Journalistanmeldelser, del 4

Mediakjøret er offisielt over for min del. Jeg har vært relativt flink til å passe på meg selv i prosessen, og har sagt nei til minst en fjerdedel av alle tilbudene jeg har fått. En del intervjuer har Grevinnen måtte ta på egenhånd, rett og slett fordi Virrvarr er sykmeldt og ikke fungerer optimalt bestandig. Jeg tenkte jeg skulle gi dere en siste runde meg journalistanmeldelser, med forbehold om at det kan bli et par til utover vinteren:

Fredrikstad Blad – eller Christian Sørgjerd:

Dette var det første intervjuet jeg stilte opp til, og var egentlig en eksamensoppgave på journalistikk på Høgskolen i Oslo. Det var en feature med utgangspunkt i meg, ikke i boka. Det fant sted i begynnelsen av september, og stod på trykk i Fredrikstad Blad i november. Intervjuet med Søgjerd skiller seg fra de andre på følgende vis: Jeg kjenner ham godt fra før av. Og barn, bare for ha det klart: Vær forsiktige når vennene deres blir journalister.

Jeg gikk på café med Christian, pratet i vei, og ble plutselig oppmerksom på at han tok notater. Woops! Jeg tror ikke at jeg sa noe jeg ikke ville sagt ellers, men grensene mellom intervjuer og intervjuobjekt hviskes ut når dere er kompiser fra før. For eksempel stilte han nok hakket drøyere spørsmål og oppfølgingsspørsmål enn han ville tord om vi ikke kjente hverandre fra før. Dette var også det eneste intervjuet hvor jeg aldri fikk summet meg til å lese sitatsjekk, og som ble skrevet om flest ganger. Det var jo ikke bare en skoleoppgave, Fredrikstad Blad ville også sensurere alle fyordene før de tok det inn. «Pule» og «buttplugs formet som jesusbarnet» røk ut.

Jeg lo veldig godt av overskriften «Sexbloggeren fra Torsnes – men ingen pornograf», du vet de har tilpasset ting til lokale forhold når stedsnavnet er like viktig å få med som ordet sex. Noe av ulempen med at intervjuet var så gammelt, var at det jeg hadde sagt om pressegreier ikke stemte med det som faktisk ble pressegreiene. Forlaget har vært frem og tilbake med drøssevis av avtaler, så hva vi snakket om i september stemte ikke nødvendigvis overrens med det som ble realiteten i november. Uansett, det handlet mer om tiden featuren var skrevet i enn journalistens innsats.

Noe av det morsomste og mest slitsomme med dette intervjuet, var fotograferingen. Christian slepte meg opp i parken på St.Hanshaugen og fikk meg til å kaste blader rundt omkring, posere tusen steder og klatre opp i et tre. I treet satt det to narkiser som ikke ville ha selskap, stigen var råtten og jeg har motorisk feil og nedsatt balanse. Å fange intervjuobjektet sitt i et tre med to rusmisbrukere er ikke en situasjon de andre journalistene har fått til. Gøy var det lell. Det kuleste var likevel at Christian fikk meg til å tegne et selvportrett og tok bilde av det. Yay!

Det aller beste var likevel at han korrigerte meg underveis og sa at «Nei, det får du ikke si!» Han spurte meg hvorfor jeg begynte å blogge, og jeg sa at vel – jeg hadde tenkt at hvis folk kunne lese det Brage skrev hver dag, kunne jeg også prøve meg. «Du får ikke gi Brage æren for dette også! Han får altfor mye skryt som det er! Shush!» Det hadde aldri skjedd hvis vi ikke kjente hverandre.

Verste spørsmål:

«Men hvorfor blogger du ikke sexlivet ditt, da, Ida? Du blogger jo om utrolig mye annet privat?» Jeg har jo aldri vurdert å blogge sexlivet mitt en gang, så her måtte jeg tenke superraskt og finne ut hvorfor jeg ikke har det. Generelt sett har jeg en regel om at hvis jeg får et vanskelig spørsmå, svarer jeg noe om svigermor. Jeg kan jo ikke blogge sexlivet – svigermor leser bloggen. Er familien positiv? Ja, til og med svigermor har bidratt! Stakkars svigermor ^_^

Beste spørsmål:

Mange flere enn det som kom med i intervjuet. Problemet med featureformen, var at det skulle handle om meg, ikke om boka. Så mens jeg listet opp tall og statistikk i rasende fart, stod det bare «Ida vet hva hun snakker om.» Miff. Jeg vet at det er den riktige måten å gjøre det på, men jeg vil jo prate sak.

