Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspiseJeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Adventskåseri

Det er første søndag i advendt, og det er to dager til desember drar i gang. Jeg har skrevet et adventskåseri for NRK som gikk litt tidligere i dag morges.

Det handler om å være ateistisk juleelsker.

Du kan høre programmet i sin helhet her – kåseriet mitt er litt utti.

Her er det opprinnelige innlegget:

Jeg elsker julen. Jeg hører på julesanger i smug fra begynnelsen av oktober.

Jeg vet hva du skal få til jul før bladene har falt av trærne.

Jeg tilbringer desember med fingrene boret ned i fettete kakedeig. Ifjor ble jeg så revet med at jeg bakte fjorten slag.

Jeg synger uten stopp.

Jeg vet hva my true love gave to me on the first day frem til the twelft day of Christmas. Det er greit at du bare stemmer i på «Fiiiiive gooooolden riiiings!» Jeg er spesielt interessert.

Hvorfor feirer du jul når du ikke er kristen? spør folk. Det er et godt spørsmål.

Før Gud og jeg slo opp tenkte jeg mitt om alle ikke-kristne juleelskere. De var nok _egentlig_ kristne inni seg, sånn innerst. Nå vet jeg bedre.

Du skjønner: Høytiden er større en religionen. Alle de tingene jeg elsker med julen er der like fullt om jeg ikke tror at Jesus er Guds sønn.

Det er ikke mindre vakkert i byen når julelysene skrus på. Jeg har like gode minner til alle julesangene. Det er like fint å tilbringe fridager med dem som betyr mest for meg.

Julen er like rik, varm og krydret uten det teologiske elementet.

Jeg tror ikke at spiritualiteten er forbeholdt de troende. Et eksempel: På videregående startet vi desenbemorgenene med å tenne lys i den mørklagte gangen.

Så satte vi oss tett i tett og sang flerstemte salmer. Det skapte gode gåsehud-øyeblikk.

Jeg ble stille. Jeg ble forventingsfull. Jeg ble varm. Jeg kjente meg som en del av en større, syngende helhet. Kort sagt: Det var fantastisk.

Jeg tror spiritualitet handler om å stå i øyeblikket og kjenne det fantastiske. Det er fullt mulig uansett livssyn.

Jeg sammenligner julesangene med poplåtene jeg elsket før jeg lærte engelsk. Innholdet blir aldri det samme, men musikken gir meg fremdeles lyst til å danse.

Første gang foreldrene mine hentet juletre da jeg var liten, satt jeg som fjetret og bare nøt synet.

Jeg mener: Vi hadde tatt med skogen inn og pyntet det med lys. Hvor magisk var ikke det?

Jeg har den følelsen i meg fortsatt. For meg er det å feire jul å lage plass til å ta den følelsen frem.

Julen er å være i gleden, å kjenne på gåsehuden, å smake magien i vintermørket.

Jeg tror adventen er viktigere enn selve feiringen. Den største delen av å være glad er å glede seg.

Anti-jante-tagging!

Akkurat-Elisabeth har tagget meg og en del andre, fine damer. Oppgaven? Å skrive ti fine ting om meg selv, i selvskrytet og anti-jantelovens navn.

Nå er det sånn at som en del av Virrvarrs «Jeg opparbeider meg selvfølelse»-prosjekt, så lager jeg slike lister hver dag. Jeg lager «Fine ting med meg», «Fine ting med verden» og «Fine mennesker omkring meg»-lister som en del av dagsrytmen. Derfor føles det å svare på denne taggingen litt som å gjøre hjemmelekser offentlig, men hei! Det er ikke den verste intime vanen dere kan få innsikt i.

