Bipper: Oppsummert

Igår spurte jeg dere hva dere syntes om Bipper, og fikk mange interessante svar både her, på Twitter og på Facebook. Noe av det mest positive var at lederen i Bipper, Silje, skrev et blogginnlegg spesielt til leserne mine. Selv om Silje slet litt med lenking mellom blogger, viser hun at selskapet er villig til å snakke med både kunder og kritikere – noe som mange kan lære av, uansett om produktet deres er omstridt eller ei.

Silje vil gjerne oppklare hva Bipper er, så jeg lar henne forklare produktet sitt med sine egne ord:

  • HVEM barna kan kommunisere med
  • NÅR PÅ DØGNET mobilen kan brukes
  • HVOR MYE mobilen kan brukes per uke

I tillegg til BipperGrenser (tjenesten som elementene over ligger under) tilbyr Bipper en TRYGGHETSALARM (BipperTrygghet) som enkelt kan aktiveres av barnet selv dersom noe skulle skje. Opptil fem personer foreldrene har valgt blir da oppringt, og mobilen slutter ikke å ringe selv om barnet legger på. Alle ‘trygghetskontaktene’ får også tilsendt en tekstmelding med beskjed om at alarmen er utløst og med link til et kart som forteller i hvilket område barnet befinner seg.

Bipper omfatter også en LOKALISERINGSTJENESTE. Maksimalt 20 ganger per måned og maks tre ganger per dag kan foreldre ved behov posisjonere mobiltelefonen til barnet. Dette kan eksempelvis være hensiktsmessig dersom man ikke finner barnet og er utrygg, eller dersom man ikke finner mobilen (akkurat det å finne igjen mobilen har jeg benyttet meg av noen ganger….). Sikkerhet og trygghet er stikkord. Ikke overvåking.

Mange har innvendinger mot Bipper, meg selv inkludert. Her er noen av de beste innvendingene som kom inn gjennom gårsdagens samtale:

Skeptikerne

Elisabeth lurer på hvor bra det er for foreldrene å ha koordinater på barnet.

«Det må jo bli helt krise og full utfriking når barnet glemmer eller «glemmer» mobilen, eller når teknologien svikter?!»

MajaPiraja beskriver hva som ville skjedd om min mor hadde kjøpt en Bippertelefon til meg:

«Jeg ser for meg at eldre unger med nysgjerrige foreldre kommer til å kjøpe en startpakke med nytt nummer som de ikke forteller foreldrene om, pille av klistrelappen på simkortet, eller tilbakestille hele telefonen tilbake fabrikkoppsettetfor å slette eventuell installert programvare. Det høres jo ikke ut som det er mere som skal til for å komme seg rundt dette? 🙂»

Alt Godt-Gunda skrev hvorfor hun tror kontrolltjenester som dette virker mot sin hensikt i barneoppdragelsen:

«Eg syns det er interessant å skille mellom indre og ytre motivasjon for dei valga vi tek her i livet. Ein person som er motivert av ytre faktorar som belønning og straff trur eg oftare vil gjere feil valg enn ein person som er motivert av indre faktorar, som sin eigen vilje og sitt eige indre kompass. Ordningar som dette passiviserer det indre kompasset, og gjer at barn ikkje i særleg grad øver opp sitt eige skjønn.»

Carl Christian kommer med mange gode argumenter på Facebook, både praktisk og prinsipielt. Her er et par:

«1) Selvsagt dette med gode intensjoner… Bipper ol tar utgangspunkt i at målet helliger middelet. I mine øyne er det aldri tilfelle (om vi ser bort fra krig). Den faktiske konsekvensen av det… du gjør må tas i betraktning, ikke bare intensjonen.
2) Jeg har intrykk av at utvikling og bruk av slike tjenester tar utganspunkt i en usikkerhet og/eller frykt for teknologien, og man har da naturlig nok et behov for å kontrollere den. Resultatet derimot blir tilnærmet det motsatte, vi kontrollerer mennesker i stadig større grad. I siste instans så sitter vi igjen med en teknologi som kontrollerer oss.»

