Om amming og livet som pattedyr

For tre måneder siden ble jeg mor. Siden da har jeg tilbragt dagene mine som pattedyr. Forrige uke var Verdens Ammeuke. Jeg feiret med å skrive denne teksten.

Jeg hadde store forventninger til det første møtet med barnet etter fødselen. Jeg var sikker på at jeg ville forelske meg. Jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle plukke ham opp, hva jeg skulle si for å ønske ham velkommen.

Sånn ble det ikke. Jeg var så full av smertestillende etter hastekeisersnittet at hendene mine var numne. Jeg husker ikke hva jeg sa. Det gjorde ingenting. Det viste seg at jeg hadde satt en nyfødt dyrunge til verden, en famlete hvalp som bare ville spise og snuse.

Det fikk han lov til. Så måtte han være sammen med jordmor, fordi jeg var for ruset til å være alene med ham. Noen timer senere våknet jeg opp i ørska, ringte på sykepleier og sa: «Jeg tror jeg har en baby?» De skjønte hva jeg ville. De trillet ham inn til meg.

Nyfødte er ikke  Lano-unger. Det er så mye du ikke ser på de idylliske «Alt er bra med mor og barn»-bildene i Facebook-feeden. Du ser ikke skiten de lagrer de de sammenknyttede hendene sine. Du går glipp av de lange, skarpe neglene, den flassende huden og det svarte såret som skal bli navlen deres. «Kattunger er heller ikke så søte rett etter at de er født» sa jeg til meg selv. Så jeg la fra meg de vanskelige tankene om at jeg hadde satt et nytt menneske til verden. Jeg hadde født et pattedyr. Jeg var et pattedyr. Jeg hadde hjulpet andre pattedyr å ta vare på ungene sine, selv om de dyrene riktignok var hunder og katter. Jeg kom til å greie det.

«De sover for det meste når de er så små» hadde folk sagt. «Opp til 20 timer» stod det i babybøkene jeg hadde lest. Vel, ikke min. Han ville bare spise. Jeg lot ham få lov. Det vil si: Jeg gjorde som han gav meg beskjed om. Hvis jeg la ham i kurven sin, skrek han seg rød i løpet av et halvt minutt mens han virret med hodet og gapte etter pupp. Snart hadde begge brystvortene mine dype, blødende hakk og jeg hadde fått melk.

«Vekk den nyfødte og legg til brystet hver tredje time,» stod det i brosjyren om amming. Det stod ingenting om lysvåkne spisemaskiner. Jeg hadde lyst til å google «Ammer jeg for mye?», men jeg hadde ikke hendene fri til å gjøre det. Jeg ammet jo så mye.

«Jeg var som et dyr de første ukene» sa en venninne av meg. «Jeg tror ikke jeg tenkte, jeg bare gjorde.» Jeg skulle ønske jeg hadde hatt det sånn. Jeg klarte ikke å skru av hjernen. Jeg lengtet etter å skrive og lese mens jeg øvde på riktig sugetak. Jeg savnet nyheter og voksenprat mens jeg øvet på riktig ammestilling. «De kaller det mammaperm» sa jeg til mannen min, «men det er jo en ammeperm.»

Jeg likte ikke å amme. Hver gang jeg la ungen til brystet med hakket på, kom melken med en smerte som best kan beskrives som å stikke brystvorten i blyantspisseren. Jeg måtte gjøre pusteøvelser for å holde panikkangsten på avstand. Så hvorfor sluttet jeg ikke?

Det var hvertfall ikke fordi morsmelk er «den perfekte næringen for ditt barn». Etter to uker med intense smerter gav jeg blaffen i at amming skulle gi ungen høyere IQ og lavere diabetesrisiko. Det tok ikke mange dagene før jeg kunne se at morsmelk var den nyfødtes alkohol. Det lille dyret sugde seg fast og falt inn i en lykkelig døs.

Det er nesten umulig å kommunisere med de nyfødte, men melken min nådde gjennom. Det var mer overbevisende for meg enn allverdens snakk om helse.

Og ammingen roet meg også. Etter at den første smerten hadde gitt seg, ble jeg fylt av en mild rus, som å ta to Valium. Det prikket i armhulene mine. Det sildret og rant inne i meg og ungen svelget fornøyd. Vi ble høye sammen, dyrungen og jeg.

