Om Bendik og meg

Jeg er i slekt med Bendik Riis. Han var et eller annet menning eller grand til meg, og selv om jeg aldri møtte ham personlig, var han tilstede i bevisstheten min fra jeg var ganske liten.

Jeg var på min første Bendik Riis-utstilling som elleveåring, og jeg kan ikke si annet enn at det merket meg for livet.

Jeg kan lukke øynene og hente frem galleriet, klærne jeg hadde på meg når jeg gikk rundt, hva slags frisyre jeg hadde og ikke minst: Alle bildene jeg så.

Jeg hadde vært på kunstutstillinger før. Jeg var vant til å gå langsomt fra rom til rom og skumme titler og malerier, å la kunsten kile meg før jeg gikk videre. Jeg var ikke forbredt på å bli slukt av et maleri.

Jeg var ikke forbredt på at jeg ville bli svimmel og kvalm og få pustebesvær av noe noen hadde fremstilt med oljemaling og lerret.

Det var sauer med menneskeøyne, det var blødende bjerketrær, det var bittesmå mennesker som møtte store, skrekkelige kjemper i politiuniform.

Det var Bendik med kristussveis og tornekrone, Bendik med bunad og Bendik med lobotomi-arr.

Også var det et eget rom med bilder fra Gaustad.

Bendik Riis Gaustad

Bildene er malt i årene etter at Bendik slapp ut fra Gaustad i 1952. Han hadde vært innlagt i seks år. Bildene fra Gaustad-årene var fjerne og tidvis non-figurative. Bildene etterpå var et oppgjør med hva han hadde sett og opplevd.

Jeg stod å så de gule kjempemaleriene av lobotomi, kastraksjon og elektrosjokk som dekket et helt rom i galleriet. Jeg stod og smakte avmakten og kjente meg svimmel.

Da vi skulle velge en kunster å skrive særoppgave om på ungdomskolen, var det opplagt at jeg gikk for Bendik.

Jeg leste biografier og avisartikler, jeg gikk på biblioteket og rotet i arkivet og jeg snakket med folk som hadde kjent ham. Han døde i 88, året etter at jeg ble født. Det var mange som husket mye.

«Tante Tordis jobbet på Café Bjørnen, og han gikk dit hver dag med et helt brød. Han gikk alltid med votter, selv om sommeren, han ville ikke ta i maten sin selv. Tordis skar opp brødet og smurte dem med ost. Han spiste det opp sammen og drakk en stor kopp kakao. Alltid med vottene på.»

«Han hatet rødt og gult etter tiden på Gaustad. En gang ba VG ham om å stille opp på et portrettintervju, men han nektet siden de hadde rødt i logoen.»

«Han ble kalt inn til millitærtjeneste da krigen brøt ut i nittenførr, men ble sendt hjem etter en uke. Han brøt fullstendig sammen da de ga ham et gevær, han gråt og gråt og ble erklært stridsudyktig. Da han kom tilbake til Fredrikstad var han fredsengelen Bendik, sa han.»

«Han ble arrestert av tyskerne flere ganger under krigen. Han tok på seg tornekrone, bandt hendene på ryggen og gikk ned gjennom gågaten. Han laget sin egen Bergpreken på Apenesberget.»

Første gang jeg var innlagt på psykiatrisk, tenkte jeg på Bendik. Jeg hadde lest om overgrepene han hadde blitt utsatt for på Gaustad, og de stille, lange dagene jeg tilbragte med te og ergoterapi virket veldig fjernt fra de skingrende maleriene i rødt og gult.

Bendik Riis bilder

Og likevel. Når jeg senere skriver tekster om mine opplevelser på psykiatrisk, er det kanskje en bro mellom oss likevel?

Jon-Ove Steihaug har skrevet doktorgraden sin om Bendik Riis og mener at maleriene hans kan sees på som politiske historiemalerier der kunsteren iscenesetter sitt eget liv.

Noe han gjør i doktorgraden, er å avlive idéen om Riis som et offer rent kunsterisk sett. Han høstet gode kritikker og fikk mye oppmerksomhet helt fra debuten på Høstutstillingen i 1933.

