Skjønnhetsidiotiet

Denne teksten stod på trykk i Fredrikstad Blad i går

Igår laget jeg mitt eget badesalt. Det var enklere enn å smøre brødskive, og kostet en tiendel av hva det gjør i butikken. Jeg var egentlig litt skuffet. Kosmetikk er ikke langt unna magi for de fleste av oss. Det kommer i fine flasker, med uleselige ingredienser og skal visstnok kunne hjelpe oss mot alt fra rynker i huden til smilehull på låret.

Etter å ha lest rundt på nettsidene til folk som lager sin egen kosmetikk, skjønte jeg at de kryptiske ingredienslistene må være kryptiske med vilje: Du ville jo ikke betalt sytti kroner for en flaske havsalt med natron, glyserin og litt vegetabilsk olje. I tillegg er det litt konditorfarge og ulike aromastoffer.

I følge dem som lager kosmetikken sin på kjøkkenet, er det egentlig bare parfymen du betaler for på Vita. Resten av ingrediensene kan du kjøpe for en hundrings på apoteket. Siden jeg hadde noe peppermynteolje i skapet, kunne jeg lage peppermyntebadesalt, men i utgangspunktet er det lukta som er det viktigste virkestoffet de profesjonelle aktørene kan smelle i bordet.

Vent nå litt, Ida, vil du kanskje si. Alle som har sett en reklame på TVNorge vet jo at antirynkekremer, shampo og body lotion inneholder fiske-dna, provitamin B5, aprikoskjerner og fandens oldemor. Du ser jo at kosmetikken blir til i laboratorier, laget av pene damer i hvite legefrakker. Bilder av hudpleie er bilder av molekyler, reagensrør og _vitenskap_. Du kan ikke mixe den slags vidunderkurer på kjøkkenbenken.

Bed Goldacre, forfatter av Bad Sicene, mener at det er omvendt. Han trekker frem kosmetikkindustrien som det perfekte eksempelet på juksete markedsføringsspråk. La oss si du har en hudkrem med E-vitamin. I reklamen vil de si at E-vitamin er viktig for huden. Dette stemmer – cellene i huden vår trenger E-vitamin. Det er derimot ikke bevist at det vil hjelpe hudcellene dine noe som helst om du smører inn rumpa di med E-vitamin.

Huden vår beskytter oss, og slipper inn svært få stoffer. Goldacre viser videre hvordan kosmetikkindustrien tilsetter virkestoffer som gir deg en opplevelse av effekt når du bruker kremen deres. To av de vanligste er lange aminosyrer og capcicum – det som får chilien til å smake sterkt.

Når du smører inn fjeset med en dyr antirynkekrem, vil de lange aminosyrene bli gnidd ut i fjeset ditt. Når kremen trekkes inn i huden, blir aminosyrene liggende igjen og tørke – noe som vil gi en følelse av at huden strammer seg. Dette får deg til å føle at rynkekremen hjelper og at du blir strammere i maska. Capcicum blir gjerne brukt i ansiktsmasker, peeling og ulike dyprensprodukter som får fjeset ditt til å svi og prikke etter at du har brukt det. Svir det litt, så må jo produktet ha en effekt.

Noe av forskjellen på dyre kremer og håndkrem fra First Price er nettopp disse ekstraingrediensene som gir deg følelsen av bedre virkning, mens de egentlig kan sammenlignes med speiltriksene til en tryllekunster: Det er velregissert juks. Du får jo ikke mindre rynker av at det kjennes ut som om fjeset strammer seg.

Forskning på fuktighetskrem har avgjort én ting: Det hjelper å smøre seg når man har tørr hud, men Vaselin gjør jobben like godt som Oil of Olay. Det første moderne kosmetikkmakere jobbet med, var å lage vaselinvarianter som var mindre klissete, men som fungerte like bra.

Idag kan du få fuktighetskrem i et uttal forskjellige konsistenser og lukter, så da er det jo betryggende å vite at alle vil gjøre den tørre huden mindre tørr. Du trenger ikke E-vitamin eller fiske-DNA. Og den eneste anti-rynkekremen som fungerer, er solkremen. Du kan ikke reparere UV-skadet vev gjennom å gni deg inn med ingrediens X.

Når det kommer til skjønnhetsprodukter, skrur vi av biologiforståelsen vår. Komiker Sarah Haskins har laget en videosnutt om anatomi og skjønnhetsreklame, hvor du kan se en film om en hudkrem som i følge produsenter går gjennom ni hudlag. Eller som Haskins påpeker: Den strammer både epidermis, dermis og syv ikke-eksisterende hudlag til! Hvilket fremskritt!

Det eneste som er mer spennende på anatomisiden enn hudpleie, er detox og slankeprodukter. Agnes Ravatn skriver i Samtiden om opplevelsene hennes med en skjønnhetsklinikk der de har en maskin som visstnok skal smelte fettet du har på magen, rumpa og lårene.

Ravaten er så dum at hun spør hvor fettet blir av etter at det smelter. Folk har jo noen kilo ekstra på magen. Damene i salongen forteller diskré at de kvitter seg med det på toalettet. Ravatn skriver at hun håper alle literne med smeltet fett ikke vil tette doen deres.

