Om Den ene

Curly har utfordret meg til å skrive noe med utgangspunkt i Unicefs kampanje «Den ene», om alle de enkeltvoksne som har reddet et barn i uføre. Jeg har hatt et halvferdig innlegg om kampanjen jeg var sikker på at jeg hadde publisert, men det viser seg at jeg ikke har skrevet noe om det likevel.

So. Here goes:

Den Ene?

Jeg ser kampanjen i Dagbladet og blir sår. «Det var INGEN der for meg!» sier jeg til Mr. Jackson. Jeg leser historie etter historie i Magasinet og tenker. Det må jo ha vært noen voksne? Jeg er her i dag snarere på tross av opphavet mitt enn på grunn av det, og selv om enkelte har påstått at de putter the fun back in dysfunctional, er de fremdeles grunn nr. 1 til at ting er vanskelig. Først da jeg sluttet å se dem, var det mulig for meg å ta tak i livet mitt.

Så jeg ligger på senga og leter etter voksne i historien min. Jeg finner dem til slutt. De er godt skjult, men her er et par:

Mannen med skjegg:

«Ida!» sier han og gir meg en klem, selv om jeg ikke har møtt ham på mange år. Jeg er femten. Jeg husker ham knapt. Jeg husker en teddybjørn og et teaterstykke, ikke ansiktstrekk. Han ser på meg. Lenge. «Hvordan går det med deg?» Spørsmålet er ikke ment som småprat. «Sist jeg så deg var du sju. Du klemte deg inntil meg som om noe forjævlig var etter deg og var helt «elskmeg-elskmeg-elskmeg»! Åh, jeg ville bare ta deg på armen og stjele deg ut og bort! Hvordan går det med deg?» Jeg stivner. Jeg trodde frykten min hadde vært usynlig. Vissheten om at noen andre var der og så det, gjør at de usynlige tingene finnes litt mer.

Dame med bil:

Jeg er søtten. Jeg arrangerer skoleball. Jeg løper i høyhælte sko og kjole med punchflekker og skriker til alle med sersjantstemme. «Du bærer inn osten!» «Vask hendene først!» «NEI! Bandet kan ikke spille fem låter ekstra! De låter som en støvsuger med strenger og folk vil først og fremst danse!» Midt i forbredelsene finner vi ut at vi mangler servietter og stearinslys. Jeg har nesten brølt på meg brokk da en av jentene i førstegym forteller at moren hennes kommer med kjolen hennes i bil og at hun sikkert kan kjøre meg ned til kjøpesenteret så vi får skaffet det som måtte mangle.

Minutter senere står bilen i oppkjørselen, jenta henter ut ting fra baksetet i all hast og jeg kaster meg inn i forsetet og sier noe usammenhengende om «Tusen takk og hei på deg og servietter og veldig snilt!»

«Ida?» sier damen i bilen. Jeg er litt forvirret over at hun vet navnet mitt, men jeg antar at jenta i klassen under må ha fortalt hvem jeg er og hva jeg heter. Det er tydeligvis ikke tilfellet. Hun smiler fra øre til øre: «Ida! Husker du meg!» Jeg rister på hodet. «Jeg var assistent! På skolen du gikk på! Du gikk alltid alene og sang for deg selv! Husker du? Jeg holdt deg i hånden alle friminuttene i hele førsteklasse!» Det demrer for meg. Jeg husker ikke navnet hennes, men jeg husker allværsjakken, jeg husker å løpe mot henne, å være litt mindre redd friminuttene. «For et sammentreff!» Hun gir meg en klem. «Jeg var så lei meg da jeg sluttet! Jeg lurte på hva det skulle bli av deg! Men jeg hadde bare jobb der det ene året, ser du!» Etterpå tenkte jeg på hvor godt hun egentlig måtte ha sett meg. Jeg var en førsteklassing i mengden, og likevel kjente hun meg igjen mange år senere, dekket i sminke og glitter, i en mørk bil.

Den slemme damen:

Jeg var alltid pissredd henne. Hun var moren til en veldig god venninne av meg, og hun snakket alltid til meg med skarp stemme og fikk meg til å stirre permanent på skoene mine hele besøket. Jeg var fjorten og dronningen av kjøpesenteret, kjøpte mine egne sigaretter, rullet min egen joint og skaffet mitt eget hjemmebrent. Hun var alltid, alltid i veien. Den heksa.