Midt i mellom

Dagens beste midt i mellom-kommentar kom fra Ingvild, som jeg dessverre ikke kan lenke til, siden hun ikke har en nettside:

«Jeg tror heller ikke helt at man klarer å lage en overvåkningsdings som unger ikke finner en vei rundt. Jeg klarte fint å skru av parent controllen på mamma og pappas VHS-spiller da jeg var 10, og jeg tror foreldre lurer seg selv om de tror de kan vinne over barna sine.

På den andre siden tror jeg det ikke handler om dingsen. Om man forteller sine barn at det er noe som bare blir skrudd på i nødstilfeller vil det funke frem til barnet ikke vil bli funnet i nødstilfeller (les:tenåring som ikke overholder inne-tid). Om man ikke gir barnet en følelse av at han eller hennes intimgrenser blir tråkket på ved å misblippe men i beste fall aldri trenge å bruke den er jeg ikke nødvendigvis i mot.

Dette ble lenger enn jeg tenkte. Konklusjon: Jeg er for, men kun opp til en viss alder og syns det er siste utvei. God bruk bør derfor være å ha den, men aldri å bruke den. Du skal ikke ferske ungen din i en hvit løgn om hvor hun/han har vært. Kanskje de prøver å beskytte den hemmelige hytten sin eller har en eller annen logisk barnegrunn for å ikke fortelle nøyaktig hvor de har vært.»

De positive

Den beste positive kommentaren kom ikke fra Bipper-ansatte Andreas eller små-paranoide Rune, men fra Serendipitycat:

Jeg kjenner at jeg ikke helt klarer å se Bippers tjeneste som en direkte “overvåkning” av barna. Det er ikke snakk om en blinkende rød prikk på foreldrenes PC-skjerm som flytter seg i takt med podens skritt over gårdsplassen.

Jeg tror at vi må innse at tidene forandrer seg, og at vi på fornuftig vis kan bruke nye verktøy for å følge med på hva som skjer. Når barn helt ned i 6-årsalderen får mobiltelefoner, synes jeg det er nesten litt naivt av foreldrene å tro at barna selv er modne nok til å begrense seg, selv med god veiledning hjemmefra. Hva med mer “veslevoksne” venner som “låner” telefonen, press fra jevnaldrende om å ringe etc.?

Jeg ser vel helst på mulighetene til å for eksempel begrense et visst antall nummer barna kan ringe som en fordel, men mener at foreldrene ikke trenger å ha mer kontroll enn det man kan se av en spesifisert telefonregning på hjemmetelefonen.

Noen vil alltid finne omveier rundt, enten det gjelder barn eller foreldre. Det betyr ikke at tjenesten/teknologien er skummel eller unyttig av den grunn, og det er ikke nødvendigvis riktig å fremstille dette som en “overvåkningstjeneste”.

Ellers likte jeg Bipper-Siljes innlegg “Da jeg var liten”

Oppsummert:

Sånn jeg ser det er argumentene mot Bipper delt inn i de pragmatiske og de prinsipielle: Du har argumenter for barns rett til privatliv, og du har argumenter for at å stole på teknologien som kontrollmekanisme er falsk trygghet.

Argumentene for Bipper deler seg i de pragmatiske og de paranoide: Bippersilje ville lage et program for mobiltelefon som ga henne samme kontroll over barnas telefonbruk som foreldrene hennes hadde over deres felles fasttelefon. Lokasjonstjenesten og trygghetsalarmen er tilleggsfunksjoner til tjenesten. Det er ikke overvåkning når man bare sjekker hvor barnet er i nødstilfeller, mener hun.

De paranoide ser derimot på Bipper som en mulighet til overvåkning i «en verden med flere gærninger der ute enn noen gang», for å sitere Rune.

Og hva mener jeg?

På en måte kan jeg skjønne at man ikke vil at små barn skal bruke tusenvis av kroner på Jamba-ringetoner når det er du som betaler for moroa. Samtidig er det påfallende at foreldre-filter på datamaskin etc er på tilbaketog. Etter at barna ikke lenger er så små at du surfer sammen med dem, ender de fleste opp med å la barna surfe selv og snakke med dem om det de har sett, så langt jeg skjønner Medietilsynet. Bibliotekene har gått bort fra «barnefilter» på Internett, og jeg må innrømme at WWW har langt skumlere ting å by på enn mobiltelefonland.

