Galehusanmeldelse

Når det går litt vel lenge mellom innlegg her på bloggen, hender det at venner av meg pinger meg og spør om det går bra. Vel, det har i grunnen ikke gjort det de siste dagene. Og for å feire mitt eget bastante mestringsmanifest i forrige innlegg, tenkte jeg å skrive en «sytete» (les: kritisk) tekst om min siste innleggelse. Det er tross en stund siden sist, psykiatri.

Jeg har vært innlagt på akkuttpsykiatrisk en liten tur, og siden jeg har byttet bydel har jeg tydeligvis også byttet psykehus siden sist. Jeg er blitt gjort oppmerksom på at jeg har fritt sykehusvalg, men det er ikke så lett å huske på når man er blitt veldig dårlig (tro det eller ei, Høyre.)

Dog neste gang jeg merker at jeg begynner å få foruroligende symptomer, skal jeg henge en lapp rundt halsen med «NB! Jeg har fritt sykehusvalg og vil legges inn her (navn på avdeling.)», slik at jeg slipper flere netter på Ullevål.

Fordi, alvorlig talt – etter noen innleggelser er det begrenset hvor mye tøys jeg orker. Her er høstens galehusanmeldelse:

Hva som var dårlig:

  1. Kroppsvisiteringen. Jeg beklager, men uansett hvor hyggelige de mannlige pleierne er, så vil jeg strippe for en dame. Og jeg vil hvertfall få dame når jeg ber eksplisitt om det. Det er mulig at kjekke, unge menn med latexhansker er din form for hått, men jeg vil helst slippe. (Dette var et problem på Veum, også.)
  2. Maten. Vet du hva som er hipt? Vegetarmat til vegetarianerne og halalmat til muslimene. Og suppe som smaker noe annet enn mel, salt og oppvaskvann. Jeg vippet mellom å føle meg som Oliver Twist (og måtte be om en porsjon ekstra for å bli mett) og Hellstrøm på sitt sureste (når han spytter maten i servietten og sier at dette kan han ikke spise). Jeg er vant til dårlig sykehusmat, men jeg er faktisk litt i tvil om den suppa var mat. Kjipt for dem som hadde det som eneste næringsalternativ, når alt det andre var rullet i stekt gris.
  3. Babystemme. Ingen liker å bli snakket til med babystemme. Særlig ikke folk som er sure, edgy og innlagt på psykiatrisk. Er det slitsomt med voldelige pasienter, sier du? Vel, da skulle du tatt med deg babystemmen din og fått deg jobb i Barne-TV istedet. Bu føkkings hu.
  4. Ingen forståelse for angst. Blodprøver får meg til å svime av. Jeg må ligge ned og konsentere meg om å puste for at det skal funke. De fleste bioingeniører, sykepleiere og lab-folk har stor forståelse for dette. De blir glad for at du sier fra og tar hensyn. Jeg mener, de gjør jo ikke annet enn å stikke folk, og er flinke til å håndtere folk som får angst. Så jeg er så bortskjemt at jeg forventer å få lov til å hente meg inn og puste med magen etter at jeg har fortalt at jeg er redd for nåler. Men en redd psykiatrisk pasient er tydeligvis ikke det samme som en redd somatisk pasient. Redde psykiatriske pasienter er tydeligvis plagsomme, gjør sykepleierne irriterte og får dem til å bare ville dytte den nålen i armen og bli ferdig med det. Heldigvis for meg var det så interessant å se at jeg hadde sluttet å være en voksen person og blitt forvandlet til noe plagsomt over natten at jeg glemte å dø. Indre nerd to the rescue. Jeej.
  5. Så mye koster jeg. Når du plutselig må legges inn etter å ha vært velfungerende halvannet år, er det forståelig at legen stiller spørsmål ved medisineringsregimet ditt. Men å bruke samtalen til å fokusere på hvor dyr medisinen min er, og at det kunne være at man kan tolke papirene slik at jeg ikke har rett til å få den på blåresept likevel, får meg ikke nødvendigvis til å føle meg godt ivarettat og sett. Hyggelig at dere tenker budsjett, Ullevål, men jeg hadde satt pris på at dere hadde andre prioriteringer når dere skulle komme frem til hvilke piller jeg burde ta. Det er vel heller tillitssvekkende enn tillitsvekkende. Jeg må faktisk snakke med en annen psykiater for å få en vurdering basert på noe annet enn hva jeg koster det norske samfunnet. Og vet du? Den timen kommer også til å være på statens regning. Way to go.
  6. Pennen, et farlig våpen. Jeg skjønner at man blir fratatt alle skarpe gjenstander før man blir låst inn, men jeg var ikke klar over at skrivepapir og kulepenn var mulig å skade seg med. Ok, vi har alle hørt om gutten på barneskolen som puttet pennen i nesen og slo hodet i bordet, men jeg lover på tro og ære at jeg blir mindre rar av å få skrive enn å måtte se på søppelTV i dagligstua. På mitt «vanlige» galehus har de faktisk fargeblyanter ute i oppholdsrommet folk kan få leke med uten oppsyn. Dere kan jo ringe dem og spørre om noen har dødd av det til nå?

