Å endre mening

Da jeg begynte å skrive denne bloggen var jeg kristen, steinerskole-entusiast og kommunist. Idag er jeg ingen av delene.

Du skjønner: Jeg er glad i å rydde. Jeg liker å rydde i skuffen, og jeg liker å rydde i hodet. Jeg liker å sette meg ned med ting jeg har vært overbevist om i lengre tid og prøve å plukke det fra hverandre. Ikke alt lar seg lime sammen igjen, deriblant barnetroen, skolesystemet jeg var en del av og politikken jeg har pleid å promotere.

En venn av meg sa til meg at når man forlater en ideologisk retning eller bevegelse, bør man ikke bare fokusere på hvor feil man tok og på hvor fæle de man nettopp har forlatt er. Man bør se på hva man lærte og hva man tar med seg videre.

Så istedenfor å skrive et innlegg om hva jeg ryddet bort, har jeg tenkt å skrive et innlegg om hva jeg sitter igjen med.

Kristendommen

  1. Salmer, bønner, liturgi: Jeg kan det. Og jeg har ikke sluttet å like det, selv om jeg ikke bruker det til noe mer sakralt enn skråling over oppvasken.
  2. Bibelkunnskap. Enhver litteraturviter vet hvor mye av europeisk litteratur som har referanser til Bibelen. Å ha vært ivrig, kristen bibelleser gjør at jeg kjenner fortellingene, både de fine og de forferdelige. Da unngår man øyeblikk alá «Nevn to disipler?» «David og Goliat». Og det er jo alltid kjekt.
  3. En forståelse av begrepene tro, synd og fromhet som ikke er basert på teori, men på praktisk erfaring.

Steinerskolen

  1. Alle sangene, både de om St. Mikael som dreper dragen, og de kompliserte, latinske korverkene vi sang firstemt. Seriøst, folk går på Steinerskolen for å stemme i.
  2. Alle diktene. Jeg vet at de færreste digget denne biten av skoletiden, men for meg var det perfekt å fremføre Shakespeare på engelsk og lære utenat If i femte klasse. At det ble litteraturvitenskap på meg etter vgs, er steinerskolens fortjeneste.
  3. Silkeboka. Å skrive sine egne tanker om et tema i sin peneste skjønnskrift med fine kruseduller og blyantspiss-skyer rundt har satt sine spor på hvordan jeg skriver i notatbøkene mine. Og det er fint. Jeg kan godt lage silkebøker til jeg dør.

Rødt/RU/RV/AKP

  1. Å drive organisasjon. Jeg er en rå jævel på møteinnkalling, løpeseddelutdeling, frifond-søknader og dagsorden. Jeg kan landsmøte, landsstyremøte, lokallagsmøte og hemmelig fraksjonsmøte. Ring meg, så tar vi et møte.
  2. Marxisme. Du slipper ikke unna Marx på universitetet, og det var kjekt å kunne teoriene ut og inn mens resten av kollokviegruppa gråt over Bourdieu. Å ha tvunget seg til å lese filosofi og teori tidlig i tenårene betaler seg, selv om det var drepende kjedelig på studiesirkel.
  3. Å være upopulær. Du gror tykk hud når du sitter i debatt etter debatt som den lille, rare gærningen. Etter å ha sittet i skoledebatt for RV, er det ingenting som er skummelt lengre. True story.

Ikke fullt så positivt

Som du kanskje ser, er det en del ting jeg ikke tar med meg videre som positive erfaringer. Tryggheten du får som kristen blir ofte fremholdt som noe positivt, men jeg opplevde heller at jeg brukte mye energi på å bekymre meg om jeg var kristen på feil måte og på om alle mine ikke-troende venner ville få evig liv eller ei.

Mange har sans for Steinerskolens alternative perspektiver, mens det er den biten jeg er mest kritisk til. Det verste med Steinern var uten tvil den elendige realfagsundervisningen, noe som ikke fremstår som så rart, siden Steiner hverken var tilhenger av evolusjonen eller atomteorien. Alle jeg kjenner som har tatt realfag etter steiner-vgs, har måttet ta opp samtlige fag, selv om vi hadde matte, fysikk, kjemi og biologi alle tre årene.

