PR-byrå-plakaten

Dagsavisen har begynt med sin egen variant av Verdidebatt, Nye meninger, og kjører en blogginnleggsserie om den evinnelige Bloggplakaten. Heidi Helene Sveen har startet den, og jeg har blitt bedt om å følge opp. Jeg legger ut innlegget mitt her, sammen med en liten advarsel om å «blogge» for Dagsavisen: De ber strengt tatt om gratis kommentarartikler, og de burde betalt for dem. Dessuten: hvis du ikke passer på når du registrerer deg, blir du plutselig prøveabonnent på avisen deres, også. Uansett, her er det opprinnelige innlegget:

Reklamemann og blogg-gründer Thomas Moen har laget «Bloggplakaten», et forsøk på en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Men burde ikke PR-byråene være mer varsomme selv?

Det er ikke lett å være blogger: Det er nok av sure synsefolk som vil fortelle deg hvordan du bør blogge. Det er nok av PR-folk som vil at du skal skrive om produktene deres. Og så har du dem som både vil fortelle deg hvordan du skal blogge og som vil selge deg reklameavtaler på én gang. Thomas Moen er en av dem.

De siste dagene har han vært ute i avisene med Bloggplakaten – et forsøk på å lage en Vær varsom-plakat for bloggsfæren. Problemet? Moen er ikke «bare blogger», han selger også annonser og produktplassering hos de samme bloggerne han vil skal stille seg bak plakaten. Heidi Helene Sveen har skrevet om hvorfor hun er kritisk til plakaten her.

På mange måter er det bra at PR-folke engasjerer seg i bloggetikk. Det er tross alt dem som formulerer tilbudene tenåringsbloggerne får i fanget. For en blogger som føler seg liten og ubetydelig, er det et kjempekick å bli bedt om å bruke bloggmakten sin til noe – selv om det bare er å si noe pent om den nyeste shampooen til L’oreal.

Jeg har vært så (u)heldig å motta en rekke tilbud om markedsføringsavtaler fra PR-byråene, og har ofte undret meg over hvor klønete de har vært. I «Hvordan ta over verden uten å gå ut av huset» deler jeg mine fire favoritthenvendelser, og en av dem er faktisk fra Thomas «Bloggplakaten» Moen.

Siden Moen er opptatt av at bloggere skal bli mer etisk bevisste, tenkte jeg å vise hvordan det ser ut når Moen selv tar kontakt med bloggere som PR-rådgiver. Denne henvendelsen fikk jeg i 2009, da Moen jobbet med å profilere Røde Kors i sosiale medier.

Hei Ida,

jeg driver å hjelper Røde Kors fortiden med å bli mer synlig i sosiale

medier, og i den forbindelse har de lyst til å knytte til seg et par

utvalgte bloggere til å være ambasadører for dem.

Tanken bak en bloggambassadør fra Røde Kors er:

– De får gratis medlemsskap i Røde Kors

– De blir invitert som VIP til enkelte Arr. som Vann for Livet på Blå

i Oslo i Januar. Bra konsept – masse artister

– DE mottar free bee produkter som førstehjelps poser, Buffer osv

– De må lage en artikkel om sitt engasjement med link til Røde Kors

– De som sier ja vil bli fulgt opp av oss senere

Kunnde du tenke deg å være med?

Med vennlig hilsen

Thomas » http://thomasmoen.com/thomas/

Hendvendelsen overrasket meg av flere grunner. For det første synes jeg det var rart at Moen ville «kjøpe» et engasjert innlegg om Røde Kors på bloggen min med VIP-billetter og gratis førstehjelpspose. Jeg antar at mailen ville sett identisk ut om han representerte et firma som solgte sminke eller sko. Det viser en manglende forståelse for hva slags organisasjon han representerer.

Hadde jeg fått en henvendelse fra Røde Kors der de ba meg skrive et innlegg hvor jeg anbefalte folk å registrere seg som blodgivere, ville jeg gjort det på dagen. Jeg ville vært mer enn villig til å bruke spalteplassen min på å støtte dem med litt engasjement. Å skrive et generisk innlegg om organisasjonen i bytte mot stæsj var imidlertid utelukket.