Det var bare den politiske kunsten hans som ikke ble sett på som relevant før på åttitallet.

Steinhaugs tar et oppgjør med at Bendiks malerier alltid ses på som selvbiografiske. Han mener at Riis vil si vel så mye om verden omkring seg, og at en av måtene han gjør det på er å iscenesette seg selv i historien.

Gjennom å fortelle en historie med seg selv som hovedperson, sier han også noe om verden og samtiden.

Steinhaug ser på Bendiks malerier som et motstykke til alle de sosialdemokratiske kraftmaleriene om den sterke, norske velferdsstaten som ble malt i samme periode.

«Vi er selv en del av historien han forteller» sier Steinhaug.

Og jeg, som har hatt bildene inni meg en hel oppvekst, kunne ikke vært mer enig.

Om fremmedfrykt og asylpolitikk

Da jeg var liten og skjønte at det fantes folk fra andre land som var på flukt fra krig og forfølgelse, og at de kom hit til Norge for å gjemme seg, spurte jeg mamma om vi ikke skulle la noen av dem bo hos oss?

Greit, vi hadde ikke så mye plass, men det var hvertfall plass til et par stykker i stua til de fikk seg jobb og penger og sitt eget hus og vi kunne bli naboer istedet. Jeg tenkte at åkei, de snakker ikke norsk og jeg kan ingen andre språk, men vi kan sikkert kommunisere med tegnspråk og lære hverandres språk etterhvert.

Det blir gøy å vise dem alle de tingene vi gjør som de sikkert aldri har vært med på – som å hente juletre i skogen, også kan de vise oss ting de gjør som ikke vi har vært med på. Kort sagt – jeg gledet meg veldig til vi skulle få ta inn noen flyktninger i huset.

Dette var før jeg fikk beskjed om at asylsøkere bor på asylmottak og at det var en masse byråkrati og juridiske greier, og at mange ble sendt hjem igjen fordi de ikke kvalifiserte til opphold. Å invitere en familie ekstra til å bo i stua vår ville antageligvis være ganske ulovlig og politiet ville kommet og hentet dem.

Så når jeg hører flere og flere folk snakke om hvor problematisk det er at det blir så mange av dem, at de er redde for den norske kulturarven, at det burde være færre, det burde være strengere, at de kan ta over til slutt, så tenker jeg at jeg ikke klarer å mobilisere nok frykt.

Jeg ville jo egentlig ha min egen asylsøker i stua og gi henne te og en klem. Var det bare meg som hadde gledet meg til det ble flere?

Nå vet jeg at det er syvårgame Virrvarr som snakker. Hun har ikke et korrekt bilde av alle utfordringene i asylpolitikken. Det er bare føleleri.

Igjen – «Åneiånei, 50% radikale islamister i Norge innen 2020! Marsipangriser kommer til å bli forbudt og alle må gå med burka!» er faktisk også bare føleri.

Og selv om en del folk har sagt til meg at jeg er naiv, så har jeg tenkt å holde på den følelsen som sier at våre nye landsmenn er mennesker, og at mennesker til syvende og sist er en fin ting.

I 2006 tilbragte jeg en del tid sammen med de afghanske flyktningene utenfor Domkirken i Oslo. Storparten av jobben min bestod i å sitte nattevakt over en park dekket av sovende mennesker som ikke hadde spist på 22 døgn.

Hovedinnvendingen fra de politiske partiene lød: Norge fungerer ikke sånn. Du kan ikke sultestreike deg til opphold selv om byråkratiet har en annen oppfattning enn deg om hva som er ståa i Afghanistan, sånn sikkerhetsmessig.

Likevel er det ikke den byråkratiske firkantheten jeg husker best. Det jeg husker best er alle de hvite, voksne damene som skrittet freidig småfulle inn i parken, dultet i en sovende afghaner og sa: «Fysj, her ligger de! Jeg håper de dør

Og jeg tenkte: Det er dette som er rasismen. Rasismen er å redusere hele, pustende, levende mennesker til en kategori du kan forrakte og ønske død i fylla. Rasismen er å glemme at noen er mennesker, ikke bare deler av en gruppe du er sikker på kommer til å skape problemer.

