Pun intended.
(Jeg driver ikke med trigger warnings, fordi du kan bli trigget av plastposer som blåser og fargen gusjegrønn, men SØTNOS, denne teksten er full av henvisninger til alt som er fælt, så les på eget ansvar.)
Hver Verdensdag burde jeg skrive noe, siden jeg har vært tvangsinnlagt og frivillig innlagt og tvangsmedisinert og frivillig medisinert, har hatt privatpraktiserende psykolog og gått på DPSen og blitt diagnostisert og blitt diagnostisert på nytt og hatt ambulerende team og hatt vedtak og tiltak og utgang med følge og utgang uten følge og INGEN UTGANG BARE SKJERMING og blitt tjukk av medisiner og fått for høye leververdier av medisiner og sluttet på medisiner og fått høre at det var uansvarlig å slutte på medisiner og vært på inntakssamtale og blitt hentet i ambulanse og hatt møte med vakthavende psykiater og prøvd å forklare blåmerkene og bitemerkene og så var jeg inne på nettsiden til Verdensdagen og lurte på hva jeg skulle si om mine erfaringer.
Og. Vent. Slagordet er:
“Vær oppmerksom. Vær tilstede. Følg opp.”
Og skjønner jeg at det er “Verdensdagen for å minne majoritetssamfunnet om at følelser ikke er vissvass”, ikke Verdensdagen for psykiatri. Det er en Verdensdag de foreslår at kan markeres på rusletur sammen med gode kollegaer. Der kanskje praten sitter “litt løsere”. Min erfaring er at den aldri sitter løst nok til å fortelle gode kollegaer om den gangen du ble tvangsinnlagt for å ha bitt en ambulansesjåfør. “Oi! Jammen bra du ikke biter folk nå lenger!” Særlig ikke når du er BLITT SJEFEN til dine gode kollegaer, som jeg har blitt. Og jeg føler meg så ensom og utenfor at jeg får lyst til å lage stygge vitser om Verdensdagen. Som:
“Tenk om vi hadde EN verdensdag for SOMATISK HELSE! En FELLES markering der vi slår sammen folk som nesten har dødd av kreft og folk som har hatt en kjip operasjon av inngrodd tånegl! Der du kunne ta en prat med dine gode kollegaer om at det må være lov å si au! Der vi minner om at du må huske å gå til legen hvis du brekker beinet og ikke være barsk og late som ingenting!”
Verdensdagen markeres jo gjerne med slagordet “Alle har en psykisk helse.”
“Tenk om vi satte prostatakreft på agendaen ved å minne folk om at ALLE HAR EN RÆV!”
“Alle har en psykisk helse” høres ut som et slagord ingen kan være uenig i.
Alle har en psykisk helse.
Men har de det?
- Helse defineres av WHO som “ein tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikkje berre fråvær av sjukdom og lyte”, som betyr at jeg bare har psykisk uhelse. Men jeg snakker ikke sånn om meg sjøl. Ut fra WHOs definisjon det umulig å ha helse i psyken, siden å være menneske er å ha masse vanskelige følelser og utfordringer.
- Som bringer meg over til HVA FAEN ER PSYKE? Store medisinske leksikon sier at det er et annet ord for sjelen eller det mentale, også kjent som: Alt som ikke er somatisk. Men det er jo ikke noe som skjer med et menneske som IKKE skjer i det somatiske. Følelser er somatiske. Tanker er somatiske. Adrenalin løses opp i leveren, du kan måle kortisolnivå med en spyttprøve og 80-90% av serotoninet vårt produseres i tynntarmen. Psyke er et utdatert begrep.
Jeg tror ikke på hverken psykisk eller helse. NEI TIL PSYKISK HELSE! Jeg har dog nesten dødd av typen problemer vi har en Verdensdag for å sette søkelys på. Jeg tror på problemet, ikke på diskursen. Å bruke språket jeg ser i sosiale medier er som å træ synål med polvotter på.
Så jeg har laget litt nytt vokabular til deg. Forsyn deg.
Psykisk? Du mener politisk.
Da jeg var innlagt på psykiatrisk, forstod jeg at du kan kalle det psykotisk og personlighetsforstyrret så mye du vil, men de jeg var innlagt med, kalte det å ha vært flyktning, ha bodd på asylmottak, ha vært bostedsløs, ha vært forsøkt drept av partneren sin, ha vært voldtatt, ha vært banket opp, ha vokst opp i en menighet som hatet deg fordi du var skeiv, ha vært barnehjemsbarn, ha vokst opp med foreldre som ruset seg, ha vokst opp helt utrolig fattig, ha vært i fengsel.
“Ida, jeg prøvde å be om hjelp og fikk vite at det ikke var alvorlig nok!”
“Ja, og grunnen til det er at psykiatrien er det stedet der alle problemene ender opp. Vi kuttet i støtte til Krisesentere, vi strammet inn i asylpolitikken og vi stengte voldtektsmottaket i helgene, og selv om vi håper at alle skal kunne drive med selvregulering og livsmestring, er det sånn at kapasiteten er sprengt.”
Vil du ha bedre hjelp til flere som sliter psykisk, må vi fikse andre ting enn ledige timer på DPSen. Forebygging i av psykisk uhelse er forebygging av undertrykkelse og faenskap. Det krever sterkere lut enn å “være tilstede.”
Ned med skillet mellom psyke og soma
Min siste bok Fødselsdag handler om hvordan alle voldtektstraumene mine OG psykiatri-traumene mine føkka fødselen min.
Målet med boken er å fjerne det farligste skillet i vår tid: Skillet mellom “kropp” og “sjel”, mellom “kjød” og “sinn”.
Du er ikke en personlighet som har en kropp. Du er en kropp, og den kroppen inkluderer det du liker å tenke på som sinn. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette i en bok, er fordi det er i språket og at dette skillet oppstår. Magen din vet ikke forskjell på angst eller norovirus. Det driter den i.
Når du sier: “Jeg liker ikke kroppen min så godt, jeg øver meg på å like den bedre”, så er problemet i selve språket. Kroppen din er ikke en ting du kan like, den er DEG og LIVET DITT.
Da jeg skulle føde, oppførte sykehuset seg som om fødselen var noe som skjedde i livmoren. Men min “psyke” fikk livmoren til å slutte å åpne seg. Jeg bruker fødselen min, fordi det er ingenting som er så somatisk som en baby som vrir seg ned et bekken, og det er ingenting som er så “psykisk” som hormondusjen som lar det skje.
Har du lest helt hit, er jeg 100% sikker på at du vil kjøpe og lese boken. Kjøp den her, riv ned gjerdene i hodet ditt med språket mitt.
Følelser er ekte. Irrasjonelt er fortsatt reelt.
Vet du hva som er det mest syntetiske, konstruerte og lite til å stole på av ALT? Rasjonalitet.
Latterkrampe, noia, skuffelse, fnatt, sorg, forelskelse, raseri, gledestårer, plutselig dødsangst: Det er ekte. Det er ikke noe du har innbilt deg. Det er naturkrefter du kan regne med.
Og likevel treffer jeg folk som skammer seg for følelsene sine, som avskriver dem som irrasjonelle, uviktige, noe de ikke burde ha. Det er en fortelling som gjør folk sprø. Jeg vil gjerne ha en verdensdag for følelser. Men aller helst vil jeg bare at fortellingen om at du er et sivilisert sinn i et syndig kjød dør en ideologisk død. Det er ikke “dårlig psykisk helse” at du føler at det du føler ikke er noe du må ta på alvor. Det er en grunnleggende brist i hvordan vi ser på oss selv.