Litt googling viser at Røde Kors ikke har skrevet noe om bloggambassadørene sine hverken på hjemmesiden sin eller på bloggen til Røde Kors-generalsekretær Børge Brende. Om noen andre enn meg takket ja til tilbudet, har ingen av de involverte snakket offentlig om avtalen. Moen ble hyret inn for å gjøre Røde Kors mer synlig i de nye mediene, og måten han gjorde det på var å kjøpe entusiastiske innlegg med gaver. Og han ba ikke bloggambassadørene om å merke innleggene som reklame.

Jeg er dermed litt usikker på hva som er uetisk og uforsvarlig fremgangsmåte i følge Moen. Er det å betale bloggerne med penger istedenfor shampo eller gratis medlemsskap i Røde Kors?

Jeg tror ikke på regulering av bloggsfæren, og jeg tror hvertfall ikke på reklamefolkets forsøk på å lage en Vær Varsom-plakat for dem de selv burde vært varsomme ovenfor. Jeg håper at Thomas Moen med venner heller gjør et forsøk på å regulere seg selv. Og jeg håper at alle fra Røde Kors til l’Oreal ser at de ikke er tjent med å la PR-byråene skade merkevaren deres ved å la dem «promotere» dem i bloggsfæren.

Om rullestoler og superhelter

Jeg hadde trodd at det første jeg skrev om den nye kjæresten min her på bloggen skulle være ♥ ♥ ♥. Desverre er det nødt til å bli et surt innlegg istedet.

Kjære alle voksne, velmenende mennesker: Slutt å være så creepy. Ja, kjæresten min sitter i rullestol. Nei, det er ikke «synd på meg». Jeg er forelsket, og det er mulig du ikke har øyne i hodet, men han er veldig, veldig hått.

Jeg har kysset jenter på åpen gate og vært klar over at jeg oppførte meg på en måte som ville provosere folk. Jeg var klar over at det var homofobe folk der ute da vi blandet lipgloss. Jeg var ikke klar over at det fantes folk som ville sende meg stygge blikk og skjære grimaser til meg da jeg kysset kjæresten min på gaten for første gang.

Jeg var ikke klar over at det var «ekkelt» å kysse «noen handicappet», siden jeg var opptatt med å kysse den kjekkeste jeg kjenner. Stolen legger jeg bare merke til når vi kommer til en teit trapp. (Føkk trapp.)

Men det er visst noe grunnleggende suspekt med å kysse noen med rullestol. Jeg har fått en rekke merkelige reaksjoner i tiden vi har datet, og jeg har laget meg en personlig hatliste over de verste reaksjonene. Er reaksjonen din på listen? Vel, så gå og skam deg.

De kjipeste reaksjonene, prioritert rekkefølge:

  1. «Så modig du er!» Modig? Modig?! Nei, dette er ikke fallskjermhopping. Jeg er ruset på det samme serotoninet som deg når du er forelsket. Jeg gjør ikke dette for å vise at jeg er barsk. Og helt ærlig: Alle som leser denne bloggen vet at min kroniske lidelse er betraktelig mer skummel for en potensiell partner enn det å ikke kunne gå så langt.
  2. «Veldig politisk korrekt av deg, da!» Ja, for dét er jo grunnlaget jeg velger kjæreste ut fra. Jeg bare «Hmm, lurer på hva som vil se best ut på neste RV-møte?» Not. Det ekleste med dette utsagnet er at det legger opp til at jeg har sex med noen for å være grei. «Ida tar sin del av ansvaret», lizzm. Og vet du? Jeg prostituerer meg før jeg har sex med noen for å være grei.
  3. «Hvordan har dere sex? Funker tissen hans? Hvilken stilling gjør dere det i? Føler han noe i bena? Kan han gå på do selv?» Og dette spør du om før du har spurt meg hva han jobber med. Vips – så mistet du intimgrensen din og fant ut at tekniske detaljer i sexlivet mitt er det mest spennende temaet. Vi har jo bare møtt hverandre én gang før, så å be med mime stillingene vi har oss i på gulvet på Litteraturhuset er den mest naturlige ting av verden. Men hvis du må vite det, har vi sex med klovnenese og kveite og tissen hans funker bedre enn tissen til kjæresten din. Bitch.
  4. «Men hva med fremtiden? Vil du ikke ha barn, Ida? Hva med alderdommen?» Takk, det skal jeg også spørre deg om neste gang du har datet noen i to uker. Men det gleder meg å finne ut hvem det er i omgangskretsen min som er av dem som mener at rullestolbrukere ikke bør ha barn og er dømt til å dø alene. Flotte holdninger, folkens. Stolt, nå.
  5. «Du vet at mange handicappede ikke får seg kjæreste? Jeg håper han er takknemlig?» … Du vet at mange rasshøl ikke får seg kjæreste? Ikke? Nå skal du høre her…
  6. «Du fikk jo dame til slutt, da!» Fordi alle vet at dame = en mann som er litt mindre flink til å gå. Den som går best er mest mann. Og her går de creepy reaksjonene over i det sexistiske på en måte som nesten får hodet mitt til å eksplodere.

