De som får anmelde boka

Først: Takk til alle som svarte! Så – beklager at det tok tid før jeg fikk kåret noen «vinnere» her. Det har vært noen vanvittig hektiske lanseringsdager, og jeg har ikke landet ennå.

De fire heldige under får anmeldereksemplarer i posten så fort de mailer adressen sin til ida @ jackson . kz:

  • Alt Godt: Fordi hun skriver om temaer som interesserer folk fra flere bloggmiljøer, og kjenner godt til hagebloggmiljøet jeg bruker som eksempel i boka.
  • Jill Walker Rettberg. Fordi jeg aldri ville tord å spørre henne om å anmelde, og egentlig ikke tør å sende henne et eksemplar heller. Takk for at du spurte.
  • AstridUV. Fordi hun er den mest bloggerfarne PR-rådgiveren som har startet opp i den senere tid.
  • Olava.Fordi jeg ikke har noen bibliotekarer på anmelderlisten min, og det er et opplagt minus.

Til alle andre håpefulle: Forordet og første kapittel blir lagt ut som gratis ebok innen få dager, så alle får litt.

Til dere som har lest boka alt og skrevet om det i kommentarfeltet: OMG. Jeg elsker dere i store porsjoner. Så fort?

Galehusanmeldelse

Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.

Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)

Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.

Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:

Hva som var dårlig:

  1. Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
  2. Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
  3. Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
  4. Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
  5. Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
  6. Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?

Hva som var bra:

Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.

Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.

Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.

Sorg og sommerfugler – Gunn Hild Lem

Det er mange av dere som leser meg, som også leste Arachnes blogg fra begynnelsen. Enda flere av dere fikk med dere innleggene hun skrev etter at Steinar Lem fikk kreftdiagnosen.

Idag kommer boka om Steinars sykdom, sorgen og livet etterpå. En del av dere lurer kanskje på hvorfor dere skal kjøpe Sorg og sommerfugler – dere har jo lest Gunn Hilds blogg.

Men boka er mer enn bloggen. Jeg leste den ut onsdag kveld etter at redaktøren min snek den oppi veska mi. «Åh, du kommer til å gråte. Du kommer til å gråte.» sa markedssjefen. Han hadde heller ikke greid å legge den fra seg.

(Jeg gråt så jeg skremte hunden.)

Mens jeg leste boka, ble jeg slått av tre ting:

  • Gunn Hild skriver veldig godt. Rett og slett.
  • Vi pleier å holde kreft på avstand. Mormor døde av samme typen kreft som Steinar. Jeg har hatt flere i omgangskretsen som har hatt kreft. Men selv om det er nærme, vet jeg lite om det. Jeg vet ingenting om hvordan veien fra diagnose til eventuell død ser ut, jeg vet ikke hvordan man får sove om natten og jeg vet ikke hvordan man har det mens man går på cellegift. Å lese denne boken, er å få bedre forståelse for kreft.
  • Du slutter å skamme deg over dine egne kriser ved å lese om andres. Gunn Hild beskriver den konkrete, materielle krisen. Hun beskriver sovepiller og søppelmat, mareritt og aggresjon. Selv om jeg ikke har vært gjennom det samme som henne, kjenner jeg igjen modusen hun skildrer fra egne kriser. Jeg tror alle som har gått gjennom noe vanskelig kan lese dette og sitte igjen med mindre skam.

Åkei, det er egentlig mer enn tre ting ved boka. Den er blitt veldig bra, rett og slett. Om jeg skal holde frem noen svaketer ved teksten, så er det at det er en del gjentagelse i de siste kapitlene. To blogginnlegg kan godt handle om det samme, mens to kapitler i en bok ikke nødvendigvis kan det.

Jeg håper at boka vil leses av mange, og få folk til å endre adferd på to områder:

  1. Slutt å plage kreftsyke bekjentskaper med mirakelkurer og urteskit. Du er bare i veien.
  2. Slutt å legge deg oppi hva en sørgende person kan gjøre å ikke gjøre. Enker og enkemenn har akkurat mistet noen de elsket. Du hjelper ikke med å ha meninger om hvordan man sørger «riktig».

Les. Den er velskrevet og du blir klokere. Og storparten av boka består av tekster du ikke har lest før.

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Dårlig vitenskap

Ben Goldacres Bad Sicene er noe av det mest inspirerende jeg har lest på lenge. Ikke utelukkende på grunn av bokens innhold, men på grunn av måten den er skrevet på.

