Skeptikerskolen: Gud og vrangforestillinger

En gang i tiden tægget Sigurd meg til å skrive om mitt personlige forhold til religion. «Som om det kommer til å gå,» tenkte jeg. «Jeg kan jo ikke skrive en bloggroman, Sigurd. Glem det.»

Likevel har jeg planlagt innlegget i hodet rett som det er, og det har vært flere diskusjoner om religion i kommentarfeltet mitt som jeg har hatt lyst til å diskutere videre i et eget innlegg. Da jeg leste Hellyeahs monumentale post om hennes forhold til kristendommen bestemte jeg meg. Jeg har lyst til å skrive Virrvarrs historie om veien fra personlig kristen til millitant ateist, selv om jeg ikke klarer helt å bestemme meg for om jeg skal gjøre det skjønnlitterært, poetisk eller analytisk.

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud. Jeg kunne Fadervår utenatt før jeg lærte hva ordene betydde, og Gud fylte hele barndommen min. Han var inne i meg, utenfor meg, rundt meg, et glinsende belegg på skaresnøen, lyset i vinduene om kvelden, roen i rent sengetøy og de første blomstene hver vår. Gud og jeg pratet sammen hele dagen og de voksne leste for meg fra den store, røde boken som handlet om Gud. Vi sang sanger om Gud og snakket om Gud, og Gud holdt meg i hendene sine når jeg sovnet inn om kvelden.

Jeg brukte lang tid på å skjønne at det fantes andre religioner, at det fantes folk som var ateister, at Gud ikke var like tilstedeværende i alle andre familier på samme måte som om han var i min. Jeg ble stoppet av andre barn på skolen og de spurte hånlig: «Tror du på Gud?» «Ja?» sa jeg, og trodde alle gjorde det. Gud var like naturlig som tyngdekraften, ABC og at gul og blå blir grønn.

Som tidligere nevnt fikk jeg min første kollisjon med kristendommen på spørsmålet om homofili, og etter at jeg hadde drevet aktiv Bibellesning, hadde jeg en runde der jeg leste meg gjennom hinduismen, buddismen, wicca, tusen naturreligioner og bahai før jeg fant igjen Jesus i femtenårsalderen. Fra det øyeblikket gikk jeg fra «personlig kristen» til aktiv misjonær og brukte mye av videregående på å snakke strengt til folk om Jesus Kristus, frelse og kommunisme i skjønn forening.

Jeg syntes jeg kunne nedkjempe enhver humanist og ateist i debatt, jeg kjente Bibelen ut og inn. Jeg var uovervinnelig og så sterk i troen at jeg var sikker på at Satan skulle ta meg personlig der jeg løp rundt i lysets tjeneste. Jeg dekonstruerte Nietzches «Antikrist» første året på videregående, lo av eksistensialistene og kranglet med enhver antroposof som trodde på reinkarnasjon. Jesus-Jesus-Jesus, og en dose Martin Luther var alt jeg brydde meg om. Ved siden av å redde verden og miljøet, selvsagt.

Mr. Jackson er ateist, og har alltid vært det. Likevel var han en lite kranglevoren ateist, og fant seg i at jeg likte å be aftenbønn hver kveld på samme måte som at jeg likte å strikke og gå uten sko om sommeren. Det var sånn Virrvarr var, og han stilte ikke spørsmål ved det. Han foldet hendene sine sammen med meg og ba aftenbønnen for meg når jeg glemte det.

Siden han har kristendomskunnskaper som en buskmann, lød bønnenen gjerne i rettning av «Fadervår, du som Virrvarr prater med. Nå skal jeg si det hun pleier å si, trallalalalalala, amen.», men det er en annen historie. Kort sagt ble jeg ikke utfordret på livssynet mitt fra mannen min, selv om vi var veldige uenige.

Likevel- tro er skjøre saker, og første gang den virkerlig ble angrepet, følte jeg det veldig ubehagelig. Det var året jeg flyttet til Oslo som jeg havnet i religionsdiskusjon med en meget forkynnende ateist som spurte meg hvordan jeg både kunne se på meg selv som marxist og forholde meg rasjonelt til verden og samtidig kalle meg kristen. «Hvordan greier du å ha så store selvmotsigelser i verdensbildet ditt?» spurte han.