«Jeg er ikke rasist, men…» pleide venner av meg på videregående å si, for derretter å si ting som at alle asylsøkere stjeler som ravner, derfor burde de ikke få slippe inn på loppemarkedet vårt.

Og jeg ble slått av at folk som ellers hadde mantraet «individ, individ, individ» plutselig ville nekte en masse individer å handle fordi de hadde sett en eller flere representanter fra samme kategori stjele noe. Kjønnskvotering var urettferdig gruppetenkning, men å nekte asylsøkere adgang var å være realistisk og faktaorientert.

«Det er litt som at alle mørkhudede mennesker du ser på Grønland sikkert er muslimer og radikale islamister. Du trenger ikke sjekke, de er jo her overalt og du kan se dem. Snikislamisering er noe man føler er sant. » kommenterer en venninne av meg.

Og jeg gikk rundt og kunne ikke skjønne at folk gikk i den teite tankefellen og trodde at bare fordi de følte noe veldig, veldig sterkt ble det veldig, veldig sant.

Så ble jeg overfalt og forsøkt voldtatt av en mann med utenlandsk opprinnelse. Jeg har blitt voldtatt en gang før, så du skulle tro jeg hadde litt erfaring med dette å ikke demonisere gruppen voldtektsmannen min tilhørte.

Jeg har muuligens litt mindre enn rasjonelt til overs for hvite gutter i begynnelsen av tjueåra, men ikke mer enn at jeg kan være gift med en hvit gutt i begynnelsen av tjueåra.

Den følelsesmessige reaksjonen min på overfallet var derimot å bli kjemperedd og småparanoid hver eneste gang jeg så en mørkhudet mann. «Fare! Fare!» sa hjernen.

Strengt tatt gjør hjernen det fremdeles, siden det ikke er så lenge siden, og rasjonelle Virrvarr ikke har fått lov til å tatt overhånd. «Hjelp, hjelp, neger!» sier amygdala, og tvinger meg til å sette meg et annet sted i toget enn sammen med disse suspekte, mørkhudede herremennene. Jeg hadde sikkert blitt nervøs om Barack Obama ville sitte siden av meg på bussen, så teit er hjernen.

Rasjonelle Virrvarr, derimot, er ikke så bekymret over mørkhudede herremenn. Hun er litt oppgitt. «Hei, følelser? Ikke for å være frekk, men hudfarge er en av de største kategoriene i verden. At én person har gjort noe mot deg, tilsier ikke at alle som har samme kjennetegn som overgriperen er overgripere. Ro deg ned. Jeg kommer ikke til å ta noen avgjørelser basert på deg. Du er redd. Det er ikke det samme som at redselen er begrunnet.»

Jeg har vært opptatt av asylpolitikk siden jeg skjønte at jeg ikke kunne ha min egen asylsøker i stua mi og gjøre min del av jobben for å sørge for at Norge var et trygt og hyggelig sted å rømme til. En av organisasjonene jeg er mest glad i på området er Press – Redd Barna sin ungdomsorganisasjon.

De har enslige, mindreårige asylsøkere som en av hovedsakene sine, og jeg anbefaler alle som tror at asylpolitikk = lykkejegere uten papirer som prøver å presse seg inn i landet å lese gjennom hva slags saker Press har på dagsordenen.

Det er faktisk unger som vokser opp i asylmottak, og strengere relger utformet med voksne i tankene ikke akkurat er det som gir gunstige oppvekstvilkår for barn.

(Oppdatert: Hvis du har lyst til å vite hva de ulike partiene mener om enslige, mindreårige asylsøkere, arrangerer Press en debatt om det på Litteraturhuset 2. september.)

Etter å ha sittet på psykiatrisk sammen med folk som har sittet i asylmottak store deler av oppveksten sin, er jeg ganske sikker på at asylmottakbarna er de nye barnehjemsbarna i forhold til fremtidige erstattningssaker.

