Da jeg var en søt, (liten?) tenåring og tilbragte dagene Fredrikstad/Moss/Sarpsborg-området hørte jeg mye rart om Østfolds psykiatriske sykehus, mer kjent som Veum. Veum var mer enn et navn, det var et uttrykk, en trussel og et nifst sted klippet ut av noen tilfeldige Stephen King-romaner. Blant mine mer psykisk ustabile venner gikk rådene i gaten:

“Kutt deg et sted ingen ser det, ellers havner du på Veum.” “Skal du ta livet av deg, bør du gjøre det effektivt, ellers havner du på Veum.”

Første gang jeg besøkte noen venner der, ble jeg sjokkert. Over hvor truende selve bygget så ut; det tronet som en gammel herregård på et jorde fullt av natt og tåke, langt fra folk, og over hvordan pleierne oppførte seg. At vennene mine endte med verre spiseforstyrrelser enn da de kom, at de slo ned pleiere med stolen sin og generelt sett snakket om oppholdet der som andre snakker om helvetesuka i millitære, virket ikke mystisk på meg etter at de hadde hatt et par uker på Fredrikstads svar på Gjøkeredet.

Da jeg ble innlagt på psykiatrisk i Oslo, var jeg sikker på at all psykiatri var som Veum. Jeg var livredd, jeg var konstant på vakt. Til mitt sjokk var alt lyst, hyggelig, varmt, trygt og jeg kunne slappe av og være syk for første gang på lenge. At folk hadde snakket så mye stygt om psykiatrien! Jeg hadde det jo som plommen i egget der jeg satt og laget perlekjeder og fikk prate med en psykolog hver dag!

Forrige lørdag var jeg innlagt på Veum et døgn etter å ha klikket i Fredrikstad istedenfor hjemme. Siden jeg nå har erfaring fra andre (p)sykehus, er det lett å sammenligne. Konklusjonen? På en skala fra én til ti er Veum Helt Jævlig.

La oss oppsummere de verste overtrampene jeg opplevde på et døgn, hvor vi begynner med de mest trivielle tingene og fortsetter til de store og skjellsettende hendelsene.

Mine Veum-observasjoner:

• Det var én bok der. En Allistar McLean-bok med ekstra stor skrift. Sjakkspillet manglet tårn og hester. Noe mer adspredelse utover dette og Fredrikstad Blad fantes ikke. Ikke en gang en TV eller et fotballspill. Folk hang i dagligstuen som tenåringer henger på kiosken. Åh, så sunt å ikke distrahere pasientene, men la dem grave seg ned i vonde følelser :S
• Maten. Jeg spiser ikke sukker, og på mitt sedvanlige sykehus skriver de bare “diabetiker” ved siden av navnet mitt, så får jeg sukkerfri mat uten problemer. Djizz, jeg får sukkerfri sjokoladepudding og andre mirakler. Veum hadde brødskiver med syltetøy og Hapå, samt varme hveteboller til lunsj. Jeg spurte Oliver Twist-pent om annen mat og sykepleieren så uforstående på meg: “Ikke bollær? Nå janglær’u med meg! Klart du kan spise bollær!” Det tok et par sekunder før jeg skjønte at hun faktisk ikke trodde meg og behandlet sukkerintoleransen min som en sær vrangforestilling, eller at jeg var en femåring som ikke likte søtt.
• Selvmordssikkerhet. Ja, jeg er vant til hvite rom med rød alarmknapp, der det ikke finnes glass eller mulighet til å skade seg selv på annet vis. Jeg er vant til at speil bare er polert metall så ingen kan knuse dem. Da jeg kom inn på Veum var jeg over middels suicidal, og ble parkert der av bekymrede slekninger som var redd for at de ikke ville passe godt nok på meg. Jeg ble litt overrasket over at akuttavdelingen deres hadde små, knusbare Ikea-speil, at jeg fikk gå på do alene og at det var vanlige lyspærer, klare til å knuses, overalt. Jeg ble målløs da jeg skjønte at sikkerheten bestod i at en pleier med securitas-kurs skulle sitte siden av sengen min og se på meg mens jeg sov. Jeg ble flau da samme pleier sovnet som en stein etter fem minutter og snorket som et treskeverk mens jeg rolig snek meg ut og inn av rommet for å finne vann og tannkrem. Hadde jeg vært en teskje galere enn jeg er, ville jeg helt fint å ta livet av meg den natten.
• Jeg ble aldri trodd. Jeg fikk en samtale med psykiater dagen derpå som mest av alt minnet om et politiavhør. Jeg forsøkte stammende å forklare hva jeg jobbet med om dagen da han spurte meg, og oppsummerte bokprosjektet og tidsfristene våre med en setning. Han satte øynene i meg og sa på klingende østlandsk: “Den boka er vel bare noe du finner på, hva? Du blir jo ikke utgitt, du bare fantaserer.” Svimmel og fortvilet gav jeg han nummer til redaktøren min, til medforfatter, til mannen og til svigerforeldrene mine. Av alle vrangforestillinger jeg noensinne skulle ha pådratt meg er ikke “Jenter som kommer” en av dem.
• Ingen fysisk omsorg. Jeg kom inn full av kutt over hele meg, og selv om de kledde av meg og kroppsvisiterte meg, fikk jeg ikke så mye som et plaster. (Ja, jeg tryglet dem om en kvinnelig pleier til å være med på undersøkelsen. Ja, de ignorerte meg fullstendig, holdt meg fast og dro av meg klærne. Ja, det trigget alle voldtektsminner jeg har.) Det beste var at da jeg kom hjem igjen, var kuttene svarte av betennelse og trengte nødhjelp. Dessuten stjal de skolissene mine, og jeg fikk dem ikke igjen da jeg dro. Henge seg i skolisser var et mulig scenario, dø av blodforgiftning var en mye mer subtil måte å gjøre det på. Jeg vet ikke om det var ignoranse eller et vennligsinnet forsøk på aktiv dødshjelp for suicidale tilfeller, men min sykepleier-svigermor fikk spader av at de ikke hadde renset kuttene en gang.
• Ingen rutiner for hygiene. Da jeg ble tatt i mot på natten, satt vi rundt et bord og hadde inntakssamtale. På dette tidspunktet ble jeg bedt om å ta av meg luen jeg hadde på mitt skamklipte hode, og jeg drysset som et juletre i januar. Hele bordet ble dekket av små, nyklipte hår og rommet minnet mest av alt om en frisørsalong gone bad. Da jeg ble skrevet ut over et døgn senere, satt vi rundt samme bordet. Og vet dere hva? Det var fremdeles like dekket av hår. Når ingen hadde fjernet så tydelig skitt, tør jeg ikke tenke på hvordan rutinene er ellers på huset. Jeg så ikke noe vaskepersonale mens jeg var der, og heller ingen pleiere som ryddet.

Helt ærlig: Jeg håper noen Veumansatte leser dette innlegget. Sykehuset deres er under enhver kritikk, og jeg skriver ikke denne anmeldelsen som en matspaltist som frivillig oppsøker en crappy restaurant, jeg var føkkings tvangsinnlagt hos dere. Ganske absurd å bli begjært tvangsinnlagt når man følger med frivillig, men jeg skjønner dere ikke er så nøye på ordlyden i loven for tvungen psykisk helsevern. Og ja, jeg har lest den.

Til alle østfoldinger med psykiske problemer: Flytt til en annen by før dere begynner å klikke. Prøv å ta livet av dere i Oslo, eller et annet sted langt hjemmefra der du i det minste får mat og plaster på sykehuset. Jeg ble sykere, reddere og enda mer fortvilet av et døgn i det (pun intended) galehuset Veum faktisk er. Jeg grøsser ved tanken på folk som må tilbringe langtidsopphold der.

Jeg er svimmel over nettsikkerheten på sykehuset. Jeg får låne pc av sektretæren på avdelingen, og den velmenende sykepleieren logger meg inn. “Jeg må sitte her mens du bruker maskinen. Du har jo tilgang på pasientinformasjon og sånt.” sier hun.

“Har du logget meg inn som…admin?” spør jeg.

“Haha, ja. Brukernavn “Admin” passord “Admin”. Det er så mye greiere når alle kan det, vet du.”

Så nå sitter jeg her og knoter i IE og kan i prinsippet rote rundt i medisinbestillinger og sykepleieplaner. Ikke bare det, de har hengt opp hurtigtastene og rekkefølgen informasjonen ligger i databasen på små laminerte lapper under skjermen. Det beste er at jeg tror de har et ganske strengt sikkerhetssystem, det blir bare ikke fulgt opp fordi det er så vanskelig.

Gale damen skal på forlagsmøte i morgen, og emo-tendenser til tross er jeg fremdeles ajour. Ønsk meg lykke til.