Men selv om man ikke bekymrer seg for tilstanden til de fete avløpene, er det så mange ting som ikke henger på grep med en maskin som skal smelte fett gjennom huden at vi kan spørre oss selv hva folk lærte i O-fagstimene på skolen.

Jeg er ikke motstander av at folk bruker pengene sine på dumme ting, men jeg tror at de færreste som bruker penger på hudpleie vet hvor mye humbug det er.

Jeg er også bekymret for hva slags idéer om biologi og anatomi folk får av å lese dameblader. Mange feminister går hardt ut mot skjønnhetstyranniet. Jeg er mer bekymret for skjønnhetsidiotiet.

Skeptikerskolen: Go Gunn Hild Lem!

Gunn Hild Lem, i bloggerby bedre kjent som Arachne, har vært ute i VG og gjort den jobben vi skulle ønske journalistene gjorde selv når de intervjuet alternativbevegelsen og fanskaren deres: Forklart hvorfor dette våset ikke virker, og at å bruke tiden din på sånt mens du er syk heller gjør deg sykere.

Hun tar utgangspunkt i alle tilbudene hun fikk da Steinar Lem fikk kreftdiagnosen. Hun forteller om den håpløse situasjonen du står i som pårørende når en du er glad i er uhelbredelig syk og alle vil selge deg mirakelkurer.

Som folk rundt meg sa etter å ha lest intervjuet: «Så utrolig bra at hun går ut og sier det som det er. Vi ble utsatt for tilsvarende press da en vi var glad i lå for døden.» Det er faktisk ikke ok å tjene til livets opphold ved å utnytte syke menneskers håp om mirakler. Mirakler som gjerne kan koste en million kroner.

Gunn Hild går også gjennom konkrete terapiformer og hvorfor de ikke virker:

B17 er ikke noe vitamin, det er gift. Det har ikke vist noen effekt, ingen studier har vist det. De påstår at de ikke har noen bivirkninger, men det inneholder cyanid og det har bivirkninger, sier Lem.

(Markedsføring er alfa og omega, ikke sant? Cellegift heter jo faktisk cellegift. Alle skjønner at det er litt kraftig kost. Vitamin B17, derimot, høres friskt og sunt ut. Cyanid? Not so much.)

Sist, men ikke minst, påpeker Gunn Hild svakheten i medienes dekning av mirakelhelbredelser: De fleste av dem er døde etter få år, og grunnen til at vi ikke får vite det? Det skrives ikke noen oppfølgingssaker.

Noe av det beste med utspillet, er at det hun henvender seg til pårørende som står i samme situasjon som hun har vært i. Tenk om du ikke valgte riktig når du ikke benyttet det av tilbud som påstod de skulle redde den du var glad i? Utspillet er støtte til alle dem som velger bort de dyre «mirakelkurene» like mye som det er sårt trengt folkeopplysning.

Skeptikerskolen: Pasient søker psykolog

Kjære fremtidige, privatpraktiserende psykolog.

Om noen små måneder går den gamle psykologen min ut i barselspermisjon. De siste månedene jeg går hos henne skal jeg bruke på å lete etter deg. Jeg er blitt utstyrt med en liste over alle psykologer i Oslo kommune med kommunal avtale og en oppskrift på hva slags frierbrev du ønsker deg fra meg.

Prosessen virker som en blanding av kontaktanonnse, organisasjonsarbeid og å sende inn brev til forlag: Jeg må formulere meg godt, vise motivasjon og engasjement, søke hos svært mange og forvente mange avslag. Aller helst skal jeg ringe deg opp og ta initiativ til ekstra kontakt, gjøre meg intressant, vise at jeg kommer til å møte opp, at jeg er verdt å satse på.

Nå er det fint for deg at jeg er en utadvent, skrivefør person. Søknader? Pff. Det tryller jeg ut av ermet. Telefonsamtaler med fremmede sentralborddamer? Bring them on. Jeg er ikke liten og tufs, jeg er brølende bipolar. Lizzom. Problemet er hvordan jeg skal vite at du er noe å satse på.

Jeg har tilbragt ettermiddagen med å finlese listen med navn, legesentre og stillingsprosent. Du skjønner sikkert at om bare 20% av praksisen din har kommunal avtale, får du ikke noe pent brev fra meg. Jeg vil ha tiden din, og jeg vil ha den på frikort.

Siden jeg ikke er noe glad i Freud, får du ikke brev om det står Norsk psykoanalytisk institutt ved siden av navnet ditt, heller. Som psykiateren på sykehuset sa til meg en gang: «Du kan jo søke deg til hva slags psykolog du vil, Ida, men en psykoanalytiker? Heh. Du vil jo gjerne bli frisk

Nå har jeg sittet og gått gjennom listen et par ganger. Først så jeg på adresser. Det hadde vært fint om du hadde kontor innenfor gangavstand, synes du ikke? Og om ikke jeg kan rusle til deg på en halvtime, hadde det jo vært fint om ikke kontoret ditt var på Hauketo? No hard feelings.

Etter å ha strøket ut alle psykoanalytikerne, alle som bodde i gokk og alle som ikke hadde full kommunal avtale, telte jeg opp: 102 navn. Et respektabelt utgangspunkt for å søke.