Ti fine ting med meg:

  1. Jeg er entusiastisk, og det er smittsomt! Inviter meg på teselskapet eller planleggingsmøtet ditt og jeg lover at min evne til å ha det kjempegøy gjør at du får det kjempegøy ^_^
  2. Jeg er lærelysten, utholdende og interessert i alt. Det gjør at jeg aldri kjeder meg, og at læring kjennes ut som leking.
  3. Jeg er kritisk og langt fra skråsikker. Det fører til at alle standpunkter blir plukket fra hverandre regelmessig. Idealet er å være udogmatisk, men det ville være litt dogmatisk å si at jeg får det til 100%…
  4. Jeg er sanselig. Jeg nyter så tærne krøller seg.
  5. Jeg er kreativ. Åkei, det er en underdrivelse. It’s bursting out of me in spite of everything.
  6. Jeg er menneskekjær og har veldig gode sosiale skillz. Jeg er flink til å se hva andre er flinke til.
  7. Jeg er modig.
  8. Jeg har et gehør som gjør at jeg kan spille alle melodier jeg har hørt. På første forsøk.
  9. Jeg har særs god formuleringsevne og sier ting med mine egne ord, som norsklæreren min ville sagt det.
  10. Jeg er både en tenker og en gjører. Jeg finner problemer og fikser dem. Jeg får idéer og gjennomfører dem.

Åkei. Da tagger jeg Ønskeliste, Hjartesmil, Curly Life og Fløy en liten blåhval og alle andre som har lyst til å gjøre det samme. Vær raus mot deg selv.

Tordenbloggpremien!

Jeg fikk verdens fineste pakke i posten for noen uker siden: Min egen Virrvarr-genser, som premie for at jeg vant Tordenbloggen 2008. Jeg lovet å ta bilde av meg selv med genseren på, men siden jeg hater å bli fotografert, har det tatt litt tid. Uansett – slik ser den fine genseren ut:

Virrvarr i Virrvarr-genser
«Jada, jada, Mr. Jackson. Du skal få lov til å ta et bilde.»

Virrvarr i Virrvarr-genser bakfra

«Du skal til og med få lov til å ta to»

Statusrapport

  • Laget tegneserie til papirutgaven av Fritanke. Serien heter Magenta og er en slags skeptikerskolen i tegnet utgave. Kaninen er med.
  • Spilt inn radiodokumentar sammen med fabelaktige Julie som går på journalistlinjen på Skjeberg Folkehøgskole. Resultatet kommer som podcast-serie her på bloggen.
  • Klippet usunne mengder papirdukker.
  • Skrevet 8.mars-tale som stod på trykk i kvinnedagsutgaven av Fredrikstad blad. Siden resten av søndagsutgaven var intervjuer med lokalkjendiser som proklamerte hvordan de ikke hadde klart seg uten kone og mor, kjerringer er bra, var jeg veldig fornøyd med å ha hevet det politiske nivået noen tusen meter.
  • Løst religionskonflikten med Vampus på pub: Kan commies og Høyrefolk være kompiser, burde de troende kunne få det til også ^_^
  • Skrevet Fritankekommentar, og innsett at jeg egentlig tror at alle skribentjobbene mine er en utvidelse av bloggen.
  • Fått så mye sjokkrosa og skrikende til fødselsdagen min at omgivelsene ble flaue. Jeg har nå en svært anstendig Hello Kitty-samling. Alle vet at lykken kan måles i kawaii.
  • Luktet på blomster som vokser ute. Våren er faktisk her.

Tilbake som blogger – og som liveblogger

Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggferien strekke seg litt lenger, men når du får søte eposter fra Aftenposten med overskriften: «Blogge ikveld?», vet du at du har vært borte fra Internett for lenge… Mer presist har jeg fått spørsmål om jeg vil liveblogge en religionsdebatt fra Litteraturhuset. Så langt jeg har skjønt har de spurt meg, Vampus og en til for å få litt politisk bredde.

Dermed skal datamaskinen min og jeg bevege oss ned på Litteraturhuset til kl. 19. Her på bloggen kommer det til å være et livebloggingsrom vi kan krangle og kommentere underveis i til å være oppe fra rundt 18. Det er mulig det kommer et skikkelig blogginnlegg om debatten etterpå, også, siden liveblogging er en slags chatting med bloggeren som initiativtager.

Hva debatten handler om, sier du?

Vel, temaet lyder: Hva er det med religion?

I følge Aftenposten-mannen skal disse spørsmålene diskuteres:

– Hvorfor er det slik at debatter knyttet til religion blir de hardeste og heftigste i vårt samfunn for tiden?

– Hva er årsakene til den høye temperaturen og engasjementet?