Ja, jeg er selvfølgelig på galehuset igjen. Så mye for frisk og sprek. Ja, man blir dårligere behandlet som dame med skamklippet hår enn som dame uten skamklippet hår. Vil du ha god behandling i norsk psykiatri? Forsikre deg om at du virker ladylike nok.

Ja, pc’ene på sykehuset kjører windows 2000, har bare IE6 og er de tristeste, mest virusinfiserte små tingene jeg har hilst på siden skolepc’ene med Windows 98. Vi kan late som om dette bare var min smarte plan for å endelig få testet utseende på bloggen i IE6, og ikke et sykehusopphold utløst av utstrakt emo-oppførsel.

Ellers- jeg anbefaler alle å kjøpe seg neste nummer av Fett, siden jeg har bidratt med en tegneserie der jeg har tegnet meg selv som lubben, udregelig Bondpike. Dette kan du rett og slett ikke gå glipp av.

Om det går bra med meg? Det går hvert fall bra med prosjektene mine, selv om dere stakkars leser kan bli utsatt for mer galehusblogging fremover. Heng med.

En del av meg vil at jeg skal ignorere de siste dagenes «gale damen»-hendelser, og skrive om andre ting på bloggen. Jeg burde svare på et meme eller to, kommentere på den amerikanske valgkampen eller skrive et forsvar av postmodernismen jeg har planlagt lenge.

Likevel- jeg har lagt meg på en ærlighetslinje på Revolusjonært Roteloft, og med mindre jeg skal opprettholde et nett av hemmelige emoblogger fulle av halvkrypterte detaljer og forvrengte historier, er dette stedet for å skrive om hendelser som er for skjellsettende til å bare omtale i notisboken på innerlommen.

Åtte observasjoner angående de siste dagene:

1. Jeg trenger ikke mislykkes for å gå i stykker. Å lykkes kan faktisk være like farlig. Jeg straffer meg selv når ting går skeis. Jeg straffer meg selv når ting går veldig bra.
2. Det finnes ingen «emobegrensning» i livet mitt. Det hjelper ikke å si til seg selv at «Jeg kan ikke være gal nå! Jeg var jo innlagt for halvannen måned siden!»
3. Det er bedre å skamklippe håret enn huden.
4. Jeg ser ut som Sinhead O’Connor, Britney Spears i deppe-modus eller Bjartmar Hjerde, i følge svigerfar. Min kjære mann forærte meg den siste platen til Gatas Parlament i anledningen mitt nye, korthårede meg og åpningsstrofen fra en av sangene oppsummerer hva jeg må gjøre fremover: Bruk lue, men hold hue kaldt.
5. Jeg har vært heldig med Oslopsykiatrien. Veum er er et annet ord for Gjøkeredet, og jeg er en dårlig Jack Nicholsen. Det kommer et eget innlegg med Veumhistorier senere.
6. Psykisk sykdom er en sykdom, ikke en karaktersvakhet, uansett hvor mye jeg pleier å fortelle meg selv at jeg er Dum & Teit når jeg er på vei ned.
7. Det er fantastiske mennesker i livet mitt.
8. Jeg har en utmerket unnskyldning til å kjøpe en sjokkrosa parykk jeg har hatt lyst på lenge.

Det er skummelt å skulle skrive boken ferdig. Who knew? Da har jeg nemlig ikke mer jobb å dope meg på. Det er som å sitte med en diger godtepose du trodde aldri skulle gå tom og se at det er tre sammenklistrede drops igjen på bunnen. Jeg seigpiner meg selv, trekker skrivingen i langdrag, sparer på ting jeg har gledet meg til å skrive. Jeg tegner nakne damer laaangsomt. Jeg leser kildene mine to ganger. Jeg somler i innspurten. Jeg kunne vært ferdig til gjennomlesning for to dager siden. Det er litt trist at hodet mitt og jeg ikke er bedre venner enn at vi må ha et fellesprosjekt for å holde ut med hverandre.

«Vi sees!» Det er psykiateren på galehuset som sier det til meg. Han sier det med fjeset fullt av smil, men alle ser stygt på ham. Vi sitter i perle-filt-hobby-dille-rommet og psykiateren har akkurat bannet i kirken.

Du sier ikke «På gjensyn!» når noen forlater galehuset. Det er som å si «God bedring!» til noen har hisset seg opp i en diskusjon. Det impliserer at du er et håpløst tilfelle. Og likevel- jeg har følt meg som et håpløst tilfelle.