Likevel tenkte jeg at det var smart å sjekke listen min opp mot mitt store orakel: Google. Greit nok at jeg skal bli mindre sprø, men det er jo fint å sjekke at du ikke er gal, du også? Mange av navnene på listen tilhørte ulike legesentre og helseforetak.

Magefølelsen min sa at det var smart å sjekke hva slags foretak før jeg ringte og spurte.Driver senteret ditt først og fremst med kroniske smertepasienter, er du ikke så intressert i bipolare berter. Greit å ha avklart, ikke sant?

Å sjekke om de ulike legesentrene fikk listen over psykologer til å krympe ytterligere. Kjekt at Psykosomatisk Institutt har fire ledige psykologer med kommunal avtale, men jeg har jo ikke noen mystiske, somatiske symptomer som må utredes. Jeg har en diagnose og en rikholdig journal, ikke plutselige magekramper.

Disse nevropsykologene ser jo seriøse og saklige ut, men jeg er ikke løsemiddelskadet eller har kognitiv svikt etter slag mot hodet. Selvfølgelig hadde jeg digget en fullstendig utredning av hjernebarken, men det er jo ikke min indre nerd som skal tilfredstilles i terapien.

Så begynner ting å bli frustrerende. Terapeutene Majorstua, tenker jeg. Det høres jo bra ut? 100% kommunal avtale, rett ved siden av der jeg bor. Ja, bortsett fra at de driver med blomstermedisin, Reiki-healing, kopping og rosenmetoden ved siden av psykoterapien, da.

Beklager, Amalia Carli, men det frister ikke med en psykolog som i tillegg er håndspålegger og blomstervann-entusiast. Dessuten tar jeg ikke noen med så stygge nettsider seriøst. Hyggelig at Oslo kommune vil finansiere deler av vårt potensielle, alternative eventyr, men jeg er for trangsynt. Jeg sier hjerne, du sier astrallegeme osv.

Legekontoret Terapautikum ligger også rett ved meg, og har psykologpraksis. I tillegg til spesialfelt i antroposofisk medisin, i følge nettsidene. Etter at helseurytmisten på skolen foreslo at jeg skulle danse L for å minske panikkangsten har ikke antroposofenes innfalsvinkel til psykologien overbevist meg helt. Vips, der forsvant den potensielle psykologen av listen.

På Grorud Nærsenter kan jeg både få psykologhjelp, aromaterapi og vokset tissen på ett og samme velværesenter. Nesten like fristende som den kjekke karen som både var gynekolog, psykiater og homeopat, i tillegg til å sammarbeide tett med en rekke ortopeder. Jeg stryker og stryker.

Så er det Kilden Helse, da. På arket mitt står det at psykologen deres har 100% kommunal avtale og holder til i Nydalen. Det står imidlertid ikke at logoen til senteret er et tarotkort, at ved siden av å ha psykolog og allmennlege, har de livsstilscoacher og kreftbehandling med vitamin B17 (OMSTRIDT!), vil massere meg med kopper og selge meg sitt egenproduserte kosttilskudd.

Mulig jeg er fordommsfull. Mulig at psykologen deres er en toppers dame og har lite med resten av skrullingsenteret å gjøre, men jeg liker ikke tanken på å gå til behanding på samme senter hvor de tar 900 kr i timen for å fortelle deg hvordan du kan få et bedre liv.

Kjære fremtidige psykolog. Du ønsker deg en motivert pasient som ønsker å ta tak i problemer i sitt eget liv. Da vil jeg gjerne kunne ønske meg et par ting fra deg. Kontaktannonsen min ser slik ut:

Psykolog søkes. Må ha kontor sentralt i Oslo og ha kommunal avtale. Psykoanalytikere og tankefelt-entusiaster trenger ikke søke. Du må ha et avklart forhold til Snåsamannen, Bachs blomstermedisin, Rudolf Steiner og andre former for jalla. Jeg forbeholder meg retten til å slå opp med deg hvis du har annonse ute på alternativ.no.

Du må gjerne stille meg vanskelige spørsmål. Jeg vil ha noen å hyle til, noen som er krass og direkte og som ikke blir triste og satt ut om jeg er krass og direkte, samtidig som du kan snakke pent til meg de dagene jeg ikke tåler motvind eller støy. Jeg har gått i kognitiv terapi og vært fornøyd med det, men jeg er åpen for forslag. Det viktigste er at jeg kan bli trygg på deg. BM: Itt’no sludder.

Sånn. Da fikk jeg skreket litt til deg før jeg begynner å skrive de ordentlige søknadene mine.
Håper du vil ha meg likevel.

Mvh
Virrvarr

Skeptikerskolen: Ønskekvist, stråling og vannårer

Da jeg var liten, var jeg redd for varulver, vampyrer og vannårer. Under huset vårt skulle det visstnok være vannårer på kryss og tvers, og det kom stråling fra dem som gjorde oss syke. Vondt i ryggen? Vannårer. Stive muskler? Vannårer. Alt som er vondt og vanskelig? Vannårer.