Jeg husker at hun kom og plukket meg opp i sentrum en gang jeg var så full at jeg ikke kunne stå oppreist. Jeg hadde stukket av fra venninnene mine for å drikke sprit med noen eldre gutter i parken, og bestevenninnen hadde ringt moren sin. Bitch. Hun dukket opp fra ingensteds, grep meg i armen og slepte meg hjem til dem. «Ånei! Der kommer den SLEMME DAMEN!» hadde jeg hoijet da jeg fikk øye på henne. «Yes. Jeg er den slemme dama.» hadde hun sagt.

Jeg traff henne i høst for første gang siden jeg sluttet å være tenåring. Hun ga meg en kjempeklem og sa hun var stolt av meg. Jeg ble så paff. Jeg var overbevist om at hun hatet meg. Hun hadde jo alltid vært så sint? Plutselig slo det meg at å plukke opp nær bevisstløse fjortiser omringet av suspekte gutter i begynnelsen av tyveårene ikke er en veldig slem ting. Det er omsorg.

Sist, men ikke minst:

Tankespinnet mitt om «Den ene» ble avbrutt av at jeg fant det siste og mest åpenbare svaret: Svigers. Her satt jeg og leste artikler i deres kjøkken i aviser de hadde kjøpt, også klarte jeg å glemme dem likevel. Jeg tror hovedgrunnen var at når de snakket om «Den ene», virket det som om de snakket om voksenpersoner rundt små barn, ikke rundt ungdom.

Svigermor og svigerfar kom inn i livet mitt samtidig som Mr. Jackson, og introduserte konseptet: «Et sted Ida kan sove uten å være kjemperedd». De hentet meg når jeg var i trøbbel, tørket meg opp når jeg var trist og stilte opp på skoleforestillinger. De laget rar allergikermat i perioden jeg bare spiste det, husket hvilke ting jeg likte og fulgte meg på legevakten. Da de skjønte hvor mye trøbbel jeg egentlig hadde, stilte de opp 500%. De var de første voksenpersonene jeg torde å fortelle noe som helst.

Jeg holdt foredrag for Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, og de spurte meg om hva jeg tenkte når det kom til relasjonen «pasient-pårørende». Jeg sa at «Helt ærlig: Jeg har de beste pårørende i hele verden. Men jeg har valgt dem selv.»

Det er ikke noe marked i deg

Litt forhistorie:

Aschehoug kontaktet meg i våres og lurte på om jeg ville søke på Sakprosaskolen deres. Jeg sa «Haha, det kan dere tro. Jeg har operert ut tre visdomstenner, spiser morfin og paralgin og har ingen hjerne.» Svaret jeg fikk var: «Vi bare utsetter søknadsfristen din! Kom! Kom!»

Jeg søkte på et bokprosjekt, bokprosjekt A. Forlaget sa: «Du skriver veldig bra, men vi tror ikke A kommer til å selge så mye. Men du vet jo masse om B! Du kan jo skrive om B?» Også tenkte jeg «Jo, det kan jeg godt». Forlaget sa «Bra, B er fint, men du må komme igang kjapt, helst før skolen begynner!»

Så jeg setter igang og bruker sommerferien til å skrive B. «B bør helst være ferdig til våren» syntes forlaget. Sakprosaskolen følger meg opp hele veien, og jeg skriver som en gal. Du vet, Internet. Sånn som jeg pleier.

«Søk stipender» sier de på forlaget. «Søk Fritt Ord. Si at du er hos oss. Søk i vei!» Så jeg søker penger til prosjekt B. Og sender inn til forlaget for at vi skal lage intensjonsavtale.

Jeg hører ingenting. Ingenting litt til. Ingenting enda litt til. Jeg spør. Sakprosaskolen spør. Plutselig er jeg på en helt annen avdeling med en helt annen redaktør jeg aldri har hørt om eller møtt som plutselig idag sier til meg at de ikke vil satse på prosjekt B likevel fordi det ikke kommer til å selge. Teksten er fabelaktig og alt det der, altså.