Som du kanskje legger merke til, holder jeg frem sangene til kristenfolket og steinerbevegelsen, men ikke sangene til ML-bevegelsen. Det er fordi jeg har hatet dem fra jeg ble med i RU, og det tok lang tid før jeg klarte å venne meg til dem.

Jeg fikk utslett av å høre en gjeng fjortiser synge entusiastisk om hvordan de skulle gni møkk i fjeset på streikebryterne og knekke nakkene deres. Jeg tok opp sangen med noen i ledelsen, som fortalte meg at grunnen til at man sang om drepe streikebrytere, var fordi det hadde vært et viktig virkemiddel for å vinne de første, harde streikene. Velferdsstaten var tuftet på streikebryter-drap, i følge dem.

Selv om man kjøper argumentasjonen, syntes jeg det var en absurd ting å skrive hurra-sang om. Det var litt som om man skulle feire de alliertes seier over nazistene med en trall om bombingen av Dredsen.

Til slutt

Selv om jeg har gitt opp minst tre ideologier/livssyn, betyr det ikke at de utelukkende var negative. Det betyr at jeg tenkte gjennom dem og ombestemte meg. Jeg vil heller være en kritisk person enn en standhaftig person. Jeg synes det er betryggende med mennesker som endrer mening og vil gjerne være en sånn selv.

Felles for de tre over var at personlig overbevisning gikk over til å bli sosial forpliktelse. Da er det greit å avslutte de sosiale forpliktelsene og lete etter nye tanker som stemmer overrens med de personlige overbevisningene.

Har du noen erfaring med å gi opp et livvsyn/ideologi? Jeg vil gjerne høre om det i kommentarfeltet.

Post-kristen

Jeg sluttet å være kristen og overtroisk i 2007, så ateist-Ida har treårsjubileum i år.

Da jeg var i ferd med å slutte å tro, var jeg svært nervøs for hva slags ateist jeg ville bli. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke ville bli en sånn sur ateist.

Marerittet var å bli en ateist som ikke ville ha engler på juletreet, og som ble oppfarende når noen begynte å snakke om prester.

Mange av ateistene jeg kjente tok religionen mye mer seriøst enn jeg hadde gjort som religiøs. Som kristen ble jeg ofte møtt med hårreisende utdrag fra Bibelen som grunn til at jeg måtte slutte å være kristen.

Jeg var ofte forundret over at de som ikke trodde på Gud kunne bli så provosert over at Gud hadde oppført seg kjipt, mens jeg som trodde på Gud klarte helt fint å finne forklaringer på crazy Gudsoppførsel i gammeltestamentet.

Det blir litt som når Hege Storhaug møter Bushra Ishaqs moderate islam med «Vel, det er ikke DET som står i Koranen!» Det var nesten en bitterhet hos denne typen ateister når de religiøse ikke var like sprø og ekstreme som den hellige skriften de hadde lest.

Nå var ikke veien min inn i ateismen basert på menighetens avvisning av homofile deltagere. Den var basert på en filosofisk avvisning av trosbegrepet. Å kritisere andre kristne var faktisk viktigere for meg da jeg var kristen selv.

I de tre årene som har gått, har jeg kjent på hva som ble igjen av kristendommen min etter at jeg sluttet å tro. Selv om jeg hadde sluttet å tro på Kristus, hadde jeg jo hatt dette livssynet store deler av livet.

Slik ser post-kristendommen min ut:

  1. Jeg kan forferdelig mye Bibel-trivia, noe som gjør at jeg gjør det skarpt i quiz. Jeg vet at broren til Rebecca het Laban, og at Esau solgte førstefødselsretten sin for linsesuppe.
  2. Jeg kan utrolig mange salmer. Og jeg liker å synge dem. Jeg har innsett at jeg ville likt å synge i kirkekor, ateisme eller ei.
  3. Jeg liker å gå i kirken, mye bedre enn jeg gjorde da jeg var religiøs. Da var jeg alltid stresset over hva presten sa i prekenen, om jeg følte de riktige tingene under gudstjenesten osv. Nå kan jeg slappe av. I’m just there for the show.
  4. Jeg kniper meg selv i å småprate med Gud når jeg er stresset. Også ler jeg. Også tenker jeg at siden Gud sannsynligvis ikke finnes, så spiller det ingen rolle.
  5. Jeg blir frustrert over at jeg ikke kan be lenger. Det er bittert å tenke på at jeg tidligere syntes det var en god løsning å folde hendene og ønske noe veldig hardt. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde skjønt hvor teit det var. Jeg savner å ha tro at jeg har en quick fix på et vanskelig problem.