Selvmotsigelser? Moi? Jeg trodde på å undersøke verden vitenskaplig og jeg trodde på et liv etter døden. Det burde jo være kombinerbart?

«Du tror på det hellige spøkelse, den usynlige mannen i himmelen og sønnen hans, jødezombien, som din frelser? Tror du på at du må spise kjøttet og drikke blodet til zombien også? At den usynlige mannen hører alt du sier?»

Kort sagt fikk jeg en ny venn som var langt hardere i religionskritikken enn jeg var vant til. Først syntes jeg det var ubehagelig. Så tenkt jeg som så: «Kan jeg ikke plukke fra hverandre den følelsen jeg kaller tro og argumentere skikkelig for den, er det ikke mye å basere livet sitt på. Jeg skal vinne denne debatten.»

Deretter begynte en lang og møysommelig runde med lesing, disksusjon og et forsøk på å bestemme meg for hva jeg faktisk mente filosofisk.

Jeg kom frem til noen teser:

  1. Virkerligheten er virkerlig, og verden eksisterer uavhengig av min persepsjon eller sansing av den. Eksisterer den en Gud, kan han ikke bare være min Gud, men en del av universet på lik linje med månen og mensen og milten min.
  2. Bibelen er en historisk tekst, skrevet av ordentlige mennesker for to tusen år siden. Vi har historiske kilder på hvordan Bibelen ble til og ble satt sammen, og den «falt ikke ned fra Himmelen.» Som litteraturviter tror jeg ikke på tekster som kommer ut av det blå. Om den var «Guds Ord», var den en veldig sammensatt versjon av mange menneskers nedtegnelser av Guds ord.
  3. Alt jeg leste av biologi og geologi tydet på at verden ikke var skapt på seks dager og var seks tusen år gammel. Ergo måtte Bibelen være litt unøyaktig på dette spørsmålet med verdens tilblivelse, og jeg valgte å legge moderne evolusjonsteori som basis for synet mitt på den fysiske verden.
  4. Tro er ikke en kraft i seg selv, men en måte å forholde seg til verden på som ikke krever sikker kunnskap. Dermed eksisterer ikke ting fordi man tror på dem, men du tror på det fordi du synes det virker sannsynlig. Om jeg tar utgangspunkt i at virkerligheten er virkerlig, må alt være mulig å bevise, eller hvertfall beregne sannsynligheten rundt.

Ok, verden eksisterte uavhengig av meg og min tro, Bibelen var en historisk tekst skrevet av mennesker preget av sin samtid, og vitenskapen var mer pålitelig enn gammeltestamentet. Hva satt jeg da igjen med? Min egen private gudstro og religiøse opplevelser, og det faktum at om Gud eksisterte side om side med meg, burde det være mulig å utsette ham for systematisk undersøkelse.

Jeg hadde følgende problem: Jeg ville fryktelig gjerne tro på Gud. Jeg ville at det skulle finnes en Himmel, et liv etter døden, en høyere mening og noen som tok vare på meg, noe evig godt. Jeg hadde fremdeles en sterk følelse av Guds tilstedeværelse selv om jeg mente det var mindre og mindre sannsynelig at han faktisk var der. Evig liv og evig kjærleik er jo ikke elementer i livet ditt du har lyst til å skrote uten videre.

Kort sagt- jeg hadde den TROEN enkelte kristne snakker om, og jeg gikk bevisst i gang med å dekonstrurere den.

«Hvorfor denne Gud mest sannsynlig er oppspinn», argumentene som knakk kristendommen for meg:

  • Hvis vi godtar at ting har utviklet seg fra trillobittene til nå og bare tar utgangspunkt i Gud som den som setter i gang evolusjonsprossessen: Hvor sannsynlig er det at alt settes i gang av en omnipotent supermakt? Hvor kom den omnipotente supermakten fra? I begynnelsen var det en liten celle er mye mer sannsynlig enn «I begynnelsen var det noe allmektig og kjempekomplisert som laget små celler».
  • Teodice-problemet: For å si det med Epicure-
    «Is God willing to prevent evil, but not able?
    Then he is not omnipotent.
    Is he able, but not willing?
    Then he is malevolent.
    Is he both able and willing?
    Then whence cometh evil?
    Is he neither able nor willing?
    Then why call him God?
  • Religion er først og fremst en forklaringsmodell på vanskelige spørsmål. Når jeg hadde sett for meg Himmelen, så jeg egentlig for meg alt jeg skulle ønske livet på jorden hadde vært. Det gjør det ikke sannsynlig at et sånt sted finnes.