Også sitter jeg og bare «Ikke selge? Jeg har solgt ut førsteopplaget av Jenter som kommer! Vi solgte femhundre bøker på forhåndsbestilling! Faglitterære debutanter regnes med å selge 0 bøker. Jeg har fått inn forhåndsbestillinger på bok B allerede! Jeg har holdt førti foredrag med utgangspunkt i den jævla boka! Hvor mye er å selge godt?»

Det beste er at redaktøren som har avvist meg aldri har møtt meg, aldri har diskutert prosjektet med meg og neppe har googlet meg en gang. Det føles som om jeg har søkt på en jobb jeg er blitt oppfordret til å søke på, og får beskjed om at jeg har skrevet verdens beste søknad, har en ideell CV, men ikke får komme på intervju fordi de regner med at jeg ikke kan snakke med folk.

Uten at vi har snakket sammen før, altså. De bare gjetter på det ut fra at jeg har jobbet så mye med datamaskin, alle vet at nerder er asosiale osv osv. Også sitter jeg er og vet at jeg er Norgesmester i å gå på fest alene og bli kjent med alle, og at avvisningen skjer på grunn av noe helt annet enn innsendt tekst.

Jeg har twitret og facebooket og ringt og sutret og har fått henvendelser fra fire nye forlag siden i dag morges. Egentlig burde jeg være kjempefornøyd, siden jeg tross alt har fikset og først og fremst vært sint, ikke trist. Jeg er jo ganske sjelden sint på mine egne vegne.

Og likevel, nå som adrenalinet er på vei ut av kroppen, så er jeg så gåen at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Hva prosjekt A var? En bok om feminisme. Hva prosjekt B er? En bok om sosiale media. Men det er ikke noe markedsgrunnlag i sånne nettgreier, har Aschehoug bestemt seg for i andre omgang. Det er best å satse på sikre kort i nedgangstidene. For som du vet, kjære leser: Det er ikke noe marked i deg.

Huskeliste for dårlige dager:

PS: Min personlige

  1. Kom deg opp. Ikke bli liggende. Nøkkelen er bevegelse.
  2. Bruk lang tid på badet. Skrubb det kjipe vekk. Hold deg fast i lebestiften.
  3. Ta på deg de fine klærne.
  4. Reduser todolisten til et levelig minimum. Du skal tre ting idag, ikke ti.
  5. Om mulig: Sørg for at de tre tingene er å spise, gå en lang tur og ringe en venn.
  6. Skriv. Tving pennen i gang.
  7. Drikk kaffe. Drikk te. Drikk brus. Drikk det du vet får deg til å samle deg.
  8. Legg vekk datamaskinen. Du surfer deg aldri gladere. Du chatter deg aldri mindre stresset på msn.
  9. Pust.
  10. Se deg rundt.
  11. Skru på musikk.
  12. Aksepter at du ikke får flyttet fjell idag. Eller, enda bedre: Aksepter at å komme gjennom dagen er fjellet du får flyttet idag.
  13. Legg deg tidlig, så du får nok søvn.
  14. Ikke slå deg selv i hodet om du ikke kommer lenger enn punkt to.

Har du en huskeliste til de dårlige dagene?

Om den ufrivillige underkastelsen

Jeg har fått voldsalarm av svigerfar. Det er en bitteliten sort dings som uler ubeskrivelig høyt når du trekker ut pluggen på den. Den skader ingen, den bare skremmer. Den er ubeskrivelig enkel å bruke.

Likevel har jeg øvd og øvd på å trekke ut pluggen, øvd på å putte alarmen i veska og øvd på å ta den ut igjen. Jeg prøver å få bevegelsen til å bli automatisk, få den til å bli noe jeg kan gjøre i søvne, få den til å bli noe jeg kan gjøre selv om jeg er lammet av panikk.

Jeg kjenner jenter som har brukket kjeven til noen som stakk hånden opp under skjørtet deres. Jeg kjenner jenter som har slått ned overfallsmenn på åpen gate. Jeg kjenner jenter som har et skingrende skrik parat om du kommer den for nær.

