Mer Trekant

Jeg var på førpremiere på Trekant i går, i et knallrødt lokale med glittermuffins og marengs på bordene. (Ja̧, veggene glitret også.) Og gratis sprudlevin, selvsagt.

Det er skummelt å se seg selv på TV. Særlig på storskjerm. Særlig med publikum. Men da er det deilig å se at TV-serien har blitt nusselig, informativ og ikke særlig pinlig. Og ikke minst morsom.

Etter å ha sett innslaget virket det som om jeg var den mest kjedelige og voksne av bidragsyterne, siden jeg sitter ved et bord og tegner på et ark mens Kjersti Antonsen slikker kuk-kjærlighet og tantrafolka peser i bro. Men det er greit, jeg er ikke pervo, jeg er nerd.

Dagbladet gir åpningsepisoden terningkast 4, (en lenke til bloggen er hyggelig når man blir sitert), mens Cecilie Asker i Aftenposten mener at serien er både klam, klein, heteronormativ og sementerer tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Jeg skjønner at Asker og jeg ikke har samme definisjonen på «klein», siden ingen av mine «Omg-jeg-vil-dø(eller-hvertfall-gå-på-do-nå)»-alarmer gikk av under visningen, men for all del. Vi har forskjellige pinlighetsgrenser.

Asker skriver følgende:

Ord som «suging» og «runking» dukker til stadighet opp, mens selvtillit og grensesetting ikke nevnes med et ord.

Siden det er utelukkende meg som sier «runke» i serien, antar jeg at jeg skal føle meg truffet. Jeg tenkte at jeg skulle orientere om at NRK ville at jeg skulle si «masturbasjon», men det synes jeg blir kleint.

Og jeg lover at om jeg hadde sittet med 19-år gammel gutt og snakket alvorlig om selvtillit og grensesetting, hadde det blitt enda kleinere. Jeg liker å tro at folk får mer selvtillit i senga av å vite mer om sex, men man vet jo aldri.

Hva som er heteronormativt med fingerpuling er jeg derimot litt usikker på. Asker mener at jeg burde fått en av jentene på kurs istedenfor Thomas. Men jeg tror bildene av meg som instruerer Pia eller Marie i å runke en banan ville vært like «heteronormative» som bildene av Thomas med som fingrer armen sin.

Uansett: Du kan jo skru på klokka 21.30 på NRK 3 i kveld og bedømme selv. Og egentlig burde jeg bli glad, det er jo ikke så ofte folk kaller meg heteronormativ. Det er jo en avveksling fra tiden jeg måtte slette kommentarer med «jævla sossialist lesbe !!!!»

PS: Vårt Land liker den. Så mye for generaliserende kommentarer om kristennorge (c;

Galehusanmeldelse

Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.

Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)

Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.

Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:

Hva som var dårlig:

  1. Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
  2. Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
  3. Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
  4. Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
  5. Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
  6. Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?

Hva som var bra:

Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.

Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.

Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.

Om mestring, syting og åpenhet

Victoria har skrevet om «Den flinke brukerstemmen», altså om heltehistoriene fortalt av oss som har vært veldig psykisk syke og kommet oss på bena. Jeg synes innlegget hennes er interessant, fordi hun pirker i noe som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev Gale damen-tekstene her på bloggen: Nemlig hva slags historie jeg vil fortelle om mine psykiske problemer.

Jeg har hatt to steder jeg har skrevet om gærninggreier: Her, og på en anonym blogg jeg slettet, ved navn Ærlighetsøvelse. Hovedforskjellen på de to bloggene var hvordan jeg skrev om problemene mine.

Det ville være galt å si at Ærlighetsøvelse var rå og ufiltrert, fordi det var definitivt et litterært prosjekt. Men tekstene hadde ikke noe mestringsperspektiv, snarere tvert imot. De var skrevet for å sjokkere, de var brutale, galgenhumoristiske tekster om hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde narr av min egen selvskading fordi jeg ikke klarte å kutte dypt nok, for eksempel.

Da jeg begynte å skrive om problemene mine på denne bloggen, fant jeg frem et annet språk og en annen innfallsvinkel: Jeg fant ut at hvis jeg skulle skrive om gærninggreiene med fullt navn, måtte jeg skrive noe jeg kunne stå inne for mer enn ti minutter etter at teksten var publisert.

For meg var det veldig viktig med et mestringsperspektiv. Jeg fikk ikke lov til å skrive en tekst om hvor fælt jeg hadde det, jeg måtte skrive en tekst om hvordan jeg forsøkte å håndtere å ha det så fælt.

