Første Romabrev

Forspill

Jeg liker å fly med Ryanair. Ikke fordi det å sitte sammenklemt uten benplass i et knøttlite fly sammen med et par hundre andre er så stilig, neinei.

Jeg liker å lande på den lille flyplassen utenfor byen og ha en lengre kjøretur inn til stedet du faktisk skal besøke. Alle byer ser nemlig så annerledes ut når du kommer inn bakveien.

Roma har Armani-dresser, dyre vinbarer og løver som spruter vann fra store, barokke statuer. Du får sett den delen uansett hva slags turist du er.

Bussturen inn i byen fra flyplassen viste åpne søppeldynger, bilvrak, sitrontrær, forlatte hus og reklameplakater med Berlusconi-logo på. Jeg tar vare på kontrastene i hodet.

Vi kjører forbi et nedslitt praktbygg der alt som ikke er avskallet og rustent er en statue av Maria med Jesus på armen. Det er så en kunne bli religiøs av mindre.

Her og der står restene av en akvedukt. Når vi kjører inn i selve byen, kjører vi faktisk gjennom en stor bit av en gammel bymur. Vi sitter med ullgensere, skjerf og hatter på fanget.

Vi besøker byen i den kaldeste tiden av året, men det er fortsatt 18 grader og varm, fuktig vind. Det er meldt regn, men vi ser ikke noe til det. Roma er tørr, klam og terakotta-farvet og himmelen er grå.

Jeg ville likt å si at vi bor beskjedent, men det dekker ikke bed and breakfast-stedet vi befinner oss på. Det er sentralt og shabby og holder til i et strøk som minner mest om en krysning av Frogner og Grønland.

Strengt tatt er det bare bed, ikke breakfast. Den overivrige innehaveren fortalte oss at han hadde en avtale med en kompis som hadde kafé nede på hjørnet, og at alle som losjerte hos ham, ville få spise gratis der.

«Gratis-shmatis,» tenkte vi. Frokosten var jo inkludert i prisen? En etter en kjapp tur ut, viste det seg at kaféen var veldig, veldig nedlagt. Vi endte opp med å spise på et av de tusen, små pizzastedene rundt der vi bor istedet.

Nå hadde innehaveren gitt oss passordet til det trådløse nettverket til hotellet i etasjen under, så vi er fremdeles glad i ham.

Det er tre rom der vi bor, og på mange måter minner stedet mer om et kollektiv for gærne designstudenter enn noe form for seriøst hotell.

Den ene veggen er tapetsert med hentai. Den andre veggen er malt turkis og dekket av pålimte lp-plater. Vi har sekstitallsrommet med store sirkelmønstre og snurrige glassbord.

De andre som bor her er yngre enn oss og flere enn oss og sitter på kjøkkenet og slurper store mengder billig sprudlevin de har kjøpt av selgeren på hjørnet.

Badet, som vi deler, bærer preg av at de er vant til at moren deres vasker for dem. Jeg vet ikke hva de har gjort i bidéet eller hvordan de fikk det til, men så vet ikke jeg hva man egentlig bruker bidéer til heller.

Kultursjokk

Du vet hvordan folk snakker om at nordmenn er så uhøflige og frekke og late og lite serviceinnstilte? De har tydeligvis aldri vært i Roma.

Alt butikkpersonale, alle kelnere eller bartendere, alle kioskansatte og resepsjonister ser konsekvent en annen vei og håper at du kommer til å forsvinne.

Det hjelper ikke å henge foran disken og forsøke å oppnå blikkontakt med servitøren og forvente å bli spurt om du vil ha noe. Du må nesten prikke dem på skulderen for å få kjøpe noe.

«Excuse me? Do you sell tickets here?»
Vi spør damen som ser furtent en annen vei enn ut billettluka.
«Yes.»
«Can we have two, please?»
«Yes. Four Euro.»
Hun ser ikke på oss, hun ser på neglene sine.
«Thanks!»
Hun røsker ut to papirlapper, dytter dem i hånden min og sier irritert:
«Here you ticket! GO!»

Først lo vi av den sure furtedamen. Så skjønte vi at hun var standarden.

