Rise and shine

Jeg fikk en lang klem av en dame som var så glad for at jeg får til å gjøre det jeg har lyst til. Jeg har klemmen på innsiden fremdeles. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette, Internet.

Jeg har forandret meg mye siden i fjor. Jeg har lært en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle lære. Jeg har greid en masse ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle greie.

Jeg blir glad når jeg får komplimenter, jeg gremmes ikke over at noen kan være så dumme at de tror jeg har noe å fare med. Jeg har lært meg å si nei uten å få noia.

Jeg har lært meg å lønnsforhandle uten å underprise meg. Jeg har lært meg å sette grenser. Jeg har lært meg å si «pytt, pytt». Jeg har lært meg å levere arbeider jeg ikke synes er perfekte.

Jeg har lært meg å takle kritikk. Jeg har lært meg å like meg selv. Jeg har lært meg å senke skuldrene. Jeg har lært meg å ta pause. Jeg har lært meg å reise meg opp igjen. Jeg lærer fremdeles.

For et år siden gjemte jeg meg bak et søppelspann og satt der i to timer uten å greie å røre meg fordi alt hadde hengt seg opp. For et år siden greide jeg ikke mer en to ting pr. uke.

For et år siden var alle redde når jeg gikk til butikken alene. For et år siden var jeg alltid på nippet til å falle.

De siste ukene har vært vanskelige og uoversiktlige. Jeg har stått i stormen uten å knekke sammen. Gale damen er i ferd med å betraktelig mindre gal. Jeg har aldri hatt så godt veigrep før i hele mitt liv.

Rise and shine

If I only had a brain

Jeg er på tur. Det er offisielt.

Jeg bommer på deadlines, klarte å skrive opp feil tidspunkt på begge arrangementene i forrige blogginnlegg, leverer tekster som er for korte eller for lange om jeg leverer noe, glemmer å svare på tekstmeldinger, sletter eposten du sendte meg ved en feil og søler kaffe i tastaturet på datamaskinen.

Jeg banner og syter fordi jeg plutselig ikke greier å låse opp døra, før det går opp for meg at vent, jeg bor jo ikke i Ullevålsveien 109 A. Jeg bor i Ullevålsveien 109 B! Buuuuhu!

Jeg ringer Kajsa og spør etter Ken, jeg svir brokkolien og knuser alt som ikke er skrudd fast og støpt i betong. Hvis du lurer på om du har gjort noe galt: Det er ikke deg. Det er meg.


En lenke til en tegneserie som beskriver hvordan jeg har det.

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

  1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
  2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i leppestiften.
  3. Ta på deg de fine klærne.
  4. Reduser gjørelisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
  5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
  6. Skriv. Tving pennen i gang.
  7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
  8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
  9. Pust.
  10. Se deg rundt.
  11. Skru på musikk.
  12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
  13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
  14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Om mestring

«Ja, det var forferdelig» sier hun. «Jeg kommer aldri til å få det bra igjen.» Jeg har hørt det mange ganger i settinger der folk skriver og snakker om psykisk sykdom. «Du blir aldri bra.»

Noen er veldig sinte på verden. Noen er veldig sinte på menneskeheten. Noen er veldig sinte på seg selv. Noen er veldig sinte på kirken. Noen er veldig sinte på staten. Noen er veldig sinte på psykiatrien. Noen er veldig sinte på skoleverket.

Jeg skjønner hvorfor. Jeg er også sint på mange. Det er lov å være sint på de som har forgrepet seg mot deg, som aldri så deg, som ignorerte deg og som gjorde de verste ting mot deg i beste mening. Og likevel.

For meg er det viktig at det går en linje mellom rettferdig harme og å ha et liv der alt er i stykker og alltid vil være i stykker fordi noen var slemme.

Det er derfor jeg er veldig opptatt av begrepet «mestring». Å mestre noe betyr ikke bare å få til noe, men å øve seg til man får til noe.

Å øve meg på å ta makten fra gamle traumer og spennende humørsvingninger så jeg kan ha kontrollen selv.

Å skjønne at «Åkei, nå går jeg på snørra. Da tar jeg meg for med hendene. Så må jeg reise meg opp. Jeg har gjort det før, jeg kan gjøre det igjen.»

Når noen sier til meg at de aldri blir bra eller aldri får til, så får jeg følelsen at de ser på det de sliter med som en tilstand. En lang, sammenhengende tilstand som er lammende forutbestemt og umulig å gjøre noe med.

En del av det å mestre ting for meg er å se på livet som en uendelig rekke situasjoner du kan prøve og feile i.

«Åkei. Situasjonen er sånn at jeg er livredd for å ta en telefon. Jeg kan utsette det og utsette det helt til det er forsent og alt blir flaut, eller så kan jeg hoppe utti det med begge bena og hjertet i halsen.»

Noen ganger er jeg så redd og skjelven at jeg ikke greier. Noen ganger greier jeg det, tross all angsten.

Hovedpoenget er å huske at bare fordi jeg var for redd til å ta en telefon forrige gang, betyr ikke at jeg ikke kan greie det neste gang.

Det er en slags idé om at livet er det eneste jeg har, og at jeg skal prøve å få det til så bra som mulig, selv om det er vanskelig til tider. En idé om at selv om ting virker håpløst, så har ikke håpløsheten en verdi i seg selv.

