Det var et par folk i kommentarfeltet som spurte om de kunne få smugkikke i matdagboken min. Nå er jeg i utgangspunktet skeptisk til bloggere som deler “slik bør du spise”-innlegg i sosiale medier. Du vil ikke stjele kostholdet til hvem som helst. Det kan faktisk være skikkelig farlig, fordi folk kan være skikkelig usunne, eller bare skikkelig sprø.

På en annen side tenkte jeg det kunne være fint for folk å få et usensurert innblikk i hvordan jeg faktisk spiser. Jeg møter stadig folk som tror at jeg er Norges mest disiplinerte person og at jeg bare spiser sunn mat dagen lang. Sånn er det ikke.

Andre igjen har veldig sterke meninger om hva jeg burde slutte å spise fordi det er farlig for meg. For folks oppskrift på å bli sunn og sprek er gjerne å slutte med alt mulig. Slutt med sukker. Slutt med smør. Slutt med e-stoffer. Slutt med aspartam. Slutt å spise planter som gror under jorda. Slutt å spise kjøtt. Slutt å spise mat som er varmet opp mer enn 40 grader. Slutt å spise rå mat. Slutt å spise mat folk ikke hadde tilgang på i steinalderen. Slutt å spise gluten. Listen over forbudt mat er uendelig.

Jeg har ikke sluttet å spise noen former for mat. Jeg vet at det ikke var sukker, gluten, melk, e-stoffer, mettet fett eller animalsk protein som gjorde at jeg ble feit. Jeg ble feit av å spise sinnsykt mye mat. Jeg pleide å spise et skolebrød om dagen på vei hjem fra jobb. Jeg pleide å kjøpe en sjokolade jeg inhalerte det øyeblikket jeg var på vei ut av butikken. Og jeg drev med rituell overspising når jeg var alene. Å se på kostholdet mitt og si: “Det er nok at du spiser karbohydrat som gjør deg tjukk” ville være som om rådgiverne på luksusfellen skulle si: “Det er nok det at du kjøper ting fra Statoil som gjør deg blakk.” Sure, jeg ville måttet slutte å spise 5-6 skolebrød i uka om jeg bestemte meg for å kutte karbohydrater også, men det var ikke karbohydratene i skolebrøene som var skyld i vektoppgangen. Jeg ville gått opp like mye i vekt om jeg hadde spist cashewnøtter istedenfor kake. Kroppen lagrer energi den ikke får brukt opp som fett, og det er ett fett hva de kaloriene kommer fra.

Så, jeg teller kalorier. Og skriver ned hva jeg spiser hver dag. Og jeg gjør det fordi jeg elsker mat så mye at jeg nekter å slutte med noe av det. Ofte spør folk meg om jeg kommer til å bli spiseforstyrret av å telle kalorier. Til det kan jeg bare svare:

Den eneste maten jeg ikke elsker dypt og inderlig er rar helsekostmat og trist lettost. Så det spiser jeg ikke.

Dette har jeg spist i dag:

• 07:30 Drakk 1 dl ekstra lett melk med seks gram O’boy etter morgentrening, 63 kalorier. Folk påstår sjokolademelk er bra etter trening, men jeg gjør det mest fordi jeg elsker O’boy. Noen ganger lurer jeg meg til å trene bare for at jeg skal få O’boy.
• 08:00 Kokte havregrøt. 1 dl store havregryn, 1 dl ekstra lett melk, 15 gram rosiner, 6 gram økologisk peanøttsmør, et tonn kanel. Peanøttsmør er med for fett og god smak. 258 kalorier. Tok en espresso og spiste en klementin. 22 kalorier til.
• 09:30 Ble litt sulten på jobb. Spiste en klementin til, pluss 10 gram av frøblandingen jeg har i veska, helsefrikete snack med ristede, økologiske soyabønner, solsikkefrø og gresskarfrø. 79 kalorier.
• 12:30 Tid for lunsj! Jeg piste 70 gram grovt speltbrød fra Baker hansen, AKA to relativt tynne brødskiver. Jeg spiste 40 gram makrell i tomat på den ene og 20 gram avokado og 20 gram spekeskinke på den andre. Avsluttet måltidet med å momse to gulrøtter og fem cherrytomater. 378 kalorier til sammen.
• 15:00 Drakk 1,2 dl lettere litago sjokolademelk jeg glemte jeg hadde i kjøleskapet. Åh, sjokolademelk! Åh, melk. Gud som jeg elsker melk, det er helt flaut. 59 kalorier.
• 17:30 Middag! Dagens høydepunkt, siden det beste jeg vet i hele verden er å lage mat og høre på P2. Jeg er en gammel dame. Jeg laget ovnsbakt kyllingfilet med flaskegresskar og bacon med en stor ruccolasalat til. Her balanserte jeg koseingredienser (14 gram bacon og 13 gram parmesan) opp mot litt kjedeligere lettprodukter (3 ss lett matfløte). Jeg spiste 180 gram gresskar og 100 gram ruccola, så ganske mye grønnsaker. Det kom på tilsammen 490 kalorier.
• 19:00 Kveldskos. Jeg har spist 1349 kalorier til nå i dag. Jeg pleier å spise et sted mellom 1600 og 1900 kalorier, litt avhengig av hvor mye jeg trener den uka. Det betyr at jeg har minst 250 kalorier å bruke på kveldsmat og kos. Jeg pleier å spise knekkebrød med peanøttsmør til kvelds, men det er også mulighet at jeg slenger på mer klementin og sjokolade. Det er tross alt snart Halloween.

Kosthold trenger ikke være komplisert

Dagen i dag er representativ for hvordan jeg har spist resten av året. Jeg prøver å spise masse, masse grønnsaker, ganske mye frukt og mest grove kornprodukter. Jeg tar tran, men det er også det eneste kosttilskuddet mitt. Jeg spiser også sukker, smør, bacon, fancy ost og alt annet som gjør meg glad. Jeg bare spiser det i små mengder. Utenom det fancy peanøttsmøret mitt fra Helios spiser jeg lite mat fra Helsekosten, og byggesteinene i kostholdet mitt er som klippet ut av en husstellbok fra 1960-tallet: Havregryn, melk, makrell i tomat og rå gulrot. Alle sier at kosthold er så komplisert, men det synes ikke jeg. Det er ikke 5 gram sukker på grøten som gjør deg feit. Det er ikke 5 gram smør på toasten som gir deg hjerteinfarkt. Det viktigste er å få kaloribudsjettet i minus, og at storparten av kaloriene du får i deg kommer fra ordentlig mat. Resten handler om preferanser.

Og så må vi bare lære å leve med at vi alltid vil ha et kjærlighetsforhold til mat som ikke er bra for oss i store mengder.

Jeg tenkte jeg skulle dele noen følelser fra måneden som har gått:

Når jeg faktisk fullførte den altfor harde treningstimen:

Når noen sier at jeg må slutte med gulrot fordi det er farlig med karbohydrater:

Hver eneste gang jeg prøver å gjøre en ny, ukjent øvelse på trening:

Sånn jeg forestiller meg at løpeturen skal se ut:

Sånn de fleste løpeturene faktisk ser ut:

Når noen sier: “Shit, du ser BRA ut!”

Når jeg vrikker ankelen midt i økta:

Når andre forteller meg at de også drikker alkoholfritt fordi de skal trene:

Når vekta har stått stille i to uker:

Når hun jeg er på nybegynner-kurs med kan gå på hendene:

Når jeg skal prøve meg på en øvelse som involverer hopping:

Når jeg har hatt en skikkelig dritt-dag:

Når jeg har kastet den siste trøste-kjekspakka i søpla:

Når jeg valgte meg ut alt for tunge vekter tidlig i sal-timen på SATS:

Hver kveld:

Da jeg begynte å slanke meg, var jeg forberedt på å måtte si nei til kroneis, marsipangris, ostepop, brus, marshmallows, pizza, pannekaker, M&M’s og sjokoladekjeks i store mengder. Sånn ble det ikke. Det er påfallende lite ostepop i livet mitt med mindre jeg kjøper den selv. De eneste gangene jeg må takke nei til godteri er på jobben fordi det hender det står en skål med kremtopper fremme. Men det er ikke mange kalorier i én kremtopp og siden det er frekt å momse hele skåla på egenhånd klarer jeg å begrense meg.