Forskjellen på Bipper og en detaljert telefonregning der du kan se hva barnet har brukt penger på, er at Bipper er preemptive strike. Istedenfor å ha en samtale med din 11 år gamle sønn om hvor dyrt det er å ringe folk i timesvis midt på natten, bare forhindrer du barnet å ringe folk midt på natten.

Jeg er generelt skeptisk til et system der barnets venner og beskjeder fra barnets venner må gjennom foreldrenes godkjenning. Jeg hadde venner mine foreldre ikke likte, og heldigvis kunne de ringe i smug, likevel.

Og jeg tror at hvis Bipper slår an blant foreldrene til 11 år gamle gutter, vil de sitte og gjøre krøll på Skype mens du tror du har kontroll.

Ellers: Jeg er skeptisk til lokasjonstjenester generelt, og argumentet om at andre har laget det hjelper ikke Bipper noe særlig. Jeg er også skeptisk til produkter som skal kontrollere en «farlig» teknologi, istedenfor å lære barna å beherske den tidlig i samtale med foreldre.

Dessuten: Hovedproblemet i Norge idag, er ikke at barn gjør så mye galt. Det er langt større problemer med dårlige foreldre. Bipper er et totalitært system, og det er ikke alle foreldre som er gode diktatorer. Jeg var forelsket i jenter, mens foreldrene mine taklet det dårlig. Mange av mine homovenner hadde foreldre som helst så at de ikke snakket med kjærestene sine og venner med samme legning. Dette er en av grunnene til at jeg er tilhenger av at barn skal kunne ha hemmeligheter for foreldrene sine.

Og sist, men ikke minst: Barna dine kan mer om teknologi enn deg.
Jeg tror Bipper ikke representerer fremtiden, men en sovepute for foreldre som er redde for fremtiden.

Bipper?

Åkei – her er greia:

Jeg skal holde foredrag for Medietilsynet i morgen, og får dermed være med på foredraget de skal holde først. Temaet? Bipper – lokaliseringstjenesten du kan installere på telefonen til barna dine (enten i form av ekstrasimkort, applikasjon eller direkte fra operatør), kontrollere hva barna får gjøre med mobilen og vite hvor barna er til enhver tid.

Møtet kommer til å være mellom alle organisasjonene og departementene som jobber med barn, og kommer antageligvis til å ha en påvirkning på hvordan de stiller seg til Bipper.

Bipper er tiltenkt barn mellom fem og fjorten år, og jeg kan høre min indre trettenåring skrike over tanken på at opphavet skulle kunne kontrollere hvem jeg snakket med og hvor jeg var til enhver tid. Men jeg har jo bare erfaring med å være barn, ikke med å være forelder.

Jeg har fått flere gode motargumenter mot Bipper på Facebook og Twitter, men jeg har til gode å møte noen som er tilhengere av systemet. Kanskje noen av leserne er det?

Er dette smart og trygt? Er det en paternalistisk bruk av teknologien som gir mindre selvstendige barn? Kom med smarte spørsmål og innvendinger jeg kan ha med på møte.

Oppdatert: Silje, damen bak Bipper, har skrevet et blogginnlegg som synes å være rettet spesielt til dere. Hun har en gjennomgang av hva Bipper er og hva Bipper gjør.

Engasjer deg mot datalagringsdirektivet!

Personvern er viktig. Kanskje så viktig at du tar det for gitt. Du lot deg provosere over at Facebook tok rettighetene til familiebildene dine, du ble forbannet over å finne informasjon om deg selv på i.am.no og du er kritisk til at skattelistene ligger ute på nett til allmenn forlystelse.

Likevel er dette bare blåbær mot datalagringsdirektivet – EØS-direktivet som pålegger teleleverandøren din å lagre all telefon og epostkommunikasjon din i to år. Hvorfor? I tilfelle du skulle finne på noe kriminelt en eller annen gang.