Vi flyttet flere senger for å ikke sove på vannårene, en gang fikk vi tips om å motvirke strålene med bergkrystaller. Som sagt, så gjort – krystaller teipet under sengen. Hvordan visste vi at tomta vi bodde på var full av vannårer? Fordi mitt kjære opphav hadde funnet det med ønskekvist.

Vi hadde også funnet brønnen vår med ønskekvisten, og i mange år av oppveksten min stod vannet i springen som beviset for at kvistgjenging fungerte. Greit, vannet inneholdt alt for mye fluor og tungmetaller til at det kunne drikkes, men sånne kvistgreier kunne vel ikke akkurat måle vannkvalitet.

At ønskekvister fant vann var like selvsagt som at ballonger du gned mot håret kunne festes til taket – en av livets fantastiske sannheter. I fjortenårsalderen gikk denne «finne vann med kvist»-leken fra å være noe jeg tok for gitt til å bli noe jeg ville prøve selv.

Jeg spurte ut opphavet om hvordan man skulle gjøre det, og fikk beskjed om å finne en y-formet frisk kvist. Pil skulle visst være det beste. Så skulle man gå rundt med y-kvisten løst i hendene. «Du merker det når kvisten finner vannet! Den rister og vibrerer – den lever sitt eget liv!» Gira tok jeg med meg en kniv og skar meg en fin y-kvist en kveld etter skoletid.

Forventningsfull begynte jeg å skritte rundt i hagen vår med langsomme steg. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle kvisten rykke til. Snart skulle jeg få kontakt med dette mystiske fenomenet foreldrene mine hadde snakket om. Problemet var at det skjedde ingenting. Bommet jeg på disse berømmelige vannårene jeg alltid hadde vært så redd for?

Vannårer? Halloooo? Desperat labbet jeg bort til brønnen vår. Skulle det være vann et sted, måtte det være i brønnen vår. Jeg pekte pinnen over brønnen og ventet. Nappet det? Rykket det? Dirret det? Nix. Slukøret gikk jeg inn igjen.

Da jeg tok opp resultatet mitt med opphavet, var de svært forståelsesfulle. Jeg måtte skjønne at noen var følsomme ovenfor kvisten og andre var ikke. Jeg var tydeligvis ikke følsom nok. Da kunne jeg ikke finne vann. Videre forklarte opphavet at han ikke ville demonstrere kvistbruken for meg – han var så følsom at han ble syk av å gå med kvist. Strålingen fra vannårene var for sterke.

Retorisk blindgate. Jeg bestemte meg for at opphavet sikkert hadde rett og at det var meg det var noe feil med. Tenk, jeg kunne ikke finne vann en gang.

Letingen min etter alternative kilder til ønskekvistene og de strålende vannårene pinnen skulle finne begynte etter at en kvantemedisiner-Nonijuice-alle har egentlig Candida-dame forsøkte å selge oss et kobberfarvet plastrør til tusenvis av kroner som skulle fjerne strålingen en gang for alle.

Jeg tenkte jeg skulle oppsummere det jeg kom frem til her:

Ønskekvist 101:

Ønskekvister, søkevinkler og tilsvarende har blitt brukt til alt fra å finne malm i fjellet til forsvunnede mennesker, men i senere tid har mange av kvistgjenerne fokuser på vann, jordstråling og «skadelige energier». For å sitere Norsk Kvistgjengerforening:

Det kan dreie seg om forskjellige former for jordstråler, vannårer, aura, kabler i bakken, rør i bakken og lignende. En vil også kunne søke ting som er blitt borte, eksempelvis nøkler, personer i snøskred. Eller en kan søke svar på spørsmål som har et ja eller nei svar. Metoden kan også brukes for å finne kjente energier eller felter, eksempelvis elektromagnetiske felter.

En del kvistgjengere mener at kvisten bare er en indikator for noe intuisjonen din allerede vet. Du har egentlig evnen til å finne hva det skulle være, men kvisten er en hjelper i prosessen. På denne måten er å gå med ønskekvist en form for spådomskunst.

Jordstråling 101:

Det er ikke så lett å skulle opppsummere hva jordstråling egentlig er. Jeg har sittet og lest gjennom artikler om fenonmenet på en drøss ulike sider (de tilbyr seg også gjerne å rense huset ditt for slemme spøkelser eller sikre huset ditt med urteduft til 600 kr timen) og er ikke helt sikker på om jeg har en ensrettet definisjon på fenomenet.

Det stammer fra en tysk bevegelse på 1930-tallet som mente at jorda sendte ut en negativ stråling som ødela immunforsvaret vårt. Hva slags? Om det er elektrisk eller magnetisk varierer litt fra nettsted til nettsted.

En del mener at jordstrålingen er forbundet med vannårer og vannets bevegelse under jordskorpen, men noen mener også at det kommer av magmaens bevegelser. Pussig nok er disse strålene umulige å måle for alle andre enn folk som løper rundt med pinne – de kan ikke fanges opp av noe tradisjonelt måleinstrument. Enda mer pussig er det at stråling fra vann og annen materie under jordoverflaten ikke er overalt.

Vannårene det er snakk om er også en konstruksjon: Noe av det som overrasket meg mest da jeg begynte å lese om vannårer, er at underjordiske elver er svært sjeldne. Det meste grunnvann ligger i lommer og er slett ikke «årer» som strekker seg på kryss og tverst. Geologiske undersøkelser har vist at det finnes vann under rundt 80% av jordoverflaten, så hadde strålingen fra vann under bakken gjort oss syke, ville vi vært i trøbbel.