Hva som var bra:

Jeg ble faktisk bedre av å være der, i motsettning til mitt forrige dårlige galehusopphold, der jeg måtte tørkes opp av et annet sykehus etterpå. Det er utelukkende noen hyggelige leger og sykepleieres fortjenste.

Om du leser dette og er helsepersonell, så ta det med deg: Du gjør faktisk en forskjell om du lar vær å være en brautende byråkrat med babystemme. Flinke leger er flott, men gode sykepleiere er gudommelige. Det er dere som driver avdelingene, på godt og vondt.

Disclaimer til kritiske lesere: Nei, jeg har ikke skrevet dette innlegget for å skremme folk fra å søke hjelp. Ja, jeg er klar over at en psykisk nedkjørt person ikke er verdens beste sannhetsvitne, og at dette er min subjektive opplevelse og at sykepleiere har taushetsplikt og ikke kan forsvare seg. Jeg tror imidlertid at kritikken over kan være nyttig for helsepersonell generelt, ikke bare de anonymiserte involverte. Og jeg forbeholder meg retten til å smelle med døra når jeg er misfornøyd. Selv om jeg ikke nødvendigvis er sakligheten selv.

Om mestring, syting og åpenhet

Victoria har skrevet om «Den flinke brukerstemmen», altså om heltehistoriene fortalt av oss som har vært veldig psykisk syke og kommet oss på bena. Jeg synes innlegget hennes er interessant, fordi hun pirker i noe som jeg har tenkt mye på mens jeg skrev Gale damen-tekstene her på bloggen: Nemlig hva slags historie jeg vil fortelle om mine psykiske problemer.

Jeg har hatt to steder jeg har skrevet om gærninggreier: Her, og på en anonym blogg jeg slettet, ved navn Ærlighetsøvelse. Hovedforskjellen på de to bloggene var hvordan jeg skrev om problemene mine.

Det ville være galt å si at Ærlighetsøvelse var rå og ufiltrert, fordi det var definitivt et litterært prosjekt. Men tekstene hadde ikke noe mestringsperspektiv, snarere tvert imot. De var skrevet for å sjokkere, de var brutale, galgenhumoristiske tekster om hvordan jeg hadde det. Jeg gjorde narr av min egen selvskading fordi jeg ikke klarte å kutte dypt nok, for eksempel.

Da jeg begynte å skrive om problemene mine på denne bloggen, fant jeg frem et annet språk og en annen innfallsvinkel: Jeg fant ut at hvis jeg skulle skrive om gærninggreiene med fullt navn, måtte jeg skrive noe jeg kunne stå inne for mer enn ti minutter etter at teksten var publisert.

For meg var det veldig viktig med et mestringsperspektiv. Jeg fikk ikke lov til å skrive en tekst om hvor fælt jeg hadde det, jeg måtte skrive en tekst om hvordan jeg forsøkte å håndtere å ha det så fælt.

Det var to hovedgrunner til dette. Den ene var at den indre monologen du har på ditt mest deprimerte ikke gjør seg på trykk. «Du suger, du suger, du suger» – tekstene hører hjemme i terapisammenheng. Den andre grunnen var at jeg ikke ville at leserne skulle føle ansvar for meg og være bekymret for meg.