Avsluttningsvis:

Ikke alle har hatt creepy reaksjoner. «Har du tenkt på at det er litt som Professor X i X-Men?» er min favoritt. Det gleder min indre nerd.
Professor X

Så jeg tenkte det kan være kallenavnet hans her på bloggen. Og hvis forholdet mot formodning skulle ta slutt fort, så vet du bare at jeg har vært sammen med en hått tegneseriehelt. En som tilfeldigvis sitter i rullestol.

Oppdatert: Syltegeek har skrevet en innsiktsfull kommentar til kommentarfeltet som utviklet seg, og jeg har lyst til å hente den inn hit. Den handler om at holdningene over ikke kommer fra ekstreme kjipinger, men fra vanlige, fine voksne mennesker. Jeg anbefaler også Syltegeeks andre innlegg om rullestol-ting mens jeg er i gang.

Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Unnskyld meg, prinsesse…

Nå har nyhetssendingene mine vært spammet av spennende diskusjonstemaer som «Kan Märtha prate med døde?», «Er det greit at Märtha prater med døde?», «Jeg kan prate med døde, så da kan sikkert prinsessen også» og «Det er ikke riktig å prate med døde, prinsesse.»

Det er imidlertid ett perspektiv jeg ikke føler at massemedia har dekket tilstrekkelig.

Jeg kan også si at jeg har direktekontakt med julenissen, og du kan hverken bevise det eller motbevise det. Det er imidlertid større sannsynlighet for at jeg finner det på/lurer meg selv/ enn at julenissen finnes og har telepatisk kontakt med meg. Bytt ut julenissen med avdød bestemor med romvesen med Elvis, det er samme smørja.

Det beste svaret på «Kan Märtha prate med de døde?» er ikke «Ja, det må være greit» eller «Nei, det er ikke bra», det er «Nei, det er piss

På vegne av utrolig mange

(Overskriften er en referanse til denne hysteriske youtube-videoen, den dubbede varianten av en heslig tegnefilmvariant av Zelda.)

Gode venner forteller deg når du suger

Det er mange mennesker som kjenner meg og som vet at jeg liker dem. Det får dem til å tro at jeg automatisk vil like kunsten/diktene/musikken/fotografiene deres, og at jeg selvsagt vil anbefale det på bloggen.

Nå er det dessverre sånn at bare fordi man liker en person, betyr det ikke at man liker det de lager.

Og bare fordi man liker det noen har laget, betyr det ikke at man liker dem.

Men mange har en idé om at en venn = en dedikert fan.

Gode venner skal skryte av hverandres klattete akrylmalerier og dikt.no-prestasjoner, uhavhengig av kvalitet.

Dette er en tendens jeg ser langt inn i forlagsbransjen og profesjonelle kunstmiljøer, og jeg liker det ikke.

Jeg mener at gode venner forteller deg når de synes du suger.

Gode venner har ikke noe å tape på å være ærlig med deg. Tilfeldig leser/gallerigjest X sier «åh, det var nydelig» for å være hyggelig og ikke lage dårlig stemning. Det betyr ikke at de mener det.

La meg ta et eksempel:

Jeg hadde en venninne som elsket å synge, og som gjerne ville satse på sangen som en karrierevei. Dessverre var hun ikke spesielt flink til å synge, og hun prøvde å overtale alle i omgangskretsen til å få en plass på programmet hver eneste gang vi arrangerte noe som involverte mikrofoner.

Mange av vennene våre greide ikke å si nei. De lot henne få muligheten til å synge og stod og krympet seg mens venninnen slo seg løs. (Du vet det er et dårlig tegn når vennene dine «må på do» to sekunder før du går på scenen…).