Ønskekvister fungerer ikke:

Ja, du kan finne vann med ønskekvist. Du kan også finne vann med å grave et tilfeldig sted i hagen din, om du bare graver langt nok. Brønnen i barndomshjemmet mitt er basert på grunnvann de måtte grave 40 meter ned for å finne. Suksess. Det er mye vann i bakken, gitt.

James Randi, mannen som gir en million dollar til dem som kan bevise overnaturlige evner, har testet svært mange kvistgjengere. Faktisk er folk som går med ønskekvist de som er mest sikre på at de skal greie å gjennomføre Randis blindtester på evnene deres. Til nå har testene forløpet som følger:

Første testen har man ti lukkede bokser, hvor av en av dem inneholder det kvisten skal finne, være seg vann eller metall. Da vet både kvistgjengeren og Randi hvilken boks innholdet er i. Kvisten slår alltid ut på riktig boks. Neste test har en anonym tredjeperson plassert innholdet og hverken kvistgjengeren eller Randi vet hvor det er. Da finner ikke kvisten det.

Ingen kvistgjenger har greid å bevege seg forbi denne blindtesten. Resultatene stemmer godt overrens med andre forskningsresultater på ønskekvist og søkevinkler: Du finner det du leter etter der du tror det er, siden det er ubevisste rykninger i underarmsmusklene som får kvisten til å vibrere. Disse små bevegelsene kalles for den idemotoriske effekten.

Når du tror du har svaret, skjer bevegelsen av seg selv uten at du merker det bevisst. Ønskekvisten er ikke et mer presist måleinstrument enn du selv er, og med mindre man leter etter diffuse strålinger som antageligvis ikke er der, eller vann, som bakken er full av, finner man ikke så mye mer enn det man ville funnet ved å lete på slump.

Dette sammenfaller godt med resultatene fra undersøkelser med søkevinkler og ønskekvist på leting etter forsvunnede personer i snøskred: Når man skulle ut og lete etter noe man ikke visste hvor var fra før, var treffraten like dårlig som ved tilfeldighetsprinsippet. Leting med pinne er en god blanding av psyke og slump.

Og da blir strålekonklusjonen?

At det er veldig fint å kunne lete etter stråler som ikke kan måles på annet vis, når pinnen din ikke akkurat er en metalldetekotor.

Jeg vet ikke om det er så mange som er bekymret for jordstråling lenger? Jeg husker hvertfall et slags skille hvor de alternativ medisin-folka vi gikk til sluttet å snakke om stråling fra bakken og begynte å snakke om stråling fra mobiltelefon. Noen erfaringer?

Skeptikerskolen: Å spå rumpa til folk

Rumpologi er fantasisk. Det er kunsten å analysere folk sin personlighet, helse og fremtid med utgangspunkt i formen, fasongen og teksturen på rumpa deres. Kom igjen. Alle ler. Alle skjønner at det er absurd å få en «erfaren rumpekjenner» til å tafse deg bak og fortelle deg hva du burde gjøre med livet ditt.

Alle skjønner at personlighetsanalyse på bakgrunn av eple eller pæreformet stump er fjernt. Rumpa di endrer seg etterhvert som du trener, blir eldre, går opp i vekt, går ned i vekt, og hvordan den ser ut og avslører lite annet enn dette – alder, kostholdsvaner og anntall timer på nedlagt i treningstudio.

Samtidig er rumpologi nesten en så god parodi av eksisterende spådomsformer og personlighetsanalyse basert på utseende at du nesten skulle tro at behandlingsformen var lansert av Foreningen Skepsis som et banesår til alle som spår i hender, teblader og ulike typer kortstokker. Sammenhengen mellom linjer i hånden og personligheten din er like liten som den mellom kviser på rumpa og personligheten din.

Da jeg var fjortis var damebladene fulle av artikler der du kunne analysere personligheten din på basis av nesestørrelse, anstiktsform og øynenes plassering. Og rumpeanalysen havner rett inn i samme kategori – de har til og med hatt en artikkel om hva slags personlighet folk med firkantrumpe har på klikk.no, under helsedelen deres. Riktignok viser de også til artikkelen om rumpologi på The Sceptic’s Dictionary, men likevel (c;

Personlig klarer jeg ikke lese artikler som tar for seg kroppstyper koblet opp til personlighetstyper uten å ta med alle undersøkelsene fra gamle dager der stort hode = veldig smart og hvit hud = overlegen alle andre typer pigmenter…

Uansett. Det er mer enn du tror mellom himmel og jord, og folk som gjør karriere på å klype folk i rumpa er et av fenomenene jeg ikke hadde trodd på før jeg fikk så det.

Skeptikerskolen: Homøopaten min og meg

Noe av det kjipeste med å gå til legen rett etter at jeg flyttet for meg selv, var at alle legebesøkene mine endte opp med sukking og stønning om hvorfor jeg ikke har fått medisin mot denne lidelsen før. Som den gangen, sommeren 2007, hvor jeg fikk epilepsiannfall på Outland for første gang på mange år og deiset innom en bokhylle før jeg gikk i bakken.