Jeg er ikke en sånn jente. Jeg har ingen sånne reflekser. Når noen tvinger seg på meg, bøyer jeg meg for dem. Vannet lukker seg over hodet mitt, stemmen min forsvinner, armene mine blir svake, jeg underkaster meg, selv om det er fullstendig ufrivillig.

Paradoksalt nok kan jeg fyke i synet på gynekologen fordi hun trigger et gammelt voldtektstraume, mens når noen faktisk tvinger seg på meg, lukker jeg øynene og venter til det er over. Jeg har den tauseste panikken i verden.

Av og til lurer jeg på hva all lekingen av «Nødt eller sannhet» og «Kyss, klapp og klem» gjorde med oss. Alle disse lekene på slutten av barneskolen der gruppen som helhet bestemte hvem som skulle kysse og ta på hverandre.

«Kyss den peneste jenta du vet. Kyss Lena. Den som flasketuten peker på skal kysse den som sitter til venstre for seg.» Ingen spør Lena om hun vil bli kysset. Det er bare den som skal kysse som har lov til å reservere seg.

Alle reserverte seg mot meg. Sånn er det å være outsider på klassefest. «Jeg klemmer ikke Ida, et sted går grensa.» Du går gjennom ungdomskolen og vet at det er de populære jentene de klyper i rumpa, det er de pene jentene de klår på.

Så når mannen på utestedet plutselig kniper rundt brystene dine, blander panikken seg med skyldfølelsen: «Du burde være takknemlig for at noen vil ta på deg, tjukka. Nå er det din tur.»

Jeg har aldri greid å slå tilbake når noen har slått meg. Jeg har bare rullet meg sammen og ventet til de hadde slått seg ferdig. Du vet du løper langsommere enn dem. Du vet du er svakere enn dem. Spill dø, spill dø, så mister de interessen. La dem få viljen sin, så går de sin vei.

Det er blandingen av «spill dø» og «du bør være takknemlig for at noen vil ta på den stygge kroppen din» som får meg til å fryse. Problemet med å spille dø i sammenhenger hvor folk klår er at de klåfingrede ikke vil se deg skrike og sprelle. De vil få lov til å klå mer. Å spille dø er å gi dem tilgang. Når jeg fyser av at noen putter hånden sin på låret mitt, kryper hånden oppover mot trusa helt uhindret.

At jeg blir grønnblek, panikkslagen og stiv som en stokk er selvsagt detaljer en eventuelt klåfingret person burde være oppmerksom på, men innse det: Er du en person som stikker hånden din opp i tilfeldige skjørt, er du ikke kongen av å lese kroppspråk, heller.

«Ånei, det skjer igjen. Ånei, jeg vil ikke. Ånei, jeg klarer ikke si noe. Ånei, det er min feil. Ånei, han slutter ikke. Ånei, dette ble helt feil. Ånei, alt som har skjedd meg som minner om dette kommer brasende på. Ånei. Ånei.»

Sånn sett er det trygt å ha med Mr. Jackson overalt. Han tar signalene og kommer brautende inn om noen blir veldig nærgående. «Haha, han blir sjalu, han!» ler en tilfeldig bekjent.

Nei, han blir ikke sjalu. Han blir sint. Han ser panikken i ansiktet mitt. Han vet at jeg ikke greier å rømme, at jeg er en kanin frosset i lyset fra frontlyktene, at jeg blir overkjørt hvert øyeblikk. Han kan bryte opp, han kan si nei på mine vegne.

Jeg vet at man kan øve seg på å si nei. Jeg vet at man kan øve seg på å skrike, på å knekke fingre, på å løfte vekk hender og snakke til folk med streng lærerstemme.

Jeg vet at man kan øve seg på å fike til noen og at det først og fremst blir flaut for den man fiker til. Det er bare det at underkastelsesrefleksen er så gammel, så inngrodd og så knyttet til mitt eierskapsforhold til egen kropp. Det er et for stort sprang fra «nei på innsiden» til «nei på utsiden» til at jeg greier det.

Så jeg jobber med denne berømmelige egenverdien. Jeg pugger en lekse som sier at «Jeg har verdi. Jeg har grenser. Jeg har verdi. Jeg har grenser.»