Forsiden på boka

Goldacre er lege og spaltist i The Guardian, i tillegg til å være en aktiv blogger. Spalten, bloggen og boken har det samme navnet: Bad Science, og tar for seg ulike former for dårlig forskning generelt og dårlig forskning på helsespørsmål spesielt.

I motsettning til mye skeptikerlitteratur jeg har lest (og det begynner å bli en del), har Goldacre en mye sterkere folkeopplysningsagenda. Boken hans er bygget opp rundt prinsippene bak evidensbasert medisin, altså teorien om hvordan utføre et godt eksperiment og vurdere andres eksperimenter for å komme frem til en medisin vi har bevis for at fungerer. Misjonen med boka er å lære deg som leser hvordan bedømme vitenskapelige eksperimenter på egenhånd. Goldacre vil mer enn å la deg le av teite homøopater.

Måten Goldacre gjør dette på, er å bygge opp strukturen i boken som et 300-siders kurs i vitenskapelig metode.

Han begynner med detoxprodukter, og viser hvordan du kan utføre eksperimenter med dem hjemme for å bekrefte eller avkrefte virkningen deres. Hvis «beviset» for at detoxfotbadet renser føttene dine er at vannet blir brunt, bør du forsøke å lage to parallelle fotbad: Et med og et uten føttene i. Når vannet du ikke har føttene i blir brunt, kan du være sikker på at det ikke er dine giftstoffer som er den utløsende faktoren.

Goldacre går videre til homøopatien og bruker dem som eksempler på hvordan ikke utføre eksperimenter. Han beveger seg videre til selverklærte ernæringseksperter og ser hvordan de feiltolker og dikter opp undersøkelser for å kunne selge antioksidamter, omega-3 og vitaminpiller, og bruker dem som eksempler på hvordan eksperter og journalister plukker ut utelukkende positiv informasjon om et produkt. Til slutt bruker han prinsippene han har lært bort for å vise hva slags triks legemiddelindustrien bruker når de skal selge inn produkter til helsevesenet.

De siste kapitlene i boka bruker han på medias rolle i forskningsformidling, og viser hvordan britisk media har feiltolket statistikk og fremmet sensasjonelle historier om mirakelkurer og hvor farlig det er blitt å spise grønnsakene sine.

Poenget med boka er å vise at god vitenskap ikke handler om autoriteter, men om god metode og muligheten for å kritisere metoden som er brukt.

Mens mye skeptikerlitteratur bruker tid på ønskekvister, kreasjonister og spøkelser, tar Goldacre tak i påstander du antageligvis har lest i et ukeblad nær deg. Som at supermaten Gojibær skal forebygge kreft og at store mengder Omega 3 gjør barna dine smartere.

Den viser at dårlig forskning slettes ikke bare er noe alternativbevegelsen driver med, og at å forstå vitenskapelig metode ikke er rakettforskning.

Les boka, les bloggen og les videre i lenkelisten hans.

Anleggsprosa – Tina Åmodt

Tina Åmodt skriver om betong, fjellspregning og istykkerslåtte negler, om kraner, blandemaskiner og brakker der folk spiser lunsj. Tekstene er korte, men utgjør en helhet.

Hun skriver om hvordan huset du bor i ble til, hvordan det så ut da betongen var bløt og området var sperret av. Hun skriver om den prosessen de færreste av oss ser før vi flytter inn et sted, om menneskene som bygger for menneskene.

Boken kom i våres på Gyldendals smale side – Kolon forlag. Det er en av få bøker jeg har kjøpt på grunn av en avisanmeldelse. «Jeg fant ut at alt kan være litteratur» sa tjuefemåringen til Klassekampen. «Selv forskalingssnekring.»

Jeg kjøpte boken og leste den i løpet av en kveld. Noen deler måtte jeg lese høyt for Mr. Jackson. Noen setninger måtte jeg gule ut.

Noen bilder ble med meg etter at boken havnet i hylla, som bildet av blokken som ligger som et inngjerdet senter av byggeplassen.

Men mest av alt fikk boken meg til å tenke gjennom alle disse tingene jeg ikke kommer til å gjøre i livet mitt. Jeg kommer antageligvis aldri til å kjøre en gravemaskin.

Jeg kommer ikke til å ha på meg en gul hjelm. Jeg kommer ikke til å snekre sammen med polakker. Jeg kommer ikke til å få sprengstoff på fingrene.

Jeg kommer ikke til å bygge vegger. Jeg kommer til å bo i en verden der jeg går inn i hus uten å tenke på hvordan veggene ble til. Jeg kommer til å gå inn på kafeer og studere te-krukkene, ikke taket.

