Hva jeg har lært om samlivsbrudd til nå

  • Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og aldri sagt det. Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og finner ut at de skal sende deg en sms og fortelle deg det samme dag som forholdet offisielt tok slutt. Det finnes mennesker som aldri får dem de er forelsket i.
  • Jeg har verdens beste lesere som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo på halvannen time etter at jeg etterlyste det på Facebook. Hvorfor Internett er awesome, del 2378.
  • Internett er dessverre litt for lite. Jeg har laget meg en profil på noen ulike nettdatingssider, som til nå har foreslått at jeg skal prøve meg på min soon to be eksmann, et par medbloggere og noen lesere. Nye mennesker? De bor i utlandet, de.
  • Middag til en person er veldig lite mat.
  • Skal du først gråte, kan du like gjerne gjøre det på Theatercaféen.

Tekstfnugg

Klokka er 12. Jeg sitter på en kafé på Sagene og har skrevet siden tidlig på morgenen.

Manuset har gått fra å være noe intenst som bor i fingertuppene mine, noe enormt jeg borer nesen nedi, til å bli et flyfoto, en invasjonsplan jeg kan endre.

Jeg får ikke lenger vondt av mitt eget dårlige språk. Jeg dreper setninger uten å grøsse nå.

Kafeen har vært så godt som tom fra kl.9, nå er den full av damer. Damer som spiser lunsj, damer som har små barn på fanget, damer med møtepapirer.

Lokalet er trangt og det regner ute. Luften inne er tung av våte klær. Jeg har drukket tre kopper kaffe, men er fortsatt i en søvnig morgentrance.

Snart skal jeg hjem og lufte hunden, som i motsetning til den skrikende babyen ikke kan være med på kafé. Jeg antar det er fordi ingen er allergisk for babyer.

Babyen gulper på morens hvite genser.

Manuset klør. Jeg bestemmer meg for å slippe løs dette tekstfnugget på bloggen og gå tilbake til troppeflyttingen i skriveprosjektet.

Jeg skal omorganisere kapittelhæren og skyte halvparten av offiserene mine innen i morgen kveld.

På tide med en oppdatering

  1. Jeg har levert førsteutkast på manus til den nye boka.
  2. Pippi har sluttet å hete «Awwww, lille søtnos <3!» og begynt å hete «Awww, lille jævel <3!» etter at hun har blitt mer varm i trøya og mer ivrig i skostjelingen.
  3. Jeg har blitt 23 år.
  4. Jeg har nesten dødd av angst for hva forlaget ville si om førsteutkastet til boka.
  5. Jeg har falt ut av alt, inkludert trim og diett-opplegg, svart bare sporadisk på epost og hørt noen deadlines svisje forbi meg. (Siden jeg aldri har levert noe for sent i hele mitt liv før, var dette en ganske skjellsettende opplevelse.)
  6. Jeg hørte redaktøren min skryte av manuset, som faktisk var levert på tiden. (Hvor mange forfattere leverer på tiden, lizzm?)
  7. Jeg har fått bekreftet mistanken min om at tekstene mine aldri er så dårlige som jeg tror de er.
  8. Jeg kjøpt en Nexus One fra Google og blitt en del av den gruppen mennesker som ikke merker forskjell på epost, sms og twittermeldinger.
  9. Jeg har hentet Jenter som kommer i pocketutgave fra forlaget. (Ja, andreopplaget er i butikkene!)
  10. Jeg har forsømt bloggen uten dårlig samvittighet.
  11. Jeg har hatt mareritt om Knausgård, og lurer på hvem jeg skal skylde på.
  12. Jeg har fått purringer på Steinerkritikk del 4
  13. Jeg har fått nye, rosa Doc-Martens støvler.
  14. Jeg har snakket med foreldrene mine på første gang på to år. (Det var fint.)
  15. Jeg har lest GÅ av Tomas Espedal og bestemt meg for å gå enda mer enn jeg gjør.
  16. Jeg har innsett at Gale damen-serien går mot slutten. Jeg lever roligere, har bedre kontroll og det er begrenset hvor mange innlegg om mestring av de samme problemstillingene jeg kan skrive.

De beste leserne:

Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.

Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.

De beste leserne mine:

Smugleserne:

«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.

De interne:

Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. ❤

De usannsynlige:

Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.

De som gir deg følelsen av at det nytter:

Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.

De som sender fan-brev:

Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.

De som sender gaver:

Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*

Etterdønninger

Long story short: Jeg har debutert på TV. Jeg satt i debatt med Kåre Willoch og Cathrine Sandnes.

Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.

Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.

Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.

Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.

Uansett: Jeg burde forberedt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.

Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.

Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!

I love you all.

Slipp bøkene fri i 2010

Internet forsvant i Roma, og jeg har fremdeles masse halvferdige reisebrev på laptopen. Etter at vi kom hjem til kulda har jeg begynt på nyttårsforsettene mine. «Åh, jeg kan se for meg nyttårsforsettene dine!» lo en venninne av meg. «Laaaaaaang liste!»

Busted. Jeg lager alltid de lengste listene i verden, fulle av planer, oppgaver og gjøremål. Og jeg følger dem. Nidkjær er mellomnavnet mitt. Jeg har laget nytt arkivsystem, ordnet regningene mine, laget regnskap, sortert papirer og bestemt meg for at i år skal jeg bli Onkel Skrue. Jeg skal aldri ha angst for en vinduskonvolutt mer i hele mitt liv. Jeg skal aldri være redd for ligningskontoret igjen. Jeg skal bli dronningen av altinn.no.

Jeg har ryddet. Jeg har fikset. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidligere.

Og: Jeg har tømt bokhyllene for bøker jeg vil slippe ut i verden. Du har hørt om bookcrossing, ikke sant? Folk over hele verden som legger igjen bøker på tilfeldige steder, så andre kan plukke dem opp, lese dem og legge dem igjen et nytt sted. Folk kan registrere bøker de finner på nettsidene til bookcrossing, skrive hva de synes om boken samt hvor de legger ut boken igjen.

Jeg elsker idéen om å slippe bøker fri til å finne nye eiere, så idag har jeg lagt ut to stykker. Jeg tenkte jeg skulle holde dere blogglesere oppdatert på hva jeg legger ut og hvor, slik at dere har muligheten til å prøve å finne dem om dere har lyst. Om du blir inspirert til å slippe fri noe fra din egen bokhylle, er det strålende superbra!

Dagens bokslipp:

Snømannen av Jo Næsbø. Jeg skaffet den for å prøve å forstå hvorfor alle var så begeistret for Jo Næsbø. Jeg klarte ikke forstå det. Likevel er det en fin bok å slippe fri, siden såpass mange setter pris på boken og den bare samler støv hos meg. Jeg la den igjen på Kiwi på Ullevål sykehus, der hvor man leverer tippekuponger.

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Nok en bok jeg skaffet fordi mange likte den veldig godt. Jeg ga opp etter førti sider fordi jeg irriterte meg over språket. Åpningen var fantastisk, men alt gikk nedover derfra. Jarle Klepp gir meg utslett. Likevel har halvparten av alle jeg kjenner denne på listen over favorittbøker, så den får nok en ny venn ute i den store verden, den også. Jeg la den på lesebordet utenfor Libris ved Ullevål sykehus.

Jeg kommer til å slippe løs et par bøker i morgen også. Følg med.

Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.