Denne teksten stod på trykk i Fredrikstad Blad i går
Igår laget jeg mitt eget badesalt. Det var enklere enn å smøre brødskive, og kostet en tiendel av hva det gjør i butikken. Jeg var egentlig litt skuffet. Kosmetikk er ikke langt unna magi for de fleste av oss. Det kommer i fine flasker, med uleselige ingredienser og skal visstnok kunne hjelpe oss mot alt fra rynker i huden til smilehull på låret.
Etter å ha lest rundt på nettsidene til folk som lager sin egen kosmetikk, skjønte jeg at de kryptiske ingredienslistene må være kryptiske med vilje: Du ville jo ikke betalt sytti kroner for en flaske havsalt med natron, glyserin og litt vegetabilsk olje. I tillegg er det litt konditorfarge og ulike aromastoffer.
I følge dem som lager kosmetikken sin på kjøkkenet, er det egentlig bare parfymen du betaler for på Vita. Resten av ingrediensene kan du kjøpe for en hundrings på apoteket. Siden jeg hadde noe peppermynteolje i skapet, kunne jeg lage peppermyntebadesalt, men i utgangspunktet er det lukta som er det viktigste virkestoffet de profesjonelle aktørene kan smelle i bordet.
Vent nå litt, Ida, vil du kanskje si. Alle som har sett en reklame på TVNorge vet jo at antirynkekremer, shampo og body lotion inneholder fiske-dna, provitamin B5, aprikoskjerner og fandens oldemor. Du ser jo at kosmetikken blir til i laboratorier, laget av pene damer i hvite legefrakker. Bilder av hudpleie er bilder av molekyler, reagensrør og _vitenskap_. Du kan ikke mixe den slags vidunderkurer på kjøkkenbenken.
Bed Goldacre, forfatter av Bad Sicene, mener at det er omvendt. Han trekker frem kosmetikkindustrien som det perfekte eksempelet på juksete markedsføringsspråk. La oss si du har en hudkrem med E-vitamin. I reklamen vil de si at E-vitamin er viktig for huden. Dette stemmer – cellene i huden vår trenger E-vitamin. Det er derimot ikke bevist at det vil hjelpe hudcellene dine noe som helst om du smører inn rumpa di med E-vitamin.
Huden vår beskytter oss, og slipper inn svært få stoffer. Goldacre viser videre hvordan kosmetikkindustrien tilsetter virkestoffer som gir deg en opplevelse av effekt når du bruker kremen deres. To av de vanligste er lange aminosyrer og capcicum – det som får chilien til å smake sterkt.
Når du smører inn fjeset med en dyr antirynkekrem, vil de lange aminosyrene bli gnidd ut i fjeset ditt. Når kremen trekkes inn i huden, blir aminosyrene liggende igjen og tørke – noe som vil gi en følelse av at huden strammer seg. Dette får deg til å føle at rynkekremen hjelper og at du blir strammere i maska. Capcicum blir gjerne brukt i ansiktsmasker, peeling og ulike dyprensprodukter som får fjeset ditt til å svi og prikke etter at du har brukt det. Svir det litt, så må jo produktet ha en effekt.
Noe av forskjellen på dyre kremer og håndkrem fra First Price er nettopp disse ekstraingrediensene som gir deg følelsen av bedre virkning, mens de egentlig kan sammenlignes med speiltriksene til en tryllekunster: Det er velregissert juks. Du får jo ikke mindre rynker av at det kjennes ut som om fjeset strammer seg.
Forskning på fuktighetskrem har avgjort én ting: Det hjelper å smøre seg når man har tørr hud, men Vaselin gjør jobben like godt som Oil of Olay. Det første moderne kosmetikkmakere jobbet med, var å lage vaselinvarianter som var mindre klissete, men som fungerte like bra.
Idag kan du få fuktighetskrem i et uttal forskjellige konsistenser og lukter, så da er det jo betryggende å vite at alle vil gjøre den tørre huden mindre tørr. Du trenger ikke E-vitamin eller fiske-DNA. Og den eneste anti-rynkekremen som fungerer, er solkremen. Du kan ikke reparere UV-skadet vev gjennom å gni deg inn med ingrediens X.
Når det kommer til skjønnhetsprodukter, skrur vi av biologiforståelsen vår. Komiker Sarah Haskins har laget en videosnutt om anatomi og skjønnhetsreklame, hvor du kan se en film om en hudkrem som i følge produsenter går gjennom ni hudlag. Eller som Haskins påpeker: Den strammer både epidermis, dermis og syv ikke-eksisterende hudlag til! Hvilket fremskritt!
Det eneste som er mer spennende på anatomisiden enn hudpleie, er detox og slankeprodukter. Agnes Ravatn skriver i Samtiden om opplevelsene hennes med en skjønnhetsklinikk der de har en maskin som visstnok skal smelte fettet du har på magen, rumpa og lårene.
Ravaten er så dum at hun spør hvor fettet blir av etter at det smelter. Folk har jo noen kilo ekstra på magen. Damene i salongen forteller diskré at de kvitter seg med det på toalettet. Ravatn skriver at hun håper alle literne med smeltet fett ikke vil tette doen deres.
Men selv om man ikke bekymrer seg for tilstanden til de fete avløpene, er det så mange ting som ikke henger på grep med en maskin som skal smelte fett gjennom huden at vi kan spørre oss selv hva folk lærte i O-fagstimene på skolen.
Jeg er ikke motstander av at folk bruker pengene sine på dumme ting, men jeg tror at de færreste som bruker penger på hudpleie vet hvor mye humbug det er.
Jeg er også bekymret for hva slags idéer om biologi og anatomi folk får av å lese dameblader. Mange feminister går hardt ut mot skjønnhetstyranniet. Jeg er mer bekymret for skjønnhetsidiotiet.