den husker jeg at kom, jeg har planlagt å lese den lenge, jeg har bare ikke surra meg til det ennå!»
Dét er konsekvensene av omtale.
Bøker skal bades og anmeldes og kritiseres og formidles. Det er ikke salg.
Og salg er essensielt for kulturlivet.
Kulturfolk må selge
Salg = den ultimate veien til ytringsfrihet. Skitsamma om Forfatterforeningen ikke liker deg. Skitsamma om stipendkomitéen ikke synes du er kul nok. Skitsamma om du fikk dårlig anmeldelse. Du solgte, og nå har du råd til å skrive en bok til.
Jeg er ikke redd for å blande kassaappartet sammen med det redaksjonelle.
Jeg er mye reddere for en oppmerksomhetsøkonomi der Internett er fullt av dulgt reklame for stæsj som selger dårlig.
Dette blogginnlegget er finansiert av forfatterskapet mitt.
Du kan gå i nettbutikken min og kjøpe noe av meg.
Eller du kan kose deg med gratis tekst uten reklame, i trygg visshet om hvor pengene mine kommer fra.
Hva kan du gjøre nå?
Sterke meninger er verdiløse. Det er praksis, bare praksis som teller. Jeg ønsker meg reklameøkonomiens død. Jeg ønsker meg at alle flinke kulturfolk får penger, ikke bare «formidling.» Da må vi sette inn konkrete tiltak!
Takk nei til cookies!
Alle nettsider må fungere fint uten at du legger igjen brødsmuler om deg selv. Tingen er at hvis du faktisk kjøper noe i en nettbutikk, så må du legge igjen personinfo. Den infoen kan nettstedet lære av. Google Analytics er et nyttig verktøy, men ingen trenger egentlig informasjonen om kjønn og demografi på sine besøkende. Ikke gi etter for kjekspresset, si nei!
Ikke ta selfie med boken din. Selg den!
Er du forfatter? Selg boken din. Du har brukt mange år av livet ditt på å lage et fantastisk produkt som koster mindre enn en bukse. Når du tar bilder av deg selv med boken og bruker #forfatterlivet, så selger du ikke bok. Du selger drømmen om å være forfatter. Du gav alt i skriveprosessen. Nå er det ditt ansvar å gi potensielle lesere muligheten til å faktisk lese boken. Dette krever at du aktivt oppfordrer til KJØP. Ja, det er sårbart. Ja, det er skummelt. Gjør det likevel.
Bruk Internett til å forandre verden
Du har en scene! Du har en avis! Du har YTRINGSFRIHET og du bruker den til…småprat? Smilefjes? Bruk den dyrebare plattformen din til å få folk til å gjøre det du skulle ønske at de gjorde. Kristine Tofte brukte bloggen sin i 2007 til å få folk til å melde seg som blod og beinmargsdonorer. Klikk her for å lese innlegget om blod og marg. Det krevde at leserne gikk ut av surfemodus og inn i handlingsmodus. Enten du kaller det salg eller aktivisme: Målet er å få folk til å gjøre noe. Du kan bruke dine kanaler til å endre det du vil ha endret. Ja, det er sårbart. Ja, det er skummelt. Gjør det likevel.
Slå opp influenserne i Proff.no
Det er lett å bli misunnelig på influenserne. Her sitter du og har 489 følgere og ingen sponsorer, og ser på folk med 100K følgere som har fått en hel bil. Kuren mot sammenligning er realitetsorientering. Slå opp dem du er misunnelige på i Proff.no og ta en kikk på regnskapstallene fra i fjor. Mest sannsynlig er ikke omsetningen enorm. Det er bare at influenserne er veldig gode på å selge fortellingen om hvor stas det er å være influenser. Og de som sponser dem, sponser i realiteten den fortellingen med sine produkter.
«Se på meg, jeg lever et liv der jeg blir betalt for å være KappAhls buksemodell!»
Tror dette er en boble, gitt.
Nå begynner moroa! Ble du provosert? Ble du interessert? Jeg vil gjerne høre hva du tenker!
Kommentarfeltet er ditt ❤
________
Dette innlegget er inspirert av en nydelig rant jeg hadde med Green Bonanza på Instagram.
Det finnes mange å velge mellom. Det er lett å bli overveldet.