Første gangen jeg ble innlagt, i 2006, sa overlegen strengt til meg at han håpet at han slapp å se meg mer. Etter dette har jeg gjemt meg når jeg har møtt ham på sykehuset. Min blotte tilstedeværelse har vært et bevis på at jeg ikke var så bra som han mente at jeg burde være.

«Egentlig – for din skyld håper jeg jo ikke at vi sees.» Han unnskylder seg.
«Ja» sier jeg og smiler.

Og tenker at det er rart. Det er rart å vite at om livet mitt går bra, kommer jeg aldri til å møte noen av menneskene her igjen. Det er ikke mange ganger i livet det er tilfelle.

Det tar tid å bli utskrevet fra psykiatrisk. Det er ikke sånn at du sover på hvitt rom den ene natten og står på gaten med tannbørsten din og ryggsekken med skitten pysjamas den andre. Du får en stund i voksenbarnehagen- eller dagavdelingen, som det også kalles. Her kommer du tidlig på morgenen og går tidlig på ettermiddagen. Et tilbud til voksne som ikke fikser hverdagen helt, hvor du får gratis mat, samtale og adspredelse. Du får leke på hobbyrommet, prate med presten og spise fruktsuppe med rosiner til dessert. Hver tirsdag er det trim og hver torsdag er det tur.

De ansatte spiser sammen med de innsatte, ingen har sykehusklær og alt er veldig «likeverdig» og «egalitært». Det betyr at den eneste måten du kan skille pasient fra pleier er hvorvidt de smiler eller ei. Pleiere er glade og pasienter er triste. Enkel regel. Dette fører til at jeg blir tatt for å være pleier rett som det er. Så mye for godt humør.

Barnehagefaktoren kommer tydeligst frem når vi går på tur. Tolv voksne mennesker beveger seg langsomt på vei mot Sagene Lunsjbar en formiddag, tolv voksne mennesker forkledd som en normal turgruppe sniker seg langs Akerselven. «Ingen gale her!» kunne vi sagt uskyldig om noen spurte. Ved hvert gatekryss stopper bestyreren og teller over. «En-to-tre-fire-fem-hvor er Anders?-seks-syv…Vi er her alle sammen! Da venter vi på grønn mann, dere!» Det eneste vi mangler er et tau vi kan holde mellom oss, så ingen går seg bort de seks hundre meterne til Sagene.

Jeg har innsett et par ting om Mannen og Mannsrollen på psykiatrisk. Det er nemlig ikke greit å være mann og deprimert. Vi sitter ute på café, og de fire andre jentene er snart inne i en lang samtale om problemene de har i hverdagen. «Det er vanskelig nå.» sier en, og de andre nikker. «Jeg lurer på hvordan det blir med jobben, dere.» De klapper hverandre på skulderen, nipper kaffe latte og snakker om Angsten. Angsten med stor A.

Dumme meg satt meg på mannebordet. Der sitter jeg med fem menn som alle glor ned i kaffen og ser ut som om sidemannen nylig myrdet mormoren deres og derfor er uaktuell som samtalepartner. Av og til skotter de redde fra side til side. Kommer det noen de kjenner? Hva om noen ser dem her, sammen med andre som er syke? En prøver seg med en «….fint vær idag?» og de andre nikker. «Joda. Det er fint vær.» I tillegg til vekten av selvmordsforsøket eller hva de nå er innlagt for, er de tynget av vekten av å være innlagt, av skammen om å være syk. De har alle det ene til felles: De er sammen med meg fordi de er for triste og for redde til å mestre hverdagen. Skikkelige menn er ikke redde og triste, de forsørger familien sin og er streke. Menn viser ikke følelser, de får ikke panikkangst.

«Jeg blir hentet av en venn etterpå,» sier jeg til barnehagetante nr.1. «Han fant plutselig ut at jeg var her og ville ta meg med på kafé.» «Åh!» sier barnehagetanten. «Var det mannen din som fortalte ham det?» «Nei,» sier jeg. «Det stod på bloggen.» «Åh, han leste mellom linjene, da?» spør hun. Jeg ler. «Neinei, jeg har jo blogget hele oppholdet! Det er ingen hemmelighet at jeg er innlagt!»

Alle blir stille rundt bordet, og samtlige pasienter grøsser. Du sier ikke høyt at du er mentalsykehusmateriale. Alle de andre er superhemmelige deltagere i barnehagen for voksne, og jeg er Utskudd med stor U.

