Å endre mening

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.

Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.

En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.

Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.

Kristendommen

  1. Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
  2. Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
  3. En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.

Steinerskolen

  1. Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
  2. Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
  3. Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.

Rødt/RU/RV/AKP

  1. Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
  2. Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
  3. Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.

Ikke fullt så positivt

Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.

Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.

Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.

Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.

Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.

Til slutt

Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.

Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.

Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.

Post-kristen

Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.

Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.

Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.

Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.

Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.

Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.

Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.

I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.

Slik ser post-kristendommen min ut:

  1. Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
  2. Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
  3. Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
  4. Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
  5. Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.

Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.

Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.

Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.

Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.

Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.

Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.

Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.

Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.

Banner jeg i ateistkirken nå?

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.

Jeg pleide ikke å tro på døden

Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»

Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.

Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.

Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.

Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?

Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.

Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.

Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.

Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.

Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.

Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Satan og meg: en liten historie om banning.

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.satan1.jpg

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. tegnesatan1.jpgJeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

faen11.jpg

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.