Slapp av, jeg har laget en oppskrift til deg.
Nei, det «betyr ikke ulykke» å kjøpe en tarotstokk selv.
Det er en seiglivet myte at du må få din første stokk i gave. Tullball.
Tenk på størrelsen.
De fleste tarotkort er større enn en vanlig kortstokk, omtrent så store som en iPhone. Det er for at du skal kunne se bildene godt. Men de er ikke så enkle å stokke.
Du kan få tarotkort i «vanlig» størrelse, pocket-format (omtrent som en kortstokk) eller mini (bitteliten.)
Jeg liker pocket best. Kjenn etter hva du tror du vil like.
Hva trenger du for å føle kontakt med kortet?
«Jeg vil ikke ha bilde av mennesker på kortene mine» sier en venninne. «Jeg må ha bilder av mennesker for å føle noe» sier en annen. Her er det ingen fasit. Tenk over hva du liker.
Er stokken enkel å lære seg?
Er du nybegynner? Da kan det være lurt å gå for en klassisk stokk til å begynne med.
De aller fleste tarotbøker tar utgangspunkt i Rider Waite Smith-kortene. Derfor anbefaler jeg å ha en sånn stokk når du lærer systemet.
La oss ta en liten historie-time. Det er lettere å vurdere en stokk når du kjenner forhistorien.
De aller eldste tarotkortene
Den eldste stokken vi kjenner til, heter Visconti.
Den er egentlig en blanding av femten ulike kortstokker fra 1400-tallet. Ingen fullstendige stokker har overlevd.
De tidligste tarotkortene var «spillkort» vel så mye som spådomskort. Jepp, tarotkortene kommer fra samme tradisjon som dem du bruker til å spille «gris.» Det første navnet på tarotstokken er faktisk «Trumf.» Det er en «vanlig» kortstokk med 22 ekstra trumfkort – eller Store Arkana.
Du kan kjenne igjen billedbruken fra Visconti i de fleste senere tarotkort.
Her er det eldste Dødskortet vi kjenner til. Ganske heftig trumf, dette.
Den eldste, fullstendige stokken vi kjenner til er Marseille-stokken. Den er fra 1700-tallets Frankrike, og er til å spå med, ikke bare til å spille med. Den er utgangspunktet for all moderne tarot.
Den neste store klassikeren innen tarot, er laget av Aleister Crowley og Lady Frieda Harris.
Den ble tegnet mellom 1938 og 1944, men ble ikke utgitt før i 1969.
Her er åtte pentagrammer og Døden hos Crowley.
Som du ser minner Lille Arkana-kortet mer om Marseille.
Crowley gitt hvert kort i Lille Arkana et enstavelsesord som ramme for tolkningen.
Thoth-tarot er blitt skoledannende for en tarottradisjon som går lengre bort fra den kristne symbolikken, og som har et større fokus på numerologi og astrologi.
Hvis du er interessert i å kjøpe en moderne, skeiv, artig og radikal tarotstokk, anbefaler jeg å gå på leting hos Indie Deck Review. Der kan du se detaljerte bilder og gjennomganger av nye tarotstokker.
Alle lenkene i blogginnlegget er fri for reklame. Jeg er ikke sponset av noen som selger tarotkort. Jeg har valgt butikker etter hvor de har utvalg, og etter hvilke jeg har erfaring med på rask levering.
Har du en tarotstokk i dag? Del gjerne lenke til dine favorittkort i kommentarfeltet!
Jeg står utenfor barnehagen. Jeg har ingen vogn. Jeg har ingen bæresele. Jeg har to ledige armer. Tårene renner.
En bekjent kommer forbi: «Hei, Ida, går det bra?»
«Bu-hu-hu-JA! Jeg har bare…levert i barnehagen for første gang! Hikst! Hulk!»
«Ah!» Hun ser på meg. Hun smiler varmt og megetsigende. Hun gir meg en enorm klem. En forelder til forelder-klem. Hun lener seg inn og hvisker meg i øret:
«Gratulerer med dagen! Løp hjem og bæsj alene!»
Vi burde ha flere fester og ritualer for barnehagetilvenning.