Et av de viktigste prinsippene i rettstaten er at du er uskyldig til det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet representerer et brudd med denne tenkningen.

Direktivet tar utgangspunkt i at alle mennesker er potensielle lovbrytere myndighetene skal beskytte mot seg selv.

Idag stiftet vi kampanjeorganisasjonen «Stopp datalagringsidrektivet.» Organisasjoner fikser ingen ting på egenhånd. Vi trenger deg. Vi trenger at du skriver deg opp som støttespiller.

Vi trenger at du slenger penger i kassa (uten at vi forplikter oss til noen spesielle tjenester til deg eller organisasjonen du representerer).

Vi trenger at du bruker bloggen din til å skrive om personvern generelt og datalagringsdirektivet spesielt. Vi trenger at du snakker med alle du kjenner.

Alle de politiske partiene utenom Arbeiderpartiet og Høyre har tatt standpunkt mot direktivet. Høyre er splittet.

Er du Høyremedlem, så håper jeg du bruker litt tid og krefter på å påvirke partiet ditt. Er du Arbeiderpartimedlem? Du har en jobb å gjøre.

Stopp datalagringsdirektivet skal få personvern på dagsordenen på de tusen blogger og i de tusen hjem. Hvem vi er?

Vel, ledelsen består av Lars-Henrik Paarup Michelsen (leder), Heidi Nordby «Vampus» Lunde (nestleder) og *kremt* yours truly. Også nestleder.

I tillegg har vi et styre som består av alle fra Pleym Christensen i Liberaleren til Ingeborg Steinholdt i Rød Ungdom.

Vi har også med oss El og It, EFN, Europaungdommen og Ungdom mot EU. Pluss en drøss med andre. Kort sagt: Alle som er opptatt av å nedlegge veto mot et EØSdirektiv for å bevare en del viktige prinsipper i forhold til rettsikkerhet og menneskerettigheter.

Også deg, da. Når du har gått inn her og sluttet deg til kampanjen.

Hvis du ikke vil slutte deg til, vil jeg veldig gjerne ha argumentene dine i kommentarfeltet.

Jeg takket nei til kunstneroppropet

For et par uker siden fikk jeg epost fra NFF – Norsk Faglitterær forfatter og oversetterforening. De er forfatterforeningen min, og jeg er ganske glad i dem. De betaler meg for å dra rundt og holde foredrag på skoler (mail dem hvis du vil ha besøk!), forer meg med tidsskriftet Prosa og har masse stipender de deler ut hvert år. Fin gjeng.

Siste epost gjaldt imidlertid oppropet deres mot den fæle fildelingen. Ville jeg være med blant de som undertegnet? «Haha, nei!» sa jeg. Jeg ble litt forundret over at de var med på oppropet i det hele tatt. Platebransjen får i hvertfall fildelt det rettighetsbeskyttede materialet sitt.

NFF må jo sitte på Gud og Hermansen for å få noen til å lese bøkene deres i det hele tatt, og det er ikke som om noen faglitterære forfattere i Norge har tapt penger på at noen skulle ha delt en pdf-versjon av boka deres. Vil du dele bøkene dine, låner du dem bort når du har lest dem selv.

En venninne som er Grafillmedlem fortalte at hun hadde fått forespørsel om det samme. «Og jeg er webdesigner» sukket hun. «Tenk om noen hadde fildelt nettsiden min.»

Og likevel – jeg er ikke teit. Jeg skjønner på oppropet at kulturbransjen er redd for at legalisering av ikke-kommersiell fildeling vil true opphavsretten deres. Og likevel. Som forfatter er jeg mer redd for nettsensur og personvernsbrudd enn for at noen skal spre ting jeg har laget uten mitt samtykke.

Dessuten: Som blogger gir jeg bort store deler av tekstarkivet mitt gratis. Jeg tjener fremdeles penger. Å gi bort noe gratis og å leve av noe er ikke en motsettning på nett. Man må bare tenke annerledes enn det man har gjort tidligere. Kulturbransjen har først og fremst et innovasjonsproblem, ikke et rettighetsproblem.


