Like litt mindre, blogge litt mer

Det siste året har jeg nesten sluttet med sosiale medier. Twitterkontoen samler støv og jeg har slettet Instagram fra telefonen. Jeg er mindre på Facebook for hver dag som går.

Jeg har ikke sluttet som del av en digital detox. Etter at babyen kom for halvannet år siden, ble jeg uvel av å se de røde varslingsikonene på telefonen. Det var ikke vanskelig å slutte. Jeg slettet en masse apper og savnet dem ikke.

Men etter noen analoge uker kjente jeg at jeg savnet noe annet, en lengsel etter noe som ikke var der nå. Plutselig skjønte jeg at det var Internett jeg savnet.

Vent litt, Ida. Er ikke sosiale medier og Internett to ord for den samme medieopplevelsen? Den glade scrollinga mens du venter på t-banen?

Ikke for meg. Å sitte på Instagram og savne Internett var like logisk som å sitte i Dyreparken i Kristiansand og savne skogen. Jeg vokste opp med et friere og villere Internett. Nå satt jeg her og liket de samme tingene som alle andre.

Plutselig merket jeg at jeg hadde tilbragt masse tid i en veldig kommersiell og veldig masete sfære.

Jo mindre jeg brukte kontoene mine i sosiale medier, jo mer desperate ble de etter å få meg tilbake.

Hver gang jeg logget meg på Facebook, forsøkte Facebook å flørte med meg.

Hei, Ida! HEI IDA! Se på dette minnet fra fire år siden!

Ida! Så godt å se deg igjen! Se, du har vennejubileum med en fjern bekjent i dag!

Ida! Vi savner deg! Du har lagt igjen data her i 10 år, og vi vil så gjerne ha 10 år til! Kom igjen!

Jo mer Facebook flørtet, jo mer fristet var jeg til å slette kontoen min.

Det er klart, Messenger var en annen grunn.

Messenger, mammapermens evige mas.

Ja, jeg hater Messenger:

  1. Det er så lav terskel på å sende folk meldinger på Messenger at jeg får flere meldinger enn jeg klarer å lese, langt mindre svare på.
  2. Folk bruker Messenger-trådene som chatt. Det gjør at samtalene blir uendelige og det er umulig å bli «ferdig» med en utveksling uten å forlate tråden, som folk ofte kan bli stressa og såre av at du gjør.
  3. Alle kan se om du har lest hva de har skrevet, og mange blir stresset om du ikke svarer umiddelbart. Som jeg ikke får til, fordi punkt 1.
  4. Som fører til at du får ENDA FLERE MELDINGER PÅ MESSENGER fra folk som er redde for at de har sagt noe galt og så må jeg si «Nei, jeg hadde bare ikke tid til å svare deg fordi ungen min akkurat kastet en sko i do/en banan i bh-en min/en ball i stekepanna»
  5. Selv om jeg har lyst til å si: «Kjære deg. Pust rolig. Den angsten du føler på akkurat nå er designet av noen, den er ikke naturlig forekommende. Det er bare et stort, multinasjonalt selskap som synes at jeg sjekker mobilen min litt for sjelden, og bruker dine følelser til å presse meg til å gjøre det oftere. Snedig, ikke sant?»

Per i dag er både Facebook og Messenger en så stor del av infrastrukturen i livet mitt at det ikke bare er å hoppe av. Det er her jeg kjøper brukte barneklær og får med meg når ting skjer på det lokale biblioteket mitt. Så istedenfor å slette fullstendig, har jeg bare tatt en storrengjøring der.

For det er ikke så mange år siden at Facebook var en privat bakhage der du delte ting du ville delt i en konfirmasjonstale eller et julebord med jobben. Nå er ting som deles like offentlig som en artikkel i Aftenposten. Så jeg har gått gjennom profilen min og slettet med dette som utgangspunkt. Ville jeg latt en avis publisere dette bildet? Ikke? Da hører det ikke hjemme på Facebook heller.

Målet er å frigjøre tid brukt på sosiale medier for å være mer ute i Internett-skogen jeg savner. Jeg begynte å blogge i 2006 fordi jeg likte tanken på å kunne skrive fritt, uten å måtte spørre noen om lov. Og bloggen er her fortsatt, vi har bare blitt så vant til å tenke på blogger som inntektskilder eller reklame i disse dager. Det er mindre allmenning og mer Aker Brygge her nå. Å skrive gratis på norsk, på et sted folk kan lese uten å logge inn og uten å måtte legge igjen noe personinformasjon, er en radikal ting.