NRK, eller Harald Eia:

Dette intervjuet ble kjørt to ganger: En gang på telefon mellom Eia og meg, samt én gang foran tv-kamera. Fordelen var at jeg hadde hørt nesten alle spørsmålene før og hadde svar på dem. Ulempen var at Eia visste hva jeg kom til å svare og kunne sette meg fast, grille meg hardere eller overhumple meg. Du får jo ikke sitatsjekk på TV, og Eias rolle som «koselig og pratsom» endret seg i det øyeblikket kameraet kom på.

Da ble han krass, kjapp i avtrekkeren og naglet meg til veggen med blikket. I tillegg stilte han dummere spørsmål på TV enn på telefon, som en del av konseptet. «Mannen i gata tror jo..» ble byttet til «Alle mener jo at…» under opptaket. I tillegg hadde han fått meg ut på en diskusjon av åpne forhold og personlige erfaringer på telefon, og han brukte det i intervjuet, hvor jeg ikke kunne vri meg unna. Jeg hadde sagt at Danny og jeg har et åpent forhold, som er sant, innenfor en slags Simone de Beauvoir-Sartre-definisjon av åpent forhold, men jeg var ikke klar for å snakke om det på TV.

Settingen «diskutere ulike erfaringer på telefon» var ganske annerledes enn «svare overhumplende spørsmål med kamera i fleisen og lyskastere overalt», og jeg syntes det var hakket sleipere enn jeg forventet meg. Noe av problemet med å bli filmet til et konsept du ikke får 100% forklart, er at du ikke vet hvordan du kommer til å bli fremstilt, eller hva slags settning du havner i. Ja, det er et seriøst program, ja, det kommer til å handle om kjønn, sex og kjønnstereotyper – men hvem er de andre deltagerne? Kort sagt – jeg satt igjen med en «Hm, hva bega jeg meg egentlig ut på nå?»-følelse etterpå.

Verste spørsmål:

«Og du har hatt sex med andre selv om dere er gift?» Hallo! Vi snakket om kjønnstereotyper, sjalusi og skeiv teori! Så off topic! Og jeg kunne ikke utdype eller forsvare meg. Bah.

Beste spørsmål:

Veldig mange. Alt fra diskusjonen om hvordan begreper som «billige damer» overlever til «er legning medfødt eller sosialt tillært?» Jeg fikk mulighet til å synse om ting jeg ikke har formell greie på, og ting jeg har formell greie på i skjønn forening. Det var mange gode spørsmål som dukket opp underveis.


Radiorakel:

De er så fine folk, Radiorakel. Jeg fikk nesten en time på radio, jeg fikk bestemme sangene selv, jeg fikk prate uhemmet feministisk teori og puling uten noe sensur, og journalisten betrodde meg at han bare hadde lest tre bøker i sitt liv, men min hadde han lest to ganger.

De var uten tvil de best forbredte av alle journalistene jeg har pratet med, de hadde to ark fulle av relevante spørsmål, de hadde lest gjennom boka og funnet frem kule sitater og eksempler, og det eneste problemet var at vi ikke strukturerte oss godt nok og at praten rett og slett satt litt for løst. Vi glemte tiden, og de stoppet meg ikke når jeg først begynte å snakke om noe. Bummer!


Verste spørsmål:

Jeg fikk bare gode spørsmål. Vi hadde en god radiodialog, end of story.


Beste spørsmål:

Ting i boka de hadde reagert på underveis. «Dere skriver om fisting- er ikke det forferdelig vondt?» Så fikk jeg forklare, utdype og komme med mitt favorittsitat fra lesbedamene som diskuterte fisting med oss til stede: «Har det noen gang hendt at blomsten blir så grådig at den sluker hele hånda?» «Ohyess.»