Så når politikerne hyler om innstramninger i asylpolitikken, strengere og hardere asylpolitikk, klarer jeg ikke å henge med. Det er en annen asylsøker hjernen min henter frem når vi snakker om dem.

Det er redde mennesker jeg har spist middag med på institusjon. Det er folk som har blitt voldtatt på lukkede mottak de ikke kan rømme fra. Det er unger jeg har møtt. De er mennesker jeg vil at skal behandles menneskelig.

Du kan peke på statistikk som viser at deler av våre landsmenn ligger på toppen når det gjelder noen typer kriminalitet og anmeldte overfallsvoldtekter så mye du vil – jeg klarer ikke å se at det legitimerer å gjøre ting jævligere for familier på flukt. Jeg klarer ikke å se at det legitimerer å stigmatisere ungdommer som allerede sliter med å få seg jobb på grunn av annen hudfarge og krydret etternavn.

At det er problemer i en befolkningsgruppe, betyr ikke at det er greit å behandle hele gruppen dårligere prevantivt. Kall meg gjerne menneskerettighetsfundamentalist, men der har du meg.

Så kan du slå opp et homofilt par som ble slått ned av en fyr som erklærer Grønland en muslimsk bydel i fete typer så mye du vil. Det legitimerer fremdeles ikke å behandle muslimer dårlig. Det legitimerer ikke å putte alle som kommer fra muslimske land i lukkede asylfengsler.

De to mennene som ble angrepet holder fast på at Frp ikke må få bruke deres ubehagelige opplevelse til sin fordel. De ble angrepet av en enkeltperson, ikke av en gruppe som helhet.

Jeg har blitt angrepet for å leie dama mi med beskjed om at Norge er et kristent land. Det betyr ikke at jeg vil ha særregler for alle kristne. Du bekjemper hatvold, rusproblemer og kvinnediskrimmingering med andre virkemiddler enn å diskrimminere tilbake.

Jeg tilhører den naive delen av venstresiden som aldri har ville tatt i innvandringsproblematikken (mest fordi jeg er en politikknerd og vet forskjell på kvoteflyktninger og arbeidsinnvandring), men det kjennes urettferdig å stemple meg som uinteressert i å løse problemer knyttet til at gutter med minoritetsbakgrunn oftere detter ut av videregående enn andre.

Jeg er bare så forbannet uenig i de dårlige løsningene som gjerne frontes sammen med tidvis legitime påstander om problemer i minoritetsmiljøene.

Jeg er med på å bekjempe kvinnediskrimminering og homohets uansett hvor den kommer fra, men jeg klarer ikke å se at å generere mer fremmedfrykt og steile fronter vil hjelpe på problemet.

Jeg synes også det er spennende at når det dukker opp en annen kultur som har patriarkalske, homofobe tendenser, så er det plutselig typisk norsk å være feminist og homoaktivist, og alt annet er en trussel mot den norske kulturen.

Så kan Nina Karin Monsen få Fritt Ord-prisen mens hatvold mot homoer er et typisk tegn på snikislamifisering.

Jeg er litt sånn «Hey, jeg har vært med på homoaktivisme siden jeg var en liten fjortis. Vi har greid å snu mange holdninger blant folk som har bodd her i landet lenge. Vi skal nok greie å snu disse tendensene hos folk som ikke har bodd i landet så lenge, også.

Vi kan gjøre dette uten å hyle at det var galt at folka som har disse meningne kom hit in the first place. Å være homofob og det å ikke ha rett til opphold på humanitært grunnlag, er faktisk forskjellige ting.»

Det er valg, og jeg føler meg som «The odd one out» på hva jeg er opptatt av fra politikerne. Jeg skulle gjerne likt å hørt de rødgrønne forsvare innstramningene i asylpolitikken og svare på spørsmålene som ble stilt ved oppropet Nestekjærlighet.no.