«Excuse me? Can I have one piece of pizza?»
«That one?»
Peker på en av typene
«No, that one»
Jeg peker på en annen sort.
Han skjærer opp en pizzabit på størrelse med et A4-ark
«Can you make it a bit smaller?»
Han markerer en bit med knvien på størrelse med en baconskive
«This big»
Jeg markerer et pizzastykke på størrelse med et…vel. Et pizzastykke.
«THAT ONE IS SAME AS OTHER ONE! SAME SIZE!»
Mannen smeller mega-pizzaen oppå min markerte pizzabit. Den dekker både biten jeg markerte og halve pizzaen ved siden av.
«SEE? SEE? SAME SIZE!»
Han ser på meg med blodskutte øyne.
Jeg kjøper kjempepizzaen.

Noen gode råd: Ikke be servitøren anbefale deg noe på menyen. Da begynner hun å skrike oppgitt på italiensk, også kommer kokken ut og kjefter deg, henne og alle andre i rommet huden full. Ikke be om vinanbefalinger. «WHAT? I only have good wine! All wine good!»

De eneste selgerne som ser deg, er de suspekte gateselgerne med armene fulle av billig sjampis og falske Louis Vitton-vesker. De er til gjengjeld like påtrengende som de rumenske tiggerne på Karl Johan.

Nærhet på nett: En oppfordring

Jeg kommer ikke til å glemme første gangen jeg skrev om oppholdet mitt på psykiatrisk her på bloggen. Det første brevet fra asylet ble kladdet på papir og tastet inn og publisert av Mr. Jackson. Jeg fikk kommentarfeltet tilbake som utskrift, sammen med epostene.

Noen hadde sendt meg dikt. Noen hadde tegnet meg. Det dukket opp bloggposter med oppmuntrende youtube-filmer. Alle har lest om hvordan internett er fullt av trakassering, kjipe kommentarer og hets. Du har kanskje ikke lest om hvor mye støtte det kan være i nettet.

En ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling. En annen ting er å sitte i sykehuspysjamas på lukket avdeling og lese søtti lange og korte meldinger om hvor bra du er.

Jeg vet at både Hjorthen og Delirium har hatt tilsvarende opplevelser når ting har vært vanskelig.

Og jeg regner med at en god del av leserne mine også er innom bloggen til Arachne disse dager. Selv har jeg begynt på flere brev og bloggkommentarer som jeg ikke har fått til å publisere.

Det er rart, men jeg vet at om jeg bare hadde lest at Steinar Lem hadde fått kreft i avisen uten å kjenne til Gunn Hild sin blogg først, uten å ha lest Steinar sine gjesteinnlegg der, uten å ha hengt i kommentarfeltet deres, uten å ha fått kommentarer fra dem selv, så ville ikke dette gått like mye inn på meg som det gjør.

Gunn Hild og Steinar flyttet inn i bloggerby i mars 2007, og de er kjære naboer for mange av oss. Da føles det bare snålt å se dem på kjendis.no. De bor jo her, på nettadresse nær meg. Avisen er jo så langt unna. Journalistens formuleringer er mellom oss.

Arachne deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og mannen.

Hva om dere lesere og jeg laget noe sammen? Internet er jo samligstedet for alt som er fint her i verden. Så jeg tenkte: Hva om alle dere som leser dette innlegget finner frem noe av det fineste dere vet?

Det kan være et bilde. Det kan være en youtube-video. Det kan være et dikt. Det kan være et ord som smaker godt i munnen, en sang som alltid får dere til å smelte på innsiden. Det kan være noe du har laget selv. Det kan være noe som har blitt sagt tusen ganger før.

Det kan være langt. Det kan være kort. Det kan handle om livet. Det kan handle om kjærligheten. Det kan handle om de vonde tingene sagt på en god måte. Det kan handle om stikkelsbær.

Så kan vi samle det her på bloggen som noe ala «Til Arachne og Steinar. Her er mange fine ting, med ønske om alt godt. Titt på det en dag dere har lyst. Hilsen Internet.»

Noen må alltid gå først, så her er tre fine ting fra meg. Det er to snutter fra verdenslitteraturen, samt litt ekte nettkultur. Til sammen utgjør de en poesisandwich med kanel.


Alice Walker

How Poems are Made/A Discredited View

Letting go
In order to hold one
I gradually understand
How poems are made.

There is a place the fear must go.
There is a place the choice must go.
There is a place the loss must go.
The leftover love.
The love that spills out
Of the too full cup
And runs and hides
Its too full self
In shame.

