Isbjørnsjokk

Det er alltid stas å bli oppdatert på hvordan det går med gamle klassekamerater. Det er jo ikke alle fra ungdomskolen man har sett like mye til siden tiendeklasse.

Men å finne dem på forsiden av dagbladet.no med beskjed om at den ene nesten ble spist av en isbjørn under forsøket deres på å padle rundt Svalbard er litt i overkant ekstremt.

Jeg tror følelsene mine kan oppsummeres med:

«Det er jammen fint at du har lært deg å skyte isbjørn siden sist, Ludde. Det er jammen fint at du ikke ble spist av isbjørn, Seb.»

(Åvmaiføkkinggådd)

Du kan lese svalbardbloggen deres her.

Dagbladet har publisert en mer utdypende artikkel, også. Visste du at en isbjørn kan løpe 30 km i timen? Ikke jeg heller.

De beste leserne:

Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.

Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.

De beste leserne mine:

Smugleserne:

«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.

De interne:

Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. ❤

De usannsynlige:

Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.

De som gir deg følelsen av at det nytter:

Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.

De som sender fan-brev:

Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.

De som sender gaver:

Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*

Takketale, Tordenbloggen 2009

Kjære, kjære Internet. Kjære Hjorthen. Kjære Saccarina. Kjære digitale superhelter og superheltinner. Kjære bloggerby. Jeg er så glad i dere. Dere er favoritt-kroken min på det store, vide Internettet, og det sier en del.

Dette er tredje runden min i Tordenbloggen. Det er andre gangen jeg vinner. Jeg vet at sånne kåringer ikke egentlig betyr noe.

Det er mange fine blogger der ute med tipp-topp innhold og to lesere. Det er mange bloggere som er store og velskrevne, men som ikke leses av gjengen som nominerer og stemmer i Tordenbloggen.

Det er mange superpopulære blogger som ikke er så veldig bra. Og likevel blir jeg hoppe-danse-glad av fine ord og utmerkelser. Fordi: Det er et privilegie å ha så fine lesere som dere.

Ellers: I år går premien til Kreftforeninge, til ære for Regine Stokke. Hvis du har lyst til å gi bloggen min en presang til jul, så gi den til kreftforeningen.

Slik ser hele topplisten for årets Tordenblogg ut:

1. Meg ^_^
2. Arachne
3. Fr.Martinsen
4. Regine Stokke
5. Vox Populi
6. Astrid Meland
7. Indregard
8. Det skulle tatt seg ut
9. Eirik Newth
10. Iskwews hjørne på www
11. NRKbeta
12. Hjartesmil
13. VamPus
14. En annens liv
15. Esquil røler om
16. Frøken Makeløs
17. Paul Chaffey
18. Marias metode
19. Kvinnekonge
20. Livet leker
21. Sonjas ordentlige blogg
22. Martin Bekkelund
23. Skepsis blogg
24. Bård Vegard Solhjell
25. Steinars blogg
26. Øyvind Holen
27. Gi et lite vink
28. Kristin Clemet
29. Opplysningskontoret
30. Undreverset

Bruk listen som et utgangspunkt for knallbra blogger. Jeg skal skåle i peppermyntete og danse litt for meg selv.

Slice of life

Jeg våkner av kattunger mot ansiktet.

Det er snø ute. Jeg har intensjonsavtale i veska. Jeg har hjerteformet julekalender med skikkelig stygge engler på. Jeg har fått julepresanger på forskudd.

Magiske Mari har bakt sjokoladekjeks og mokkamuffins, vi spiser klementiner og blir angrepet av Emily og Elliott ved ujevne mellomrom.

De er noen måneder gamle og verden er veldig ny. Emily er mye barskere enn Elliott, noe vi synes passer veldig godt når vi ser på hvem de er oppkalt etter. Du kan si hva du vil om gamle T.S, men jeg tror Ms. Brönte hadde tørket gulvet med ham any day.

Jeg har juleferie, og det å tilbringe en natt sammen med katter og peppermyntete er den beste måten å innvie den.

Jeg ante ikke at kattunger var dop, men jeg har fått med meg godfølelse og absinenser hjem.