«Jeg kan jo ikke være innlagt for tredje gang uten å ha muligheten til å fortelle galehus-vitser!» ler jeg. «Alle gode ting er tre, jeg er ferdig med å være flau!»

«….så bra, da…» sier barnehagetanten stille. Alle andre ser bort.

Jeg diskuterer det med en venn av meg etterpå.

«Jeg synes ikke du burde snakke så høyt om det.» sier han. «Det er pinlig.»

«Hvorfor det?» spør jeg.

«Vel…» han drar på det. «Jeg synes det er veldig pinlig å ha psykiske problemer, derfor synes jeg at alle andre skal være anstendige nok til å synes det er pinlig, også.»

Der har vi nok mye av grunnen til at det er så tabubelagt.

Vemod spurte meg: Hva skal egentlig til for at man får spise Guds ostekake og pusle med perler hele dagen i dette landet?

Og Virrvarr er ikke gnien. Hun deler gjerne mentalsykehusets hemmeligheter med de mindre opplyste. Slik blir du lagt inn på galehus:

Ikke alle veier fører til Hvitt Rom. Det er strengt tatt seks:

1. Fastlegen. Du bestiller legetime og sier ting som de er. (Eventuelt det legen vil høre, om du bare vil ha gratis ferieopphold på statens vegne ^_^) Fortell hvor lite du sover om natten, hvor stresset og fra deg du er, gråt en skvett og vis gjerne frem tegn på selvskading. Forklar at du er redd for å være alene, og trenger en time-out. Vips- så har du en rekvisisjon!
2. Psykologen din. Har du en hjernekrymper allerede, er det bare å møte opp og si: «Jeg er helt på tur. Du må legge meg inn.» Vedkommende sitter med hele rullebladet ditt, og synes nok du er mye galere enn det du har skjønt selv. Du kan gråte pent, smile dumt eller rable usammenhengende, psykologen fikser det som skal til. Pakk tannbørsten og gjør deg klar til et par uker på lukket avdeling.
3. DPS. For de unvidde betyr dette Distriktpsykiatriske senter, og befinner seg på ditt lokale sykehus. Orker du ikke vente på fastlegetime og mangler en psykolog, kan dette være en plan. Du møter opp og trekker kølapp, så skal et team med behandlere avgjøre om du skal legges inn eller ei. Ulempen med dette er at det er litt «Hvor gal er du?»-idol, og folka der skal ikke legge inn alle de har samtale med.Mange steder har de beskjed om å bare ta inn de sykeste på grunn av plassmangel. Her kan du velge to strategier for å «gå videre»: Enten så setter du deg i fosterstilling og hyler som en toåring i verste trassalderen, eller så pugger du svarene på alle psykiateres sjekkliste før du går. De spør alltid om det samme. Gi slipp på all verdighet og diskresjon.

   «Stemmer i hodet?» «Jess.»
   «Selvmordstanker?» «Jess.»
   «Har du tanker om å skade deg nå?» «Jupp.»
   «Føler du deg verdiløs?» «Åja.»
   «Tror du at alle du kjenner ville hatt det bedre uten deg?» «Helt klart.»

   Spar de virkelige problemene dine med spennende halliser, skyldfølelse for den minste ting og hvor abnormt lite mat du spiser til psykiateren på sykehuset. DPS må høre det DPS vil høre. Begrens deg på sånne ting som forfølgelsesvanvidd og voldelige tendenser (med mindre der er reelt). Du har ikke lyst til å sitte på isolat og ha Securitas-folk utenfor døren din døgnet rundt når du først er innlagt.

4. Ambulanse. Denne er enkel og smertefull. Skad deg nok til at ambulansen må hente deg. Du blir lagt inn på akkuttavdelingen på somatisk, så triller de sengen din opp på galehuset når du kvikner til. Ulempe: Du kan risikere at ingen finner deg eller at du ikke får sagt fra til noen når du har skadet deg, og at ambulansen først kommer når det er altfor sent.
5. Politibil. Er alle løsningene over for slitsomme og omstendelige? Kle deg naken, mal rumpa blå og løp en tur på Karl Johan. Blott deg for barnehagebarn. Kle deg ut som Snurre Sprett og legg deg i Sinsenkrysset. Du har enveisbillett til galehuset og en spennende tur i politibil på null komma svisj. Ikke noe byråkrati her i gården.
6. Tvangsinnleggelse. Denne oppskriften er ganske lik oppskriften over, bare at du ikke trenger å bli utagerende. Det holder lenge at du begynner å sove på verandaen i studentkollektivet, snakke med duene og slutte å vaske deg for at noen av vennene dine skal begynne å diskutere muligheten for å tvangsinnlegge deg. Å bli tvangsinnlagt med vilje, er litt som å behandle kjæresten dårlig så han skal dumpe deg og du slipper den vanskelige samtalen. Fastlegen og psykologen kan også tvangsinnlegge deg om de synes du begynner å bli litt vel rar. Ulempe: Du har ingenting du skal ha sagt i forhold til når du vil ut av galehuset igjen. Artig: Du får kjøre politibil, siden ambulansepersonell ikke digger å hente folk som ikke vil hentes.