Jeg vet at kristendommen er majoritetsreligionen, og at mange ikke ønsker ritualene og sangene dens i livene sine. Jeg vet at mange ateister synes det er respektløst å gå i kirken når man ikke tror.

Jeg tror imidlertid ikke at min ikke-troende deltagelse spiller noen rolle, siden jeg har konkludert med at det ikke finnes noen høyere makter uansett.

Jeg trenger ikke vise kristendommen noen respekt ved å holde mitt ateistiske jeg unna høytidene deres.

Siden sangene, ritualene og historiene ga meg trygghet tidligere, ser jeg ikke noen grunn til å nekte meg selv salmeskråling bare fordi jeg ikke lenger tror på innholdet.

Jeg ble ikke en sint ateist. Jeg ble en postmoderne ateist som nyter å synge sanger rasjonelle Ida vet at ikke har noe viktig meningsinnhold, men som emosjonelle Ida er knyttet til fra barndommen av.

Jeg tror at min emosjonelle knytting til salmer og halleluja ville bekymret meg mye mer om jeg hadde en idé om at Guds eksistens var avhengig av om jeg trodde på ham. Da ville jeg vært bekymret om jeg fortsatt trodde, siden jeg blir glad av de religiøse symbolene fremdeles.

Men jeg har ikke et livssyn der jeg mener at tro avgjør noens eksistens. Guds eventuelle eksistens har ingenting med mine følelser i forhold til «Deg være ære» å gjøre.

Og når man vokser opp med en rekke sanger som de fineste i verden, er det ikke så rart at de emosjonelle triggerne blir der mens fornuften forlater livssynet.

Banner jeg i ateistkirken nå?

Om en wikipediaartikkel

Farfar spilte fiolin. Morfar spilte sag. Et av de sterkeste barndomsminnene jeg har, er at jeg kommer inn i gangen deres etter å ha lekt og hører en mystisk, smektende melodi fylle huset. En rose er utsprungen. Morfar sitter i stua med barn og barnebarn rundt seg. Solen står inn gjennom stuevinduet og han får glorie over den brune, tynnhårede issen.

Mellom hendene hans danser det et langt, buktende metallstykke og en fiolinbue. Jeg er fremdeles ikke i stand til å skjønne hvordan du lager musikk av harpiks, hestehår og skarpt metall. Hvordan fant han tonene? Hvor kom musikken fra? Jeg krøllet meg sammen siden av de andre tilhørerne og følte at jeg ikke bare var vitne til en konsert, men et mirakel.

Tiden jeg tilbragte hos mine besteforeldre på Sørlandet var først og fremst preget av følelsen av å være mange. En morfar, en mormor, seks tanter, seks onkler, atten fettere og kusiner, samt en og annen hund. Vi dro på fisketurer i samlet flokk. Vi lagde skattejakter, St.Hansbål og store fellesmåltider, vi sang flerstemt allsang så taket løftet seg.

Siden det var på Sørlandet, og siden det tross alt var min familie, ba vi sammen også. Midt i stuen til mormor og morfar stod et digert orgel dekket med salmebøker. Somrene var preget av noe lekent og sakralt på samme tid. Jeg folder mine hender små; o, du som metter liten fugl.

Store deler av oppveksten min var jeg overbevist om at morfar kunne trylle. Huset deres var fylt av malerier han og mormor hadde malt, fra en knurrende rev som var så livaktig at vi unngikk trappen den hang i om vi kunne, til kopier av Tidemand og Gude hvor ansiktene var byttet ut med slekt og venners kjente trekk. Han hadde bygget alle båtene vi rodde og kjørte i. Han hadde brodert bunadsskjortene våre. Han hadde skåret ut alle treskrinene og skrevet alle sangene vi sang sammen.