Og samtidig så kan jeg skjønne at folk som har opplevd tilsvarende overgrep som meg – når det kommer en mørkhudet mann og forsøker å voldta deg, mens han presser ryggen din opp mot utlendingsdirektoratet (Det er sant, det var på hjørnet av UDI. Det høres ut som en pressemelding fra Norgespatriotene, I know), så får du lyst til å gjøre noe med det. Sånn Siv Jensen – slå i bordet og gjøre noe med det.

Det er bare kjipt at de tingene man får lyst til å gjøre da gjerne er dumme og ikke så gjennomtekte. Vi forholder oss til en stor gruppe mennesker her. Vi har faktisk ansvar for å forsøke å skille frykt og fakta.

Oss flinke barn i mellom

«Du var ikke «Flink på skolen»» sier psykologen min. «Du sprengte den kategorien som barn, jeg beklager. Å være flink er å lære seg det man skal fort og få det til bra. Du kan ikke se på deg selv som «skoleflink». Du var i en litt annen sjanger.»

Jeg ser litt irritert på henne. Jeg synes det er pinlig å ta opp dette med skoleprestasjoner. Jeg har aldri sett på meg selv som en flink person. Jeg bare får til ting andre ikke får til uten å vite hvorfor. Det kjentes ut som om jeg kom meg gjennom skolesystemet med juksekoder i hjernen som ga meg svarene på alt og mere til. Å si at jeg er «flink» er dritvanskelig. Dumme psykologen burde ikke bytte ut ordet «flink» med noe enda mer imponerende.

Og likevel. Jeg har skjønt at ikke alle hadde det som meg. Jeg lærte å lese og regne av meg selv lenge før skolestart, antageligvis rundt to års alderen. Jeg husker første gang jeg leste en bok på over hundre sider. Da var jeg fire. Jeg husker å sitte på fanget til farfar og lure ham til å forklare hvordan jeg telte til hundre og oppover. Så lå jeg i sengen og telte så langt jeg kunne, til over tusen, tall-tall-tall-tall.

Jeg fant en bok som skulle brukes i musikkundervisningen på barneskolen og lærte meg noter i smug. Jeg gjorde det aldri for å imponere noen, fordi noen sa jeg burde. Jeg bare gikk rundt og var konstant kunnskapskåt og alt var spennende. Dinosaurer. Hovedsteder. Botanikk. Historie. Kjemi. Gramatikk. Religion.

Jeg var en slags menneskelig svamp som sugde opp opplysninger og satte dem i system. Eller. Kanskje mer enn det. Jeg lærte meg perspektivtegning. Jeg skjønte ironi. Jeg lærte meg å løse kryssord på egenhånd. Så skulle jeg begynne på barneskolen og lære å lese.

Et lite problem, siden jeg hadde sneket med meg «Den uendelige Historie» av Michael Ende for å lese i friminuttene. Kort sagt koste jeg meg med en bok på femhundre sider mens resten skulle lære at det fantes en bokstav som het A.

Jeg har fått en del venninner som hadde det på samme måte i oppveksten. Vi tilhører typen dobbeltpersonligheter som hater oss selv, er ut og inn av psykiatrien og utfører akademiske og kunsteriske mirakler på fritiden. «Det kjipe med å være et absurd begavet barn, er at de voksne slutter å behandle deg som et barn.» sukker venninnen min.

Jeg nikker. Når språket og evnene dine assosieres med noen mye eldre enn deg, behandler folk deg som eldre. Du får beskjed om å ikke være så barnslig hvis du skulle begynne å gråte over noe. Du burde ta mer ansvar. Greit at alle de voksne rundt deg vet at du er syv år, men du er jo så spesiell. «Så moden for alderen», lizzom.

Du går gjennom ungdomskolen og kan skulke, dope deg og være helt på kjøret uten at noen lærere hever et øyenbryn. Du har jo seksere i alt, du vet alltid svarene, du leverer de beste skolearbeidene og du er alltid velformulert om noen spør om det går bra. Det er ingen målbare problemer med deg. Du gjør jo bedre jobb rusa enn alle de andre i klassen åkke som.