Eirik Newt har kritisert kulturoppropet bedre enn meg.

Virrvarr tester: E-bok

Nei, jeg har ikke et sånt lesebrett. Jeg har lyst på et sånt lesebrett, men er litt frastøtt av alle DRM-variantene der ute. Når jeg kjøper en bok, vil jeg eie den. Jeg er lite begeistret for leie-varianten på de mest populære lesebrettene, som Kindle.

Etter å ha lest Newth sin gjennomgang av kvaliteten og pris på ebøker du får leid gjennom lesebrettene, gjør det meg enda litt mer skeptisk.

Nå har jeg kjøpt en ebok skrevet av en blogger, som for alle praktiske formål er en ganske stor pdf-file. Jeg gjorde dette fordi jeg var interessert i å se hvordan bloggere skrev ebøker.

Jeg regnet med at bøker skrevet for skjerm av noen som alltid skriver for skjerm ville være annerledes enn bøker tilrettelagt for skjerm av noen som aldri leser på skjerm i utgangspunktet.

Jeg endte opp med å kjøpe Probloggers bok om hvordan få en bedre blogg på 31 dager etter å ha lest litt ulike anmeldelser rundt omkring. Boka kostet 124 kr, som er billig for en bok, men føles litt dyrt når du vet du får en pdf.

På den andre siden er det allright å tenke på at du gir hele summen direkte til forfatteren, og litt over hundre kroner er greit å bruke på et eksperiment. Uansett var det digg å kjøpe en bok på nett og få den to strakser senere.

Jeg ble ikke skuffet.

Ja, det er en pdf. En pent designet, lettlest pdf beregnet på at jeg skal lese på skjerm. Her er et skjermskudd av hvordan det ser ut.

ebok

Det kule med eboka er likevel ikke at den er lettlest og ser ut som en skikkelig bok. Det kule er at eboka til Problogger er en slags oppgradering av hva en bok kan være.

Fr. Martinsen stilte seg spørsmålet om hva digitaliseringen av bøker ville gjøre for hva slags bøker vi skriver. Problogger-boka er et godt eksempel på dette.

Kule ting i eboka:

  • Lenker. Når forfatteren henviser til en artikkel, til en kilde eller til en annen blogger gjør han det via en lenke. Det gjør at du leser eboka mye mer interaktivt enn du leser en vanlig bok. Istedenfor å vite at denne påstanden utdypes av en annen skribent, leser du utdypingen før du leser videre, og du leser utdypingen på et annet sted på nett. Forfatteren er lenkebruken bevisst, og har et eget kapittel der han rett og slett lenker til femten artikler som er så viktige at du må lese dem om du skal skjønne dette. Mens papirbøker begrenser lesningen til boka du har i fanget, gjør henvisningene/lenkene i eboka at mange flere tekster blir lest i samme slengen.
  • Interaktivitet. Forfatteren har opprettet et forum for boka si, med et underforum for hvert kapittel. Hvis du har lyst til å snakke med noen som er akkurat der du er i boka, akkurat nå, kan du gjøre det. Og folk gjør det. Jeg logget meg inn sammen med rundt 13000 andre lesere. Det gjør at du går rett fra lesning til diskusjon av det du har lest – hvis du har lyst.
  • Bloggen som fordypning. Siden boka er skrevet av en blogger, bruker forfatteren sine egne bloggtekster som fordypningsmateriale på enkelte emner. Han har en analytisk del i boka, og henviser til en del blogginnlegg der han har gjort dette i praksis. På denne måten blir eboka en forlengelse av bloggen og en utvidelse av bloggen. Den er lengre enn et blogginnlegg, og grundigere enn ett blogginnlegg, samtidig som den også kan støtte seg på blogginnlegg. Å kunne vise direkte til andre tekster i forfatterskapet sitt uten å måtte gjengi dem er noe nytt.
  • Screenshots. Skjermskudd er en av de vanligste illustrasjonene i boka, for å illustrere hvordan det ser ut når man bruker ulike nettaplikasjoner. Det – kombinert med lenker – gjør det veldig pedagogisk. Overgangen mellom brukermanualen og det du gjør i nettleseren blir utvisket.
  • Podcast. Det følger med en podcast til boken som ble laget etter at boken ble ferdig. Der svarer forfatteren på ofte stilte spørsmål leserne har sendt inn.