Og neste gang noen tvinger seg på meg mens jeg går i Oslo alene, så skal vesken min lage lyd nok til at folk hører meg en kilometer unna. Det er én bevegelse med fingeren. En liten bevegelse med fingeren. Jeg skal øve til jeg kan gjøre det gjennom lammelsen og panikken.

Det blir min måte å knekke nesen til noen på. Inntil videre.

Om sykdom – somatisk sådan

Jeg er ikke flink til å være syk. Jeg tror alltid jeg bare innbilder meg problemene mine. Selv de gangene jeg har blitt hentet i ambulanse, er jeg redd for at jeg finner på. Tenk om legen bare ser irritert på meg og sier at jeg ikke er syk? «Du burde ikke skrike sånn, her er det ikke noe i veien!»

Nå sier legene aldri det. De sier gjerne «Oi, her var det en betennelsesreaksjon, gitt! Hvor lenge har du gått rundt med dette? Det må da ha gjort vondt?» De sier aldri at jeg tar opp andre pasienters tid og at jeg burde pelle meg ut. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg tror de skulle gjøre det, men hver eneste gang jeg blir syk, er jeg kjemperedd for at jeg bare skal ha funnet på hele greia.

Denne tendensen til å avfeie ubehang som inbildning gjør at jeg ofte går rundt med problemer til de vokser seg større enn de burde være. Litt vondt i ny og ne kan bli jæskli vondt hvis du ikke tar hensyn.

Det fører til sånne opplevelser som i går, hvor hele turen til legevakten var tåketilstand der jeg var redd for at det ikke var noe galt med meg. «Jeg later som, jeg later som» prøvde jeg å fortelle dem. Sykepleierne var tydeligvis ikke enige med meg, siden jeg fikk ligge ned nesten med en gang vi kom inn. Svigermor og svigerfar var tydeligvis ikke enige, siden de satt ved siden av sengen min halve natten.

Legen var hvertfall ikke enig med meg, siden han ringte akkuttmottaket og snakket strengt med dem til jeg ble overført med én gang. «Dette handler om pasientens beste,» sa han med myndig og jeg kjente at jeg elsket ham. Greit at jeg lå der og lot som jeg var syk, men jeg elsket ham akkurat da.

De brukte meg som nålepute på akkutmottaket. Før jeg helt hadde fått med meg hva som skjedde, hadde de tatt klærne mine og erstattet dem med fremmede sykehusfiller, tatt masse blodprøver og satt en veneflon. De puttet en gummihette på fingeren min og et blodtrykksmåler rundt armen som sjekket automatisk hvert tiende minutt. «De tar meg sånn på alvor», tenkte jeg. «De kommer til å bli veldig irriterte når de skjønner at det ikke er noe i veien, at jeg bare ligger her og skaper meg.»

Drypp. Smertestillende. Mer smertestillende. Mr. Jackson som ringer og sier at han har avlyst alle avtalene sine og kommer nå, han tar toget med én gang. Legen snakker om infeksjon og antibiotika når han først kommer. Prøvene viste infeksjon. Ok, tenker jeg. Ok, da. Jeg kan ikke fake infeksjon. Jeg kan ikke jukse på blodprøven. Åhgud, det var på ordentlig.

Legen lurer på hvor lenge jeg har gått med disse smertene. Jeg er litt usikker. De er liksom nye nå, de finnes, de er reelle, de syntes på en blodprøve, jeg har ikke funnet dem på, jeg ligger ikke her og er slem.

Med mindre jeg overdriver, da. Det kan jo være det bare er en liten infeksjon og at jeg ikke burde ynket meg så mye over den. Det kan være at legen inni seg er sint på meg og synes jeg er en svekling som ligger her med drypp og smertestillende og ledninger klistret på overkroppen. Jeg burde bare tatt antibiotikaen og gått hjem. Ja, jeg overdriver. Drama Queen.

Jeg vedder på at om jeg noensinne får en alvorlig, somatisk diagnose kommer jeg til å føle meg kjempelettet. Da kan jeg ligge og ta i mot behandling uten å være redd for å overdrive, være til bry og ta opp sykehusets tid.