Likevel var det beste det at han smilte bestandig. Han hevet ikke stemmen når han ble streng, men alle tidde stille. Han var en varm tilstedeværelse i livet mitt til det siste. Nå er virkelighet skjøre saker, og det kjennes ofte ut som om sannhet ikke er én historie, men en prisme med mange brytningsflater. Du kan være både helten i en historie og skurken i en annen i løpet av livet, uten at det ene nuller ut det andre.

Alle googler seg selv. Jeg har en rekke søkeord jeg sjekker ved jevne mellomrom, som «Virrvarr», «Revolusjonært Roteloft», «Ida Jackson», «Ida Søland Jackson», «Ida Sofie Søland» og «Ida Sofie Tjøstland Søland». Da jeg søkte på Tjøstland for en måned siden, fikk jeg opp en bitteliten wikipediaartikkel om morfar som historisk person.

«Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den», stod det. Det stod en linje med opplysninger jeg kjente igjen – som fødselsdato, hjemby og hvor mange barn han hadde.

Samt en bitteliten setning til:

Han var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig.

En bitteliten setning full av familiehemmeligheter, skam og skrekk. Og jeg? Jeg ante ingenting om det før jeg leste det. Wikipedia – gjør skjeletter i skapet tilgjengelige for hele verden.

Jeg har tilbragt dagene med å lese historiebøker, rote i riksarkivet, sjekke kilder og henge på suspekte frontkjemperforum. Jeg har rullet opp informasjon om et levd liv jeg ikke klarer å pusle sammen med den morfaren jeg kjente.

Du kan ikke nyansere historiske fakta. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt deltagelse i Germanske SS. Jeg kan ikke legge til i wikipediaartikkelen at han alltid smilte og broderte verdens vakreste julekalender til barnebarna sine selv om han var organisert nazist en gang i tiden. Det fine er at jeg kan skrive det her.

Biografien vår blir til i møte med andre mennesker. De gode minnene jeg har blir ikke mindre gode av å vite hvor opphavet mitt stod politisk under krigen, men alle maleriene med Hamsun-motiver morfar hadde hjemme får en kraftig bismak.

Det er godt å vite at et menneske kan være opphav til flere fortellinger enn den om å være tilhenger av det 20. århundres superskurk, og det er godt å ikke tro på arvesynd. Selv om jeg intellektuelt synes det er interessant å vite hvor på østfronten han befant seg, vil han følelsesmessig være en varm tilstedeværelse som sang og spilte sag. Fordi det vonde du gjør, ikke visker ut det gode du gjør, og omvendt.

Jeg er ikke mørkredd mer

Vet du, Internett? Jeg er blitt flinkere til å være gal. Når det begynner å rive innvendig, når alle telefonsamtaler blir tårn og alle avtaler blir avgrunner, klarer jeg å ta signalene. Nå har jeg trukket meg tilbake som en snegle i skallet og tillatt meg selv å ikke svare på telefonen en uke, å la Mr. Jackson lese eposten en uke, å la verden vente på meg. Minst en uke.

Jeg drikker te om dagen og går turer under stjernehimmelen om natten. Idag har jeg trillet hundreogtyve lussekatter og formet fettede, gyldne snirkelkrøller med fingrene før jeg stappet dem fulle av rosiner.

Det lekker advent inn i livet mitt. Mr. Jackson og jeg laget julekalendere til hverandre helgen før 1. desember. Jeg klippet og limte små kort i farvet papir og håndskrev små beskjeder, mens han tryllet et tidsinnstilt program i PHP-magi. Inni? 24 fine ting fra Mr. Jackson til Virrvarr. 24 fine ting fra Virrvarr til Mr. Jackson. Uten å koordinere med hverandre. Vi er mer klissete enn kakedeig og søtere enn sirup.

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.

Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»

Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.

Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.

Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys – opplevelsen er den samme.

Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.

Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.

Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.

Mr. Jackson og jeg leser mye om verdensrommet om dagene, og jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.

Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.

Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.

Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»

Skeptikerskolen: Kreasjonist, javisst!