Det var to hovedgrunner til dette. Den ene var at den indre monologen du har på ditt mest deprimerte ikke gjør seg på trykk. «Du suger, du suger, du suger» – tekstene hører hjemme i terapisammenheng. Den andre grunnen var at jeg ikke ville at leserne skulle føle ansvar for meg og være bekymret for meg.

Jeg ville ikke at du skulle lese et blogginnlegg på Virrvarr.net og være redd for at jeg var død i morgen. Sånn er det når jeg holder foredrag, også. Hvis jeg skal bidra med noe, så må det være noe bearbeidet. Mine rå, ufiltrerte følelser er jeg ikke villig til å dele med et publikum – og jeg tror strengt tatt ikke de er særlig publikumsvennlige, heller.

Jeg tror at grunnen til at vi bare får «flinke» brukerstemmer er fordi folk vil gi en ferdig historie, en historie om å takle problemer, ikke en historie om uløste vanskeligheter.

Når jeg har holdt foredrag basert på Gale damen-tekstene, pleier jeg aldri å si at jeg er «frisk». Jeg pleier å si at jeg er en diabetiker på riktig kosthold som tar insulinen sin, en astmatiker som har sluttet å røyke, en kroniker som har blitt flinkere til å være kroniker. «Frisk» og «syk» er lite brukbare begreper her uansett. «Funker bedre» og «funker dårligere» er mer dekkende.

Fra «funker dårlig» til «funker bedre» er en heltehistorie, uansett hvem det er som forteller den. De folka jeg kjenner som har karret seg ut av noe vanskelig har jobbet seg gjennom hardere prøvelser enn de aller fleste.

Samtidig er det ikke alle som kommer til et sted der de kan fortelle heltehistorier. Selv om jeg var langt nede da jeg var innlagt på psykiatrisk, var jeg fremdeles en hvit middelklassedame med en jobb der folk synes at en runde eller to på asylet er litt romantisk. Det er litt mer schwung over «psykotisk forfatter» enn «psykotisk revisor».

Jeg hadde språket til å diskutere medisineringen min med vakthavende sykepleier. Det hadde ikke Fatima, selv om hun hadde kjipere bivirkninger enn meg. Ikke minst: Alle forventet at jeg kom til å bli bedre. Det var svært få jeg møtte i behandlingsapparatet som behandlet meg som «håpløst tilfelle». Kort sagt: Det er en grunn til at det er hvite, kreative gærninger som forteller heltehistoriene.

Sjokktekstene på Ærlighetsøvelse skremte leserne mine. De var hverken mer eller mindre sanne enn tekstene jeg har publisert på Virrvarr.net, men de var skrevet med et annet utgangspunkt: De skulle slå deg i ansiktet, så du skulle skjønne hvor fælt det var. Men jeg kunne ikke bruke fortellerstilen i Ærlighetsøvelse til å fortelle om veien videre, veien til å funke bedre. Jeg kunne ikke skrevet om hvordan jeg har det idag på en sånn blogg. Du kan ikke skrive sjokkerende brutalt om å ha en tung dag, men tvinge seg til å få litt frisk luft, likevel.

Og jeg er redd for at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten er romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. Det gjør at de vanskeligste tingene ikke blir en del av åpenhetsprosjektet. Det gjør at folk ber deg slutte å «være så jævla flink» i kommentarfeltet.

Men jeg er en «flink brukerstemme» fordi jeg vil være løsningsorientert, og fortelle om ting jeg har fikset, ikke ting jeg trenger hjelp til å fikse. Sistnevnte tar jeg med dem som faktisk kan hjelpe, ikke til en forsamling som er på utkikk etter en avsluttet fortelling.

Hva jeg har lært om samlivsbrudd til nå

  • Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og aldri sagt det. Det finnes faktisk mennesker som har vært forelsket i deg i flere år og finner ut at de skal sende deg en sms og fortelle deg det samme dag som forholdet offisielt tok slutt. Det finnes mennesker som aldri får dem de er forelsket i.
  • Jeg har verdens beste lesere som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo på halvannen time etter at jeg etterlyste det på Facebook. Hvorfor Internett er awesome, del 2378.
  • Internett er dessverre litt for lite. Jeg har laget meg en profil på noen ulike nettdatingssider, som til nå har foreslått at jeg skal prøve meg på min soon to be eksmann, et par medbloggere og noen lesere. Nye mennesker? De bor i utlandet, de.
  • Middag til en person er veldig lite mat.
  • Skal du først gråte, kan du like gjerne gjøre det på Theatercaféen.

Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Gode venner forteller deg når du suger

Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.

Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.

Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.

Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.

Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.

Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.

Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.

Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.

La meg ta et eksempel:

Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.

Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).

Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.

De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.

På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.

Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.

Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskapelig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.

Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.

Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.

Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstsyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.

Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.

Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.

Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.