Som sosiallæreren sa til en venninne av meg: «Du har jo svært gode karakterer. Jeg ser ikke hva som er problemet?» Og nei. Selvmordstankene og selvskadingen gjør deg jo tross alt ikke dårligere i engelsk, og du leser Lord of the Rings på originalspråket mens resten av klassen pugger gloser. Bummer.

Det fine med å gå på steinerskolen, var at jeg slapp å bli så lagt merke til prestasjonsmessig. Når du får en skriftlig bedømmelse på en liten lapp ingen andre ser, kan du være så flink du vil i smug. Det er deilig. Det er beskyttende.

Når Høyre vil gi gullmedaljer og karakterer i skolen, så tenker jeg «Gud. Jeg hadde dødd av å få gullmedaljer i alle fag, alltid, rekende på en fjøl, uten å jobbe, uten å anstrenge meg, mens andre i klassen slet vettet av seg. Gni det inn, liksom. Jul meg opp når vi kommer ut i skolegården, det er greit.»

Noen ganger blir jeg bitter og elitistisk. Tenk om jeg hadde fått en spesiallærer som fulgte meg opp på samme måte som de med lærevansker fikk? Da kunne jeg jobbet med nye ferdigheter og ny kunnskap de ti årene jeg satt og ventet på at pensum skulle ta igjen det faglige nivået mitt. Tenk om de faktisk hadde sortert elevene etter faglig nivå. Da kunne jeg fått leke med barn som skjønte hva jeg sa.

Tenk om jeg hadde fått lærere som så på meg som noe annet enn et slitsomt element som korrigerte undervisningen deres og stilte dumme spørsmål. Tenk om det ikke var et handicapp å lære fort. Tenk om jeg ikke hadde fått kjeft fordi jeg hadde regnet ut regneboka. Tenk om, tenk om, tenk om. Tenk om jeg hadde vært flink i fotball istedet. Da ville hele hjembygda vært stolt av meg fra dag 1.

Når jeg ikke er bitter, skjønner jeg at jeg vet lite om andre barn sin skolehverdag. Jeg vet at jeg ikke er særlig kvalifisert til å si noe om læringsprosesser. Jeg har ikke lært noe på en annen måte enn å bli etterlatt alene med en masse bøker. Jeg vet ikke hvordan du blir motivert til å lære noe når du ikke liker å lese, lytte og ta notater. Jeg er ingen kompetanse utover egne erfaringer.

Da jeg ble medlem i RU, var idéen at flinke elever var barn av smarte, flinke voksne med en klassebakgrunn som gjorde barna deres skoleflinke. Det å være flink var ikke det å være flink, det var å tilhøre feil samfunnslag, og det hadde dermed ingen verdi.

Ressursene i skolen burde brukes på å tilrettelegge for de svakeste, siden det var sosialt utjevnende. Siden klassebakgrunnen min best kunne beskrives som filleproletær, følte jeg at jeg var et større utskudd enn jeg i utgangspunktet hadde trodd. «Hei, jeg heter Ida, og jeg er smugsmart.»

«Barnevernet kom aldri til oss» sier en venninne av meg. «Du måtte være voldelig og utagerende på skolen for at noen skulle skjønne at det var noe i veien. Ingen merker at du mangler matpakke og riktige klær når du kan snakke for deg. Er du oppegående, kan du umulig ha noen problemer hjemme.»

Jeg ble sendt til barnepsykolog i sjetteklasse. Han fant frem en serie med kort fulle av blekkflekker. «Eh,» sa jeg. «Skal vi ta Rorschachtesten? Er ikke den litt utdatert?» Jeg fikk bare den ene timen.

Da jeg tapte valget som Krf

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på «valgdagen». Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

  1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
  2. Kjøpe nye fotballmål!
  3. Få malt opp paradis i skolegården!
  4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
  5. Skoletur hvert år!
  6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
  7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
  8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

  1. Alle elever skal få hver sin ponni
  2. Svømmebasseng i skolegården
  3. Ingen lekser
  4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
  5. Alle får godteri hver dag
  6. Sjokoladefontene i skolegården
  7. Katter og kaniner i klasserommet
  8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
  9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
  10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
  11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.

