Etterdønninger

Long story short: Jeg har debutert på TV. Jeg satt i debatt med Kåre Willoch og Cathrine Sandnes.

Jeg ringte et dusin folk, testet argumentene mine på Gud og Hermansen, leste altfor mye, skrev litt mer, hoppet opp og ned og dro altfor tidlig til NRK.

Mr. Jackson holdt meg i hånden og fulgte med helt opp bak studioet der det var veldig mye Farris, Twist og folk som skulle debattere Dagbladets skjebne.

Det beste med å skulle være på TV er å bli sminket. Jeg forelsket meg i sminkedamen, hun fikset håret mitt og fikk meg til å føle meg som den fineste i verden.

Vi ble vist rundt i salen, fikk hver vår fancy stol og altfor mye Farris. Memo til meg selv: Ikke ta med vannglass. Jeg snakker helt fint uten, jeg er bare alt for glad i å bøtte vann. Yum-yum-vann, liksom.

Uansett: Jeg burde forberedt sånn typ én replikk istedenfor tre replikker på hver sak. Det gikk mye fortere enn jeg trodde.

Beste øyeblikk: Da jeg brukte konservativ som skjellsord og Willoch sa «HVA BEHAGER?» og jeg byttet til «bakstreversk» også flirte vi masse.

Nå er jeg ruset på vellykket opptreden, pene kommentarer, klemmer fra verdens hyggeligste programleder og personale, samt sminke og styling fra proffe NRK-folk som får meg til å føle meg veldig, veldig pen!

I love you all.

Slipp bøkene fri i 2010

Internet forsvant i Roma, og jeg har fremdeles masse halvferdige reisebrev på laptopen. Etter at vi kom hjem til kulda har jeg begynt på nyttårsforsettene mine. «Åh, jeg kan se for meg nyttårsforsettene dine!» lo en venninne av meg. «Laaaaaaang liste!»

Busted. Jeg lager alltid de lengste listene i verden, fulle av planer, oppgaver og gjøremål. Og jeg følger dem. Nidkjær er mellomnavnet mitt. Jeg har laget nytt arkivsystem, ordnet regningene mine, laget regnskap, sortert papirer og bestemt meg for at i år skal jeg bli Onkel Skrue. Jeg skal aldri ha angst for en vinduskonvolutt mer i hele mitt liv. Jeg skal aldri være redd for ligningskontoret igjen. Jeg skal bli dronningen av altinn.no.

Jeg har ryddet. Jeg har fikset. Jeg har lagt meg tidlig og stått opp tidligere.

Og: Jeg har tømt bokhyllene for bøker jeg vil slippe ut i verden. Du har hørt om bookcrossing, ikke sant? Folk over hele verden som legger igjen bøker på tilfeldige steder, så andre kan plukke dem opp, lese dem og legge dem igjen et nytt sted. Folk kan registrere bøker de finner på nettsidene til bookcrossing, skrive hva de synes om boken samt hvor de legger ut boken igjen.

Jeg elsker idéen om å slippe bøker fri til å finne nye eiere, så idag har jeg lagt ut to stykker. Jeg tenkte jeg skulle holde dere blogglesere oppdatert på hva jeg legger ut og hvor, slik at dere har muligheten til å prøve å finne dem om dere har lyst. Om du blir inspirert til å slippe fri noe fra din egen bokhylle, er det strålende superbra!

Dagens bokslipp:

Snømannen av Jo Næsbø. Jeg skaffet den for å prøve å forstå hvorfor alle var så begeistret for Jo Næsbø. Jeg klarte ikke forstå det. Likevel er det en fin bok å slippe fri, siden såpass mange setter pris på boken og den bare samler støv hos meg. Jeg la den igjen på Kiwi på Ullevål sykehus, der hvor man leverer tippekuponger.

Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg. Nok en bok jeg skaffet fordi mange likte den veldig godt. Jeg ga opp etter førti sider fordi jeg irriterte meg over språket. Åpningen var fantastisk, men alt gikk nedover derfra. Jarle Klepp gir meg utslett. Likevel har halvparten av alle jeg kjenner denne på listen over favorittbøker, så den får nok en ny venn ute i den store verden, den også. Jeg la den på lesebordet utenfor Libris ved Ullevål sykehus.

Jeg kommer til å slippe løs et par bøker i morgen også. Følg med.

Hvil i fred, Regine

Regine Stokke døde idag. Jeg har lest bloggen hennes siden i våres, og har hatt et blogginnlegg om henne liggende i «drafts» siden i sommer en gang. Vi mailet frem og tilbake i august og september. Temaet var åpenhet og Internet.

Regine fikk diagnosen MDS/AML og dødsdommen 14. april i år og blogget seg gjennom helt til det siste. Jeg anbefaler folk å gå tilbake til innlegget 14. april og lese seg frem til idag.