Det er en enorm overgang. For de minste, som får et hjem nummer 2. For de litt større som får avdelingen sin invadert av babyer. For alle som jobber i barnehage, som plutselig skal bli kjent med syv nye små. Og for oss foreldre, som skal gi fra oss det mest dyrebare vi har til voksne vi ikke kjenner ennå.
Derfor har jeg skrevet Brillebjørns barnehagebok
Til små og store
Ekte sosialrealisme. Dupping i vogn og navnelapp på alt. Illustrasjon Jens A. Larsen Aas
Alle barnebøker har voksne lesere. Derfor har jeg lagt inn litt ekstra kjærleik og moro til deg. Inne i barneboken!
Å bli barnehage-forelder er å lære seg en ny kultur
Høstens tilvenning blir ekstra heftig.
På grunn av smittevernet kan ikke foreldre sitte lenge inne på avdelingene.
Det er begrenset hvor mange skitne suttekluter som kan bli med i barnehagen.
Det krever mer av både alle, både foreldre og pedagoger.
Dønn ærlig: Jeg var så skjelven og ør og hadde så mange følelser rundt tilvenning da sønnen min begynte. Jeg kan fremdeles huske hvor sårt det var. Hvor glad jeg var. Derfor klarer jeg ikke å slutte å tenke på deg som begynner i år.
Jepp. Jeg er sympati-mamma-emo.
Jeg vil så gjerne gi deg en klem når du kommer ut etter din første levering. Slik noen klemte meg. Men det er jo ikke lov å klemme fremmede lenger! 😝
Derfor prøver jeg å klemme deg på Internett.
Klemmen blir et gratis tilvenningsopplegg som følger med Barnehageboken.
Idéen kom fra en vidunderlig barnehagepedagog.
«Kan jeg få lov til å bruke illustrasjoner fra boken til å henge opp i barnehagen? Og så ber jeg foreldrene lese boken i ferien? Da blir illustrasjonene noe trygt barna kan «ha med seg» uten at vi må Antibace det!»
– Illustrasjoner fra boken i stor utgave, klar for print – Fargeleggingsark med en illustrasjon fra boken – Et opplegg for foreldre – Et opplegg for barnehagepedagoger – En video der jeg synger sanger fra boken som barna kan høre på igjen og igjen
Det er helt gratis og i fri bruk, så du kan dele med alle du vil, og du kan vri på opplegget så det passer deg.
Det funker best i tospann med Brillebjørns barnehagebok, men siden boken er full av tegninger av refleksvest, potte og huskestativ vil det være en god forberedelse uansett budsjettet ditt.
Hva er en bok, egentlig?
Kultur er mer enn underholdning. Det er noe vi kan holde fast i. Noe vi kan støtte oss på når vi vasser ut på dypt vann.
Målet mitt med denne boken er å lage barnekultur du kan lene deg på gjennom en stor overgang.
Det finnes mye bra bøker i norsk barnelitteratur, men det er overraskende lite om barnehager. Småbarnsavdelingen er nesten fraværende. Det vi jeg gjøre noe med.
«Dette blir jo litt som en kunstutstilling!» sa Jens illustratør da han laget PDFen. «En kunstutstilling på alle landets bleieskifte-rom!» sa jeg og lo.
Vil du være med på moroa?
Send dette blogginnlegget til alle du kjenner som jobber i barnehage. Send det til alle du kjenner som har unger som begynner i barnehage til høsten. Bruk bildene og sangene jeg har delt og lag din egen variant. Tegn oppå tegningene. Klipp ut og laminer. Syng på YouTube. Syng mens du skifter bleie. Del sangene dine med meg. (På Instagram, for eksempel.) Sammen er vi kulturlivet. Med håret fullt av leverpostei og lommene fulle av bleier.
Og ja: Kjøp gjerne Brillebjørns barnehagebok. Hallo, liksom.
Det er en perfekt gave til alle sommerens ettårsdager.
Du kan lime inn bilde av bursdagsbarnet! Hvor gjevt er ikke dét?
Og du? Uansett om du gleder deg, gruer deg eller begge deler? Jeg lover at dette kommer til å gå veldig bra. Her er en ekstra Internett-klem. Heia, heia deg.
Et minne: Jeg er 17 år. Jeg sitter på toget og forteller vennene mine min beste negervits.