Likevel- disse tingene tilbakeviste ikke min personlige, religiøse opplevelse. Samtidig som jeg ryddet opp i livssynet mitt gikk jeg mye til psykolog og snakket om vrangforestillinger, psykoser, stemmer i hodet og hemmelige venner jeg hadde hatt hele livet.

Jeg spurte meg selv: «Er det ikke rart at om kjente, avdøde personer snakker til meg, så er jeg gal, men om Store Skjeggemann i skyene snakker til meg, er det fint og jeg er spesielt heldig? Hvordan kan jeg vite med sikkerhet at ikke Gud er en del av vrangforestillingene mine? Bortsett fra at han er sosialt akseptert, overlapper han godt med en tradisjonell psykose. Jeg er sikker på at om jeg sier noen bestemte ord hver kveld, vil alt bli bra? Jeg er sikker på at stemmene jeg hører kommer utenfra meg selv og er en del av et mye større system? Heh.»

Omtrent her sprakk såpebolen. Beklager, men det var mye mer sannsynlig at jeg hadde en hemmelig venn i litt vel utstrakt grad enn at det faktisk fantes noen Gud. Jeg hadde snakket med meg selv i mange år, ikke henvendt meg til «høyere makter».

*Poff!* så forsvant religiøsiteten som hadde fulgt meg gjennom mange år.

Fordeler?

  • Jeg sluttet å kjenne meg syndig. Ja, Jesus skulle ha frelst meg, men det betydde jo at jeg måtte være syndig i utgangspunktet. Nå kunne jeg vinke hele syndsbegrepet farvel.
  • Problemene ble løst mye bedre om jeg bare spurte meg selv «Hvordan fikser jeg dette?» enn om jeg foldet hendne og sa «Kjære Gud, hjelp meg!»
  • Jeg sluttet å være redd for alle vennene mine som skulle gå fortapt fordi de ikke var kristne.
  • Jeg slapp å forholde meg til rare selvmotsigelser i Bibelen og måter å tolke dem på for deretter å skulle relatere dem til livet mitt.
  • Jeg kunne definere min egen etikk og ikke basere meg på altruismen og «vend det andre kinnet til.»

Ulemper?

  • Alle de kristne folkene jeg kjente ble veldig lei seg.
  • Jeg måtte gi opp den evig-liv-greia og innse at jeg hadde en tidsfrist.

I etterkant har dette muligens gjort meg litt mer aggresiv på religion enn det andre, mer avbalanserte ateister er. Fordi jeg til syvende og sist ikke respekterer gudstro mer enn jeg respekterer en politisk uenighet. Tro er ikke magisk, det er lite gjennomtenkt argumentasjon.

Eller- som jeg har ofte har lyst til å si, men lar være:

NB: Dette er ikke all argumentasjonen min. Jeg kunne skrevet en «Hvorfor Gud er tøys»-post med bedre argumenter enn her, men da ville jeg ikke svart på Sigurd sin forespørsel. Mmm.

Trylleformler jeg ikke tror på

Da jeg var liten 13-åring, skulle jeg bli heks. Jeg hadde hyllen full av Wicca-bøker og utførte kompliserte ritualer på rommet mitt. Det varte ikke så lenge, og jeg fant andre, mer intressante ting å drive med i løpet av ungdomskolen (Natur og Ungdom, for eksempel). Likevel føler jeg meg fremdeles litt hjemme når jeg roter meg inn på en Wicca-side på nett. Jeg kan de vanligste diktene og ritualene, bakgrunnshistorien og den litt merkerlige teologien deres.

Et sentralt spørsmål når man diskuterer Wicca er: Fungerer noen av de tryllegreiene, da? Jeg svarer som regel «Mnjaaa. Tjaaaa. Hmjaaaa.» Fordi veldig mye Wicca-ritualer er av typen «Helbred deg selv for negative tanker» «Fyll livet ditt med positiv kraft!» Og de funker som eff når du tror på dem. Men magisk? Neppe.