Mitt pre-fødsels syn på morsrollen måtte skrives om. Jeg hadde tilbragt ungdomstiden min med å snakke om kjønn som en kulturell konstruksjon, og jeg var forberedt på å dele ansvaret for babyen 50/50 med mannen min.

Selvfølgelig visste jeg at det ikke gikk an å dele på ammingen, men jeg trodde ikke at det kom til å ta så mye tid, heller. Den gang ei. En uke etter fødselen gikk det opp for meg at «arbeidsdelingen» i barseltiden bestod av at mannen min tok 100% av husarbeid og matlaging mens jeg var blitt en ku.

Så fort han var tilbake på jobb, følte jeg meg ekstremt utilstrekkelig. Den nyfødte og jeg var ikke en voksen og et barn ennå. Vi var et tohodet troll, nesten-adskilt, men ikke adskilt nok til at jeg fikk dusjet og spist. Jeg fikk i hvertfall ikke satt på en tøyvask med nedgulpede, ned-bæsjede klær.

«Jeg får bare la ham ligge og skrike litt» hadde jeg tenkt før jeg ble mor. Men så var dyret der. Når han skrek, skrek han så kroppen min svarte. Jeg fikk det ikke til å legge ham fra meg.

Så vi ba om hjelp. De første syv ukene levde den nyfødte og jeg i en seig, pre-industrialisert verden der vi fikk besøk hver dag, og alle som kom på besøk var der for å hjelpe til.

Jeg sa: Sett på en tørketrommel, ta ut søpla, her er en baby, jeg må dusje, kan du smøre en brødskive, hold hånden hans mens jeg legger ham til brystet, hold ham, jeg vet han skriker, men jeg må på do, og hvis du har ham, så vet han at han ikke er forlatt, det er viktig for meg.

Ting jeg ikke orket:

  • Folk som spurte om jeg var lykkelig nå.
  • Folk som sa at vi måtte ta en kaffe snart, «nå som du har fri på dagtid»
  • Folk som sa jeg måtte «Nyte denne tiden».

Ikke for det: Jeg hadde en god barseltid. Jeg dusjet og jeg spiste middag. Jeg var ute av huset flere ganger. Ingen av tingene var min fortjeneste. Jeg var ingen selvstendig kvinne. Jeg var et meieri.

Kjente jeg på ammepresset? Jeg kjente hvertfall på kravet til ammeprestasjon. De sier: Etter fødselen skal du amme barnet ditt. De sier ikke: Etter fødselen skal du lære deg en fysisk krevende fulltidsjobb på færrest mulig liggedøgn. Jeg satt med ungen i armene i sykehusnatten og følte meg lurt.

Den eneste jeg følte at ikke hadde prøvd å lure meg, var Gro Nylander. Du kan ikke lese en nyhetssak om ammepresset uten å se et bilde av henne og hun får skylden for alles vonde ammefølelser. Og likevel: Da jeg var søvnløs og nyoperert med herpa brystvorter, var det bare boken hennes, Mamma for første gang, jeg følte at virkelig handlet om meg. Hun skrev om tøffe fødsler og om å føle seg spist opp, som hadde konkrete råd mot vonde operasjonssår og tette melkeganger. Hun annerkjente innsatsen min og satte ord på angsten min.

I skrivet fra helsestasjonen stod det til sammenligning at jeg burde «legge vekk bok og mobiltelefon og nyte ammestundene.» Yeah, right.

«Gap opp for Gro Nylander» sa jeg til dyrungen mens vi øvde på riktig sugetak.

I etterkant har jeg tenkt på ukene jeg lærte å amme som tiden jeg lærte å løpe. Javisst kan alle løpe. Vi har to ben, har vi ikke? Og likevel skal det ikke mer enn litt dårlig løpeteknikk og en litt for lang tur før du får benhinnebetennelse og smerter i ukesvis.

Den viktigste løpeturen jeg har hatt, var sammen med en erfaren løpevenninne som kritiserte nybegynnerfeilene mine. «Slutt å knyte nevene som en gorilla, du kommer til å få vondt i skuldrene. Er det de gamle gymskoene dine fra videregående? På tide å kjøpe nye.» Sånn føltes det å få god ammehjelp, også.