Men er det en bok?

Jess, det er definitivt en bok. Det er en tradisjonell håndbok med tradisjonell kapittelinndeling, forord, etterord og det meste annet du forventer av en bok. Den er på i underkant av hundre sider, og lest på en kveld. Integreringen av lenker og interaktivitet går ikke på bekostningen av lesbarheten. Du er vant til å følge lenker frem og tilbake på nett og dette er mye av den samme opplevelsen.

Pdf var veldig mye mindre slitsomt å lese på enn jeg hadde trodd. Det antar jeg har å gjøre med at pdf’en var laget for å leses på skjerm, ikke for å gå i trykken.

Kort sagt er jeg ganske gira, og skulle gjerne hatt alle fagbøkene mine i ebokformat, så jeg kunne lese kildene forfatterne bruker underveis og diskutere med andre som akkurat har lest boka. Nå er jeg uheldigvis i gang med å skrive ny papirbok om dagen, siden jeg fikk avsindig lyst til å lage min egen ebok nå.

Time vs Internet: 0-1

Time.com har hatt en internettkåring av årets mest inflytelsesrike person. Blant de nominerte var selvsagte navn som Obama, Hillary Clinton, paven, Brad Pitt og Dalai Lama, samt Internetkjendiser som skaperne av Twitter, Digg, Huffington Post og ikke minst: moot, 4chans anonyme eier.

Kjenner du ikke 4chan, sier du? Har du vært på nettet en stund, kjenner du ting som har sin opprinnelse på 4chan. Du har hilst på LOLcats. Du leste om at noen hacket mailen til Sarah Palin. Kanskje noen har rickrolled deg? Vitset om Pedobear? Det startet på 4chan, alt sammen.

Men hva er 4chan? Teknisk sett er det et nettsted der du kan laste opp bilder og kommentere andres bilder. Det er delt opp i en rekke forskjellige kategorier, som igjen er delt opp i to hovedkategorier: SFW (Safe For Work) og NSFW (Not Safe For Work). Det er origami-4chan. Det er manga-4chan. Det er fitness-4chan. Og likevel er det mest beryktedete usensurerte, NSFW random-4chan.

Her finner du alt, gjerne den styggeste, mest ufine delen av alt. Avkuttede kroppsdeler? Nakenbildene datteren din var dum nok til å dele med gamle kjæresten sin? Ekstrem rasisme? Ekstrem antisemittisme? Kjør på. Har du noe barneporno, så legg det ut. 4chan vil også se.

Samtidig er også 4chan stedet for alle former for photoshoppping og sammensetting av bilder, tegneserieklipp med rare internvitser og komplisert grafikk med obsukre poenger. Samt en konkurranse i snappy, ufine, dumme, smarte, trollete kommentarer.

Mr. Jackson pleier å oppsummere 4chan med en tråd der noen hadde lagt ut bilde av en svært overvektig tenåringsjente og skrevet en tåredryppende historie om hvordan denne jenta hadde lagt ut bilde av seg selv på 4chan, og at de stygge kommentarene hun hadde fått hadde resultert i at hun hang seg. Første kommentar: «that must have been a hell of a rope» Heldigvis er det høy sannsynlighet for at den tåredryppende posten var falsk.

Hvorfor jeg ikke lenker til historien? Fordi innlegg på 4chan, i motsetning til nesten alt annet på Internet, ikke blir der for bestandig. 4chan fungerer nemlig sånn at det er tolv sider med de siste innleggene som ligger ute til enhver tid, og at de mest kommenterte trådene prioriteres og får ligge på forsiden.

På denne måten forsvinner fæle bilder like fort som de kom og selv ikke godt kommenterte tråder blir på 4chan mer enn et par uker. Det skjermskudd og atter skjermskudd som brukes til å dokumentere tidligere aktivitet.