Jeg sa nei. «Nei, du synger ikke bra nok.» Jeg forklarte henne at jeg håpet hun øvde mer, og at hun var klar over at om jeg spurte henne om å synge igjen senere, var det fordi hun var blitt flink nok til å opptre, ikke fordi jeg ville være snill mot en venn.

De fleste i omgangskretsen syntes derimot ikke at jeg hadde vært særlig hyggelig mot henne. De mente at hennes følelser var viktigere enn om det var pinlig at hun sang dårlig på et offentlig sted.

Jeg mener imidlertid at det ikke er noen menneskerett å få opptre.

På privaten kan du tegne, male, skråle, danse, skrive og knipse bilder så mye du orker og du kan publisere på nett så mye du orker. Det har du rett til å gjøre.

Du har imidlertid ikke «rett» til at jeg melder meg inn i fangruppen din på Facebook bare fordi vi kjenner og liker hverandre. Du har ikke «rett» på mine komplimenter, mine penger eller min oppmerksomhet.

Og hvorfor vil du egentlig ha uærlig, vennskapelig støtte? Jeg foretrekker blodig, vennskaplig kritikk, fordi det forsikrer meg om at når de samme vennene sier at de liker noe, så er det faktisk bra.

Jeg vil vite når middagsretten ikke holdt mål. Jeg vil vite når du begynte å kjede deg. Jeg vil vite hva du irriterte deg over i teksten.

Fordi det å ta deg selv høytidelig står i motsetning til å ta arbeidet ditt høytidelig.

Jeg lurer på om dette synet på kritikk egentlig handler om motstridende kunstsyn. Noen har et svært romantisk kunstyn, der det de lager er et produkt av en genial kunstersjel. Å ikke like verket, er dermed synonymt med å ikke like dem.

Vi som ser på det å lage ting som en blanding av ferdigheter, teknikker og hardt arbeid, er derimot fokusert på at vi er i en prosess, en arbeidsprosess der vi forbedrer et produkt eller en teknikk. At noen ikke liker verket, kan gi deg en verdifull innsikt i hva du må jobbe videre med.

Men jeg er ikke sikker. Jeg tror også det kan handle om noe så enkelt som forventingene til en vennskapsrelasjon.

Så: Ikke bli såret om jeg ikke liker det du lager. Jeg gir deg kritikk fordi jeg liker deg og vil at du skal bli bedre. Og jeg forventer at du gjør det samme med meg.

Til deg som tror det er gratis

Virrvarr: Hei, du har kommet til Ida Jackson?

Gjennom telefonen: Hei! Jeg ringer fra Snill Organisasjon X! Vi trenger hjelp med nettsatsingen vår!

Virrvarr: Ah, ja. Det er sånt jeg kan hjelpe til med, vettu. Hva gjelder det?

Gjennom telefonen: Jo, vi vil gjerne lære å profilere oss i sosiale media, også vet vi at du er veldig flink!

Virrvarr:Takk, det stemmer det. Jeg har gjort lignende oppdrag for andre snille organisasjoner. Hva slags jobb er det snakk om? Er det foredrag? Kurs? Konsulentvirksomhet?

Gjennom telefonen: Kan vi ikke ta et møte til uka og ta det derfra?

Virrvarr: Sure, vi må bare diskutere honorar først?

Gjennom telefonen: Eh. Skal du ha betalt?

Virrvarr: Ja. Jeg jobber med dette.

Gjennom telefonen: Men du blogger jo gratis?

Virrvarr: Det betyr ikke at jeg jobber gratis?

Gjennom telefonen: Men vi er en Snill Organisasjon!!!

Virrvarr: Ja, en Snill Organisasjon med flere hundre ansatte, masse administrasjonskostnader og en stor nettsatsning. Dere betaler dem som lager nettsidene deres, ikke sant?

Gjennom telefonen: Jo?

Virrvarr: Og du får betalt for å ringe meg og spørre om dette?

Gjennom telefonen: Det er noe annet! Blogging handler jo om engasjement!

Virrvarr: Ja. Når jeg blogger gratis om noe jeg er engasjert i, handler det om det. Når jeg kommer til kontoret deres for å lære bort triks om hvordan engasjere andre, er jeg en selvstendig næringsdrivende som kurser dere i markedsføring og skal ha penger for det.