I gradually comprehend
How poems are made.
To the upbeat flight of memories.
The flagged beats of the running
Heart.

I understand how poems are made.
They are the tears
That season the smile.
The stiff-neck laughter
That crowds the throat.
The leftover love.
I know how poems are made.

There is a place the loss must go.
There is a place the gain must go.
The leftover love.

Cinnamon Mornings

Vil ikke du også ha en kanelmorgen? Dette er en gruppeblogg der folk legger ut bilder av det de spiste til frokost. Ikke raske, kjipe frokoster fra en kiosk på vei til skolen, men fine frokoster med omtanke og alenetid.

Noen spiser boller med Wolverine:

Frokost med Wolverine

Noen har gylden frokost med vitaminpiller til:

Frokostmåltid med honning

Gunnar Ekelöf

EN VERKLIGHET
(drömd)

Jag tror inte på ett liv efter detta
Jag tror på detta liv
Och nu, när saven slutat stiga och jag har hunnit
Till sensommaren, min årstid, minns jag
Hur ångestfyllt jag förr tyckte syrsorna filade,
Tycker så inte längre.

Det är redan skumt
Och åkervägens smala rödskiftande band
Försvinner in i dungar, löper ut ur dungar:
Om varje vägkrök ett mysterium
Av färgernas och ljusets egenliv
Det är skönt att gå
En gammal gärdsgård är också med
Det är den stund då stenarna tänker som bäst
Det är den stund då denna stora varelse
Andas och doftar. Vilka färger i skymningen!
Trädorna lila, stenar i tankfullt skiftande blått
Och lövskogen så rik på skiftningar
Som vore den sitt eget sus!
Ett gult löv är ännu en dyrbarhet
På ena sidan vägen sädesfält
och på den andra sidan barrskog
och säden gul till röd och i skylarna guldbrun
och den sandröda vägen, jag älskar sådana enkla vägar
bara för gående och för grova fordon efter fromma hästar
Sådana vägar tycks mig lika goda som någon livsfilosofi
Och varje landskap, varje skiftning i landskapet, innehåller alla möjliga landskap
och detta liv innehåller alla möjliga liv:
Syrsornas, lysmaskens, grävlingens – alla tänkbara liv
Och det är detta liv som skall fortsätta, som fortsätter
också högre och högre upp, i andra sfärer
Där pågår just nu detta liv
Som också är kvällsmolnens liv, och stjärnornas, och de befolkade världarnas,
Och de osynligas liv, och de dödas
Ty något annat liv finns inte:
Alla lever de och skall leva
och alla ger av sitt liv åt alla och lånar sitt ljus åt alla
och det är inte ett gott och inte ett ont
Det bara är
Det finns en lyckokänsla som kommer sällan men kommer ändå
Det finns detta vårt fornimmandes vittnesbörd
och detta att vara till.
Flyktigt är allt medvetande
men flyktigt är inte fåfängligt.
Så sluts min bukoliska sång.

Nå er det din tur. Finn tre fine ting. Legg dem ut i kommentarfeltet eller på din egen blogg. Så samler vi alle de fine tingene til slutt. Og ja. Du trenger ikke ha vært borte i bloggen til Arachne før i dag for å være med. Alle kan finne fine ting.

Oppdatering: Jeg fant ut at HvaHunSa og Jakob Arvola har skrevet tekster, også. Stikk innom.

Urospredere, fildeling og Mr. Jackson

Mange klager over Dagbladet på nett, men når det kommer til å bruke Internet i artiklene sine, er de uovertrufne. Jeg var på premieren på Urospredere for et par uker siden, og hadde en lang prat med en av regissørene om hvordan filmen skulle markedsføres etter premieren.

«Hm. Tja. Vel. Si det. Vi legger den til nedlastning og håper folk er intressert?» lød svaret. Nå har Dagbladet lagt ut filmen i sin helhet, samt lagt til en twitterstrøm der du kan følge alles kommentarer til #urospredere. Fine greier. Vil du ha essensen av norsk fildelingsdebatt, bør du stikke innom og ta en kikk.

Jeg reklamerer for filmen dels av politiske grunner, dels fordi det er en god film og dels av ren stolt-kone-refleks. Mr. Jackson er med i filmen og sier mye smart, skjønner du. Han har grønn t-skjorte, briller og kort skjegg hvis du lurer.