Jeg er i et miljø der det er relativt enklet å slanke seg. Det handler mest om klasse. For jeg har klassereist. Jeg er ikke fra “arbeiderklassen”. Det ville krevd at folk rundt meg hadde hatt, vel, arbeid. Jeg kommer fra et miljø der det er normalt å få pengene fra NAV. Da jeg beveget meg fra “Takk for maten, staten” til øvre middeklasse, var det mange livsstilsmarkører som endret seg.

Her er ting jeg nesten aldri ser mer:

1. Folk under 40 år som røyker sigaretter.
2. Folk med en KMI på mer enn 35 – uansett alder.
3. Bollepose fra Gudesen.
4. Løsvektgodis fra Svinesund.
5. Mariekjeks, Safarikjeks, Gjendekjeks, Gullvafler, Pepitakjeks osv.
6. Grandiosa, Big One, frossenlasgne, kebabpizza.
7. Seigmenn, Sursild, Nonstop, Bamsemums, Fox, Dumle, Smørbukk, Smil osv.
8. Noe som helst fra Toro.
9. Thousand Island, Hamburgerdressing, hvitløksrømme.
10. Baconpølse fra Narvesen, Mr. Lee, alt som kommer med pomfrittkrydder.
11. Folk som sier at de hater vegetarianere og ler av grønnsaker.
12. Ostepop, baconcrisp, Pringles, pottis med dipp.
13. Hele plater med melkesjokolade som lørdagsgodt til én person.
14. Spis så mye du vil-pizzabuffeter.
15. Rislunsj, Kos, noe som helst “Piano”.
16. Fenomenet “kakebord”.

Da jeg klassereiste forsvant alt dette ut av livet mitt sammen med skumbilene, hamstringen av julemarsipan i januar og loff som en viktig del av hverdagsmaten. Nå er jeg i et miljø der det å være tjukk gjør meg til en minoritet. Jeg prøver å ikke tenke: “Ågud, jeg er den eneste tjukke på kontoret/ den eneste feite som skal snakke på konferansen/den tjukkeste på dette møtet/den tjukkeste på denne festen”, men det er likefullt sant.  I følge levekårsundersøkelsen fra 2008 har 29% av alle østfoldinger en KMI på 27 eller mer. I Oslo er det 17%. Det gir utslag i mengden Safarikjeks man blir utsatt for i løpet av en uke.

Det betyr ikke at det mangler utfordringer for meg i denne nye middelklassetilværelsen.

Her er en liste over det de høyt lønnede og høyt utdannede spiser istedenfor Smil:

Middelklassens godteri:

1. Olivenolje. Ja, det er sunt. Ja, det er bra for hjertet. Men det er fortsatt nesten 1000 kalorier i en deciliter. 
2. Smør. Ikke Bremyk. Ikke Bredlett. Nei, Kvitseid-Røros-Brimi-smør som smaker himmerik. Og like kaloririkt som oljen.
3. Nøtter.
4. Fancy ost og serranoskinke.
5. Hjemmelaget dessert.
6. Rødvin, hvitvin, sterkøl, kvalitetssprit, fancy drinker, champagne, utepils, gjenta.

For meg er alkoholen definitivt vanskeligst. Litt olje, litt smør, litt nøtter, litt brie, litt dessert- det kan jeg bake inn i kaloriene mine. Men forskjellen på fancy ost og rødvin er at folk har forventinger til hvor mye og ofte du skal putte det i munnen.

Jeg pleide å være i en verden der folk drakk for å bli fulle. I middelklasse-land er alkoholen del av hverdagen. Det er flaut å bli full. Alle fine ting inkluderer alkohol. Åpning av et eller annet? Musserende! Et viktig møte? Det må avsluttes med alkohol! Konferanse? Det blir drikking etterpå! Middag? Det er selvfølgelig vin til. Middag med jobben? Vinpakke! Takk for hjelpen, talen, innsatsen – her er alkohol! Det er sol! Alkohol!