Jeg ville ikke at du skulle lese et blogginnlegg på Virrvarr.net og være redd for at jeg var død i morgen. Sånn er det når jeg holder foredrag, også. Hvis jeg skal bidra med noe, så må det være noe bearbeidet. Mine rå, ufiltrerte følelser er jeg ikke villig til å dele med et publikum – og jeg tror strengt tatt ikke de er særlig publikumsvennlige, heller.

Jeg tror at grunnen til at vi bare får «flinke» brukerstemmer er fordi folk vil gi en ferdig historie, en historie om å takle problemer, ikke en historie om uløste vanskeligheter.

Når jeg har holdt foredrag basert på Gale damen-tekstene, pleier jeg aldri å si at jeg er «frisk». Jeg pleier å si at jeg er en diabetiker på riktig kosthold som tar insulinen sin, en astmatiker som har sluttet å røyke, en kroniker som har blitt flinkere til å være kroniker. «Frisk» og «syk» er lite brukbare begreper her uansett. «Funker bedre» og «funker dårligere» er mer dekkende.

Fra «funker dårlig» til «funker bedre» er en heltehistorie, uansett hvem det er som forteller den. De folka jeg kjenner som har karret seg ut av noe vanskelig har jobbet seg gjennom hardere prøvelser enn de aller fleste.

Samtidig er det ikke alle som kommer til et sted der de kan fortelle heltehistorier. Selv om jeg var langt nede da jeg var innlagt på psykiatrisk, var jeg fremdeles en hvit middelklassedame med en jobb der folk synes at en runde eller to på asylet er litt romantisk. Det er litt mer schwung over «psykotisk forfatter» enn «psykotisk revisor».

Jeg hadde språket til å diskutere medisineringen min med vakthavende sykepleier. Det hadde ikke Fatima, selv om hun hadde kjipere bivirkninger enn meg. Ikke minst: Alle forventet at jeg kom til å bli bedre. Det var svært få jeg møtte i behandlingsapparatet som behandlet meg som «håpløst tilfelle». Kort sagt: Det er en grunn til at det er hvite, kreative gærninger som forteller heltehistoriene.

Sjokktekstene på Ærlighetsøvelse skremte leserne mine. De var hverken mer eller mindre sanne enn tekstene jeg har publisert på Virrvarr.net, men de var skrevet med et annet utgangspunkt: De skulle slå deg i ansiktet, så du skulle skjønne hvor fælt det var. Men jeg kunne ikke bruke fortellerstilen i Ærlighetsøvelse til å fortelle om veien videre, veien til å funke bedre. Jeg kunne ikke skrevet om hvordan jeg har det idag på en sånn blogg. Du kan ikke skrive sjokkerende brutalt om å ha en tung dag, men tvinge seg til å få litt frisk luft, likevel.

Og jeg er redd for at alternativene til «flinke brukerstemmer» enten er romantisering av det å ikke bli bedre – eller ubearbeidet guff som bør være forbeholdt en behandler. Det gjør at de vanskeligste tingene ikke blir en del av åpenhetsprosjektet. Det gjør at folk ber deg slutte å «være så jævla flink» i kommentarfeltet.

Men jeg er en «flink brukerstemme» fordi jeg vil være løsningsorientert, og fortelle om ting jeg har fikset, ikke ting jeg trenger hjelp til å fikse. Sistnevnte tar jeg med dem som faktisk kan hjelpe, ikke til en forsamling som er på utkikk etter en avsluttet fortelling.

Blogging som underskuddsprosjekt?

Kjære bloggen. Jeg har skjønt noe viktig.
Du er ikke et overskuddsprosjekt. Du er et underskuddsprosjekt.

Ta i går. Da trommehinnen sprakk, feberen svevde til nye høyder og jeg gikk meg bort på vei til butikken, da blogget jeg, da. Dere fikk et par innlegg, og de seks andre lagret jeg i arkivet til senere bruk.