Jeg har noen vage minner om en ørefik, en ambulansetur og en alvorlig samtale med en nevrolog. «Hva slags epilepsimedisin er det du har pleid å stå på?» Lommelykt i øye. To fingre opp og ned foran ansiktet. Og jeg bare «Eeeeeh….» Legen lister opp en rekke legemidler i et forsøk på å være hjelpsom. Kanskje jeg stod på $pille eller $annen_pille? «Nei,» sier jeg. «Jeg stod på sånn…sånn…sånn homeopatmedisin.»

Alle legebesøkene mine siden jeg flyttet for meg selv har artet seg på denne måten:

«Eh, vel, altså, jeg har blitt fortalt at jeg har en eller annen form for diabetes, men det kom fra samme kvantemedisineren som sa at jeg først og fremst var allergisk for mobiltelefonstråling….Kan du ta en blodprøve, kanskje?»

«Ja, jeg er plattfot. Nei, jeg har ikke tatt prøve av bindevevet. Nei, jeg har ikke tatt noen ganganalyse. Jeg har vært hos …helseeurytmist.»

«Jeg hører dårlig, skjønner du. Ja, jeg hadde mye mellomørebetennelse som barn. Neeei, jeg skulle visst ha operert inn dren, men så gikk vi til homeopat istedet.»

Sånn kan vi fortsette i det uendelige. En del mennesker synes det er helt fantastisk å gå til alternativ behandler. Ja, det koster det hvite ut av øyet, men du får jo snakke så leeenge!

Og hvis du tilfeldigvis skulle være en hysterisk mor som har eksakte vrangforestillinger på hvordan barnet ditt lukter når det har feber og at dette mååå være et symptom og legen alltid ser dumt på deg når du nevner det, så vil homeopaten ta deg på alvor. Det er det som er jobben hans.

Den veldig intime, samtalende formen fungerer bare for et fåtall. Et bekjentskap av meg som ikke er så pratsomt ble anbefalt å oppsøke homeopat for de stive skuldrene sine. Da behandleren stilte spørsmålet: «Og hva slags avføring har du? Brunlig? Grønnlig?» var hun ute før du får sagt naturmedisin.

For folk med psykiske problemer kan homeopatbesøk være en utmattende og tilnærmet skadelig affære. Å bli tvunget til å fortelle om alt det kjipe som noen sinne har skjedd deg er litt kontraproduktivt når du faktisk har en del traumer i bagasjen og egentlig bare ville se om de kunne hjelpe deg med den dumme laktoseintoleransen. Jeg har fått ukvalifiserte råd om alt fra panikkangst til «substance abuse» til fine piller mot «det å være trist inni seg» gjennom oppveksten.

Alle homeopatbesøk har alltid artet seg på følgende vis:

  1. Du svarer på tusen spørsmål og betaler fem hundre kroner. Du får en medisin, enten i form av vann på flaske eller små melkesukkerkuler. Du får beskjed om å kutte ut alle former for koffein, alkohol, mentol og kamfer i livet ditt.
  2. Og nå vil jeg bli bedre? «Vel, først vil du bli verre og så vil du bli bedre. Blir du verre, så fungerer det, skjer det ingenting, må du komme tilbake og få en annen type medisin.» Det blir som regel verre. Heldigvis. Før det blir bedre igjen. Rart det der.
  3. Du gjentar sirkelen.

Som liten var jeg nesten utelukkende vant til homeopatbesøk, og derfor var de få legetimene jeg var på en forvirrende affære. «Har du vondt her? Har du vondt der?», ingen spørsmål om hvorvidt jeg drømte om geiter eller hadde rykkninger i lillefingeren, om jeg fikk vondt når jeg hikket eller hadde søtsug etter middagen. Jeg hadde ikke legebesøk-kompetansen, rett og slett. Jeg var redd for å gå til legen. Jeg fikk det aldri riktig til.

I voksen alder begynte jeg å lese gjennom artikler om homeopati og hvorvidt det har noen effekt over hodet. Jeg har lært en god del, både om placeboeffekt, om at de fleste sykdommer går over av seg selv hvis du bare venter lenge nok og om hvordan det for mange kan bety en stor helsemessig påvirkning å få lov til å snakke skikkelig lenge om de diffuse smertene sine, ikke bare ta en sånn teit blodprøve.

Og likevel- for meg var det prinsippene homeopatien er bygget på som gjorde meg overbevist om at storparten av det medisinske tilsynet jeg har fått gjennom oppveksten var hundre prosent humbug. La meg forklare:

Homeopati for dummies:

1. Loven om likhet.

Homeopatmedisiner ble utviklet med et prinsipp om at stoff som fremkaller et sett symptomer hos en frisk person, vil helbrede en person som har de samme symptomene. Et klasissk eksempel er koffein mot søvnvansker – friske mennesker blir jo våkne av koffein.

I tillegg til den rare loven om at et stoff som gir mer av samme symptomene vil gjøre deg friskere, er ikke sammenhengen mellom ulike homeopatmidler og reelle symptomer så mye å snakke om. Jeg fikk f.eks kalsium som epilepsimedisin, fordi kalsiummangel visstnok skal forårsake tilsvarende spasmer. Naaaah.