Åmodt lar meg kikke inn i en verden som er helt fremmed for meg. Hun bruker ord jeg har aldri har hørt før. Hun beskriver prosesser jeg aldri har vært med på.

Anleggsprosa handler ikke om gjenkjennelse for meg, men om virkelighetsutvidelse. Og likevel vet jeg at de som kjenner byggeplassene kjenner seg igjen i Åmodts bok. Så forskjellig kan teksten leses.

Anmelderene snakker om kjønn og arbeiderlitteratur, om det å være kvinne i mannsyrke og det å være vemodig over det tunge arbeidet.

Jeg ser at teksten har dette i seg, men merker at det som griper meg mest er beskrivelsene av bygget og byggingen.

Mest av alt kjennes det ut som om Åmodt gløtter på en dør og sier: «Du? Sånn ble huset du bor i til.»

Du kan jo få en smakebit på teksten og bedømme selv:

Armeringsjern
Arbeidet sprekker opp huden i nevene, gjør leppene tørre, ligger som latente betennelser i underarmen, der belastningen er størst. Armeringsjernet bærer betongen. Jeg bærer armeringen. Sleper ut en lengde av bunten, en tolv meter lang strimmel av kamstål og brun rust. Jeg kapper den opp med vinkelsliperen. Gnistregnet drysser over bakken i en lang bue. Jeg kan skjære gjennom hva som helst. Likevel blir jeg aldri vant til selve lukten av svidd jern, av diamantbladet som trenger ned i kamstålet som er smeltet og presset og resirkulert: Her er et bilvrak. Her er hermetikkboksene. Her er flengene i skroget til den sytti tusen tonns oljetankeren som tjue tørrdokkarbeidere brukte måneder på å hugge opp.

Dette er en fullstendig korttekst. Boken består av ca. 140 tekster som forteller historien om blokken og de som bygde den.

Jeg anbefaler boka og kommer til å spionere på byggeplasser i tiden fremover.

Utrenskning

Avisene var fulle av Knausgård vs Espedal rundt utdelingen av Nordisk Råds Litteraturpris, og så plutselig var avisene fulle av en dame med orange lebestift og fantastisk sveis jeg knapt hadde hørt om før.

Jeg husket vagt en anmeldelse i Klassekampen av en bok som handlet om Sovjet og spiseforstyrrelser, men jeg hadde ikke lagt noe videre merke til Sofi Oksanen før hun slo de norske finalistene.

Nå har jeg lest boka to ganger. En gang for å nyte historien, en gang for å plukke historien fra hverandre. Bøker blir enda bedre av å bli dissekert.

Boka heter Utrenskning på norsk, men det er egentlig en ganske svak oversettelse av den opprinnelige tittelen. Den betyr både å rense og å renske ut, så egentlig heter boken både utrenskning og renselse.

Renselsesbiten har forsvunnet i den norske tittelen, men dobbeltheten består i selve fortellingen.

Jeg må si at det er sjelden jeg har lest en ny bok som har så mye. En ting er den historiske delen. Du leser deg fra tiden i det selvstendige Estland på 30-tallet, gjennom den første invasjonen fra Sovjet, Tyskernes okkupasjon under andre verdenskrig, den Sovjetiske annekteringen, Stalins død, Tsjernobyl og til etter murens fall.

Du leser om mattradisjoner, naturmedisin, barnesanger og overtro, og om det særpreget estiske som må vike for kollektiviseringen og Lenin-plakatene. Og du leser om tre generasjoner kvinner som alle sammen har vokst opp med hver sin tids begrensninger.

Hva gjør du når mannen din var på tyskernes side under krigen og bolsjevikene står på døra? Hva gjør du når mannen din var høyt oppe i kommunistpartiet og muren faller? Hva gjør du når du er 18 år og uten fremtid og den gamle skolevenninnen din tilbyr deg «jobb» i utlandet?

Hva gjør du når ting ikke handler om «rett» og «galt», men om «død» eller «levende»? Dette, og mere til, finner du mellom de to permene i Sofi Oksanens bok.

Du kan lese boken fra perm til perm, som en slags blanding av et historisk drama og en spenningsroman, eller du kan bruke tid på å følge alle de mange trådene inn i romanveven.

Den er både komplisert og lettlest på samme tid, og det er en fryd å se hvor godt skrevet det faktisk er. Det eneste problemet jeg kan se at boken kan ha er at den er så troverdig at det er lett for folk å lese den som historieskrivning, ikke fiksjon.

Jeg har allerede bestilt den forrige boken hennes, Stalins kyr. Så synes jeg Oktober skal få ut fingeren og få oversatt Baby Jane, også.