Så: Velkommen tilbake til bloggen min. Jeg har savnet den. Og her kan du lese så mye du vil. Vi trenger ikke være venner på noe sosialt nettverk for at du skal gjøre det. Du trenger ikke å følge meg. Og setter du pris på det du leser, kan du gjøre mer enn å bare dele teksten, du kan gjenbruke den. Den er Creative Commons-lisensiert. Vel bekomme.

 

Blogginnlegg med evig liv

Å jobbe i Store norske leksikon har fått meg til å tenke annerledes om det å blogge. Jeg pleide å tenke på bloggen min som en slags en-kvinnes-radioshow: Jeg skulle lage nye ting hver dag, dele nye ting hver dag i sosiale medier og behandle arkivet mitt som en blanding av en intellektuell elefantkirkegård og en logg over det jeg hadde skrevet før. Jeg forventet at alle som leste bloggen min var som meg – sosiale medie-avhengige: Folk som fulgte med vel så mye som de «leste ting på nettet». Folk som ventet på at det skulle skje noe nytt, enten det var på Twitter eller i RSS-feeden. Men SNL har vist meg at alle de som ikke følger nøye med, deler ikke nettet inn i nye og gamle tekster: For dem er teksten alltid ny, fordi de ikke har lest den før. De finner den via Google, og forventer at den skal ha et evig liv. Blogginnlegg, derimot, er ofte skrevet med tanke på at de skal leve i en dag eller to. Det var hvertfall mine. Så jeg tenkte jeg skulle dele noen tanker om blogging, potetmos og evig liv.

Selvportrett av bloggeren der hun synger i en mikrofon på en laptop. Tekst: Ikke minst er blogging å lage show og være sin egen superstjerne.
Ida leker bloggsuperstjerne, fra en tegneserie på gamlebloggen.

Å skrive potetmos

Første gang jeg ble oppmerksom på blogginnlegg med evig liv, var da min forhenværende svigermor, Lene, laget seg en oppskriftsblogg. På dette tidspunktet, i 2008, var jeg selvutnevnt blogg-ekspert og visste hvordan alt burde gjøres. Men Lene  fulgte ikke noen av de smarte rådene jeg kom med. Jeg ble frustrert. Jeg syntes hun gjorde alt feil. Her er det hun gjorde:

  1. Hun publiserte veldig mange innlegg i løpet av en dag
  2. Hun lot det gå en måned eller tre uten oppdateringer.
  3. Når hun oppdaterte, la hun ikke nødvendigvis inn en ny oppskrift: Hun gikk inn og rettet på oppskriftene hun allerede hadde publisert.

«Jaja, sånn går det, hun får bare ha en hemmelig blogg med null lesere», tenkte Ida, 21 år og besserwisser.

Men det viste seg at svigermor fikk en god del lesere. Ikke Fotballfrue-tall, men en jevn strøm av besøk gjennom hele uka og en topp på søndag formiddag, fordi da var det mange som lette etter oppskrifter. På et tidspunkt da det var færre matblogger enn det som finnes på norsk i dag, lå hun nesten øverst på Google på «potetmos», fordi hun hadde en god potetmos-oppskrift. Det viste seg også at folk som har laget en oppskrift en gang og vært fornøyd, kommer tilbake for å sjekke oppskriften igjen. Hun hadde tilbakevendende besøkende som leste brødoppskriftene hver gang de skulle bake brød, og som kom med rettinger og forslag i kommentarfeltet. Ellers var det minimalt med sosial interaksjon på bloggen. Ikke noe deling. Ikke noe viral-super-hashtag-hype. Bare folk som lette etter «surdeig rugbrød» og fant det de lette etter. (Seriøst, jeg tror fremdeles at dette surdeigsbrødet er verdens beste brød. Har du en surdeig og gode bakeferdigheter, må du prøve å lage det.)