Litt om filmen:

Urospredere er en såkaldt «fransk dokumentar», en sjanger der en rekke personer snakker fra ulike synsvinkler om en sak og klippingen av disse utsagnene er det som gjør filmen. Filmteamet har intervjuet alt fra venstresidefolk som Mr. Jackson, Aslak fra Gatas Parlament og en Simon Souyris Strumse fra SU sitt sentralstyre til IFPI, EMI og FONO sine folk.

I tillegg har de fått Espen Tøndel, Trond Giske, Harald Zwarth, The Pirate Bays Peter Sunde og folk fra Datatilsynet i tale. Det er nok flere stemmer representert som jeg ikke kommer på i slengen, også.

Det er i hvertfall en broket bukett med blomster som snakker om temaet, og klippingen gjør at du tilsammen får et ganske nyansert og underholdende bilde av debatten. Teknofil skriver at patebransjen fremstår som ufrivillig morsomme i filmen.

Jeg lo mye av den underveis, men jeg tror humorverdien er avhengig av øyet som ser. Hadde filmen blitt vist til en gjeng folk fra musikkbransjen, ville folk ledd av Peter Sunde og klappet når Larry Bringsfjord fra FONO oppfordrer alle til å slette alle ulovlige filer de har og begynne på nytt. Med en så polarisert debatt, er handler humoren mye om hvem du heier på.

Hovedproblemet med filmen for meg, er at summen av alle bidragene ikke utgjør en større helhet. Filmen tilfører ikke debatten noe nytt, selv om den er en god innføring i den norske fildelingsdebatten. I tillegg er det ett tema jeg savner diskusjons rundt, nemlig opphavsrettsproblematikken.

Som Mr. Jackson og jeg hvisket til hverandre flere ganger under filmvisningen: «Denne filmen kunne trengt en dose Richard Stallman

Så langt jeg ser det, er hovedkonflikten mellom dagens åndsverkslovgivning og fildelingsbevegelsen konseptet om at den som har opphavsretten også har reproduksjonsretten til et åndsverk.

Grunnen til at DRM har vært mestringsstrategien til film og platebransjen, er for å forhindre at de som har kjøpt en CD, DVD eller MP3-fil kan reprodusere den.

Spotify er lovlig fordi det er en streamingtjeneste og fungerer på samme måte som en personlig radiokanal. Du sitter ikke igjen med noen filer og kan dermed ikke kopiere dem og distribuere dem. Lovgivningen som gjør at at opphavsrettshaver har retten til reproduksjon av åndsverket stammer fra en teknologisk tidsalder der det var betraktelig vanskeligere å kopiere og distribuere ting.

Å skulle diskutere løsninger på fildelingsproblemet uten å diskutere kollisjonen med åndsverksloven er litt absurd. Mye av taletiden blir brukt på å diskutere hvordan artistene skal få betalt, men det er ikke platebransjens pengetap som gjør fildeling ulovlig.

Skal man lage en lovlig fildelingsløsning, kan man ikke bare diskutere finansiering, man må også diskutere de juridiske endringene som må på plass. Sånn sett halter filmen litt. Uansett – få med den med deg. Om ikke annet for å skjønne hvor kjekk og fantastisk Mr. Jackson er. Mm.

Nå er Darwinklubben her!

Siden det er Darwinår. Siden alle vi som aksjonerte mot artikkelen på nettsiden til Moltemyr skole ble beskyldt for å være en «Darwinklubb». Siden alle menneskene som hørte om Darwinklubben ville være med i den, og jeg ikke akkurat hadde noen innmeldingsblankett. Siden Internet handler om å bygge små tribes limt sammen av engasjement og internhumor.

Derfor: Darwinklubben trenger deg. Se på alt du kan gjøre!

  1. Du kan melde deg inn i Facebookgruppen.
  2. Du kan finne din lokale buttonsmaskin og lage Darwinbuttons med full kunsterisk frihet.
  3. Du kan begynne å strikke(?) løsskjegg folk kan ha på seg på møtene.
  4. Du kan maile meg og si «Hei, jeg vil gjerne skrive noe på Darwinklubb-bloggen», som også finnes, dog uten noe særlig innhold.
  5. Du kan lage en #darwinklubben hash-tag til Twitter.
  6. Du kan overfalle kreasjonister i mørke smug og ta på dem apemasker.
  7. Du kan bake Darwinmuffins.
  8. Du kan være med å engasjere deg slik at Darwinklubben får noen ordentlige Darwinsaker å komme med. Blå fugler på Twitter har nemlig sagt at det er muulig Darwinklubben ikke blir så skummel og hardtslående om det bare er meg som setter agendaen. Jeg er for fluffy.