(Hva er det som er svart og står på et ben i ørkenen? En enbent neger! Hva er det som er svart og står på to ben i ørkenen? To enbente negre! Hva er det som er svart og står på tre ben i ørkenen? Et flygel!)
Men vennene mine ler mer enn de bør. En av dem lener seg over til meg og hvisker: Det sitter en neger rett siden av oss!
Ida 17 år trekker på skuldrene. Litt får han tåle. Vet du hva jeg skulle i Oslo? Demonstrere mot regjeringen rasistiske asylpolitikk.
Jeg ser at du har farget Instagram-innlegget ditt svart. Jeg ser at du har delt de «hvite privilegiene» dine.
Men «privilegier» er en veldig puslete måte å si «fordeler og definisjonsmakt» på. Dønn ærlig: Det er et tulleord. Fordi negervitsen min kom ikke av at jeg «ikke var klar over fordelene mine i verden». Den kom av at jeg er vokst opp i en rasistisk kultur i et rasistisk land og dermed var blitt temmelig rasistisk selv. Det er mange som sier «check your privileges», men jeg oppfatter det som en dekkoperasjon. En måte vi hvite slipper å si: «Ta en kikk på rasismen din.»
Ja, dette er dårlige nyheter. Du gjør jo så godt du kan.
Du ser urettferdigheten og jævelskapen og sier til deg selv: «Jeg må være en del av løsningen, ikke problemet.»
Men inni deg sier du også: «Hvordan kan jeg gjøre meg uangripelig?»
Å være hvit antirasist er å være skikkelig hårsår. Du vil så gjerne være den eneste snille bleikfisen, og selv Vigrid-medlemmene blir såra og vonbråtne hvis de blir kalt rasister.
La oss heller si: «Ånei, der var rasismen min igjen.»
Ja, du har vært medlem i SV siden du var fjorten år, du har gått i fakkeltog for Benjamin og Obiora, du har gamle t-skjorter der det står «Ikke mobb kameraten min!» og du har donert penger til barna i Moria.
Nei, jeg sier ikke at du vil frata svarte mennesker rettighetene deres. Nei, jeg sier ikke at du er tilhenger av vold og overgrep mot alle med en mørkere hudfarge enn deg. Nei, jeg sier ikke at du tror at hvit hud gjør deg mer intelligent. Nei, du er ikke nazist.
Men rasismen er mye mer enn KKK. Rasismen er strukturell og kulturell og nesten umulig å få øye på når du er hvit. Du kan ikke melde deg ut av den.
Det betyr ikke at vi skal gi opp kampen. Men å slåss mot rasismen er litt som å slåss mot angst og depresjon. Det funker ikke å si: «Åkei, dét var mitt siste angstanfall! Nå er det helt over.« Vi blir bare flinkere til å sette ord på og jobbe oss gjennom. Men da må vi aller først innrømme at vi har angst, og ikke bare plutselige allergiske reaksjoner mot folkemengder.
Jeg må regne med å gulpe på egen rasisme igjen, igjen, igjen.
Det er ikke så rart. Da jeg var barn, var dette en av de få svarte mennene jeg visste om. Godt å se deg, Guran!
Fantomets versjon av Robin
Jeg bruker Guran for å hente denne samtalen hjem til Norge.
Akkurat nå lever vi nesten i USA. Sosiale medier er som en ekstra amerikansk delstat, åpen for innflyttere fra hele kloden. Men vi kan ikke fikse USA derfra. Vi kan vise solidaritet. Vi kan donere penger. Vi kan demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden. Men vi må slåss mot norsk rasisme i Norge.
Ikke si: «Nei & nei, så fælt de har det der borte.» Si: «Hva kan vi gjøre her hjemme?»
Det er veldig lett å være motstander av mord. Men at politiet myrdet George Floyd er en del av en mye, mye større struktur som finnes i alle oss. Så signer oppropet til Amnesty. Les og engasjer deg. Men ta med engasjementet ditt hjem.
La oss jobbe med egen rasisme. Ja, ordet svir.
Fordi vi sier: «Jammen jeg er ikke rasist!» Så mener vi «Jammen jeg er ikke slem!» Alle vil være heltene i sin egen historie. Ingen vil påta seg en knivsodd ansvar.