En del folk har reagert på bloggen til Regine. Jeg oppdaget den ved at noen lurte på om jeg kunne uttale meg kritisk om den. De mente den var et godt eksempel på at unge folk brukte sosiale media til å dele alt for mye. Det var jo noe sosialpornografisk ved at folk kunne følge denne jenta inn i døden?

Jeg gikk inn og leste og konkluderte med at jeg var på Regines side her. Hun skrev sterkt, godt og direkte og gikk ikke rundt grøten. Jeg tenkte at grunnen til at folk reagerte på innholdet var at døden er et tabu for oss. Vi er redd døden. Vi snakker lavmælt om døden. Vi unngår døden så langt vi kan.

Regine ble stilt ansikt til ansikt med sin egen dødelighet og skrev om det på en måte alle kunne lese og forstå.

Jeg leste bloggen til 17-åringen og tenkte at «Darn, jenta mi. Du griper fatt i meg. Du rører meg. Du skremmer meg. Jeg sitter her og leser og skjønner at døden finnes for meg også.

Jeg leser og kjenner takknemligheten skylle over meg. Jeg fikk lov til å bli 19. Jeg fikk lov til å bli 20. Jeg skal antageligvis bli mye eldre. Uansett hvor vanskelig jeg har hatt det, så har jeg fremdeles vært i live. Jeg sitter her og leser dagbokinnlegg om blodprøver og True Blood som setter igang tankeprosesser om De Store Spørsmålene.»

Internet er stedet for å snakke om de vanskelige tingene i førsteperson. Bare du kan velge hvilke ord du vil bruke og hvilke tanker du vil dele. Regine Stokke brukte bloggen sin til å skrive om det som var viktigst og vanskeligst for henne, og gjorde på den måten noe for mange fler enn henne.

Før hun døde samlet hun inn 300.000 kr til kreftsaken via bloggen. Hun har fått masse ungdom til å registrere seg som blodgivere og benmargsdonorer. Og ikke minst: Hun har fått folk til å sette ord på to sterke følelser vi alle har: 1. Jeg vil ikke dø. 2. Jeg vil ikke at du skal dø, heller.

Folk skriver kondolanse-kommentarer til Regine på Dagbladet, på Facebook, på Deviantart og i kommentarfeltet hennes. Jeg klarer ikke helt å skrive noe der, så jeg prøver meg på denne minneteksten her.

Jeg spurte en del av skoleklassene jeg besøkte hvilke blogger som de mener er best og som har betydd mest for dem. Svaret? Et samstemt Regine Stokke.

Feministisk selvforsvarskurs

For en tid tilbake var jeg på Kvinnefrontens feminismekonferanse. Etter at jeg hadde pratet selv, ruslet jeg rundt og smuglyttet på en masse forskjellige debatter, pratet med folk fra ulike organisasjoner og bladde i ulike tidsskrifter.

Ut på kvelden var det ene rommet fullt av jenter som stod i en ring. Jeg spurte hva slags verksted, og de sa det var SUs feministiske selvforsvarskurs. «Kan jeg slenge meg på?» «Klart! Kom igjen!»

Jeg hadde hørt om SUs kurs før. En del i RU så på dem som rene konkurenter til RUs Bøllekurs (som strengt tatt var feministiske selvtillitskurs), og på grunn av den vanlige knivingen mellom to organisasjoner som er veldig like, var en del folk opptatt av hvor dårlige SUs kurs var.

Jeg var derfor ganske spent på opplegget. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Som en del lesere vet, er jeg ikke særlig god på disse selvforsvarsgreiene. Jeg er omtrent like aggressiv som en saccosekk og har like god koordinasjon som en full pingvin.

Jeg stilte meg opp i sirkelen med magen full av to følelser: «Dette kommer jeg ikke til å få til» og «Flaut! Flaut! Flaut! Hvorfor sa du at du ville være med?»

Jeg var ikke den eneste med den følelsen i magen. Den entusiastiske instruktøren forklarte oss at mange jenter aldri lærer seg å slå skikkelig.

Vi tror ikke vi er noe sterke, men alle kan slå hardt om de tar i fra hofta og legger hele tyngden til.

Hun lærte oss å knytte neven, lærte oss å stå riktig og lærte oss å sikte på noe som var lenger borte enn det vi hadde tenkt å treffe.

Vi rødmet, fniste, så ned og følte oss ukomfortable. I begynnelsen.

Det var en merkerlig forvandling å se en flokk keitete, fniste jenter forvandles til ti hardtslående, målbevisste damer som slo livskiten ut av en boksesekk.

Meg selv inkludert. På slutten av det korte kurset klemte vi hverandre euforisk. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne slå noe som helst. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg.

Instruktøren fortalte historien om den lille søttenårige jenta som hadde vært på et av kursene, for så å dra på Roskilde noen uker etterpå.