Det statlige ammepresset føles derimot som om du skulle få en brosjyre der det står: «Det beste er å løpe en mil, men du er ikke en dårlig borger om du ikke får det til. Det er likevel viktig å huske på at de aller, aller fleste kan løpe en mil om de prøver. Om det ikke skulle gå bra med løpingen, kan du svømme, men løping er og blir best.» Hvert eneste møte med helsevesenet skulle deretter starte med spørsmål om hvor mange minutter du brukte på mila di.

Men jeg øvde. Jeg øvde og øvde på det som skulle være så «naturlig». Jeg lærte gode ammestillinger. Vi fikk godt sugetak. Jeg lærte meg å skjønne når ungen var sulten før han hadde skreket seg rød. Men det betydde ikke at jeg fikk en amme-medalje på helsestasjonen. Det kom nye krav: Kravet til å amme på en anstendig måte.

«40 minutter amming? Det er nok ikke 40 minutter effektiv spising» sa helsesøster. «Du må slutte å la ham bruke deg som smokk, han bare kosesuger», sa en annen. «Det er på tide å få mer struktur på måltidene nå» sa en tredje.

Men jeg så på dyreungen og tenkte: Du er nyfødt. Hvorfor i all verden skulle du være effektiv? Jeg tenkte: Dette er egentlig en frykt for nytelse. Bryst er best, ingen protest, men det skal være sunt og næringsrikt, ikke overskridelse. Ikke digg.

«Gå på fylla du, rare dyr» sa jeg til ungen. «Slå deg løs.»

Melkefylla.jpg

Og slik ble den brisne, lille dyrungen ble mer og mer tilstede i verden. Alt endret seg, hele tiden.

«Han hater å ligge på stellebordet» sa jeg til venninnen som skiftet bleie på ham. «Han skriker alltid sånn, det har ikke noe med deg å gjøre.»

«Han elsker å ligge på stellebordet» sa jeg til en venninne et par uker senere. «Da jakter han på tærne sine, det er den beste leken.»

«Hold hånden hans mens jeg legger ham til puppen, ellers prøver han å få den inn i munnen» sa jeg først.

Så sa jeg: «Hold meg med selskap, han spiser så lenge.»

Deretter: «Nå må du gå ut, han blir distrahert av selskap når han spiser.»

Hver uke har jeg fått en ny unge. Hver uke blir vi kjent på nytt. Jeg prøver å minne meg på det når jeg blir bekymret for at jeg ikke en bra nok mor.

Vi trenger ikke prestere. Vi trenger bare å komme oss gjennom dette sammen.

Det er ingen som kommer til å spørre om ungen min fikk morsmelk og eller NAN når han begynner på skolen. Det er ingen som kommer til å spørre om han sov godt i vogna som baby eller om han bare sovnet etter dype knebøy på kjøkkengulvet. Det som tar opp all plassen nå, og så går det over.

 

 

Om å bli mor

«Alle har en mor et sted. (…) De har lidd for vår skyld, og oftest et sted hvor vi ikke kunne se dem.» – Lydia Davis, fra teksten Mødre, Det hun visste

For åtte uker siden ble jeg mor. I ni måneder var jeg en dobbelt-kropp: To hjerter, to hjerner, fire nyrer og et helt nytt organ jeg aldri hadde hatt før: En morkake.

Kroppen min likte ikke å gro det nye organet. Med morkaken kom kvalmen. Jeg hadde vært gravid i seks uker da egg og bacon skiftet smak i munnen min. Det smakte treflis, petroleum, talkum. Det er viktig å spise sunt i svangerskapet, sto det overalt. Magre meieriprodukter, grovt brød, mørkegrønne grønnsaker. Jeg hørte rådene messe inne i meg som et kor i en gresk tragedie mens jeg saumfarte dagligvarebutikkene etter rognebærgelé, grapefrukt og Bitter lemon: De eneste tre tingene jeg kunne tenke meg å spise.

De første tolv ukene krympet den gamle kroppen mens den nye kroppen vokste. Jeg spiste for en kvart. Den bygget seg selv med syv kilo Ida Gammel årgang, samt folatpillene jeg skyldte ned med bitter brus og salte kjeks.