21-år gamle meg var ganske forvirret over at bloggen til Lene ikke oppførte seg sånn som jeg hadde forutsett. Jeg undersøkte min egen blogg og skjønte jeg at jeg hadde flere potetmos-innlegg, også. Det var plenty av blogginnlegg folk kom tilbake til og leste flere ganger uten å dele dem eller ta kontakt med meg. Som innlegget om hvordan søke privatpraktiserende psykolog i Oslo. Og innlegget om ulike typer vibratorer. Disse tekstene levde sitt eget liv, på sidelinjen av de «vanlige» leserne mine, som kommenterte like ivrig på lange essays og tekster av typen «Jeg har det bra og her er et bilde av en katt».  Lærte jeg noe av potetmosopplevelsen? Nope. Forskjellen på Lene og meg, var at Lene tok redaksjonelt ansvar for tekstene sine i et livsløpsperspektiv: Hun oppdaterte brødoppskriftene med mer nøyaktige mål og testet dem ut på nytt. Jeg gadd ikke så mye som å korrekturlese blogginnlegg jeg skrev i fjor. Egentlig ble jeg litt sur over at de leste gamle innlegg. En del av bloggkontrakten var jo å lese siste innlegg først?

Store norske infrastruktur

Da jeg begynte å jobbe i Store norske leksikon, forstod jeg imidlertid at jeg hadde overtatt et nettside som bestod av 99,9% potetmos. Tekster folk leste og brukte, men hadde et asosialt forhold til. De var ikke særlig virale. Fordi du ikke trenger å fortelle Twitter-vennene dine at du fant ut hva Norges største fylke var. Det er som å skrive på Facebook at 13-trikken kom i dag, også. Det er fordi nettsider som Lenes oppskriftsblogg og Store norske leksikon er mer infrastruktur enn underholdning, og du forventer at infrastruktur skal fungere uavhengig av deg. Den eneste grunnen til å dele noe på Facebook om 13-trikken er hvis du er skikkelig misfornøyd. Den eneste virkelige grunnen til å legge igjen en kommentar på en artikkel i Store norske leksikon er for å fortelle redaksjonen sånt som dette:

29. MAI 2011 SKREV GUTTORM KITTELSEN BEHANDLET Hei,  Engelsk horn eller cor ingles/corno inglese har ingenting med England å gjøre. Cor anglé betyr vinklet horn. Anglé har i tidens løp blitt misoppfattet som inglese, altså engelsk, så det har ingen mening å påstå at navnet kommer av at instrumentet var mye brukt i England på slutten av 1700-tallet. Jeg er overrasket over å finne en så upresis beskrivelse i et leksikon.  Et raskt søk av corno inglese på Wikipedia ga følgende resultat som underbygger min forklaring (andre setning):  Il corno inglese è uno strumento musicale a fiato ad ancia doppia e canna conica, usato non solo in ambito orchestrale ma anche come strumento bandistico. Molto probabilmente deve il suo nome all'espressione francese corne d'angle o cor anglé, quindi "angolato", per l'angolo che presentava al centro della canna, successivamente tradotta erroneamente "inglese" ("anglais", dalla pronuncia analoga ad "anglé"). (Questo è erroneo; vedi l'articolo inglese corrispondente.)  Med vennlig hilsen
En kritisk kommentar til SNL-artikkelen om engelsk horn, som hverken er et horn eller fra England.

 

Mens jeg kom fra et Internett der du hele tiden skulle bidra med noe nytt og fristende, flyttet jeg inn i et Internett der den viktigste arbeidsoppgaven var å rydde i sitt eget rot. Teksten trengte ikke innovasjon: Den trengte forvaltning. Realiteten er at store deler av nettet nettopp er infrastruktur. Jeg går ikke til Skatteetaten.no for å bli underholdt. Jeg trenger ikke at Oslo kommune har spennende nettsider. Jeg skal kaste et juletre. Men HVOR?!? Mange blogger befinner seg i skjæringspunktet mellom underholding og nyttig tjeneste: Jeg liker å kikke rundt på Trines matblogg, men ni av ti ganger skal jeg bake den samme biscottioppskriften jeg alltid bruker, og da leser jeg på et nettbrett som er klissete av mel og sukker.