Boka? Nei, den la seg ned og spilte død. Notatboka? Mjo, mja, jeg fikk presset ut et lite emodikt til slutt, men var for distrahert av smerten i øre til å holde på for lenge. Romanen? Holdt ut i to sider.

Men du? Åh, du skriver deg selv. Du et tankskip i en storm, og uansett hvor kjipt jeg har det, har jeg overskudd til deg. Faktisk er du enklere å skrive jo verre jeg har det. Du er vant til dårlig vær, du bloggen.

Jeg begynte å blogge 13. november, 2006. 13. desember, 2006 hadde jeg min første innleggelse på psykiatrisk. Jeg la deg ikke ned, jeg holdt meg fast i deg hele veien, skrev blogginnlegg gjennom måneder av insomnia og uproduktivt hælvete.

Det siste halvannet året har jeg hatt det bedre og bedre. Bedre enn jeg har hatt det noensinne. Ikke ekstatisk bra, men avbalansert og rolig bra. Jeg har puttet bloggingen i kalenderen, skrevet opp ideer til innlegg og skrevet bloggen som en del av de andre skribentjobbene mine.

Og det har gått litt trått. Bloggen har ikke skrevet seg av seg selv, jeg har latt det gå lenger mellom hvert innlegg enn jeg har gjort noensinne.

Men nå: Med høy feber, halsvondt og en hjerne av grøt, da tyter blogginnleggene ut.

På en måte lover det ikke godt for bloggen at den er et underskuddsprosjekt i en tid jeg får mer og mer overskudd. Samtidig er det betryggene at når skriveprosjektene som krever en uthvilt, samlet Ida legger seg på rygg og spreller, holder bloggen fortet.

Dette avkrefter nemlig min største frykt: Jeg kommer aldri til å slutte å skrive.

Selvutslettende snill

Moren min har alltid pleid å si at hun har raring-tekke: Er det noen litt ustabile, skrullete, merkelige eller ubehagelige mennesker i rommet, finner de henne og blir sittende og snakke med henne hele kvelden. Jeg trodde i flere år at jeg hadde arvet min mors raring-tekke: Det samme skjedde alltid med meg.

Jeg har imidlertid skjønt at det handler om en slags selvutslettende snillhet. Grunnen til at raringen ender opp hos meg, er at jeg er en av de få som ikke ignorerer ham aktivt eller ber ham gå sin vei, men vier ham hele min oppmerksomhet og forsøker å være så snill og omsorgsfull som mulig, selv når han beveger hånda si nedover låret mitt.

Selv om jeg ikke liker ham. Selv om jeg synes han er irriterende. Selv om jeg ville gjøre noe annet enn å prate med raring nr. 105. Men jeg vil jo være snill. Jeg kan ikke være slem og be ham gå sin vei.

Eller: Jeg pleide hvertfall å tenke sånn. Å bryte ut av det selvutslettende snille mønsteret har vært vanskelig, og jeg har måttet øve meg på å ta bort klåfingrede hender og snu ryggen til raringer som sette seg ved bordet mitt og fortelle krevende mennesker at jeg dessverre ikke kan trøste dem hele natten, og at jeg dessverre ikke kan gjøre det igjen. Noensinne. For så snill er jeg ikke.

Omformulert: Jeg er ikke så slem mot meg selv at jeg tilbringer to timer av byturen min med å høre på livshistorien til Full Mann 50, bare for å bli belønnet med whiskyånde og uønsket kroppskontakt.

Jeg har lært meg å si: «Unnskyld, men vi har en privat samtale og foretrekker å være alene. Du er ikke velkommen, vennligst hold avstand.» Og når det ikke funker: «Unnskyld, men nå er du ubehagelig.» Og når det ikke funker: «Gå vekk.»

Ja, det er trist å være ensom, full, pratesjuk og gammel. Ja, det er sikkert synd på deg om du er alene og rar og ingen vil snakke med deg. Men det er ikke mitt ansvar. Jeg har ansvar for å plukke opp etter hunden min og å reise meg for gamle damer på bussen. Jeg går ikke på byen for å lette arbeidsbyrden for ansatte på A-hus. Og jeg har ansvar for å ikke mishandle meg selv.