Verre blir det når man skal trylle konkrete ting. De færreste begir seg ut på å trylle mat på bordet, trylle bensin på bilen eller trylle klær i skapet. De fleste formler går mer i rettning av «Fortsatt god helse», «Fortsatt velstand» – ting som er vanskelig å sjekke opp.

Moderne hekser har likevel utvidet reportoaret til å gjelde andre områder av livet.
Jeg fant to fantastiske trylleformler som skal beskytte pc’n din mot virusangrep og systemkræsj. Et fantastisk møte mellom teknologi og overtro. Les og fnis godt:

Protect computer from virus

Clean the computer and keyboard, chanting:

Mercury, Zeus, Apollo, Thor,
Protect this fine machine.
Keep its files where they belong
And its hardware virus free.

General computer protection

Clean the computer and keyboard, chanting:

Earth and Wind and Fire and Sea, Moon and Sun: All hear my plea.
Communication deities all come forth and present be.
Join in forces and protect all data, pixels and connects.
Then weave a web both tight and sound to stave off crashes this way bound.
Protect my software from all harm and hardware too from raging storm.
Please guard it well from other tricks like Loki’s jokes and Murphy’s kicks.
Stamp out virus and disease so data flows to me with ease.
To my aid, oh Ancients, come protect by Moon and shining Sun.

Et russisk ordspråk går som følger: «Be til hvilken gud du vil, men ikke slutt å ro mot land.» Det passer ganske godt her. Beklager, kjære heks, men den formelen kommer ikke til å redde deg fra virus og kræsj. Demonen du slåss med heter Windows, og du trenger sterkere remedier enn en velsignelse av hardwaren din.

Virrvarr er en større magiker og tilbyr kraftigere trylleformel til din data.

Du kan velge mellom tre ulike typer helbredende mixtur:

  1. Ubuntu. Ingen virus, ingen demoner. Det kan hende du må si noen rare formler til terminalguden om du havner i dependency-helvetet, men ellers er dette stor magi som holder deg trygg.
  2. Mac. Ingen virus, færre demoner. Krever store ofre til pengeguden, kan forårsake svie i lommeboken. God magi som holder deg relativt trygg.
  3. Avast antivirus og en hvilken som helst annen nettleser enn IE. Ganske svak magi som gjør deg litt tryggere. Formelen tar ikke lang tid å kaste, og du påkaller en sint antivirus-vakthund til å passe på pc’n din. Å drive IE ut med hvitløk og vievann gir svært få bivirkninger utover at enkelte nettsider kan se litt rare ut. Problemet er at du fremdeles er like ubeskyttet mot kræsj. Det kan være du vil backup-trylle litt, også. Magien driver ikke Windows-demonen ut, men holder den i sjakk.

Det var kveldens magileksjon, kjære lesere!

Juleøyeblikk

Jeg har ikke skrevet noe siden jeg dro ned til familien på juleferie, og det er et godt tegn. De fire siste dagene har jeg sunget julesanger, lekt nisse, pyntet to juletrær, fått varme klemmer av gamle venner, ligget i sengen med søstrene mine og ledd av vitser ingen andre ville forstått, bivånet en brennende plumpudding og endt kvelden i en haug av gavepapir. Kort sagt- jeg har løpt rundt og vært «øyeblikkelig julestemningsmaskinen» til romjula kom. Nå er jeg sliten og blid og stille (det siste veldig uvanlig for min del), og sitter helt stille og fordøyer inntrykk.

Jul er så rart. Julestemningen min begynner i oktober, og holder seg hele veien. Likevel- julestemningen fra barndommen er en lengsel som gjør vondt. Det er en lengsel etter å finne noe mer i en høytid du så altfor lenge har visst handler om fet mat og handelstandens overlevelse. Den følelsen av magi, av en dypere mening i juletreet, i skaresnøen i månelyset, kort sagt: Dette mystiske ordet høytid som fylte julefeiringene mine da jeg var liten, blir et irriterende gufs jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle. «Det er ikke noe hellig, det er en stygg nisse utviklet for bruk i Cola-reklamer!» sier en del av meg. Og likevel har en del av underbevisstheten min helt andre forventinger til julaften enn at jeg skal ligge forspist på sofaen etter altfor mye ribbefett. Sånn sett blir adventen en slags lengsel etter noe mer jeg vet jeg ikke vil finne.