Om å gå den lange veien

Jeg har dagboken fra syvende klasse fremdeles. En av tekstene fra november heter noe så pompøst som «Manifest for et bedre liv». Du trenger ikke å vite så mange detaljer om oppveksten min, Internett. Det holder å vite at jeg aldri var trygg.

Jeg småløp mellom soverommet mitt og badet, unngikk alle vinduer, sjekket alltid om alle dører var lukket og låst. Jeg var redd på skolen, redd hjemme, redd når jeg tok bussen, redd når jeg gikk i byen. Jeg lå i sengen med hjertet i halsen og knuget hendene til aftenbønn.

Manifestet i dagboken var et mottiltak: Jeg fortjente et bedre liv. Jeg fortjente venner. Jeg fortjente mennesker som satte pris på meg. Kanskje var jeg skolens største mobbeoffer i en alder av elleve, men jeg skulle begynne å jobbe for at fremtiden min skulle bli den fremtiden jeg ønsket meg.

Jeg var lei av å gjemme meg. Jeg begynte å løpe istedet.

Psykologen min har brukt det siste året på å fortelle meg at jeg er i mål. Jeg vant det maratonløpet. Jeg er trygg nå. Jeg kan slappe av. Jeg bare får det ikke til.

«Ida har svært mange traumer» står det i journalen min. Jeg vet at uansett hvor bipolar jeg er, kommer alle traumene på toppen av humørsvingningene. Ofte utløser de dem. Humøret mitt er en berg og dalbane, og det som styrer berg og dalbanen er et skadeskutt dyr.

Jobben min er å finne en måte å temme det vettskremte dyret av et følelsesliv, fylle det sorte selvfølelseshullet og lage gode sikkerhetsrutiner på bipolar-berg og dalbanen.

Rasjonelt sett vet jeg at denne jobben må til hvis jeg vil ha et bra liv på lang sikt. Emosjonelt sett vil jeg bare miste meg selv i tonnevis på tonnevis med kreativt arbeid. Løsningen på alle problemene mine i Manifest for et bedre liv var å lage ting. Så lenge jeg laget ting, gjorde det ikke vondt.

Verden utenfor er enig med emosjonelle Virrvarr. Verden heier på produktivitet. Verden heier på mennesker som jobber masse. Det sorte selvfølelseshullet svir ikke så mye når alle heier på deg.

Rasjonelle Virrvarr vet at hun må være introvert for å fikse dette – en skummel avgjørelse når hele redningsvesten hennes består i å være intenst ekstrovert.

Og likevel: Jeg må ta av redningsvesten hvis jeg skal lære meg å svømme.

Min fortrengte dialekt

Denne teksten hadde jeg på trykk i Fredrikstad Blad for et par lørdager siden. Enjoy!

«Hvor mange var dere?» spør pappa.
«Fire stykken!» roper førskoleutgaven av meg.
«Hva sa du?» Han rynker pannen.
«Fire…stykker?» prøver jeg.
«Ah, NÅ skjønner jeg hva du sier. Mye bedre. Fire stykker.»

Jeg kan snakke fredrikstaddialekt. Jeg gjør det aldri annet enn i festlig lag. Det er et partytriks, et stunt, noe jeg gjør for å få folk til å le. «Hvor er du fra?» «Fredrikstad.» «Du høres ikke ut som om du er fra Fredrikstad?» «Jodda, jæ bare prekæ’nte så mye, se!» Jeg kjenner utflyttede nordlendinger og bergensere som har bodd tyve år på beste vestkant, men som fremdeles tviholder på dialekten sin. Fredrikstadfolk derimot, slår over i kav Oslo så fort de er utenfor bygrensa.

Opp gjennom oppveksten min har jeg hørt de kalle den så mye: «Norges styggeste dialekt.» «Raymond-språk.» «En slags nasal talefeil.» «Svorsk. Sånn går det når man bor ved svenskegrensa.» Stavangerdialekten er så sexy, synes Oslofolket. Østfolddialekten, derimot, kommer først på TV hvis noen skal spille dumme. Jeg har vært medlem i Riksmålsforbundet hele oppveksten, og jeg har fått plukket av meg hvert snev av dialekt etterhvert som det kom inn i språket mitt.