Virrvarr liveblogger religionsdebatt

Som du kanskje har fått med deg, er jeg invitert til å dekke religionsdebatten på Litteraturhuset i kveld. Under finner du livebloggingsverktøyet – lag deg en bruker og kommenter, eller bare les feeden etterhvert som nye ting skjer. NB: Livebloggingen kommer ikke i gang før kl. 19 blank. Første gang jeg gjør noe sånt – ønsk meg lykke til ^_^

http://www.coveritlive.com/index2.php/option=com_altcaster/task=viewaltcast/altcast_code=da37a4af89/height=550/width=470

Tilbake som blogger – og som liveblogger

Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.

Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.

Hva debatten handler om, sier du?

Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?

I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:

– Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?

– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?

– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?

Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.

Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:

Torkel Brekke:

Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.

Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.

Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.

Virrvarrs førsteinntrykk:

Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen «norsk» med «protestantisk kristen» er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.

Torbjørn Jagland:

Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:

Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?

Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»

Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.

Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.

Laila Riksaasen Dahl

Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.

Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.

Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;


Virrvarrs førsteinntrykk:

Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.

Bushra Ishaq:

Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?

Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.

En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»

Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».

Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.

Virrvarr sitt førsteinntrykk:

Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.

Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:

(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)

Moteblogging på en mandag

Favorittmoteblogg:

Fifi Lapin – the worlds most stylish bunny, selvfølgelig. Fifi har alltid de nyeste, dyreste moteplaggene, og de har aldri kostet henne et øre. Hvorfor? De blir gjenskapt med billige farveblyanter.

Fifi Lapin

Virrvarrs beste shoppingtips:

Jeg har blogget om «stora rumpa»-buksene mine ved flere annledninger. (Du vet – hun gærne butikkdamen som sa til meg at jeg «kunna pressa den stora rumpa mi neddi den lilla buksa der!» og deretter fant noen bukser til min «stora rumpa» som pussig nok passet helt perfekt.)

Jeg har ikke blogget om hvor jeg har kjøpt dem, først og fremst fordi jeg har kjøpt dem på en snurrig, liten butikk på Gunerius jeg ikke visste navnet på.

Det fine med «stora rumpa»-buksene er at de alltid passer. Mange damer på min størrelse (42 og oppover) kjenner følelsen av å prøve bukse etter bukse etter bukse på desperat leting etter noe som sitter fint, sitter komfortabelt.

Takket være Twitter har jeg funnet en dame som selger disse stora rumpa-buksene mine i nettbutikken sin, så nå kan jeg faktisk lenke til herligheten. Akkurat sånne bukser har jeg, tjo-hei.

Den besteste frisøren:

Jeg ville bare ha en frisør som klippet meg sånn som jeg ville klippes. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Etter å ha fått kjeft for å ville klippe det korte håret kortere tre-fire steder hadde jeg nesten gitt opp frisørstanden. Det var før jeg snublet over Dreamteam Frisører i Thor Olsens gate. Greit, navnet er tacky, men de er litt magiske.

Ikke bare klipper de rare, alternative frisyrer side om side med normale sveiser. Ikke bare er alle produktene økologiske og fritt for kjemisk fyfy – de selger kunsthåndverk i salongen og du får bøker å bla i, ikke bare moteblader. Nevnte jeg økologisk te?

Det artigste av alt er at de har sin egen Facebookgruppe, der du kan bestille timer på privatmelding. Jeg er selvfølgelig uendelig partisk fordi jeg har tenkt å klippe meg her så lenge jeg bor i Oslo, samt at jeg får 50% avslag på klippen min hver eneste gang en ny kunde sier de har blitt anbefalt av Ida Jackson.

For å være ærlige på den rene produktplasseringen her (c:

Det var omtrent så mye nyttig jeg hadde å si for idag. Jeg har to-tre spennende deadlines å ta meg av i tillegg.

Suss! (for å gjøre motebloggerparodien komplett)