Den psykomotoriske fysioterapeuten min sa til meg at jeg skulle observere hunder og katter når de havnet i ubehagelige situasjoner. De stivner til, skyter rygg, legger ørene bakover og gjemmer halen mellom bena. Kroppen deres reagerer på truende fremmede.

Det gjør kroppen min også når den skumle, fulle mannen setter seg nesten oppå meg på byen. Jeg bare merker ikke at jeg strammer skuldrene, holder pusten og stivner i en rar bøy.

Men kroppen gjør.

Trikset er å kjenne etter og vite når katten ville frest og når hunden ville bjeffet – og omsette den følelsen til et «Gå vekk». Og handle på bakgrunn av følelsen.

Å skifte fokus fra å være snill og hyggelig til når den indre kattepusen ville klort noen har redusert ubehagelige opplevelser betraktelig. Men det har ikke vært lett å slutte å være selvutslettende snill.

Et tips fra gale damen:

Til andre som sliter med det samme som meg.

(Og kanskje til pollenallergikerne? Hvem vet? Jeg er ikke pollenallergiker, men etter å ha observert pollenallergikere som ikke har tatt pillene sine på lenge innbiller jeg meg at det er mye det samme.)

Du skjønner:

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi masse deadlines og viktige avtaler.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så ikke gjør det midt oppi opprivende møter med gamle venner, begravelser og lite søvn.

Hvis du får den fabelaktige idéen at du ikke trenger å ta medisinene dine, så diskuter det med noen andre enn den litt overivrige stemmen inne i hodet.

Noen sure. Noen kritiske. Noen du ikke har lyst til å diskutere det med.

Du skjønner:

Det kan hende at det går bra den første dagen. Og den andre dagen. Og den tredje dagen. Og så.

Så kan det være du plutselig må bruke mye energi på å fortelle deg selv at «Det er ikke noe farlig på kjøkkenet. Det er ikke noe farlig i do. Det er ikke noe farlig i klesskapet. Det er ikke noe farlig på verandaen…»

Så kan det være du ringer legevakten fordi du plutselig har malt deg i fjeset, men du husker ikke når og det er sjelden et godt tegn. (Gikk du på butikken i krigsmalingen? Enda dårligere tegn.)

Så kan det være at psykologen din som ser på deg med et mye strengere blikk enn hun pleier og spør om hun kan få telefonnummeret til noen andre pårørende enn deg.

Og så går det nedover derfra.

Og selv om det er en mager trøst at du er blitt mye flinkere til å være sprø siden sist, så er det først og fremst det: En trøst.

Så:

Hvis du får den fabelaktige idéen å slutte å ta pillene dine, så beregn inn tiden du trenger på å tørke deg selv opp hvis det går dårlig.

Bare et tips.

(Og hvis du er en av de mer bekymrede leserne mine: Ja, det går bra med meg nå. Jeg skriver ikke om ting mens de står på. Det er alltid litt forsinkelse.)

Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt «elskmeg-elskmeg-elskmeg»! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Livet mitt akkurat nå

Jeg følte meg veldig frisk, så jeg satte opp farten. Jeg burde tatt signalene da nattesøvnen røk. Du vet du er i trøbbel når du ikke bare sovner sent om kvelden, men våkner grytidlig om morgenen i tillegg.

Så dukket det plutselig opp en rekke uforutsette, vanskelige ting, og så fant jeg meg selv rullet sammen i en ball et sted som strengt tatt var veldig langt hjemmefra.

Samme dag sa Aschehoug til meg at de hadde ombestemt seg og at de veldig gjerne vil at jeg skal skrive bok for dem. Minst en. Nå med en gang.

Nå har jeg drukket te og lekt med hunden noen dager og tenkt at det ikke bare er meg som er bipolar – livet er ikke så verst på å veksle mellom fint og forferdelig i full fart, det heller.

Og du? Det kommer til å bli utfyllende forklaring om bokprosjekt i senere innlegg. Jeg vil gjerne ha deg med på veien, skjønner du.

Den neste boken kommer nemlig til å bli litt om bloggen og litt om deg i tillegg til Internet generelt. Så velkommen skal du være.