Og det er ikke vodka med vaniljesmak og fanta exotic, for å si det sånn. Vin som er tilpasset maten du spiser, kjøpt fra Polets bestillingsutvalg, vin du både skal drikke med andakt og glede deg til og snakke om. Øl folk har brygget selv. Rødvin folk har lagret selv. Rødvin folk har sovet i kø utenfor Polet på Briskeby for å kjøpe. Drinker folk har vunnet priser for. Drekka du må lese deg opp på.

Det smaker fantastisk. Det er høykvalitetskos. Men realiteten er at det er sosialt vanskelig å si nei til – og nesten umulig å kombinere med vektnedgang. For alkohol er ikke bra for oss. 

Den kjipe sannheten om alkohol

1. Alkohol har flere kalorier enn karbohydrater og protein. Det er 7 kalorier pr gram alkohol, mens det er 4 kalorier i ett gram karbohydrat. 
2. De sier at rødvin inneholder sunne antioksidanter, men du får i deg det samme stoffet om du bare spiser druene. La oss slutte å lure oss selv.
3. Når de sier at vindrikkere er sunnere enn øldrikkere, handler det om at folk som drikker mest pils spiser mer potetgull og folk som drikker mest vin spiser mest oliven. (Altså klasse, ikke om helseeffektene av rødvin.)
4. Alkohol bremser forbrenningen din. Det er fordi kroppen roper “Ups, giftstoff! Det må leveren forbrenne før vi går løs på all den andre maten!” Og så er den vanlige forbrenningen din i sneglefart til kroppen har gjort unna alkoholen. Du bruker ca. 2,5 timer på å forbrenne et glass vin. En flaske rødvin har “bare” 500 kalorier (omtrent en middag), men kroppen er ikke ferdig med å kvitte seg med alkoholen før 14 timer senere.
5. Selv om du føler deg avslappet når du drikker, blir kroppen stressa og skiller ut stresshormoner. Disse stresshormonene gjør at mer av maten du ikke får forbrent lagrer seg som fett på vommen. Derav fenomenet ølmage.
6. Du spiser mer når du har drukket mye, fordi selvkontrollen blir lavere.
7. Hvis du trener, har alkohol en negativ effekt på restitusjonen av musklene. Og det er tyngre og vanskeligere å trene dagen derpå…

Jeg prøver å finne balansen her.

Min løsning til nå:

1. Jeg drikker ikke mer enn tre vinlgass i uka nå som jeg slanker jeg. Og jeg drikker ikke alle tre på en kveld. 
2. Jeg prøver å sjenke i glasset mitt selv. Ett vinglass = 1,5 dl vin, men folk er rause og snille og gir deg glatt to-tre dl.
3. Jeg drikker langsomt, og lar glasset mitt stå halvfullt så folk ikke skal føle seg kallet til å sjenke i mer til meg.
4. Jeg drikker de tre vinglassene sammen med folk jeg er veldig glad i. Det er ingen grunn til å bli sosial-brisen på minglefester der jeg skal dele ut visittkortet mitt.
5. Jeg kjøper alkoholfri øl og får det i økglass når jeg er ute. Det er litt færre kalorier, og det føkker ikke forbrenningen. Og jeg slipper spørsmål og folks “Ånei, drikker ikke du? Synes du jeg drikker for mye? Du burde kunne unne deg mer- ikke vær så kjip”-prat.
6. Jeg lager flere sosiale avtaler som ikke involverer alkohol, som spaserturer.
7. Jeg drikker ikke sprit, og jeg drikker bare øl fra 3,3 dl-flasker.
8. Jeg setter meg ned med kalenderen hver søndag og spør meg selv: “Hvor er jeg invitert denne uka? Hvor kommer det til å bli alkohol? Hvor skal jeg drikke og hvor skal jeg være edru?” Og så bestemmer jeg meg på forhånd.

De tynne menneskene rundt meg drikker en flaske rødvin og sykler  i Marka etterpå. Jeg er hverken slank nok eller sprek nok til å gjøre det, men jeg tror ikke det er så sunt uansett. Vi drikker for mye. Sorry, middelklassen.

Hei, Internett!

Idag skal jeg skrive om det å spise for mye.

Og om å skamme seg fordi man spiser mye.

Jeg skriver om det fordi jeg skulle ønske flere skrev om det. Men til nå har jeg bare funnet Louie CK:

The meal is not over when I’m full. The meal is over when I hate myself!

