Pun intended.

(Jeg driver ikke med trigger warnings, fordi du kan bli trigget av plastposer som blåser og fargen gusjegrønn, men SØTNOS, denne teksten er full av henvisninger til alt som er fælt, så les på eget ansvar.)

Hver Verdensdag burde jeg skrive noe, siden jeg har vært tvangsinnlagt og frivillig innlagt og tvangsmedisinert og frivillig medisinert, har hatt privatpraktiserende psykolog og gått på DPSen og blitt diagnostisert og blitt diagnostisert på nytt og hatt ambulerende team og hatt vedtak og tiltak og utgang med følge og utgang uten følge og INGEN UTGANG BARE SKJERMING og blitt tjukk av medisiner og fått for høye leververdier av medisiner og sluttet på medisiner og fått høre at det var uansvarlig å slutte på medisiner og vært på inntakssamtale og blitt hentet i ambulanse og hatt møte med vakthavende psykiater og prøvd å forklare blåmerkene og bitemerkene og så var jeg inne på nettsiden til Verdensdagen og lurte på hva jeg skulle si om mine erfaringer.

Og. Vent. Slagordet er:

«Vær oppmerksom. Vær tilstede. Følg opp.»

Og skjønner jeg at det er «Verdensdagen for å minne majoritetssamfunnet om at følelser ikke er vissvass», ikke Verdensdagen for psykiatri. Det er en Verdensdag de foreslår at kan markeres på rusletur sammen med gode kollegaer. Der kanskje praten sitter «litt løsere». Min erfaring er at den aldri sitter løst nok til å fortelle gode kollegaer om den gangen du ble tvangsinnlagt for å ha bitt en ambulansesjåfør. «Oi! Jammen bra du ikke biter folk nå lenger!» Særlig ikke når du er BLITT SJEFEN til dine gode kollegaer, som jeg har blitt. Og jeg føler meg så ensom og utenfor at jeg får lyst til å lage stygge vitser om Verdensdagen. Som:

«Tenk om vi hadde EN verdensdag for SOMATISK HELSE! En FELLES markering der vi slår sammen folk som nesten har dødd av kreft og folk som har hatt en kjip operasjon av inngrodd tånegl! Der du kunne ta en prat med dine gode kollegaer om at det må være lov å si au! Der vi minner om at du må huske å gå til legen hvis du brekker beinet og ikke være barsk og late som ingenting!»

Verdensdagen markeres jo gjerne med slagordet «Alle har en psykisk helse.»

«Tenk om vi satte prostatakreft på agendaen ved å minne folk om at ALLE HAR EN RÆV!»

«Alle har en psykisk helse» høres ut som et slagord ingen kan være uenig i.
Alle har en psykisk helse.

Men har de det?

1. Helse defineres av WHO som «ein tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikkje berre fråvær av sjukdom og lyte», som betyr at jeg bare har psykisk uhelse. Men jeg snakker ikke sånn om meg sjøl. Ut fra WHOs definisjon det umulig å ha helse i psyken, siden å være menneske er å ha masse vanskelige følelser og utfordringer.
2. Som bringer meg over til HVA FAEN ER PSYKE? Store medisinske leksikon sier at det er et annet ord for sjelen eller det mentale, også kjent som: Alt som ikke er somatisk. Men det er jo ikke noe som skjer med et menneske som IKKE skjer i det somatiske. Følelser er somatiske. Tanker er somatiske. Adrenalin løses opp i leveren, du kan måle kortisolnivå med en spyttprøve og 80-90% av serotoninet vårt produseres i tynntarmen. Psyke er et utdatert begrep.

Jeg tror ikke på hverken psykisk eller helse. NEI TIL PSYKISK HELSE! Jeg har dog nesten dødd av typen problemer vi har en Verdensdag for å sette søkelys på. Jeg tror på problemet, ikke på diskursen. Å bruke språket jeg ser i sosiale medier er som å træ synål med polvotter på.

Så jeg har laget litt nytt vokabular til deg. Forsyn deg.

Psykisk? Du mener politisk.