Tykke l’er, typisk Torsnes-tonefall og lokale uttrykk som «mævver» istedenfor «maur» ble fortrengt like fort som de kom inn. Det eneste som fikk lov til å bli var mangelen på diftonger. Jeg blir alltid bløt på bena, ikke blaut på beina. Jeg kaster sten og vasser i lere. Den delen av dialekten som var forenlig med konservativt bokmål var den som fikk bli. «Du vil ikke snakke Fredrikstad,» ble jeg forklart som barn. «Du vil at folk skal ta deg alvorlig.»

Forholdet mellom Riksmålsforbundet og Fredrikstads befolkning er påfallende. Idag har foreningen fire lokallag på landsbasis, og bortsett fra Bergen er Fredrikstad størst. En del av fjortisperioden min bestod i å dra på møter i Forbundet; de største politiske møtene jeg har vært på i min tid som aktivist her i byen. Lokalene på Hawk var stappfulle av folk som nippet øl og vin mens ledelsen leste høyt fra Bjerke, Bjørneboe og resten av riksmålskanon.

Selv tredve år etter at samnorsk var et stridsspørsmål, hadde møtene i Fredrikstad Riksmålsforening fullsatte saler. Ingen snakket fredrikstaddialekt, selvfølgelig. Selv om riksmålsfolket presiserte viktigheten av å skille talesprog og skriftsprog, snakket samtlige skriftsproget sitt, jeg selv inkludert. Vennegjengen min på ungdomskolen og videregående fnøs foraktelig av klassekamerater som rautet i vei på dialekten sin.

Selv om vi stønnet over sidemål når vi diskuterte språkpolitikk, var den viktigste politiske markeringen vår å utrydde et hvert tilløp til dialekt i talemålet vårt. I lange perioder var dialekt noe «de andre» snakket, gjerne representert ved busssjåfører, kassadamer og nabokjærringær. Det tok en stund før jeg skjønte at det kunstige dialektskillet var et bevisst, kulturelt klassestandpunkt: «Jeg er bedre enn bygda. Hør mitt bokmål.»

I senere tid har jeg lest om dialektbevegelsen andre steder i landet, om verdien av å ha sitt eget talemål, om at dialekt handler om identitet, lokalkultur, og språklig mangfold. Jeg skjønner argumentene, men jeg greier ikke å overføre dem til meg selv. «Joda, sikkert fint, det går nok med alle andre dialekter enn min.»

Og jeg er ikke alene. Venner av meg som flyttet fra hovedstaden til Sellebakk fortalte meg at de hadde gledet seg sånn til å oppleve dialekten på nært hold. Problemet var at folk aldri snakket dialekt til dem, bare rundt dem. De gikk på butikken og hørte folk snakke dialekt på alle kanter, men så fort noen ble tilsnakket på oslomål, svarte de på oslomål også. På skole og jobb hørte de bare fredrikstadmålet når noen skulle erte eller spøke.

Jeg føler meg truffet av beskrivelsen. Dialekten min er så sjenert at den bare kommer frem i situasjoner hvor jeg føler meg svært trygg på at alle andre rundt meg også prekær. Jeg synes det er skummelt å skulle snakke Fredrikstad på ordentlig. Det er skummelt når det seriøse budskapet mitt kommer ut i en språkdrakt jeg har fått innprentet at er useriøs. Derfor kommer ikke dialekten ut med mindre jeg tuller eller er svært opprørt og ute av kontroll.

Hvordan løse problemet? Jeg ser for meg en gruppe godt voksne, høyt utdannede fredrikstadfolk sittende i ring og si: «Hei, jeg heter Ida og jeg er flau over dialekten min.» Anonyme dialektfortrengere eller noe i den stilen. Likevel er det første og viktigste steget er å slutte og gjøre narr av dem som faktisk bruker den lokale dialekten. De er ikke dumme, de er modigere enn meg.