Så. Jeg er min egen ridder. Min egen ninja. Min egen dragedrepende prinsesse.

Hvis jeg var helseminister

«Hvis du fikk være helseminister: Hva ville du gjort med norsk psykiatri?» spurte journalisten.

«Hm.» sa jeg. «Hm.»

Så formulerte jeg tre korte punkter, siden man tross alt blir intervjuet og den stakkars journalisten uansett må kutte ned på alt jeg skravler i vei om. Jeg tenkte jeg kunne dele dem med deg.

  • Få opprettet en psykiatrisk førstelinje. Når du faller i trappa en søndagskveld, ringer du legevakten, beskriver symptomene og spør hva du bør gjøre. Om panikkangsten tar deg en søndagskveld, er det derimot ikke bare å ringe legevakten, beskrive symptomene og spørre hva du bør gjøre. Enten må du være så dårlig at du kan legges rett inn, eller så må du greie det å snakke med fastlegen om problemene dine og skrive søknad til psykolog og DPS og håpe at de vil ha deg. Så – en døgnåpen psykiatrisk legevakt med eget telefonnummer hadde vært fint.
  • Gi bedre tilbud i overgangen mellom utskrivning fra psykiatrisk avdeling og det vanlige livet. Ja, det er fint å kunne gå på DPS’en og prate med en psykolog, men de kan ikke fikse alle problemene som oppstår med NAV, med jobb, med studier og med penger når du har hatt et lengre psykehusopphold. Jeg kom meg fint gjennom denne perioden fordi jeg hadde et godt nettverk av pårørende rundt meg, men NAV brukte et halvt år på å betale ut rehabiliteringspenger. Hadde jeg ikke hatt snille svigerforeldre og ektemann med penger, ville jeg falt helt utenfor alt i den prosessen. Det er et hull her.
  • Lage skikkelige holdningskampanjer: Både blant politikere, helsevesen, lærere og alle oss andre. En del folk skulle få bite i seg utsagn om «å ta seg sammen og stå opp om morgenen», en del i helsevesenet skulle fått deng og fik for å sende hjem suicidale småjenter med litt valium og beskjed om å sove på det, en del lærere måtte lære seg at det å kutte seg er et varsko, ikke en sånn teit tenåringsgreie, og som befolkning ville vi blitt mer bevisste på psykiske problemer generelt.

Åkei. Nå er det din tur til å være helseminister. Hva ville du gjort med norsk psykiatri? Hva ville du gjort med helsevesenet generelt?

Å klare å ta blodprøve

Idag er første gang jeg har gått til legen alene uten å være redd.

Idag er første gang jeg har tatt blodprøve alene uten å være skrekkslagen, svimmel og kvalm.

Jeg gav meg selv en kake i premie. Dette har jeg øvd meg på de to siste årene, og jeg er veldig stolt.

Redd for å ta blodprøver, du også? Svimer du av?

Jeg har funnet et par ting som funker for meg:

  1. Få lagt deg ned før de stikker deg. Det er mye vanskeligere å svime av når du ligger enn når du sitter.
  2. Pust. Pust dyyyypt ned i magen gjennom nesen og langsomt ut gjennom munnen. Smarte bioingeniører stikker når du puster ut, og da kjennes det nesten ikke. Pustingen holder angsten i sjakk og du får ikke svimt av så lenge du husker å puste godt. Jeg pleier å begynne å puste lenge før noen stikker meg, så jeg har en god rytme når stikket kommer.
  3. Fortell den som skal stikke deg at du er redd og kanskje svimer av. Da er det enklere for dem å ta hensyn.
  4. Blir du svimmel: Bli liggende nede litt og samle deg før du reiser deg opp.

Jeg er veldig begeistret for at noe som tidligere kjentes som en livslang forbannelse (Jeg skal ta en blodprøve, jeg må nesten kaste opp, jeg må akutt på do, jeg er så redd at de ikke finner årene mine og må stikke flere ganger, jeg svimer av på gulvet på legekontoret) faktisk kan temmes.

Jeg føler meg så kul og barsk at jeg gliser som en gærning hver eneste gang jeg ser meg i speilet.

Normal

Jeg vet om mange som forbanner det «normale» livet. Jeg synes egentlig «normal» er litt eksotisk. Jeg øver meg på normal. Jeg får frysninger av å smøre matpakke til Mr. Jackson på morgenen. Jeg står opp tidlig og skjelver av forventning. Jeg skriver hver dag. Jeg leser hver dag. Jeg tegner. Jeg snakker i forsamlinger. Jeg har slått opp med NAV. Jeg øver meg på hverdager.

Jeg øver meg på å ikke jobbe mer enn åtte timer hver dag, så ikke alt jeg gjør blir arbeidstid. Jeg støvsuger. Jeg lager omelett til frokost. Jeg er så stresset at jeg drømmer at det er 23 desember og at jeg har glemt kaker og presanger fullstendig og dessuten må jeg stryke 17.mai-sløyfene og jeg har masse barn som skal på skolen for to timer siden. Jeg håper at jeg er blitt flinkere til å være meg enn jeg var i fjor.

«Du er jo helt normal nå!» sa noen til meg.
«Nope,» sa jeg. «Jeg bare øver meg.»