Det er vanskelig å vite hvordan det begynte. Spiser jeg dårlig fordi jeg er sint på meg selv eller er jeg sint på meg selv fordi jeg spiser dårlig? (Begge deler, kjære.)

En metakommentar: Det er ikke passende å skrive at man misliker seg selv.

Damebladene, selvhjelpsbøkene, reality-TV – alle vil at du skal elske deg selv. I Caps Lock. Med utropstegn og rosa hjerter.

Du skal si pene ting til speilbildet ditt. Du skal gi deg selv suss og klem og blomster.

Det er en god intensjon, men de negative følelsene forsvinner ikke uansett hvor ofte du sier “Du er vidunderlig!”.

Olga Ravn, den danske poeten, skriver at alle hater seg selv. Det vil si: Alle hater seg selv litt.

Og det er fordi vi alle har vært patetiske kjipinger fra tid til annen. Dypt inne i oss ligger minnet om den julekvelden vi gråt på do fordi vi hadde fått en billig, kjip presang mens vi håpet på en dyr, fin presang. Vi kjenner oss selv best. Derfor liker vi oss selv minst.

Ravn mener at vi ikke må avskrive dette selvhatet som noe utelukkende negativt. Følelsen av å mislike en side ved seg selv kan være produktiv. Den sparker oss i gang. Den gjør oss kreative. Den får oss til å skjerpe oss. Ravn mener at du må kjenne på selvhatet for å kunne skrive god lyrikk. Jeg tror det er noe i det.

Samtidig kan de vonde følelsene ta overhånd. Vi takler dem på måter som får oss til å like oss selv enda mindre.

Jeg har hatt mange elendinge strategier for å takle de vonde følelsene.

Jeg pleide å være en bukseløs 14-åring med en brusflaske full av Urge og hjemmebrent.

Jeg pleide å være en selvdestruktiv 19-åring som ikke sov på en uke mens hun bet seg til blods og skrev dårlige dikt.

Jeg har prøvd det meste. Spille World of Warcraft hele dagen. Bruke opp alle pengene mine. Lage uendelig drama. All den skiten.

Til slutt endte jeg opp med Ben & Jerrys-bøtta.

Mat er billig, lett tilgjengelig og relativt usynlig. Du fungerer bra selv om du nettopp slukte to liter is og en sekk potetgull. Ja, alle ser at du blir tjukkere, men det ingen som sier fra. Det er ingen intervention når du legger på deg. Å bli tjukk er utrolig privat, selv om det også er veldig synlig.

Før pleide jeg å være i et miljø der det å spise for mye var en del av den sosiale kontrakten. “Jeg sier ikke noe om at du spiser for mye kake, hvis du ikke sier noe om at jeg spiser for mye kake.” Det var avslappende. Dessuten hadde jeg noen andre å skylde på mens jeg ble tjukkere. Jeg spiste så mye for å være grei, lzzm.

Det var bare jug, selvfølgelig. Etter at jeg havnet i en omgangskrets der alle andre greier å ta tre flak potetgull fra bollen og STOPPE har jeg spist all driten min alene. Litt som Louie CK og kanelbollen hans:

No one’s happy in the cinnabon-line. It’s all dudes like me or fatter going “Oh fuck. I’m getting a cinnabon.”

Å slanke seg er å bruke opp flere kalorier enn man spiser opp. Det er ikke vanskelig eller magisk: Det er matematikk. Men den vanskelige biten er ikke å forstå at det er 900 kalorier i 100 gram smør. Den vanskelige biten er å finne på noe annet å gjøre med de vonde følelsene enn å spise dem opp. 

Jeg har laget en slags huskeregel:

• En dårlig mestringsstrategi føles fantastisk mens du gjør den og SKIKKELIG DRITT etterpå.
• En god mestringsstrategi føles skikkelig dritt mens du gjør den og FANTASTISK etterpå.

Midtveis i isbøtta, halvveis i rødvinsflaska, ti timer Playstation uten søvn – vidunderlig. Helt til du føler deg dritt.
Fem minutter ut i løpeturen, halvveis i yoga-praksisen, på det hardeste punktet i spinningtimen  – skikkelig dritt. Helt til du føler deg ganske fantastisk.