For å sette det på spissen: Alle som skjøt inn i massegravene på Østfronten så på seg selv som heltene i den historien. Dette er ikke for å «hitle debatten», men for å si: Selvforståelsen din betyr ikke en dritt.
Å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den.
La oss kikke på lille Ida.
Blond, blåøyd. Gikk på en skole der det ikke fantes en unge med mørk hud. Leste bildebøker med bare hvite mennesker. Så filmer med bare hvite fjes. Alt annet var Hoa hottentott. Tigerlilje. Zombien Bombie.
Jeg har jobbet og jobbet med egen rasisme, men på grunn av bakgrunn og oppdragelse, så er fabrikkinnstillingen min at «hvit» er det samme som «normalt menneske».
Da jeg vokste opp var svart enten farlig og eksotisk, eller stakkarslig og måtte reddes. (Nå kommer kavaleriet, dere!) (Apropos folkemord.)
Når jeg tegner, tegner jeg bare hvite mennesker. Når jeg skriver, skriver jeg bare hvite mennesker. Når jeg ser en forsamling hvite mennesker, tenker jeg ikke: «Her var det hvitt!» Jeg tenker bare: «Her var det et mangfoldig utvalg vanlige folk!»
Jeg har fått masse skryt for å ta inn en mørk unge i Brillebjørn. Ida, et antirasistisk fyrtårn. Selv om Lena er kritthvitt. Selv om Danielle er kritthvitt.
Hver dag når jeg setter meg ned for å skrive, må jeg tenke: Husk mørke unger! Selv om jeg bor i en by full av mørke unger som leser bøkene mine. I min indre verden dukker de aldri opp av seg selv. Med mindre vi skal til Bengals jungel og besøke hodeskallegrotten.
Å være hvit er å lengte etter å melde seg ut av spørsmålet om rasisme.
Vi lengter etter å si: «Jeg hopper over Vesle Hoa på Egner-plata. Jeg dropper å lese Babar. Jeg delte noe med #blacklifematters. Da har jeg gjort mitt, gitt.»
Men Karsten og Petra er ikke mindre rasistisk fordi du aldri ser noe mørk hud. Det er bare at den overveldende hvitheten er usynlig når vi er hvite selv. Vi klarer ikke å løse at USA er bygget på slaveri og folkemord. Men vi kan begynne å legge merke til at vi er hvite.
Det er så lett å gjøre «spørsmålet om rasisme» til spørsmålet om å ikke si feil. Dette er antirastisk kamp på skravleklassens premisser. Vi bestemmer hvilket språk som er best å bruke. Så kan vi beskytte oss selv ved å kritisere alle som ikke henger med.
Men rasismen er mye mer omfattende enn som så.
Rasismen er alt vi glemmer. Rasismen er alt vi ikke legger merke til. Rasismen er tusen usynlige tankefeil.
En samtale mellom to bra folk i livet mitt: «Og det er jo så viktig å huske på kvinner og folk med minoritetsbakgrunn og…» «Så når du sier kvinner, så mener du egentlig hvite kvinner? Minoritet er en separat kategori for deg?»
Busted. Sånn er det. Nøytral = alltid hvit for oss bleikfiser.
Jammen OK. Hvis jeg er rasist. Hva faen skal jeg gjøre?
Gi opp drømmen om å være den eneste uangripelige hvite personen i verden. Ta ansvar for din del av møkka.
Legg merke til hvitheten rundt deg. Du kan ikke gjøre noe før du ser problemet.
Et eksempel: Alle hvite forfatterebeskriver ikke hudfargen på hvite karakterer i bøkene, men tydelig sier fra når det kommer en mørkhudet person inn i fortellingen.
«En mann. En mann. En svart mann.»
Så enkelt og så usynlig kan du si at en bok er for hvite og av hvite.
Det betyr at du ikke bare kan hoppe over «de rasistiske» bøkene i norsk kanon. Hvithet som normal er overalt.
Ved å slutte å si at noen veldig få fascister og nazister er de eneste rasistene, til å si at dette er et problem alle hvite har, kan vi også bli rausere ovenfor dem som driter på draget.
Jeg vil ha en folkebevegelse. Da må vi ta hensyn til at folk kommer til spørsmålet om egen hvithet på ulike stadier i livet. Jeg har en ektemann som har vokst opp med postkolonial teori. Jeg vokste opp med artige Kinamann-vitser. Vi er like hvite begge to. Men jeg har hatt mindre fintfølelse for hva som er flaut å si.