Darwin og jeg feirer snart treårsdag sammen. Jeg er 21. Darwin er gammel. Og selv om begreper som «evolusjon» og «naturlig utvalg» er godt innarbeidet hos de fleste, har jeg vært kreasjonist storparten av mitt korte liv. Du tror de bare befinner seg i USA og blant siste dagers hellige, ikke sant? Tro om igjen.

Jeg er oppdratt kreasjonistisk, har ikke lært noe annet enn kreasjonisme i skolen og måtte finne ut av disse darwingreiene på egenhånd i voksen alder – med en god hjelp fra en viss Mr. Jackson og en viss Mr. Dawkins, mind you. Jeg vokste opp i en verden der Genesis var fasiten og Det var en gang et menneske bare var eventyr.

Bilde av det var en gang et menneske

Jeg tenkte at jeg skulle dele et par klassiske, kreasjonistiske «argumenter» med deg, slik at du kan kjenne dem igjen. De aller færreste kreasjonister sier nemlig: «Jorden er skapt på 6000 år og alt det dinosaurpratet er bare jug.» Etter noen år med ganske hard motbakke har storparten av folka som mener at universet er skapt, ikke blitt til av seg selv, utviklet en del subtile, tilsynelatende relevante innvendinger. Heldigvis gir Revolusjonært Roteloft og Skeptikerskolen deg skytsen du trenger for å skyte ned de mest klassiske kreasjonist-innvendingene. Jeg kan dem ut og inn – jeg har jo brukt dem selv.

  1. «Mennesker er noe mer enn dyr.»

    «Jeg har ikke utviklet meg fra noen ape!» Å trekke spørsmålet om evolusjon over fra naturvitenskapen til troens og følelsenes banehalvdel er en av de vanligste, kreasjonistiske diskusjonsteknikkene. Du som et fintfølende, åndelig, opplyst, velduftende, lite hårete menneske kan ikke ha utviklet deg fra en ape.

    Mennesket er noe mer spesielt enn dyrene, og i en del religiøse kretser, som hos liberale jøder og katolikker som ellers ikke har noe i mot Darwin, har alle andre vesner på jorda enn mennesket utviklet seg. Gud bare puttet Adam og Eva på kloden fiks ferdig. Rent teologisk skjønner jeg at kristenfolket sliter med den «stamme fra apene»-biten. Om Gud har skapt oss i sitt bilde, er det ikke Julius og resten av sjimpansene du har lyst til å se for deg.

  2. «Evolusjonsteorien er bare en teori. Forskerne er uenige. Darwinisme er ingen vedtatt sannhet.»

    Dette argumentet har to problemer. Det første er at «teori» i dagligtale og «teori» i naturvitenskaplig sammenheng er to forskjellige ting. I dagligtale betyr «Jeg har en teori» mye det samme som «Jeg fant på noe helt av meg selv, og jeg er ikke sikker». I vitenskaplig sammenheng betyr «Jeg har en teori» at det er en velbegrunnet påstand, ingen hypotese eller løs tanke.

    Det andre problemet er tankegangen som mange små mindretallsgrupper driver med: «Forskere er uenige om menneskeskapte klimaendringer» er ikke det samme som at «Menneskeskapte klimaendringer er snart motbevist, de har funnet masse ny info.» Har du hundre gode undersøkelser og en ravende gal nuttie med doktorgrat i noe mindre relevant, kan det skrives om til at «forskerne er uenige.» Argumentet over er like konsistent som å si «evolusjon, shcmevolusjon.»

  3. «Noe så komplisert som øyet eller hjernen vår kunne ikke lage seg selv. Du får ikke en klokke av å kaste masse skruer sammen i en haug. Du får ikke noe så fantastisk som universet uten en intelligens.»

    Dette argumentet kjenner jeg godt fra da jeg selv var religiøs. Du står og ser utover et nydelig skogslandskap og tenker: «Det må finnes en Gud.» Problemet er at logikken i argumentet ovenfor ikke står til exphil: «Åh! Så komplisert øyet er! Det er helt usannsynlig at det ble til av seg selv. Det må finnes en klokere, gudommelig skaperkraft som laget meg og øyet mitt!»