P3 – min favoritt journaliststalker:

Jeg tror jeg ble kontaktet av denne journalisten angående bloggen i sommer en gang. Hun har villet lage P2-dokumentar med meg, men ikke fått lov. Hun har villet lage klassekampenreportasje om meg, men ikke fått lov. (Braanen syntes visst vi var litt vel komersielle for kultursiden hans. LOL!) Når hun hadde fått lov til å lage en serie om meg på P3 hadde jeg ikke hjerte til å si nei. Mulig jeg er litt svak for henne – hun er jo en rødhåret dame med ring i nesa. Jeg har en greie for rødhårede damer med ring i nesa, hvertfall når de er smarte og tilsynelatende enige med meg ^_^

Hun ville at jeg skulle prate om boka, om bloggen og litt om det å være offentlig psykisk syk. Hun stilte en del spørsmål, men først og fremst lot hun Danny og meg prate om det vi ville, og hun stilte ingen for private, for grafsende spørsmål. Jeg fikk fortalt akkurat det jeg ville fortelle, uten å føle meg utlevert eller presset. Vi satt i sofaen min, drakk te, spiste klementiner og gjorde opptak. Det eneste skumle var at hun trykket på «Gi Virrvarr en mikrofon og la henne få snakke»-knappen.

Et par ganger var jeg innom temaer hvor jeg tenkte: «Vent! Dette høres jo mye mer hjerteskjærende ut når jeg sier det enn når jeg tenker det!», men det gikk bra. Opptaket blir en dokumentar som skal gå i tre deler, og handle om, vel, meg. Mr. Jackson fikk også prate.

Verste spørsmål:

Tja. Jeg skjønner hvorfor hun spurte om temaet selvmord, men det var mye verre å svare på enn jeg hadde trodd. Dere skjønner, jeg har et litt galgenhumoristisk forhold til temaet. Jeg vil helst le av melodramatikken i selvmordsforsøkene mine, ikke bli sjokkert over alvoret. Omtrent en tredjedel uti svaret mitt tenkte jeg: «Auch.» Det var først og fremst fordi jeg så ansiktsuttrykket på journalisten. Vi satser på at jeg ikke har laget sosialpornografi.

Beste spørsmål:

Hun ba meg vise henne et klassisk manisk prosjekt. Resultatet ble «Idé-boksen», som jeg fyller opp når kreativiteten går fra «drypp-drypp» til «høyttrykkspyler». Vi ristet på den så den sa «pling-pling» i mikrofonen, raslet med lappene og leste høyt et par. Fine greier.

Vel, det ser ut til å være det jeg har gjort av intervjuer på en stund fremover. Kanskje Grevinnen kan anmelde de intervjuene hun har gått på alene?

Journalistanmeldelser – del 2

«Gleder meg til å se en anmeldelse av intervjuet vårt på bloggen!» skrev den ene journalisten etter at jeg hadde levert tilbake sitatsjekken. Vel, siden dette innlegget tydeligvis gav pressefolka mersmak, kommer en anmeldelse av de siste intervjuene vi har gitt i forbindelse med Jenter som kommer.

Hovedforskjellen på disse intervjuene og de tre forestående var at Grevinnen og jeg hadde litt mindre nerver. Vi hadde vært i noen intervjuer, prøvd ut de forhåndsinnøvde svarene våre og snakket oss varme ved et par anledninger før. Likevel – forskjellige journalister blir forskjellige intervjuer.

Klikk.no

Dette var et intervju jeg var svært skeptisk til på forhånd. Grunnen? Innholdet og eierne på klikk.no, selvfølgelig. For dere som ikke vet det, er klikk.no Hjemmets store, nye nettsatsing hvor de lager en slags portalside for alt fra Norsk Ukeblad til Vi Menn og samler nyhetssaker for samtlige tidskrifter på ett sted. De har blogger, forum, nettmøter og et ambisiøst prosjekt om å være synlig på internett etter at enkeltsidene for ukebladene har tryna etter tur.

Jeg må innrømme det: Jeg har fordommer mot ukebladjournalister. Bare bittelitt. Hvert fall hvis de skulle slumpe til å skrive for Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad eller Familien. Det er sikkert fordi hvert eneste av disse bladene jeg dumper borti er så fulle av «Slanket seg tredve kg på urtesalt», «Vi kjøpte et hus med spøkelser, men TVNorge hjalp oss å bli kvitt dem» og «Det hendte meg, onkel var kleptoman»- artikler at jeg tror at de hjernedøde temaene smitter over på journalistenes evne til skriving.

Heldigvis – fordommene mine fikk seg en støyt! Journalisten fra klikk.no er kanskje den søteste og koseligste til nå, og intervjuet hun endte opp med å skrive er kanskje det jeg føler beskriver boken vår best.