Siden å være blogger er å produsere store mengder med tekst år ut og år inn, er det ikke rart å at vi slumper til å lage litt infrastruktur, også. Men jeg var ikke opptatt av å forvalte min del av infrastrukturen når jeg blogget. Jeg bygget veier og lot dem gro igjen. Alle de rare folka som bare leste ett innlegg og forsvant igjen var liksom annenrangs besøkende: Jeg trengte ikke ta så mye hensyn til dem. Realiteten var nok imidlertid at det var de som trengte teksten min mest. Hvem vil jeg ta mest hensyn til – hun som leter etter psykolog og lurer på hvordan, eller venninnen min som bare liker å lese alt jeg skriver? De som leser om «matforgiftning» i Store medisinske leksikon klokka 2 på natta fra mobilen har et mer akkutt behov for leksikonet enn de som leser alle artiklene våre om blimerker en søndag formiddag. Førstnevnte er på på do og er redde for at de har fått salmonella. Sistnevnte slår ihjel litt tid.

Bloggforvaltning 101

Så hvordan kan du ta bedre vare på infrastrukturen på bloggen din? Først må du vite hvilke innlegg som faktisk blir lest mer enn den første uka. Du kan enten bruke statistikkverktøyet i WordPress, eller Google Analtyics-kontoen din om du har det. Mest lest-listen gjennom et år kan være en god indikator, men ta en kikk på hvor mange lesere innlegget har hatt gjennom et år, ikke bare til sammen. Noen innlegg er rett og slett mest lest fordi de var på Lesernes VG. Siden har ingen lett etter dem.

Så kommer den kjipe jobben: Å lese tekstene på nytt. Jeg vet, det gjør vondt, gjør det ikke? Det føltes som en sånn fantastisk tekst da du publiserte den for to år siden. Nå lukter den litt rart. Kanskje har den noen brukne lenker. Kanskje har bildet du lenket inn dødd. Kanskje du er blitt uenig med deg selv. Kanskje du finner masse stavefeil du ikke la merke til sist. Men det er verdt å lide litt for å gjøre den gamle teksten god som ny igjen: Fordi folk bruker den til noe.

Alle de gamle blogginnleggene mine er så tydelig preget av dagen de ble skrevet på. «Kjære bloggen, i det siste har jeg vært sløv til å skrive, men nå kom jeg på at du sikkert vil lære noen smarte Photoshop-triks jeg har hatt mye nytte av…» Det ser så fint ut når det ligger øverst i feeden, men det er helt irrelevant informasjon hvis nesten alle som leser innlegget søker på «Photoshop layers hjelp hjelp jeg dør».

Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen "grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag..."
Potetmos fra Virrvarr.net med ødelagt bilde, brukne lenker og formuleringer av typen «grunnen til at jeg skriver om vibratorer idag…»

Det er ikke bare how-to-blogginnlegg som det kan være smart å flikke på ved jevne mellomrom. Jeg hadde mye semi-litterære tekster på Virrvarr.net og det hendte at noen spurte om de kunne trykke et par av tekstene på papir. Jeg sa ja, men jeg var også litt sånn «Men jeg har ikke LEST DEN PÅ FIRE ÅR HALLO??? GI MEG EN TIME!!!!»   Tekster skrevet på nett kan i prinsippet redigeres hele tiden, men realiteten er at hvertfall jeg bare brukte redigeringsmulighetene mine de to-tre første dagene etter publisering. Så var teksten «ferdig».

Hva slags infrastruktur har du skrevet?

Etter hvert som jeg har begynt å tenke på nett-tekst som infrastruktur, har jeg lagt merke til flere blogginnlegg som folk bruker mye – selv om de ikke følger bloggen fast. Hagesenteret mitt anbefalte meg innlegg på Moseplassen, og Martin Bekkelund ser jeg stadig vekk henvist til, som dette innlegget med tips til konferansearrangører. Jeg har sett Sigve Indregaards blogginnlegg om tran og IQ  bli sitert av mange småbarnsforeldre som ellers ikke har lest stort på bloggen hans – eller noe av det han har skrevet i Morgenbladet. Noen drevne bloggere, som Beates rasteplass, har tatt hensyn til at mye av arkivet hennes leses kontinuerlig og har lagt inn disclaimere i en del gamle innlegg. Jeg har vurdert å gjøre noe tilsvarende på Virrvarr.net, men har ikke orket ennå. Nå er målet mitt å fiske opp flere eldre innlegg og inkludere dem blant det «nye» jeg skriver: Redigere, ikke bare publisere. Fordi de gamle tekstene mine eksisterer på nett uansett. Men nå er målet mitt å gi dem et videre liv.