Da jeg var innlagt på psykiatrisk, forstod jeg at du kan kalle det psykotisk og personlighetsforstyrret så mye du vil, men de jeg var innlagt med, kalte det å ha vært flyktning, ha bodd på asylmottak, ha vært bostedsløs, ha vært forsøkt drept av partneren sin, ha vært voldtatt, ha vært banket opp, ha vokst opp i en menighet som hatet deg fordi du var skeiv, ha vært barnehjemsbarn, ha vokst opp med foreldre som ruset seg, ha vokst opp helt utrolig fattig, ha vært i fengsel.

«Ida, jeg prøvde å be om hjelp og fikk vite at det ikke var alvorlig nok!»

«Ja, og grunnen til det er at psykiatrien er det stedet der alle problemene ender opp. Vi kuttet i støtte til Krisesentere, vi strammet inn i asylpolitikken og vi stengte voldtektsmottaket i helgene, og selv om vi håper at alle skal kunne drive med selvregulering og livsmestring, er det sånn at kapasiteten er sprengt.»

Vil du ha bedre hjelp til flere som sliter psykisk, må vi fikse andre ting enn ledige timer på DPSen. Forebygging i av psykisk uhelse er forebygging av undertrykkelse og faenskap. Det krever sterkere lut enn å «være tilstede.»

Ned med skillet mellom psyke og soma

Min siste bok Fødselsdag handler om hvordan alle voldtektstraumene mine OG psykiatri-traumene mine føkka fødselen min.

Målet med boken er å fjerne det farligste skillet i vår tid: Skillet mellom «kropp» og «sjel», mellom «kjød» og «sinn».

Du er ikke en personlighet som har en kropp. Du er en kropp, og den kroppen inkluderer det du liker å tenke på som sinn. Grunnen til at jeg har valgt å gjøre dette i en bok, er fordi det er i språket og at dette skillet oppstår. Magen din vet ikke forskjell på angst eller norovirus. Det driter den i.

Når du sier: «Jeg liker ikke kroppen min så godt, jeg øver meg på å like den bedre», så er problemet i selve språket. Kroppen din er ikke en ting du kan like, den er DEG og LIVET DITT.

Da jeg skulle føde, oppførte sykehuset seg som om fødselen var noe som skjedde i livmoren. Men min «psyke» fikk livmoren til å slutte å åpne seg. Jeg bruker fødselen min, fordi det er ingenting som er så somatisk som en baby som vrir seg ned et bekken, og det er ingenting som er så «psykisk» som hormondusjen som lar det skje.

Har du lest helt hit, er jeg 100% sikker på at du vil kjøpe og lese boken. Kjøp den her, riv ned gjerdene i hodet ditt med språket mitt.

Følelser er ekte. Irrasjonelt er fortsatt reelt.

Vet du hva som er det mest syntetiske, konstruerte og lite til å stole på av ALT? Rasjonalitet.

Latterkrampe, noia, skuffelse, fnatt, sorg, forelskelse, raseri, gledestårer, plutselig dødsangst: Det er ekte. Det er ikke noe du har innbilt deg. Det er naturkrefter du kan regne med.

Og likevel treffer jeg folk som skammer seg for følelsene sine, som avskriver dem som irrasjonelle, uviktige, noe de ikke burde ha. Det er en fortelling som gjør folk sprø. Jeg vil gjerne ha en verdensdag for følelser. Men aller helst vil jeg bare at fortellingen om at du er et sivilisert sinn i et syndig kjød dør en ideologisk død. Det er ikke «dårlig psykisk helse» at du føler at det du føler ikke er noe du må ta på alvor. Det er en grunnleggende brist i hvordan vi ser på oss selv.

Vil du snakke med meg om dette innlegget?
Jeg er i kommentarfeltet, men jeg er også på Instagram og Twitter. Tagg meg.

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

• Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
• Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
• Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.

«Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.» – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste

For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.

Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.

De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.

Den nye kroppen vokste. Jeg så den som et spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.

Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?

De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.

Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.

Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.

Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.

Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.

Jeg sov ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.

Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?

Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.

Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.

Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.

Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.

Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.

Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min «kunne». Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.

Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.

Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.

De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.

Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.

Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at «morsrollen» var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.

Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem. 

Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène Cixous, The Laugh of the Medusa