Hun hadde kommet bort fra vennene sine og rotet full rundt alene. En eldre fyr fulgte etter henne, svært målbevisst, intil han grep håret hennes og trakk henne til seg.

Jenta? Hun slo ham ned og løp, for å ringe instruktøren og alle venninnene og skryte av opplevelsen.

Og jeg bare: «Jess. Det kunne blitt den verste opplevelsen i ditt liv, men noen nye ferdigheter gjorde det til noe du skryter av istedet. Snakk om helomvending.»

«Vi holder kurs når som helst og hvor som helst!» sa instruktøren. «Bare ta kontakt!»

Så nå sitter jeg her og bare: «Hmm. Jeg har jo blogget om det å føle seg maktesløs som dame før og mange her har kjent seg igjen. Vi kunne bestilt et kurs om noen var interessert?»

Det blir da et sted i Oslo over jul. Det ideelle er å være rundt 10-12 stykker. Noen her som har lyst? SU sa de var mer enn villige til å mekke et kurs for leserne mine.

Har du lyst til å få et eget kurs der du bor, kan du kontakte SU og bestille et også. Det koster 1000 kr, men om alle damene betaler en hundrings hver er det dekket i en fei. Det er verdt det.

Og du? Du får like mye ut av kurset selv om du ikke ser på deg selv som feminist til vanlig eller selv om du misliker SU i bøtter og spann. Det er et prosessorientert kurs, ikke politisk skolering.

Gratulerer med dagen, bloggen!

En sen kveld 13. november for tre år siden satte jeg meg ned og opprettet en blogg på wordpress.com. Bloggen fikk navnet «Revolusjonært roteloft» fordi jeg var i det kreative hjørnet og jeg satte i gang med å fylle den med alt jeg hadde lyst til å fylle den med.

Det har jeg fortsatt med frem til idag. Jeg har nå blogget like lenge som jeg gikk på videregående. Like lenge som jeg var ulykkelig forelsket i den første jenta i mitt liv. Jeg har blogget gjennom en like stor bit av livet som jeg gikk på ungdomsskolen.

Jeg har blogget like lenge som jeg kjente Mr. Jackson før jeg giftet meg med ham. Tre år er ikke mye, men mye kan skje på tre år. Bloggen og jeg har beveget oss fra en tilværelse der vi var nesten hemmelige til en tilværelse der folka på legevakten flirer og spør om ikke Virrvarr skal blogge dette mens de undersøker meg både her og der.

Jeg har fått nye venner, nye jobber, nye muligheter og et nytt liv mens jeg har skrevet bloggen. Jeg har begynt å tro på mine egne evner. Jeg har fått lov til å prøve, feile, sprelle, forandre mening, rote, sprudle og herje så mye jeg bare har villet.

Og – viktigst av alt: Det har vært mulig på grunn av dere. Denne bloggen ville ikke vært denne bloggen uten dere som leste. Det er dere som gjør bloggen til en summende bikube av erfaringer, kompetanse, kos og konflikt.

Det er dere som utgjør påvirkningskraften, engasjementet og initiativet. Jeg setter sånn pris på dere, hver i sær. Du har vært uvurderlig. Du også. Også deg, da. Alle som har kommentert i introduser deg-tråden.

Alle som sniker seg inn og leser anonymt om natten. Alle dere som sender lenkene mine videre i ulike fora. Du er viktig. Det er deg jeg har lyst til å feire på bloggbursdagen i år.

Derfor: Som dere har fått med dere, er det fest for bloggen idag. Men alle kan ikke gå på fest, og noe av feiringen bør være her på nett, også. Det er jo nettgreier vi feirer. Jeg har noen forslag til bloggbursdags-aktiviteter. Du velger hvem av dem du har lyst til å være med på.

Bloggen og jeg ønsker oss:

  1. At du tar deg tid til å skrive noe. Lenk gjerne til dette innlegget. Publiser det i kommentarfeltet om du ikke har noen blogg. Det kan være hva som helst. Poenget er at du tar deg tid til å sette tekst til verden.
  2. Hvis du har en blogg: At du tenker gjennom hvordan bloggen din har påvirket livet ditt. Skriv gjerne om det. Kommenter gjerne om det.
  3. At du som leser feirer deg selv. Du vet best hvordan. Fortell gjerne om feiringen din her i kommentarfeltet.

Observasjoner av videregående

Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.

Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.

Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.

Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.

Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.

Mantra for morgendagen

Det er på tide å skrive nå. Å la selvkritikken slippe taket som størknet skolelimflass fra barnefingre. Det er på tide å svømme ut i språket, selv om det er alt for kaldt til å begynne med.

Det er på tide å miste pusten mellom ordene. Det er på tide å nesten drukne i litteraturen og skrive videre av ren selvoppholdelsesdrift. Det er på tide å myrde og skape. Å ikke gi opp.

Det er på tide å skrive nå.