2. Loven om forsterkelse.

Vanlige virkestoffer i homeopatiske medisiner er Belladonna og ulike former for slangegift – farlige stoffer som gir kraftige utslag når du får det i deg. Etter likhetsprinsippet bør de dermed være i stand til å kurere heftige symptomer. Ulempen er jo at de er giftige. Heldigvis har homeopatien løst dette problemet. Det er her homepoati går fra å være litt obskurt til å bli hylende festlig.

Jo mer fortynnet et stoff er, jo mer potent medisin er det. La oss si du får piller fra homeopaten din som er merket D200. D står for decimal, og betyr at medikamentet er utvannet 1 til 10. En del medisin, ti deler vann. 200 står for hvor mange ganger blandingen har blitt fortynnet og ristet. En del av greia med vannets hukommelse er nemlig at du skal riste mellom hver gang du blander. En rekke «sterkere» homeopatmedisiner er merket C200, C3000 osv.

Altså at de er utvannet med forholdet 1 til hundre og ristet og fortynnet flere tusen ganger. De sterkeste homeopatiske medisinene skal være så fortynnet at mengden vann det har blitt fortynnet med tilsvarer størrelsen på jordkloden.

I tillegg er middelet dryppet over melkesukkerkuler før du får dem i butikken, og som forskerne spør seg selv: Hvordan går virkemiddelet inn i melkesukkeret? Vannet fordamper jo bare! Generelt sett er virkestoffet i homeopatiske midler først og fremst til stede på etiketten på esken.

Moderne homeopater forklarer de fortynnede medisinenes virkning med at vannet som medisinen fortynnes i har egenskaper i seg til å «transportere» informasjon eller om du vil – en frekvens fra det opprinnelige stoffet utover i fortynningen. Dette fenomenet har blitt kalt «the memory of water».

Og nei, vitenskapen ikke finner noen form for bevis for at vannet skal ha noen hukommelse. Fet overraskelse. Personlig liker jeg innstillingen til denne kommentaren på et forum som diskuterer James Randis underholdende gjennomgang av homeopatiens mysterier:

If homeopathy were real, then it could be applied in reverse. I could create poisons with which to kill people simply by repeatedly diluting real medicines in water, then giving said dilution to my victim. And the best part: it would be completely untraceable! Brilliant!

Det pussige er at annenhver nordmann bruker penger på sukkerpiller dynket i fordampet vann med et og annet molekyl av virkestoff tilstede og tar det som medisin mot tidvis reelle plager.

På hovedsiden til Homeopatenes Landsforbund skriver de at de kan hjelpe deg med alt fra halsbetennelse og ufrivillig barnløshet til angst og depresjon. Men som psykologen min sa til meg, som en kommentar til enkelte pasienter som lurte på om de kunne få homeopatmidler isteden for psykofarmaka: «Vet du? Da tror jeg du får større lindrende effekt av en øl.»

Skeptikerskolen: Kreasjonist, javisst!

Darwin og jeg feirer snart treårsdag sammen. Jeg er 21. Darwin er gammel. Og selv om begreper som «evolusjon» og «naturlig utvalg» er godt innarbeidet hos de fleste, har jeg vært kreasjonist storparten av mitt korte liv. Du tror de bare befinner seg i USA og blant siste dagers hellige, ikke sant? Tro om igjen.

Jeg er oppdratt kreasjonistisk, har ikke lært noe annet enn kreasjonisme i skolen og måtte finne ut av disse darwingreiene på egenhånd i voksen alder – med en god hjelp fra en viss Mr. Jackson og en viss Mr. Dawkins, mind you. Jeg vokste opp i en verden der Genesis var fasiten og Det var en gang et menneske bare var eventyr.

Jeg tenkte at jeg skulle dele et par klassiske, kreasjonistiske «argumenter» med deg, slik at du kan kjenne dem igjen. De aller færreste kreasjonister sier nemlig: «Jorden er skapt på 6000 år og alt det dinosaurpratet er bare jug.» Etter noen år med ganske hard motbakke har storparten av folka som mener at universet er skapt, ikke blitt til av seg selv, utviklet en del subtile, tilsynelatende relevante innvendinger. Heldigvis gir Revolusjonært Roteloft og Skeptikerskolen deg skytsen du trenger for å skyte ned de mest klassiske kreasjonist-innvendingene. Jeg kan dem ut og inn – jeg har jo brukt dem selv.

  1. «Mennesker er noe mer enn dyr.»«Jeg har ikke utviklet meg fra noen ape!» Å trekke spørsmålet om evolusjon over fra naturvitenskapen til troens og følelsenes banehalvdel er en av de vanligste, kreasjonistiske diskusjonsteknikkene. Du som et fintfølende, åndelig, opplyst, velduftende, lite hårete menneske kan ikke ha utviklet deg fra en ape.

    Mennesket er noe mer spesielt enn dyrene, og i en del religiøse kretser, som hos liberale jøder og katolikker som ellers ikke har noe i mot Darwin, har alle andre vesner på jorda enn mennesket utviklet seg. Gud bare puttet Adam og Eva på kloden fiks ferdig. Rent teologisk skjønner jeg at kristenfolket sliter med den «stamme fra apene»-biten. Om Gud har skapt oss i sitt bilde, er det ikke Julius og resten av sjimpansene du har lyst til å se for deg.

