Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.

Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.

Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.

Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.

Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.

Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.

Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.

Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.

La meg ta et eksempel:

Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.

Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).

Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.

De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.

På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.

Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.

Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskapelig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.

Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.

Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.

Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstsyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.

Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.

Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.

Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.

Jeg har endret smak i møbler, smykker og design det siste året. Grunnen har vært Mr. Jacksons designstudier på Arkitekthøgskolen. Jeg klarer ikke å ha fagbøker hjemme uten å lese dem, og mye av forholdet mellom Mr. Jackson og meg går ut på at vi lærer hverandre det vi nettopp har lært selv.

Så jeg har lært mye om design, spesielt produktdesign, møbler jeg tidligere syntes var pene har blitt mindre pene og dingsebumser jeg tidligere syntes var kjedelige har blitt fantastiske.

For å demonstrere forandringen:

Her er noen hyller jeg pleide å elske. Nå synes jeg de både er upraktiske (du kan ikke putte noe inntil dem, du kan ha svært få gjenstander i dem) og litt harry.

Kult at du lager møbler som ser ut som de har rømt fra The Beauty and The Beast, men de er ikke særlig originale eller godt tenkt. Det er et artig konsept, men det er veldig uferdig og lite helhetlig design. Dessuten vet jeg ikke om jeg liker den historistiske stilen lenger, altså at møblene er konstruert for å se gammeldagse ut, selv om de er svært nye.

Her er et bord jeg tidligere ville syntes var svært kjedelig, men som nå gir meg litt frysninger etter å ha fulgt mannen gjennom designstudiet så langt. Det er et spisebord du monterer uten å bruke en eneste skrue eller umbrakonøkkel og som kan tas fra hverandre på to minutter hvis du skal flytte det. Det ferdige bordet er enkelt og praktisk, men det er helhetstanken rundt møbelet som gjør at jeg liker det nå.

Det var litt nifst å merke at smaken min endret seg i begynnelsen. Det er lett å tenke at jeg er en sånn person som liker fargerike snurrepipperier, ikke nøytrale bord i eik med en fiffig konstruksjon. Når smaken endrer seg, kjennes det ut som jeg endrer meg, og det til en person som mitt tidligere jeg ville synes var kjedeligere.

Samtidig har Mr. Jacksons designstudier fått meg til å se på dette med smak som en prosess: Jo mer du lærer om et emne, jo mer påvirker det smaken din. Når jeg ikke vet mye om møbler, liker jeg det som umiddelbart gir meg en positiv følelse.

Alle klassekameratene til Mr. Jackson har også begynt å like helt andre ting i løpet av de to første semestrene.

Jeg tror erfaringen kan overføres til de aller fleste områder. Når du kan lite om mat og har spist lite forskjellig mat, er ketchup veldig godt. Når du har hørt lite på musikk og kan lite om musikk, er det den mest tilgjengelige musikken du liker best, fordi du ikke trenger noen forkunnskaper eller erfaring. Mange av de bøkene jeg virkelig misliker er bøker andre har som yndlingsbøker og som har vært inngangen deres til litteraturen, som Da Vinci Koden og Eragon.

Å se på smak som en prosess betyr både at man ikke trenger å føle seg mindreverdig for å ha «dårlig smak». Det betyr også at vi som er svært interessert i et område ikke bør se ned på de mindre sofistikerte variantene av det vi liker.

Skapet over er lavterskeldesign: Det er lett å like. Det er tilgjengelig for folk som ikke kan mye om møbler. Det er en port inn i et fagfelt, inn i en ny interesse.

Jeg kommer fra et miljø der smak er synonymt med identitet: Du er det du liker. Problemet med denne innstillingen er at den er statisk: Hvis smak er en del av en læringsprosess, vil smaken endre seg etterhvert som du lærer mer.

Jeg har en teori om at det er to grunner til at jeg ikke liker ulike kulturuttrykk: Enten misliker jeg det fordi jeg kan for mye om det (som Eragons semi-plagiat av andre fantasy-romaner), eller fordi jeg kan for lite om det (som fotball, øl og samtidsmusikk).

Alt jeg kan for lite om, kan jeg lære å like ved å lære mer om det. Alt jeg liker nå, kan jeg slutte å like fordi jeg lærer mer om det.