Hun var ryddig, godt forberedt og stilte saklige spørsmål om bokas tilblivelse, reasearch, pulepolitiske manifest og gav oss tid til å snakke om de temaene vi syntes var viktigst – hjertesaker som at to jenter som har sex kan få kjønnsykdommer og at sexskribenter er dårlige til å dekke mangfoldet av kvinners seksualitet. Hun lot oss få ta med den feministiske argumentasjonen inn i ukebladene i mye større grad enn f.eks Dagbladet gav plass til i avisen. Mer av dette! I tillegg lenket hun til bloggene våre, og litt linklove gir det store ekstra ^_^

Verste spørsmål:
Ittno. Vi fikk bra spørsmål, og et bra intervju.

Beste spørsmål:
«Hvordan vil dere sammenligne deres prosjekt og RosaProsa-gjengens prosjekt? Og er dere forberedt på å møte kritikken de møtte?» Woho! Hun har lest andre feministiske bøker om sex, og hun har fått med seg debatten! Jeg svarte at kritikerne av RosaProsa var mest frustrert over at det bare var personlige historier, ikke tall og analyse – og vi har jo både personlige historier, tall og analyse i boka vår.

Aftenposten Aften:

Dette er det intervjuet som ble avtalt og unnagjort på kortest mulig tid. Jeg fikk en oppringning rundt fire og ble intervjuet rundt fem. Grevinnen kom seg ikke til byen så fort, så Aftenpostenmannen og jeg traff hverandre nede på Majorstua i huj og hast. Jeg koste meg verre. Det er flere grunner til det:
1. Han var sørlending, og jeg har en ting for sørlandsdialekt. Hele familien er derfra, så jeg fløt utover bordet og syntes nesten han skulle snakke mest.
2. Han var gammel, aktiv blogger og begynte intervjuet med å prate mye blogg. Dere vet hvordan det er når bloggere møtes? Det blir koselig og internt på samme tid.

Hovedforskjellen på Aftenposten Aften og de andre journalistene, er at han spurte mer om bloggen og bruk av bloggen i skriveprosessen enn de andre. I tillegg stilte han gode, og tidvis litt vanskelige spørsmål om gutterollen og det å skulle kjøpe sexbok i det hele tatt. «Kan ikke unge gutter ALT om sex, da?»

Og jeg tenkte: «Tja. Alle de unge guttene jeg kjenner har jo aldri kjøpt sexbøker – men de har spurt meg om grisete ting…Personlige eksempler tells ikke. Hm. Sii deet?» Ellers ble det et intervju i ordspillets tegn, siden vi lo og kniste av utsagn som «pekefingerfri fingerpulebok».

Fotoshooten skjedde ute i hagleværet, og jeg var veldig lettet over å møte den første fotografen som ikke ville ha meg til å smile stivt. Jeg er også fornøyd med det ferdige intervjuet. Også lenket han til bloggen. Fine mannen.

Verste spørsmål:

Egentlig – den verste opplevelsen med dette intervjuet er vignettfotografiet de har brukt på Aftenpostens nettsider med bare haken min. Jeg skal aldri gå usminket ut igjen.

Beste spørsmål:
Alle spørsmålene om unge gutter og vanskeligheten ved å kjøpe sexhåndbok. Jeg ventet dem ikke, jeg hadde ikke tenkt ut noe svar og det var godt spurt.

Radio Norge:

Radio Norge, gamle Kanal 24, ringte oss og ville ha et intervju på direkten. Vi satt på forlagskontoret og signerte bøker og fikk hvert vårt headset med microfon slik at vi kunne snakke og skrive på en gang. Jeg fikk litt følelsen av å raide i World of Warcraft med Ventrillo på øret, foruten det faktum at mine medspillere snakket om puling, ikke om orker og troll.

Vi sa ikke teite ting på radioen, men for noen spørsmål vi fikk. Grevinnen og jeg har en liste over «Smarte svar på dumme spørsmål» og vi fikk brukt nesten samtlige i dette intervjuet. «Ida – du er jo gift med en mann. Føler han seg truet av at kona går rundt og snakker om lesbesex?» «Maren – hva synes mamma om boka?» Vi brautet oss til å snakke mest mulig om boka og minst mulig om oss, men det var ikke enkelt.

