Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.
Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen
En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."
Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv. 

Til deg som tror det er gratis

Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?

Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!

Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?

Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!

Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?

Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?

Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?

Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?

Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.

Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?

Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?

Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!

Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?

Gjennom telefonen: Jo?

Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?

Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!

Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.

Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?

Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.

Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!

Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.

Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?

Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende samarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.

Gjennom telefonen: Åh.

Virrvarr: Det er et hardt liv.

Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?

Virrvarr:
Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.

Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!

Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.

Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!

Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.

Gjennom telefonen:
Du får en t-skjorte?

Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.

Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?

Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.

Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?

Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.

——————-

  • Til de bloggerne som gir bort konsulenttjenester gratis: Jeg vet hvem dere er, og dere burde tatt dere betalt.
  • Til frivillige organisasjoner som tror de kan få ting gratis fordi de er frivillige organisasjoner: Jeg vet hvor stort budsjett dere har for nettsider og annonser. Ved å si at de som driver med innhold ikke skal få betalt, mens de som driver med det tekniske skal få betalt, sier du i praksis at innhold ikke har noen verdi. Ikke akkurat en sjarmerende oppførsel ovenfor noen som lever av innhold.
  • Til deg som får et tilsvarende tilbud: Du har en tjeneste de etterspør. Ikke vær naiv. Du er verdt mer.

Virrvarr tester: E-bok

Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.

Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.

Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.

Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.

Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.

På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.

Jeg ble ikke skuffet.

Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.

Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.

Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.

Kule ting i eboka:

  • Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
  • Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
  • Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
  • Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
  • Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.

Men er det en bok?

Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.

Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.

Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.

Slik stjeler du lovlige bilder til bloggen din

Journalisten.no hadde en artikkel i går om hvordan bloggere stjeler bilder uten å kreditere fotografen eller å si hvor de har bildene fra. Artikkelen inspirerte meg til å skrive en liten guide til bildebruk og kreditering, også som et ledd i det å bli flinkere til å kreditere fotografer selv.

Først: Hotlinking vs å lagre bilder lokalt:

La oss ta utgangspunkt i at du er WordPress-bruker. Når du legger ut bilder har du to muligheter – en bildeknapp (eller img-tag) hvor du kan legge inn lenken til et bilde, og en knapp for å laste opp bilder fra maskinen din og plassere i innlegget. Hvis du skal bruke et bilde fra noens nettside eller blogg, regnes det som høfligst å laste ned bildet til seg selv før du bruker det.

Hvorfor? Fordi hotlinking til et bilde gjør at den som har lastet opp det opprinnelige bildet til sin nettside, må betale for den ekstra trafikken og bruken av båndbredde det koster at du snylter på bildet. Enten du fant bildet via google-image-search og ikke aner hvem som har laget det eller har lyst til å bruke et av Buster sine bilder som dekorasjon til et dikt du legger ut på bloggen, er det høfligst å ikke hotlinke. Trykk «save image as» og last det ned.

Unntaket er sider som Flickr, som tåler ekstratrafikken ved hotlinking, og som gjerne oppfordrer til å poste bilder på denne måten. Grunnen? Når du hotlinker til noens bilde, kan de bestemme om de vil at du skal vise bildet eller ei. Hvis du bruker et Flickr-bilde og ikke krediterer fotografen, kan de enkelt fjerne bildet fra blogginnlegget ditt.

Det å lagre bildet lokalt gjelder også hvis du planlegger å bruke bilder uten lov, som fotografier fra avisartikler. Hvis du laster ned bildet og gir det et annet navn før du legger det ut, er det mindre sjanse for å bli oppdaget. Den beste løsningen er å maile avisen eller fotografen og spørre om lov, men hvis du skriver noe i huj og hast er det ok bildepirat-skikk.

Her finner du gode, lovlige illustrasjoner:

Ja, det finnes andre måter å finne bilder til blogginnleggene på enn bildesøk på Google og hotlinking av bildene i nettavisene. Mange talentfulle fotografer og illustratører lisensierer bildene sine under Creative Commons-lisens istedenfor under tradisjonell Copyright, og gir deg dermed muligheten til å bruke bildene deres fritt på bloggen, så lenge du sier at du har det fra dem.

Dette er bilder som ber om å bli brukt, så du kan se på prosjektet om å bruke lovlige bilder i bloggen som noe mer positivt enn å unngå å gjøre noe kriminelt: Du bruker arbeidene til små, ivrige kunstere istedenfor å reprodusere fra de store gutta, som Scanpix.


Her er en samlig nettsteder du kan finne illustrasjonsbilder til fritt bruk:

  • Wikimedia Commons har bilder, filmer, illustrasjoner og lydklipp du kan dele, bruke og modifisere fritt. Siden nesten alle illustrasjonsbilder på Wikipedia er Wikimedia Commons betyr det at du finner illustrasjonsbilder til alt fra molekylstrukturer til kjente personer her.
  • Flickr gir deg muligheten til å bla gjennom bilder etter hvilken Creative Commons de er lisensiert under.
  • Stock.xhng er en stor fotoside der du kan finne bilder du kan bruke lovlig og gratis, både til bloggillustrasjoner, webdesign, bakgrunnsbilder og mye mer. De har også bilder du kan modifisere og få bruke til kommersielt bruk. Anbefalt av PeterAndreJ
  • Dreamstime er også et godt sted å finne gratis bilder du kan bruke fritt, anbefalt av Greylady Hun har forresten et innlegg om samme problemstillingen idag, også.
  • Getty Images er også et alternativ når du leter etter bilder du ikke behøver å betale for som du kan bruke lovlig. Kristin Storrusten tipset meg om denne.
  • MorgueFile har høyoppløsningsbilder til fritt bruk – her ble jeg tipset over twitter av Nina Eide.
  • Deviantart og Picasa har bilder lisensiert med Creative Commons, selv om man må lete litt for å finne dem. Tips fra henholdsvis Morten Formo og Fredrik Ljone Holst.
  • Creative Commons har laget sin egen søkemotor der du kan søke etter bilder du fritt kan bruke.

Creative Commons – hva er hva?

Når du finner Creative Commons-lisensiert arbeid, støter du på en rekke symboler og symbolkombinasjoner det kan være greit å vite betydningen av:

Attribution:

Attribution

Dette symbolet betyr «Attribution», som igjen betyr: Bruker du dette åndsverket, må du si hvor du har det fra.

Share Alike:

Share alike

Share Alike betyr: Du kan dele dette åndsverket så fritt du vil, så lenge alle andre får ha samme rettigheten når du gjør det. Hvis du skriver et dataprogram, og så har Windows lyst til å bruke det, har de ikke lov til det, med mindre alle andre har like stor rett til å dele det og bruke det som de hadde. For eksempel.

Non-commercial:

Non-commersial

Du får lov til å bruke dette åndsverket om det ikke er til kommersielt bruk. Enkelt og greit.

No derivative:

No derivative

Dette symbolet betyr at du ikke kan basere nye verker på et eksisterende åndsverk under denne lisensen.

Som regel bruker de fleste som lisensierer verkene sine under Creative Commons med mer enn én lisens. Alt som står skrevet og tegnet på Revolusjonært Roteloft er under en Attribution Non-Commercial No Derivatives -lisens. Det betyr at alle kan kopiere det jeg lager for ikke-komersielle formål så lenge de sier at de har dem fra meg. Å endre tekster og bilder jeg har laget er ikke greit.

Hva slags lisensiering har du på bloggen din? Har du noen form for copyright eller lisens i det hele tatt? Har bloggsystemet ditt copyright på innholdet ditt?