Også slår det meg at det er denne refleksen som gjør at jeg aldri går til legen når jeg bare er litt urolig, bare har litt vondt, bare er litt infisert og bare trenger litt antibiotikakur. Jeg er ikke mindre psykisk syk når jeg er fysisk syk. De overlapper på uante måter.

Nummen

«Jeg er en hvitmalt snøkule» sier hun. «Ingen kan se all snøen som svømmer inni. Jeg er hvit og lukket.»
Når hun forteller meg at hun har blitt seksuelt misbrukt blir jeg ikke overrasket. Jeg kjenner følelsen fra tenårene. Lukket. Ugjennomtrengelig. Stille.

Jeg var så redd jeg skulle bli gal. Alle mennesker var kilometervis unna meg, selv når de klemte meg. Selv når de hvisket i øret mitt. Jeg så hele verden fra den gale enden av kikkerten, jeg var ikke tilstede, ingenting var på ordentlig.

«Hjernen klarer ikke ta inn det som har skjedd med en gang. Signalene blir for sterke.» forklarer psykologen meg. Det gir mening. For et døgn siden var minnet om avstanden mellom meg å verden nettopp det. Et minne. Et minne om å være seksten og ligge inntil Mr. Jackson og gråte. «Du er ikke her. Du er ikke her. Hvorfor kan jeg ikke komme nærmere deg? Hvorfor er alle så langt borte?»

Nå er avstanden tilbake, som en tone jeg trodde jeg skulle slippe å høre igjen. Politiet var så langt borte at jeg kunne forklare dem alt sammen uten problemer. Mr. Jackson og jeg kjørte toget til Fredrikstad sent på kvelden, men alle de andre passasjerene var en film som flimret foran øynene mine. Svigerfamilien klemte på meg, men jeg enset det knapt.

Idag har jeg lest om storpolitikk, om folk som dør andre steder, om tortur. Jeg koker ikke over av urettferdighet jeg pleier å koke over av. Det er som å lese sjakkspalten i avisen. Noen trekk forundrer meg, noen trekk provoserer meg, noen trekk er tilfredstillende. Det er tårn og springere som skriver opprørte kronikker. Det er konger og dronninger som er statsminister og presidenter. Det dør bønder hele tiden.

Jeg lurer på om grunnen til at det var enklere for meg å være politisk aktiv før, var at alle hendelser var flytting av sjakkbrikker. I de senere årene har jeg fått følelser, betenkeligheter, nyanser, aggresjon og empati, og det krystallklare bildet av hva som var bra og hva som var dårlig har gått i tusen knas. Kanskje jeg må være i konstant fortregningsmodus for å tåle politikken? Jeg vet ikke.

Jeg vet at følelsen av å være avskåret fra verden er forbigående. Jeg vet hvorfor jeg føler det. Jeg vet at jeg har følt det før. Jeg vet at det kommer til å gå over. Jeg vet at smerten kommer senere når nummenheten har trukket seg tilbake.

Jeg er klar over teppet av kvalme som ligger bak nummenheten. Jeg er klar over at halve problemet med gårsdagens ubehageligheter er at å oppleve noe som minner deg om jævlige situasjoner du har vært i før gir deg samtlige jævlige situasjoner i fanget.

Facehugger-tungen som boret seg inn i mellom leppene mine i går vekker til live følelser fra opplevelser hjernen min har drept og stoppet ut. Nå våkner de stive, døde minnene til live som en zombiehær av seksuelle overgrep og jeg må slåss mot alle de gamle voldtektsminnene, ikke bare gårsdagens overfall. Vi stirrer på hverandre. Vi sier ingenting.

Jeg skal bli sint senere. Jeg skal bli sint senere. Nå? Nå er jeg en tom korridor. Nå er jeg ingensteder. Jeg er hvit utenpå og fragmentert på innsiden.

Jeg hadde følelser for et døgn siden. Jeg vet de kommer igjen.

Curly skriver bok om mobbing: Mitt bidrag

Jeg liker at bøker blir til i bloggerby. Vi er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd. Som du kanskje har merket, har jeg skrevet lite eller ingenting om mobbing her på bloggen.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp, enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de luen hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på luen holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne ligninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull, skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grovmotorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusen full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for så å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde telefonenpå høyttaler. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener – det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg sto oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg ble mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg ble mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.