Da skulle det ikke være noen tvil om hvordan man skaffer seg opphold på et asyl nær deg.

(Virrvarr er fortiden litt permittert og litt galehuspasient. Det blir dårlig med kommentarsvaring fremdeles, er hun redd.)

Gud gav meg kaken sin, han ville ikke ha den. Det var en lysegul og hvit diabetes-kake uten sukker, og jeg spiste den. Den stod i kjøleskapet på isolatet, og smakte utmerket. Gudegitt.

Alle er på avdelingen på lånt tid. Selv Gud og de andre på isolatet lengst inne i gangen, de som passes på døgnet rundt. Enten flyttes du til et sted der du kan være Lenge, eller så trapper de ned oppholdet ditt langsomt. Jeg har sittet krøllet opp i sofaen til psykiateren min og lagt planer for hva jeg skal den neste uken. Kanskje jeg vil sove hjemme, men være på sykehuset på dagen? Vil jeg ha noen medisiner med meg? Sovepiller, antidepressiva? Uansett får jeg seibiff med løk før jeg går. Og te til Guds sin sukkerfrie kake.

Noen er tvangsinnlagte og rømmer hele tiden. Jeg får komme og gå når jeg vil, men jeg går ikke på langt nær så ofte som han som rømmer for et godt ord.

«Har han stukket av igjen?» spør en pleier den andre forskrekket.
«Jada, men han er tilbake til middag. Vi har gelé til dessert, han vil ikke gå glipp av det, kjenner jeg ham rett.»

Og hun har rett, han dukker glisende opp så fort maten er på bordet. «Du må ikke rømme så mye!» sier miljøterapauten strengt. «Hva er vitsen med å være tvangsinnlagt om man ikke rømmer?» sier han.

Om du har noen timer til rådighet i morgen formiddag og føler deg engasjert, kan du dra på Håndverkeren klokken ni og aksjonere sammen med Ungdom for AFP. Har du enda mer tid, kan du bli igjen etter aksjonen og gå i nok en demo utenfor Håndverkeren klokken 12, og demonstrere mot OOXML sammen med Steve Pepper og co. Jeg tenkte jeg skulle rømme fra avdelingen og få med meg moroa.

Noen observasjoner:

1. Du vet du er i trøbbel når du havner et sted der de fremdeles har røykerom. Nylig hjerteopererte sleper seg ut for å røyke på sykehusterassen, mens mentalpasientene har tre-fire røykerom til rådighet, trass i Dagfinn Høybråten og røykeloven.
2. Jeg er faktisk ganske frisk. Jeg eier Snikende Ullteppe, Sumobryter-babe i magetopp, Hypokonderen med psykose og Allahs 13 (og akk så snørrete profet) i mental stabilitet når som helst. Gud ligger på isolat og er heldigvis for feit til å henge i kantinen og forstyrre meg.
3. Flere av de andre pasientene skal også utgi bok til høsten. Den Virkelige Kultureliten møtes på psykiatrisk. Det er bare å legge seg inn, Avil. ^_^
4. Sykehusmat har gode og dårlige sider:
   God side: Du får sukkerfri dessert!Dårlig side: Desserten er sviskegrøt.
5. Institusjonskokken her på huset har bare matoppskrifter fra 1950. Hvem spiser egentlig crabsticks lenger? Kålstuing? Fruktsuppe? Sagogryn? Selvsagt er det margarin og skummetmelk til alt. Eller skummet kulturmelk for de litt mer vågale. O skrekk.
6. Alt er selvmordssikkert. Håndklærne er så små at du ikke skal kunne henge deg i dem, dusjen så kald at du ikke kan skolde deg, alle kopper og asjetter er i hardplast. Jeg er på «ganske frisk»-avdelingen. Det innebærer luksus som at jeg får ta med ting på rommet uten å bli ransaket hver gang. Og det å få låse dodøren etter seg.