Mens jeg skriver dette

har jeg:

  • Ansiktsmaske over hele fjeset som faktisk smaker ganske godt. Jeg skjønner man ikke skal smake på kosmetikken sin, men har man den i hele fjeset, er det så vanskelig å la være.
  • Ett stykk lykkelig ektemann som har brukt de forrige ukene på å døpes i champagne, svømme over Akerselven og bli veldig immatrikulert på Arkitekthøgskolen.
  • Ett stykk døsig Bergenser på sofaen min med håndvesken full av pels og penkjoler
  • To invitasjoner til Aschehougs hagefest. Begge er til meg. Jeg fikk dem to ganger. Det betyr at jeg har en litt udugelig vert og dobbelt opp med bonger.
  • Smilefjes på tærne.

Hadde jeg vært Hjartesmil, skulle dere fått bilder av dem. Jeg har bare dette lille, trange språket som nekter å bekle min tanke.

Normal

Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.

Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.

«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»

Om å snakke mens alle hører

Jeg liker å ta mikrofonen. «Hvorfor er det så få kvinner i offentlig debatt?» spør Cathrine Sandnes. Jeg vet ikke, jeg har ingen fasit, jeg bare gleder meg til det er min tur til å snakke.

Jeg liker det. Jeg liker publikum. Jeg liker at de sitter som tente lys, at alle ser hit, at alle smiler, jeg liker å fortelle vitser som får dem til å spontan-le. Jeg kan fortelle dårlige vitser i plenum, dårligere enn jeg kan skrive noe sted. Du må sitte som en spent buestreng og vente på vitsen for å ta den, du må være i vitsemodus, da ler du.

«Ida, du som er en av damene som er synlig i offentlig debatt» begynner Kjerstin Aukrust. Hun er «bokbader», hun stiller spørsmål, hun syr sammen Brantenberg og Sandnes og meg på en så netthendt måte at ingen i publikum skjønner at Aukrust er den som har regien.

Jeg stusser et øyeblikk. Er jeg synlig? Er jeg synlig i offentlig debatt? Hva er definisjonen på synlig? Jeg trodde det var synonymt med å ha sitt eget bilde på baksiden av Dagbladet. Med å sitte i sinte TV-debatter. Kanskje jeg hadde en for streng definisjon av «synlig». Synlige meg, synlige meg, tjo-hei.

«Hva tenker du om hvorfor det er så få jenter?» følger Aukrust opp. Jeg er usikker. Jeg er bare en dame. Det gjør meg ikke kompetent til å mene noe om damer generelt. Hva skal jeg si?

Noe om at når du starter din offentlige karriere med å sitte i skoledebatter og leke freestyle-rapper i skolegården så er ikke det å snakke i forsamling særlig skummelt mer. Åkei, jeg hadde fått litt noia av å skulle delta på Tabloid, men genelt sett er jeg veldig komfortabel med mikrofon og publikum. Jeg gjorde unna det verste først, jeg.

«Vel,» sier jeg og legger ut om damer i offentlig debatt. Jeg sitter og snakker skråsikkert om spørsmål der jeg er usikker på svaret. Jeg har mikrofonen. Jeg bestemmer. Jeg har ikke svarene, men jeg kan late som.

På Humanistisk Ungdoms sommerleir er det medlemmene som stiller spørsmål. Mange spørsmål. Det er åtti tenåringer i salen, og en tredjedel har alltid hånda i været. «Hva er en konspirasjon? Hva tror Jehovas Vitner på? Jeg leste i Illustrert Vitenskap at tankeoverføring er bevist. Stemmer det? Jeg laget en kornsirkel en gang sammen med noen venner, det er veldig enkelt! Jeg opplevde noe uforklarelig, kan det ha vært…? Hva om?….»

Det er ingen som har regi uten om meg på denne leiren. Jeg hadde planlagt å prate i ett strekk i to timer, men resultatet blir at vi leker spørretime i runde etter runde. Ingen har sittet og tilrettelagt spørsmål på forhånd. Alt alle i salen noensinne hadde tenkt eller lurt på kommer opp. Plutselig er jeg selvutnevnt ekspert på alt fra vitenskapsfilosofi til rare sekters argumentasjonsteknikker. «Orakel-Ida». Det er litt ufortjent.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal med dette innlegget. Det kjennes ut som om jeg varmer opp bloggen igjen. Jeg har stått foran et publikum og pratet i nesten ti dager i strekk, og nå har jeg et intenst behov for å skrive og holde munnen igjen. Men en ting vil jeg si:

Det er gøy å kaste seg uti det ukjente. Det er gøy å prate om ting, selv om ting du ikke har 250% peil på. Du lærer vel så mye av å sitte i paneldebatt og av å holde foredrag som du gjør ved å forbrede deg til dem. Om noen spør deg: Si ja. Det blir bra.