Konklusjonen er at de aller fleste områder gir deg mye tilbake om du utforsker dem, selv områder du i utgangspunktet trodde var veldig kjedelige.

Klokka er 12. Jeg sitter på en kafé på Sagene og har skrevet siden tidlig på morgenen.

Manuset har gått fra å være noe intenst som bor i fingertuppene mine, noe enormt jeg borer nesen nedi, til å bli et flyfoto, en invasjonsplan jeg kan endre.

Jeg får ikke lenger vondt av mitt eget dårlige språk. Jeg dreper setninger uten å grøsse nå.

Kafeen har vært så godt som tom fra kl.9, nå er den full av damer. Damer som spiser lunsj, damer som har små barn på fanget, damer med møtepapirer.

Lokalet er trangt og det regner ute. Luften inne er tung av våte klær. Jeg har drukket tre kopper kaffe, men er fortsatt i en søvnig morgentrance.

Snart skal jeg hjem og lufte hunden, som i motsetning til den skrikende babyen ikke kan være med på kafé. Jeg antar det er fordi ingen er allergisk for babyer.

Babyen gulper på morens hvite genser.

Manuset klør. Jeg bestemmer meg for å slippe løs dette tekstfnugget på bloggen og gå tilbake til troppeflyttingen i skriveprosjektet.

Jeg skal omorganisere kapittelhæren og skyte halvparten av offiserene mine innen i morgen kveld.

Å skrive er en ganske ensom affære. Derfor er det ingenting som er mer kjærkomment enn å møte lesere. Som blogger har du fordelen av å prate mye med leserne dine og få respons fra dem titt og ofte. Likevel er det en del lesere som stikker seg ut og gjør deg litt ekstra glad.

Jeg tenkte jeg skulle dele de beste leser-opplevelsene mine med deg. Opplevelser med lesere, that is.

De beste leserne mine:

Smugleserne:

«Jeg leser hver dag, men jeg kommenterer aldri.» Faste lesere med fast nick og egen blogg er lesere du blir kjent med, lesere du prater med, lesere du vet kommer tilbake for å se om du har svart på kritikken deres eller om noen andre har reagert på det de sa. Å få treffe en ukjent leser er litt magisk. Tenk at noen sitter og _er_ de tilbakevendende besøkende jeg ser på statistikken min.

De interne:

Ingenting er bedre enn å legge inn en skjult vits du tror bare tror du kommer til å le av, og så få respons på at noen tok poenget. Den leseren som oftest tar interne referanser er TB, som gledet mitt hjerte med å gjenkjenne et dikt av Coleridge i borden på en tegneserie jeg laget. ❤

De usannsynlige:

Det er kult å skjønne at folk som i utgangspunktet er veldig uenig med deg liker å lese det du skriver. Da liker de tekstene, ikke bare meningsinnholdet i tekstene. Det er en god følelse.

De som gir deg følelsen av at det nytter:

Noen ganger får jeg eposter fra folk som har lest noe på bloggen og endret livet sitt. Noen har oppsøkt profesjonell hjelp. Noen har snakket med familien sin om vanskelige ting. Noen har latt vær å ta livet av seg. Noen har endret mening om et spørsmål. Det føles bra. Å få en mail fra noen som jobber på psykiatrisk som forteller at de har blitt bevisste på en del fordommer de selv har hatt under lesningen av bloggen, men at de nå forsøker å endre egen praksis, er helt fantastisk. Litt sånn «Jeg flytter fjell, en tekst av gangen»-fantastisk.

De som sender fan-brev:

Å få dette kortet her i posten fra Crayoncrisis gjorde virkelig dagen min. Å finne kort og hyggelige brev i postkassen fra fullstendig ukjente lesere gir et sug i magen. Papir-kommentarer finnes på en annen måte en de virituelle. Jeg kan f.eks ikke putte alle de fine kommentarene jeg har fått på bloggen i en pen boks. Det kan man med fan-brev.

De som sender gaver:

Lesere som finner ønskelisten min på Amazon og kjøper en bok jeg ønsker meg som gave tar likevel prisen. Idag fikk jeg Howls Moving Castle i posten fra en leser og det fikk meg til å hoppe opp og ned. Bøker er som kjent bedre enn blomster. Og jeg elsker blomster. *danse*