    Beklager, men hvis vi skal beregne sannsynlighet, er det enda mer usannsynlig at det finnes en skaper som laget alt og har oversikt over alt og ikke gir seg til kjenne. Hvem skapte skaperen? Og som Mr. Jackson pleier å si når han setter maten i halsen: «At jeg puster, spiser og drikker med samme hull er ikke særlig smart design. Det er mye mer sannsynlig at det oppstod tilfeldig.»

  4. «Evolusjon er uetisk. Alt fokuset på utvalg via konkurranse har utspring i markedsliberalistisk tankegang.»

    «Konkurranse er ikke det som skal til for å skape et godt samfunn», lyder Steinersbevegelsens kritikk av evolusjonsteorien. (Jeg kommer til å skrive et eget innlegg om Steiner-kreasjonisme) Så følger Darwin sammen med en kritikk av et kaldt, fremmedgjort samfunn. Jeg skjønner at det er morsommere å være høyrefolk når man blir møtt med denne formen for darwinisme-kritikk, men jeg kan ikke foreskrive stort annet enn lesning av The Selfish Gene, hvor Dawkins forklarer hvorfor altruisme og det å ta vare på hverandre tjener genenes egeninteresse. Tankegangen om en Hobbs-aktig «alles krig mot alle» som forklaringen på hvordan livet har oppstått på jorda stemmer ikke. Det er bare de som har vært flinkest til å formere seg av ymse grunner som har overlevd.

  5. «Evolusjon er fysisk umulig. Kan du se for deg et dyr med et halvt øye? En halv vinge? Det hadde ikke overlevd.»

    Dette er det rareste motargumentet. Selvsagt ville et halvt øye som kunne skille mellom lys og mørk være mer effektivt enn ikke noe øye. Logisk nok overlevde det litt mindre blinde dyret og fikk formert seg. Og en halv vinge? Se på den pingvinen, da! Se på flyveekornet! Det kan nesten fly, og det er mer effektivt enn å ikke kunne fly.

  6. «Ja, jeg vet det er politisk ukorrekt, men jeg er kritisk til evolusjonsteorien. Det er jo nesten fullstendig tabu i disse dager.»

    Du vet at folk sliter med å forsvare et standpunkt når de må spille «politisk ukorrekt»-kortet. Gratulerer. Du har akkurat plassert deg i bås med rasister, sexister, homofobe mørkemenn, folk som er for å slå barn og andre gromgutter. Å fortelle hvor urettferdig andre behandler ståstedet ditt istedenfor å forsvare poengene dine er den tapendes side strategi.

Argumenter eller ei- evolusjon er et ubehagelig tema for mange. Ved å fjerne Guds inngripen i verdens utforming, fjerner man veldig mye av religionens funksjon. Hvis hele den magiske floraen og faunaen på jorda ble til ved en tilfeldighet, ikke ved noens bevisste avgjørelse, blir den brått ubehagelig sårbar. Nei, du er ikke bedre enn de andre dyrene.

Nei, det er ikke noen iboende mening i tilværelsen. Eksistensialistisk er evolusjonsteorien hard å svelge. Og likevel – darwinismen er omtrent like godt teoretisk fundert som tyngdekraften. Tatt i betrakning av hvor mange kreasjonister det er der ute, er det rart å tenke på at å tro at jorda er skapt på seks tusen år er i klasse med å tro at jorda er flat.

En av de siste samtalene mellom Gud og meg

Virrvarr: Fader vår, du som er i Himmelen og alt det der. Vi trenger å snakke sammen.

Gud: *taushet*

Virrvarr: Du Gud?

Gud: *enda mer taushet*

Virrvarr: GUD! Jeg snakker til deg!

Gud: Jeg hører deg, kjære barn. Og jeg minner deg om at systemet for å snakke med Universets Skaper er at du får prate så mye du har lyst, så lenge jeg slipper å svare.

Virrvarr: Og hvordan vet jeg at du hører etter?

Gud: Dét, kjære barn, er et spørsmål om tro.