  2. «Evolusjonsteorien er bare en teori. Forskerne er uenige. Darwinisme er ingen vedtatt sannhet.»Dette argumentet har to problemer. Det første er at «teori» i dagligtale og «teori» i naturvitenskaplig sammenheng er to forskjellige ting. I dagligtale betyr «Jeg har en teori» mye det samme som «Jeg fant på noe helt av meg selv, og jeg er ikke sikker». I vitenskaplig sammenheng betyr «Jeg har en teori» at det er en velbegrunnet påstand, ingen hypotese eller løs tanke.

    Det andre problemet er tankegangen som mange små mindretallsgrupper driver med: «Forskere er uenige om menneskeskapte klimaendringer» er ikke det samme som at «Menneskeskapte klimaendringer er snart motbevist, de har funnet masse ny info.» Har du hundre gode undersøkelser og en ravende gal nuttie med doktorgrat i noe mindre relevant, kan det skrives om til at «forskerne er uenige.» Argumentet over er like konsistent som å si «evolusjon, shcmevolusjon.»

  3. «Noe så komplisert som øyet eller hjernen vår kunne ikke lage seg selv. Du får ikke en klokke av å kaste masse skruer sammen i en haug. Du får ikke noe så fantastisk som universet uten en intelligens.»Dette argumentet kjenner jeg godt fra da jeg selv var religiøs. Du står og ser utover et nydelig skogslandskap og tenker: «Det må finnes en Gud.» Problemet er at logikken i argumentet ovenfor ikke står til exphil: «Åh! Så komplisert øyet er! Det er helt usannsynlig at det ble til av seg selv. Det må finnes en klokere, gudommelig skaperkraft som laget meg og øyet mitt!»

    Beklager, men hvis vi skal beregne sannsynlighet, er det enda mer usannsynlig at det finnes en skaper som laget alt og har oversikt over alt og ikke gir seg til kjenne. Hvem skapte skaperen? Og som Mr. Jackson pleier å si når han setter maten i halsen: «At jeg puster, spiser og drikker med samme hull er ikke særlig smart design. Det er mye mer sannsynlig at det oppstod tilfeldig.»

  4. «Evolusjon er uetisk. Alt fokuset på utvalg via konkurranse har utspring i markedsliberalistisk tankegang.»«Konkurranse er ikke det som skal til for å skape et godt samfunn», lyder Steinersbevegelsens kritikk av evolusjonsteorien. (Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om Steiner-kreasjonisme) Så følger Darwin sammen med en kritikk av et kaldt, fremmedgjort samfunn. Jeg skjønner at det er morsommere å være høyrefolk når man blir møtt med denne formen for darwinisme-kritikk, men jeg kan ikke foreskrive stort annet enn lesning av The Selfish Gene, hvor Dawkins forklarer hvorfor altruisme og det å ta vare på hverandre tjener genenes egeninteresse. Tankegangen om en Hobbs-aktig «alles krig mot alle» som forklaringen på hvordan livet har oppstått på jorda stemmer ikke. Det er bare de som har vært flinkest til å formere seg av ymse grunner som har overlevd.
  5. «Evolusjon er fysisk umulig. Kan du se for deg et dyr med et halvt øye? En halv vinge? Det hadde ikke overlevd.»Dette er det rareste motargumentet. Selvsagt ville et halvt øye som kunne skille mellom lys og mørk være mer effektivt enn ikke noe øye. Logisk nok overlevde det litt mindre blinde dyret og fikk formert seg. Og en halv vinge? Se på den pingvinen, da! Se på flyveekornet! Det kan nesten fly, og det er mer effektivt enn å ikke kunne fly.
  6. «Ja, jeg vet det er politisk ukorrekt, men jeg er kritisk til evolusjonsteorien. Det er jo nesten fullstendig tabu i disse dager.»Du vet at folk sliter med å forsvare et standpunkt når de må spille «politisk ukorrekt»-kortet. Gratulerer. Du har akkurat plassert deg i bås med rasister, sexister, homofobe mørkemenn, folk som er for å slå barn og andre gromgutter. Å fortelle hvor urettferdig andre behandler ståstedet ditt istedenfor å forsvare poengene dine er den tapendes side strategi.

Argumenter eller ei- evolusjon er et ubehagelig tema for mange. Ved å fjerne Guds inngripen i verdens utforming, fjerner man veldig mye av religionens funksjon. Hvis hele den magiske floraen og faunaen på jorda ble til ved en tilfeldighet, ikke ved noens bevisste avgjørelse, blir den brått ubehagelig sårbar. Nei, du er ikke bedre enn de andre dyrene.

Nei, det er ikke noen iboende mening i tilværelsen. Eksistensialistisk er evolusjonsteorien hard å svelge. Og likevel – darwinismen er omtrent like godt teoretisk fundert som tyngdekraften. Tatt i betrakning av hvor mange kreasjonister det er der ute, er det rart å tenke på at å tro at jorda er skapt på seks tusen år er i klasse med å tro at jorda er flat.