Gjennom telefonen: Det er vel ikke markedsføring når vi er en Snill organisasjon? Da redder vi jo VERDEN?

Virrvarr: Jeg har sett det henge reklameplakater for den snille organisasjonen deres på bussen. Selv om dere samler inn penger til noe annet enn egen vinning, bruker dere fremdeles markedsføringstenknikker på linje med Cola. Jeg skjønner det er et stygt ord, men det er markedsføring dere vil høre om når dere ber en blogger komme og snakke om blogging.

Gjennom telefonen: Men andre bloggere har jobbet gratis for oss før!

Virrvarr: Bare fordi dere har utnyttet noens gratisarbeid, betyr det ikke at dere kan utnytte flere. Jeg har jobbet for flere Snille Organisasjoner, som Amnesty, og de betalte for seg.

Gjennom telefonen: Hvor mye skal du ha, da?

Virrvarr: Det avhenger av hvor omfattende sammarbeid vi skal ha. Det blir minst et par tusenlapper, uansett.

Gjennom telefonen: Åh.

Virrvarr: Det er et hardt liv.

Gjennom telefonen: Men du kan skrive gratis om oss på bloggen din, ikke sant? Og be folk om å gi oss penger til Snilt Arbeid?

Virrvarr:
Ja, jeg blogger ikke for betaling. Men jeg blogger heller ikke på oppfordring bare for at dere skal få spalteplass. Det kan være at jeg skriver om dere en gang, men det er meg som kontrollerer når jeg blogger om dere. Hvis jeg blogger om dere. Du kan ikke kontrollere hva folk skriver i avisen om dere, heller.

Gjennom telefonen: Men! Men! Men vi er jo en Snill Organisasjon!

Virrvarr: Ja. Jeg har til og med gitt penger til dere før.

Gjennom telefonen: Kan du ikke skrive om det, da????!!!!!

Virrvarr: Jo, men du kan ikke bestemme hva jeg skal skrive om.

Gjennom telefonen:
Du får en t-skjorte?

Virrvarr:… hvertfall ikke for en t-skjorte.

Gjennom telefonen: Men kan du ikke bare fortelle meg hva vi bør gjøre på Internet nå på telefonen gratis?

Virrvarr: Jeg har aldri vært inne på nettsidene deres. Jeg må sette meg ned og se, tenke og komme med noen reelle tips. Dette er helt meningsløst. Enten så er dere villige til å betale for hjelp med markedsføringen, eller så er dere ikke det.

Gjennom telefonen: Men jeg trodde alt med Internet var GRATIS?

Virrvarr: Internet er gratis. Jeg er ikke.

——————-

  • Til de bloggerne som gir bort konsulenttjenester gratis: Jeg vet hvem dere er, og dere burde tatt dere betalt.
  • Til frivillige organisasjoner som tror de kan få ting gratis fordi de er frivillige organisasjoner: Jeg vet hvor stort budskjett dere har for nettsider og annonser. Ved å si at de som driver med innhold ikke skal få betalt, mens de som driver med det tenkniske skal få betalt, sier du i praksis at innhold ikke har noen verdi. Ikke akkurat en sjarmerende oppførsel ovenfor noen som lever av innhold.
  • Til deg som får et tilsvarende tilbud: Du har en tjeneste de etterspør. Ikke vær naiv. Du er verdt mer.

Observasjoner av videregående

Det er med videregående skoler som det er med psykiatriske avdelinger: Det er store kulturforskjeller og personalet spiller en veldig stor rolle for hvordan det er å være der.

Jeg har vært rundt på en rekke videregående skoler og holdt foredrag i den senere tid, men ingen har vært så snodige som den jeg besøkte idag.

Tips til neste gang dere inviterer en forfatter på besøk: Det er hipt å hilse. Blomsteroppsats er fint, småprat er enda bedre. Kan du ikke si hei til andre voksne mennesker, bør du kanskje ikke ta deg en jobb som består av å prate hele dagen. Sorry-borry.

Tips til deg som vil ha respekt fra ungdommer i skolen: Ikke snakk til dem med babystemme. De er atten. De vil myrde deg.

Sånn. Og til den lærerstudenten som faktisk sa hei: Takk, du veiet opp for en ellers pinlig opplevelse.