– Hva gjør religionenes nye, sentrale stilling med samfunnet?

Jeg har en vag (sic!) følelse av at diskusjonen egentlig heter «Hva er det med Islam?» og at mye av innleggene kommer til å dreie seg om Muhammedkarikaturer, blasfemiparagrafen, omstridte hijaber i politiet og flammende hijaber i 8. mars-tog, muligens krydret med debatten rundt homoekteskap, samt litt Gaza som garnityr. Om jeg tar feil eller ikke, vil vise seg.

Og ja: Her er panelet – la oss introdusere dem skikkelig:

Torkel Brekke:

Google-biografien hans forteller meg at han er førsteamanuensis i religionshistorie på UIO, har en smartass-doktorgrad fra Oxford og har utgitt bøker om Budda og forholdet mellom religion og vold på Humanist Forlag. Litt lenger nede i søkemotorhistorikken finner vi hvor han hører til politisk: Han er prosjektleder i Civita.

Rett under finner vi et svarinnlegg på en kronikk han har skrevet, med den vakre overskriften: Totalitære Torkel Brekke.

Nok google-funfacts: Så langt jeg skjønner er det en annen kronikk han har skrevet som er utgangspunktet for kveldens debatt – nemlig «En ny religionsdebatt», der han forsøker å sette dagens religionsdebatter i sammenheng med religionens rolle i Europa historisk sett.

Virrvarrs førsteinntrykk:

Perspektivet hans som går på at vi alltid har knyttet sammen «norsk» med «protestantisk kristen» er intressant nok. Virker som en veldig stødig fyr faglig, selv om jeg er politisk uenig med ham.

Torbjørn Jagland:

Stakkars Torbjørn. Jeg trenger jo ikke presentere ham – du vet jo hvem han er. Det er problemet med å være en så profilert politiker: Alle vet hvem du er. Jeg hører navnet Torbjørn Jagland og får en assosiasjonspakke som lyder: «Gro har gått av som statsminister, 36,9, Min europeiske drøm, Anne Holt som justisminister, Bongo fra Kongo», akkompagnert av en snutt fra en Ole Paus’ sang:

Jeg vet at Jagland vil fremstå som en seer med visjoner bak alt det han gjør – så da er det bare en av hans idéer at ministern meldes inn i parti’ tidligst dagen før?

Jeg traff ham en gang som fjortenåring på Storbyen Kjøpesenter i Sarpsborg. Det var valgkamp, og han stod der mutters alene og delte ut roser til forbipasserende. Jeg stoppet opp og stilte ham masse «Jeg har vært på åpent møte i Ungdom mot EU-ikke kom her!»-spørsmål om EØS, men han ville ikke prate. «Ta denne rosen og be mamma stemme Arbeiderpartiet.»

Uansett: Jeg tror han er invitert til å sitte i debatten fordi han kom med krass kritikk av regjeringens behandling av blasfemiparagrafen i et menneskerettighetsperspektiv.

Virrvarrs førsteinntrykk:
Jeg har ikke noe førsteinntrykk, jeg har bare masse fordommer. Kjære Torbjørn, jeg tror du kommer til å prate masse piss. Det hadde vært kjekt om det ikke ble tilfelle, dog. Suprise me.

Laila Riksaasen Dahl

Neste dame ut i panelet har jeg aldri hørt om, så her får Google lov til å skrive biografi igjen. Hun er biskop i Tunsberg bispedømme (Altså Vestfold og Buskerud for deg som ikke har snøring på forholdet mellom bispedømmer og fylker), og er Norges andre kvinnelige biskop etter Rosemarie Köhn.

Hun har markert seg i religionsdebatten med å mene at trossamfunn må få untak for likestillingsloven hvis de ønsker det, samtidig som hun mener at Kirken også bør miste vikselsretten, og at vielsen deles i to deler: En obligatorisk, juridisk del og en valgfri religiøs sermoni.

Ellers er hun en av to biskoper som har gått åpent ut om at de har endret syn i spørsmålet om homofile prester. Googlebiografien hennes forteller ellers at hun har gitt ut en bok med prekeskisser og ellers synes det er for mye fyll i kyrkja. Hvem skulle ha trodd det? (c;


Virrvarrs førsteinntrykk:

Den logiske representanten fra Statskirken, antar jeg? Relativt anstendig? Ikke noen jeg forventer meg noe veldig spennende fra, heller. Jeje.