Kort sagt: 4chan er kjapt, flyktig, forferdelig og trendsettende.

Vel, nok bakgrunnsinfo: Time.com nominerte litt over to hundre kandidater og moot tok ledelsen kjapt. Grunnen? Det var en åpen poll uten ip-begrensning, og 4chan tok feiret det å bli nominert med å skrive en mengde spambot’s som stemte moot 24/7. Ikke nok med det: De stemte også på andre kandidater med riktig forbokstav, slik at de kunne skrive en hilsen til Time.com med listen over vinnere:

Moot vinner Time konkurranse

Forbokstavene er uthevet og former setningen: Marblecake also the game.

Hva betyr det? Vel, marmorkake er kaken der du blander formkakerøre med kakao og formkakerøre med vanilje slik at kaken får et sort-hvitt mønster. Marble cake er også slang for avføring med sperm på. Jeg regner med at 4chan refererer til det siste.

The Game er et spill hvis poeng med spillet er å ikke legge merke til at man spiller det. Når noen nevner The Game til deg, har du følgelig tapt det og må begynne å spille på nytt. Å få spredd The Game til alle leserne av Times er dermed å få svært mange folk til å tape spillet.

Moot stod som vinner av Time-kåringen helt til to uker før resultatene skulle offentliggjøres: Da satte avisen på en captcha for å forhindre spam. Marble cake-setningen ble rotet til og Moot sank nedover på lista.

4chan så likevel bare på captchaen som en utfordring: De satte igang et prosjekt for å cracke captchaen, samtidig som de mobliserte alle brukerne sine til å sitte og stemme som gærne manuelt. Moot kom på toppen igjen og marble cake ble gjennoprettet.

Etter at pollen ble stengt før publisering, fortsatte 4chan fremdeles å stemme for å være på sikre siden: Url’en til pollen var nemlig ikke stengt, selv om den ikke lå fremme på forsiden mer.

Moot ble årets mest inflytelsesrike person. Time diskvalifiserte ham ikke. Rundt om på nett spør folk seg om Time ikke skjønte at de ble hacket, om de er for flaue til å inrømme at de ble hacket, eller om de egentlig syntes det var greit å bli hacket: 4chan demonstrerte at de feier gulvet med Obama og Dalai Lama på Internet.

4chan feirer posisjonen sin med marmorkake:

alsothecake

Du kan lese en mer grundig gjennomgang av hvordan de hacket Time her.

I 2006 kåret Time alle oss internettbrukere til verdens mest inflytelsesrike. I 2009 kårer Internet seg selv.

Demo for fritt Internett!

Jeg sakser rett fra FriBit her:

Det er flere ting som utfordrer nettet slik vi kjenner det. For tiden avgjøres det i EU om vi skal innføre den såkalte Telecom-pakken. Post- og teletilsynet har lettet på personvernet, flere land sensurerer nettet og Datalagringsdirektivet er det ennå ikke avgjort om skal innføres i Norge.

I den forbindelse arrangeres det en demonstrasjon for et fritt Internett foran Stortinget, onsdag 29. april kl. 19.00-20.00.

Nettet er blitt en integrert del av dagens samfunn. Vi tar det for gitt og dessverre glemmer vi litt for ofte hvilke prinsipper som ligger til grunn for at det har utviklet seg til den fantastiske platformen det er.

Likestilling og nettnøytralitet har gjort at hvem som helst som er tilknyttet har anledning til å kringkaste på samme grunnlag. Det er ikke slik at noen har større plass på nettet enn andre, og det er valgfritt hvordan du vil bruke din nettilkobling til. Om det så er e-post eller spill.

Videre har man unngått sensur og overvåking samtidig som man har tatt vare på ytringsfrihet og anonymitet.
Demonstrasjon foran Stortinget

Disse prinsippene rokkes det nå ved og i den anledning arrangeres det som sagt en demonstrasjon foran Stortinget den 29. april kl. 19.00-20.00.

Agendaen for demonstrasjonen er:

  • for et fritt internett
  • for digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
  • for en kulturell almenning
  • for at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
  • for at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
  • for at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd

Bry deg. Bli med.