Verste spørsmål:
«Såh – boka heter Fittepositiv?» Vi innså på dette stadiet at journalisten ikke hadde gjort research utover intervjuet med oss i Dagbladet. Eller – å se på bildet i Dagbladet. Vi måtte fortelle at boka het Jenter som kommer og at vi hadde brukt ordet «fitte» på en positiv måte.
Som en klar nummer to kommer: «Så du har alltid vært intressert i sex, Maren?»

Beste spørsmål:
«Er den bare for lesber, da?» Nei, det er ikke et imponerende spørsmål, men vi fikk hvertfall snakke litt om konseptet for boka.

Konklusjon? Jeg har ikke hørt innslaget, så gi gjerne lyd fra deg om du fikk det med deg…

Hittill har ukebladene overrasket positivt, mens radioen ikke har imponert nevneverdig. Riksavisene har vært som forventet, og tidvis bedre enn forventet. Neste uke skal vi i InSide, Hva Skjera, Cupido, Natt og Dag, Radiorakel og mange flere. Interessert i å lese anmeldelser av det også?

Roteloftet gir deg: Journalistanmeldelser!

Siden jeg har blitt intervjuet i forbindelse med Jenter som kommer opp og i mente de siste ukene (i hvertfall kjennes det sånn ut), tenkte jeg at jeg skulle gi en liten oppsummering av hvordan de forskjellige journalistene har vært.

Som regel pleier man å lese intervjuene med de stakkars intervjuobjektene (aka Grevinnen og meg i dette tilfellet) og si «Hm, det var ikke så smart sagt» eller «Oi, dette var jo veldig bra». Jeg tenkte jeg skulle gi dere et lite innblikk i hvor forskjellige journalistene for de ulike avisene og bladene oppfører seg.

Først ut:

Det Nye:

Jeg leste et par utgaver av Det Nye før vi skulle intervjues. Det var det første intervjuet vi gav til boklansering, og vi forbredte oss godt. Det Nye-lesingen min gjorde meg nervøs.

Alle jentene som ble intervjuet, enten de var forfulgte tatere eller Skal vi danse-deltagere, snakket om hvorvidt de følte seg kvinnelige og hvordan de opprettholdt hår og sminke i en travel hverdag. Jeg så for meg et intervju som ville gå sånn:

Journalist: Føler du deg kvinnelig?

Virrvarr: Kvinnelig suger. Jeg er barsk og føler meg som Conan.

Journalist: Rrright. Så hva skal vi gjøre med spørsmålene om hva slags kosmetikk du foretrekker?

Virrvarr: Skriv at jeg vasker meg og at det holder i massevis.

Slik gikk det heldigvis ikke. Det Nye-journalisten stilte gode, kritiske spørsmål og ville ha masse detaljer om orgasme, hvordan få orgasme, hva du bør gjøre hvis du ikke får orgasme, og vinklet artikkelen slik at den skulle bli nyttigst for flest mulig jenter.

Etter å ha lest gjennom intervjuet, kom jeg frem til at de hadde vinklet boken vår slik at den skulle være mest mulig salgbar ovenfor Det Nyes lesere. Seksualopplysningsbudskapet vårt var godt representert i teksten. Kort sagt- jeg var fornøyd. Det eneste vi måtte gjøre klart underveis var at vi ikke snakket om vårt eget sexliv, men om sex generelt.

Det verste spørsmålet: «Såh – Ida. Hva er din rareste sexfantasi?» Jeg svarte at vi ikke kom til å fortelle våre fantasier, at vi ikke har lyst til å stemple noen fantasier som rare, men at vi kunne komme med noen eksempler fra tekstene vi hadde fått inn på ulike sexfantasier.

Det beste spørsmålet: Vi kom med tall på noe og hun spurte: «Hvor har dere det fra?» og så måtte vi oppgi kilden vår. Det skjedde hver gang vi kom med tall, og det var svært tilfredstillende. Jeg digger journalister som faktisk sjekker informasjonen de får.

Dagbladet Fredag:

Dagbladet Fredag skal gjøre en femsiders feature på oss, men jeg skjønte etter å ha lest et par fredagsutgaver at storparten av de fem sidene kom til å bli bilder. Det stemte overens med lengden på intervjuet – etter å ha lest gjennom for sitatsjekk slo det meg at det ikke er det jeg regner som fem sider. Uansett – intervjuet gikk bra.