Virrvarr: Hurra. Jeg har litt filosofiske problemer med den trosgreia. Jeg skulle gjerne hatt noen Gudsbevis eller fem. Kan du ikke bare blinke litt med nattbordslampen min om du hører meg? Kan Poltergeist, kan du, eller hva?

Gud: Ah, men hovedpoenget med Herrens Smarte System (Mitt system!) er at du ikke trenger slike slitsomme ting som bevis for min eksistens. Du må være som et lite barn om du skal se mitt rike.

Virrvarr: Dette er en ny strategi. Du satte fyr på en busk for å overbevise en fyr ved navn Moses, om du husker? Puttet håndtlangeren din på jorden og fikk ham til å lage mirakler og show for å verve tilhørere. Det er jo utrolig mye mindre jobb å si «Hei, Virrvarr. Gud her. Du har nå motatt en generisk beskjed fra oven om at jeg finnes. Vennligst gjør som jeg sier, istedenfor å gruble på om hvorvidt jeg finnes eller ei.» Snakker om effektivisering!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Det er vel derfor du slipper unna med så mye vås.

Gud: Hva behager?

Virrvarr: Kom igjen. Blindtarmen. Den sorte flekken på øyet. Å skulle puste, spise og drikke med samme kroppsåpning. Dette er ikke akkurat intelligent design, gamlefar! Du sier du er verdens skaper, at du aldri gjør feil, ikke kan klandres for noe og at vi er for dumme til å skjønne Guds Plan. Jeg tror du bare kjører denne argumentasjonen for å slippe å etablere en diger klagedisk hvor folk kommer og lager kvalm. «Og hemoroider, Gud! Hva er vitsen med det?»

Gud: Dere er bittesmå brikker i det diigert spill. Det er ikke meningen at dere skal forstå.

Virrvarr: Du kan jo bare ta og levle opp intelligensen til menneskeheten med et par hakk, da! Svinge tryllestaven, gjøre oss smartere og la oss løse flere problemer selv. Du er jo eneveldig diktator. Hva har du i mot opplyst enevelde? Ville ikke det vært en forbedring?

Gud: Barn, barn. Hvordan kan du vite om forslaget ditt ikke er for dumt i den kosmiske sammenheng til å kunne tre i kraft? Jeg vet alt. Du vet svært lite.

Virrvarr: Vel, jeg kan Berit Ås sine hersketeknikker. Du kjører en nydelig oppvisning her.

Gud: Husk at du skal frykte Herren, barn.

Virrvarr: Åh, ikke i Den Norske Statskirken. Så lenge jeg tror på deg, tilgir du alt det gale jeg gjør, og jeg går rett til Himmels når jeg tar kvelden. Gå og skrem noen konservative katolikker istedet.

Gud: Til stille og les Jobs Bok.

Virrvarr: Den sjarmerende historien der du er kjip mot en uskyldig mann for å vinne et veddemål med Satan og skjeller ut mannen når han blir muggen på deg?

Gud: Akkurat. Den ja.

Virrvarr: Du er så inkonsekvent!

Gud: Hmmm?

Virrvarr: Løsningen på Det Ondes Problem er at mennesket har fri vilje. Vi starter kriger, begår seksuelle overgrep, føkker opp klimaet og fant på Inkvisisjonen helt av oss selv. Right?

Gud: Right.

Virrvarr: Da kan ikke du henvise til en historie om hvordan du detaljstyrte noens lidelser for å argumentere for hvorfor jeg burde være redd for deg! Du sier indirekte at du påfører de slemme folka lidelser ved å gjøre det. Eller- enda verre: At du påfører tilfeldige folk lidelser for at de skal frykte deg!

Gud: Herrens veier er uransakelige.

Virrvarr: Du gjentar deg selv. Vel, strengt tatt gjentar jeg meg selv.

Gud: Gjør du?

Virrvarr: Ja, siden du er så vanskelig å få i tale, måtte jeg lage stemmen din for deg. Litt som buktaling.

Gud: Vel, du kan ikke forvente svar fra en usynelig kraft, kjære barn.

Virrvarr: Nei. Usynlige og ikke-eksisterende krefter har mye til felles, sånn sett.

Gud:

Virrvarr: Gud? Er du der? GUUUD?