Da jeg gikk på steinerskolen, var de flinke til å pleie høytidsfølelsen min. Hver adventsmorgen satte vi oss i den mørke gangen utenfor klasserommet, tente adventsstaken, sang «tenne adventskrans-steinerskolesangen» du ikke kan med mindre du har gått der, før vi sang flerstemte julesanger i mørket og gikk stille hvert til vårt. Julelengselen min hadde det mye bedre i den mørke gangen med «Joy to the World» og «En rose er utsprungen» firstemt, samtidig som jeg visste at dette var noe lærerne gjorde for å fremprovosere følelsen av høytid. Den meningen jeg ville finne i julen var ikke noe mer til stede.

Likevel- det finnes andre julegleder. Etter å ha klemt venner og familie, sittet en lang lille julaften og diskutert hyggelig med en gammel venn jeg ser altfor sjelden og danset rundt i stuen med pappa, skjønner jeg at varmen ved å være samlet kanskje er den sterkeste og beste. Og hallo- ikke kast vrak på gavene! Å se fjesene til folk sprekke opp i brede glis når de får Den Riktige Presangen du har kjøpt til dem, er aldeles ubetalelig. Og jeg liker jo å få ting, også (c; Å lage frokost sammen med søstrene mine, drikke chai-te og se Tre nøtter til Askepott gir indre ro og følelse av tradisjon.

Det smertelige er erkjennelsen av at den indre, dype meningen jeg var sikker på at julen hadde da jeg var barn ikke er noe konkret jeg kan finne frem igjen. Det er bare en forventing som blir til lengsel på julaften, en lengsel etter noe jeg ikke klarer å gripe.

Ellers- tusen takk for gaver, klemmer og gode øyeblikk, alle sammen! Jeg har hatt en deilig jul.

Satan og meg: en liten historie om banning.

Sigurd har bedt meg skrive om stygge ord. Nordlendinger kan alltid mange av dem. Familien min er fra Bibelbeltet på sørlandet, og jeg hadde en nesten bannefri barndom. La meg illustrere dette med å fortelle om mitt litt spesielle forhold til Satan. Jeg har til og med illustrert poengene mine.

Satan og jeg ble kjent ganske tidlig. Det startet med aftenbønnen, tror jeg. «Og frels oss fra det onde», sa jeg fra jeg var bitteliten. Det var noe ondt et sted i verden, men jeg visste ikke hva det var.

Forholdet begynte å utvikle seg da jeg fant en pocketbok hjemme hos farmor med tittelen «Modesty Blaise og Lucifer» på. Jeg kunne ikke lese, men jeg så den nifse karakteren med horn, hale og store steroidemuskler på forsiden.satan1.jpg

«Hvem er det?» spurte jeg mamma. Min kjære mor, som best kan beskrives som en svært religiøs pedagog, svarte følgende: «Det må du finne ut selv.»

Og jeg tok oppgaven alvorlig. Hvordan blir du egentlig kjent med et bilde som lite barn? Jeg tegnet og tegnet og tegnet mannen med hornene. Jeg gav ham navn jeg syntes passet. Dardarok. Ibidib. Rekurdrak. Jeg tilbragte timesvis ved pianoet og lagde sanger og musikkstykker med utgangspunkt i djevelbildet. Dette betydde mye hamring på de lyseste tonene mens jeg trykket ned pedalene og fingervoldtok alle sorte tangenter, om noen lurte. tegnesatan1.jpgJeg så levende for meg hvor vesenet med horn bodde, og hva slags venner han hadde. Jeg tegnet rare folk med flere hoder, huggtenner og spisse klør som spiste muggen mat, blod og biller.

Jeg lærte navnet på den mystiske

karakteren ved en tilfeldighet. Min eldre fetter fortalte meg det sammen med en rekke andre, nye og spennende ord.

«Faen!» sa jeg til mamma. «Satan!» Merkelig nok ble hun ikke glad. Og det viste seg at navnet var noe jeg hverken fikk lov til å synge eller skrive.

faen11.jpg

Jeg tilbragte storparten av barne og ungdomstiden uten å banne, gjør det fremdeles veldig sjeldent. Fordi jeg vokste opp et sted der det var stygt å si at noe var «forbannet», fordi du faktisk lyste det i bann ved å si det, og det å si «Herregud» var å misbruke Guds navn. Beklager, Sigurd- jeg kan ikke så mange stygge ord.