Når vi blir klar over denne systematiske rasismen kan vi være litt mindre hånlige ovenfor dem som kler seg ut som Hiawatha på karneval, men aldri har hørt om Indian removal og Trail of Tears.
Det gjør det enklere å ta vanskelige samtaler.
Og det å kunne si: «Jepp, velkommen til Norge. Hele kulturen vår er rasistisk, vi jobber med saken.» gjør det lettere å skille ut dem som faktisk har en rasistisk agenda.
For dem er det flere av enn du tror. Også her, i dette lille landet.
For å faktisk kunne slåss mot rasismen, må vi kjenne den igjen i oss selv. Jeg jobber med at faenskapet skal slutte her. Men jeg tror det kommer til å ta en generasjon eller tre før det virkelig monner. Og det er ikke en jobb vi kan kvotere oss ut av.
Vi må skrive nye fortellinger. Fortellinger der hvitheten tar mindre plass.
Og ja, som den oppmerksomme leser kan se, skriver jeg til et hvitt du. Det er bare er bare oss hvite som kan velge om vi vil forholde oss til rasismebegrepet. Alle andre lever med det tett på kroppen.
Er du klar for å jobbe videre med rasismen?
På tide å lese seg opp. Bruk pengene dine på svarte forfattere.
Kjøp e-boken Rasismens poetikk av Guro Sibeko. Hun tok jobben med å møte i Dagsnytt 18 og minne alle om at de faktisk er rasister. Belønn henne med å kjøpe boken nå.
Du kan lese den om et minutt, og hun får betalt for jobben sin på Dagsnytt 18 i penger.
Ukens eventyrstund er min versjon av klassikeren Kjetta på Dovre. Den ble opprinnelig spilt inn under Corona, derfor er det en referanse til at mamma er hjemme og jobber i åpningen, men ellers er den helt tidløs. I slutten av eventyret kommer et av tulleversene jeg har skrevet til sønnen min.
Det heter «Nakendans» og passer godt å danse naken til.
Denne eventyrstuden er lisensiert med CC-BY-SA.4.0
Det betyr at du får lov til å dele den med alle du vil, og lage din egen versjon. Barnehageansatte og bibliotekarer: Forsyn dere.
Da får du en ekstra eventyrstund til nedlastning + beskjed om alle fremtidige eventyrstunder, digitale forfatterbesøk, nye utgivelser og alt annet jeg driver med. Jeg deler ikke e-posten din med noen, og du kan melde deg av når som helst.
Liker du dette? Del med alle småbarnsforeldre i ditt liv! Har du tanker og innspill til eventyret fra deg eller ungene dine? I såfall blir vi alle glade hvis du skriver i kommentarfeltet! Har du bilder av lytting og høytlesning du vil dele? Tag meg på Instagram, så deler jeg!
My goal was to give parents and care takers everywhere a ten minute toilet break while their kids listened to a story that was really close to their own self-isolated everyday life.
Since then, the free Bo Bear book has been translated into Danish and English.
Two of my readers has made a translated into German, and Melanie even made an audio-version!
Giving this book away is a live, cultural experiment. Bo Bear is an established concept in Norwegian. We have 16 book titles out so far, two movies and a television show. And super cute merchandise. When I shared my first audiobook, the kids who listened knew the character well.
But translated into other languages, the audiobook has to fend for itself. I hope it still serves you, all though your kids don’t know Bo Bear yet.
A few words about the story:
Bo Bear lives with his two mothers, Mummy and Mom, in the middle of Norway. Mom is a nurse and Mummy is a grad student in informatics.
The fact that the bears are queer has not been much of a topic in the Norwegian reception of the books (but we have had some debate regarding Bo Bears not optimal bed time routine…). But I have learned that the lack of queer families in children’s literature in general makes the Bo Bear books unique. So if you have been looking for some queer and fun children’s books, here is one for free. It’s about being stir crazy while your parent works from home. Oh, and it also got fart jokes and a cat. And a pirate song. All my four year old son’s favorite things.
Would you like to do something with the Bo Bear-franchise in German? Or any other language?
Then you should send an e-mail to the people right under here!
Ida Jackson 