Gud:

Virrvarr: 1-0 til meg.

Jeg pleide ikke å tro på døden

Første gang jeg så døden trodde jeg ikke noe på den. Jeg var fem år og mormor hadde hatt kreft lenge. Vi var samlet hele familien hjemme hos morfar, og ingen brukte ordet «død». «Nå har hun vandret,» sa en av tantene. «Hun vil alltid være med oss.»

Som liten fant jeg hele spørsmålet om døden ytterst intressant. Jeg hadde lest om det og sett det på fjernsyn, grøsset over bildet av mannen med ljåen, Hades i underverdenen, Hel i Helsriket og bilder av spøkelser; døde som ikke fant fred. Nå hadde jeg døden tett innpå og jeg småløp rundt i huset til besteforeldrene mine og lette etter den. Jeg hadde en sterk formening om hvordan den skulle se ut: Sort, iskald, knoklete og urgammel.

Jeg fant den ikke. Alt var som før i den store villaen, hagen var like frodig, rommene lyse og ting luktet det samme. Alt var som før, det var bare mormor som manglet. Jeg skjønte at de voksne måtte ha misforstått. Dette var ikke døden. Døden skulle være tung, sort, meningsløs og trist. Mormor kunne ikke være død, hun hadde nok bare gjemt seg et sted.

Jeg løp huset rundt og lette. Var hun i kjellerstua? Hadde hun forvillet seg ut i bryggerhuset? Kanskje hun hadde gått ned på kjøkkenet for å lage kaffe og kom til å snu seg mot meg i det jeg braste inn kjøkkendøra og si: «Hva er det du springer sånn for? Ro deg ned. Vil du ha litt saft?» Jeg åpnet døren til soverommet hennes og var nesten overbevist om at hun måtte ligge i sengen. Ingenting var forandret. Hun måtte være her et sted.

Til slutt gav jeg opp å lete og slo meg til ro med at døden kanskje ikke var noe sort og nifst, men rett og slett et uopprettelig fravær av noen. De voksne var overbevist om at mormor fremdeles var blant oss. Jeg smakte på løsningen. Var det derfor at alt kjentes som før selv om hun ikke var der?

Senere skjønte jeg at det sorte og nifse tilhenget til døden heter sorg. At kontrasten mellom livet som går videre og fraværet av noen du elsker er smertefullt. For mange, inkludert meg selv, var den beste trøsten at adskillelsen ikke var endelig. Vi kom til å bli gjenforent etter døden.

Første gang jeg så noen som var i ferd med å dø av alderdom, sluttet jeg å tro på «the immortal soul». Kroppen deres var til stede i rommet, men bevisstheten, tankene og personligheten deres var ikke der. Hvis sjelen var noe udødelig og konstant, var det jammen rart at den sluttet å fungere de siste årene i en altzheimerspasients liv. Personligheten din var ikke noe evig, tvert i mot kunne den forsvinne før kroppen din døde.

Likevel var en av måtene vi pårørende trøstet oss på at gamle, senile slektninger skulle få tilbake personlighet, hukommelse og sitt «sanne jeg» i livet etter dette. Jeg så for meg besteforeldrene mine danse sammen i himmelen, at de var unge og friske og smilte. Jeg så for meg folk jeg hadde kjent som hadde vært ulykkelige helt til slutten tø opp, bli glade og finne mening igjen.

Det var en fin øvelse inntil jeg en natt skjønte at mine forestillinger om livet etter døden handlet om hvordan jeg skulle ønske at menneskene som hadde gått bort hadde hatt det i livet før døden.

Besteforeldrene mine hadde danset sammen. De hadde bare ikke gjort det for bestandig. Mormor hadde vært i villaen på sørlandet, sunget i kjøkkenet og malt bilder i kjellerstua, hun gjorde det bare ikke for bestandig. Ok, tenkte jeg. Ting tar slutt.

Jeg pleide ikke å tro på døden. Jeg pleide å klamre meg til en følelsen av at det alltid er en sjanse til. Nå er hvert eneste øyeblikk uendelig sårbart, uendelig kostbart. Fordi det tar slutt. Fordi det er nå.