Bushra Ishaq:

Åh, Bushra Ishaq. Google er ikke noe snill med deg. Hvis du leser dette blogginnlegget, så send meg en mail: Jeg synes du fortjener en liten hjemmeside, en liten wikipediaartikkel, en blogg, et eller annet som forteller hvem du er og hva du gjør som dukker opp over alle de massive angrepene på deg som dukker opp øverst i søkemotorhistorien. Vi kan fikse det. Seriøst. Hvem er du i følge Google?

Hege Storhaug lurer på om du lurer folk til å tro at du er snill og liberal når du rusler rundt uten hijaben din, om du egentlig dømmes etter Sharialover når du kommer hjem fra skolen.

En bunch søppelbloggere bruker spalteplass på å stille spørsmålet: «Bushra, hvor dum går det an å bli? Du må jo vite det?»

Langt nede, under Document.no sin kritikk av deg, finner jeg Dagsavisen sin artikkel der det står at du ble «utsatt for hets og trusler under hijab-debatten».

Duh. Etter å ha bladd halvannen side med Google-greier, finner jeg ut at du er medisinstudent og muslimsk feminist. Som sagt, du trenger en hjemmeside. En søkemotoroptimalisert en.

Virrvarr sitt førsteinntrykk:

Etter å ha lest gjennom så mye kritikk av det damen har sagt og skrevet, gleder jeg meg til å se henne i aksjon. Jess. Hun må ha litt av en ryggrad som har klart å stå gjennom hele den sinnsyke hijabdebatten – samtlige av stortingspolitikerne våre backet jo ut.

Vel, dette er altså utgangspunktet. Stikk innom Litteraturhuset hvis du har tid og mulighet. La oss håpe det blir en intressant debatt. Hvis ikke kan vi le av den i live-blog-chatten (c:

(Og ja: Dette var mitt innlegg nr. 500. Fanfare og konfetti, nå.)

Strippekurs, puleprat og bursdagsfeiring

Jeg er litt rar. Når Ladyfest spør meg om jeg vil sitte i debatt om seksuell frigjøring, tenker jeg meg nøye om.

Jeg lukker øynene, grubler, ser gjennom kalenderen, ser for meg å stå foran en forsamling med mikrofon og skulle være bestemt. Jeg liker å snakke i forsamlinger. Jeg liker mikrofoner. Jeg liker oppmerksomhet. Jeg liker å være bestemt. Jeg tør å sitte i debatter, derfor tenker jeg meg om. Jeg tar et rasjonelt valg. Jeg tenker, vurderer og sier ja.

Når det kommer opp en diskusjon om det feministiske strippekurset de skal ha på Ladyfest, derimot. Da er jeg ikke så flink til å tenke. Greit, de som skal holde kurset sier det er pole dance kurs, trening med en strippestang, ikke stripping. Noen hyler. Noen er veldig for.

Og jeg. Jeg går tilbake til røttene mine. Til studiesirkel i marxisme fra jeg var fjorten, that is. Mao sa: «Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du ta en bit.» (Chairman Obvious.) «Jeg skal på strippekurs, jeg!» sier jeg bare. Og melder meg på uten å tenke. Jeg er ingen danser. Jeg er knapt en habil hinker. Jeg tar ikke noe rasjonelt valg – jeg bare hopper utti det. Velvel. Jeg skal gjennomføre og det skal blogges.

Det viser seg at begge deler skjer 12. mars. Altså på bursdagen min. Dette er dermed egentlig en bursdagsinvitasjon: Hvis du har lyst til å se meg forsøke å svinge meg rundt en pinne i for lite klær, har lyst til å høre meg prate om puling i plenum eller rett og slett har lyst til å gi meg en klem og si gratulerer med dagen: Kom på Mono torsdag 12. mars kl. 18. 30, eller enda bedre: Meld deg på poledancingkurs i søsterlig solidaritet (sic!), så kan vi svinge oss sammen ^_^