Dagbladet stilte en del kritiske spørsmål, men ikke på samme måten som Det Nye. Istedet måtte vi snakke mer om feministisk profil, valg av lite mykt språk, mitt medlemskap i Rødt og at boken manglet de typiske «smør deg inn med lavendelolje og ha det godt med deg selv»-tipsene fra ukebladene. De stilte få oppfølgingsspørsmål på innholdet vårt og tok alt vi sa av tall, teorier og påstander for god fisk.

Greit nok, vi kommer ut i bokform – Spartacus skal være silen på at vi har kildene våre i orden, men jeg likte Det Nye bedre her. Det ferdige intervjuet er sensasjonspreget – og det er vel greia med tabloidpressen. Det stod flere skildrende linjer om hvor høyt og grovt vi snakket, og det stemmer sikkert. Jeg har ingen sosiale antenner mer. De hadde også funnet et av de mest spektakulære tipsene som de åpnet teksten med. Kort sagt – teksten blir morsom lesning, med fokus på sensasjon.

Det verste spørsmålet: «Ser dere på dere selv som orgasmeorakler?» Her måtte vi fnise og si tydelig «Nei.» Jeg har ofte lurt på hvordan folk klarer å kalle seg så dumme ting i avisen, men nå vet jeg hvor de kommer fra. Hadde vi sagt «Why not?» så ville vi stått som «orgasmeorakler» i Dagbladet.

Det beste spørsmålet: «Forklar meg hvorfor boka deres er viktig i den feministiske dagskampen – og er det egentlig noe vits i å være feminist idag?» Ohlalala. Diggeste spørsmålet i verden. Gjett hvem som pratet leeeenge? ^_^

Blikk:

Siste ut i denne anmeldelsen er Blikk – de skeives eget tidsskrift. Jeg vet ikke om dette var det beste intervjuet, men det var definitivt det mest koselige. Journalisten fra Blikk hadde ikke bare lest boken godt, hun hadde innvendinger til teksten hvor jeg faktisk var enig og idéer til hva som burde være med i en eventuelt oppdatert utgave. «Hva med kvinner i overgangsalderen? Det har dere ikke skrevet noe om.» Og jeg måtte si, nei, dette er det jeg personlig ser på som den største mangelen. Godt lest.

Hvis Det Nye fokuserte på salgbarhet og Dagbladet på sensasjon, så fokuserte Blikk på samhold. Vips, så satt jeg der og snakket om min første forelskelse i en jente, mine opplevelser av hatvold, lesbisk identitet og hvordan Mr. Jackson er den eneste mannen jeg egentlig liker. Grevinnen fortalte sin romantiske historie om hvordan hun ble tatt med storm av en krølltopp fra nordnorge mens hun gikk rundt og ante fred og ingen fare i heteroland.

Selv om planen var å holde privatlivet unna i intervjuene, gjorde vi et unntak for Blikk. Det føltes bra. Journalisten spurte oss om Den lesbiske sengedøden, om hva som er et bra lesbisk sexliv, om kvinners underliv, om det heteronormative synet på sex vi opplæres i og vi fikk snakket om mange politiske spørsmål i en uanstrengt setting.

Privatliv og politiske meninger skled sammen til et varmt intervju. Det hele toppet seg med en fotosession i regjeringskvartalet med journalisten som sa: «Kom igjen, jenta! Sjå nypult ut!» I en hvilken som helst annen setting ville det vært ubehagelig. Her var det helt riktig.

Det verste spørsmål:
«Bør heterojenter ha sex med hverandre?» Her visste jeg ikke hva jeg skulle svare. «Hvis de..vil?» Jeg kan ikke si noe normativt om hva som er bra for heterojentene. Men mer sex, mer eksprimentering, ja tusen takk.

Det beste spørsmålet: For mange til å velge ett. Likevel – jeg likte best forslagene hun hadde til forbedringer i teksten. Det var ikke spørsmål, men det var relevant kritikk. Det gjør meg varm om hjertet.

Jeg kommer ikke til å sette terningkast på noen av intervjuene, for jeg er jevnt over fornøyd med alle tre. Det som likevel slår meg er at det ble tre svært forskjellige intervjuer som kommer til å stå på trykk. Samme boka, samme jentene, ulikt journalistisk filter – vips! Tre forskjellige historier i avisen. I Det Nye driver vi med seksualopplysning, i Dagbladet er vi skikkelig dirty og rett på sak, i Blikk er vi homopolitiske, personlige og svært politiske.

Og bildene? De krever sitt eget blogginnlegg. Vent og se.