Den nye kroppen vokste. Jeg så den som et spøkelse på ultralydsskjermen med gjennomsiktige sprellende armer og fire hjertekamre som åpnet og lukket seg. Jeg hørte lyden av hjertet og gråt: Det er en passasjer her. Det er noen som kommer.

Så tok kulturen oss igjen. Å være dobbelt-kropp var å melde seg inn i en fortelling om Den gravide kvinnen, om ni magiske måneder med forberedelser og forventninger. Jeg fikk en liste med påbud og forbud så lang at det minnet mest om reglene for en religiøs sekt. Alle måltider måtte begynne med et forhør: Er denne vasket? Pasteurisert? Økologisk? All aktivitet måtte granskes. Er dette trygt? Du vet vel at du ikke skal sove på ryggen eller drikke kaffe, hvert fall ikke mer enn to kopper, at intervalltrening og badstu kan føre til spontanabort?

De første ukene levde jeg i en sekulær gudsfrykt mens jeg leste mammabøker, mammablogger, hang i mammagrupper på Facebook og lot meg fylle med mammaangst. Så ble jeg sint og lei. Så brøt jeg det ene gravid-tabuet etter det andre, til det bare var vin og noen andre få forbud igjen. Jeg forstod at jeg ikke behøvde å ha svangerskap som hobby hvis jeg ikke ville: Kroppen inne i kroppen grodde uansett.

Så forsvant kvalmen. I noen måneder merket jeg ingenting. Jeg bare visste at vi var to. Så vokste magen seg stor, så stor at jeg ble sykmeldt. Jeg ble sjokkert over meg selv. Jeg var jo en sånn kropp som kunne jobbe gjennom alt. Men det hadde skjedd en maktovertakelse inne i meg: Den andre kroppen tok mer plass for hver dag som gikk, og selv om jeg ble større og større, føles det som om jeg krympet. Jeg var bare kokongen rundt den andre kroppen som tok spenntak der inne, hylsteret rundt hæler og knær som laget spisse støt mot mellomgulvet, dype dunk i bekkenet.

Jeg spiste mindre og mindre, magesekken hadde ikke plass. Åndedrettet mitt ble lite og trangt, lungene hadde ikke plass.

Tverrsnitt gravid kropp

Når jeg slo opp tverrsnitt av gravide kropper, forstod jeg at alle organene mine hadde flyttet på seg. Når det rumlet i magen min, hørtes det ut som om det kom fra ryggen. Det ga meg klaustrofobi, selv om det ikke var meg som lå tett sammenpakket: Det var det den andre kroppen som var.

Jeg var varmere, også. Kroppen i kroppen hadde skrudd opp termostaten. Jeg tilbragte nettene oppe på dynen, slumrende med en kjempepute mellom bena for å støtte magen, en annen under bena for at de ikke skulle hovne opp og et berg under hodet for ikke å bli vekket av halsbrann.

Jeg sov ikke lenger selv. Den andre kroppen sov meg. Plutselig kunne jeg bli så søvnig så brått og så sterkt at jeg måtte løpe til sengen slik andre løper på do.

Og jeg spurte meg selv: Hvem er jeg nå? Hvem er jeg, nå som kroppen min er to kropper og ingenting ved meg er som før?

Jeg kunne ikke tenke på moren min uten å gråte. Den første og sterkeste morskjærligheten jeg følte under svangerskapet, følte jeg for min egen mor. En gang gikk hun rundt slik jeg gikk rundt nå, mens jeg sparket henne fra innsiden, i en tid jeg har glemt og hun alltid vil huske.

Jeg skjønte at jeg kommer fra en lang, lang rekke av mødre. Det gjør vi alle som en. Det er ingen annen vei til livet enn via livmoren, og nå var jeg selv en dør, en vei inn. Og å være mor er å gå tung og alene-sammen med en fremmed, og ofte, svært ofte, er det å være redd. Jeg tenkte på farmor. Jeg tenkte på mormor, med sine seks barn, på oldemor med sine tolv barn.

Jeg leste alle bøker på nytt og tenkte på alle fødslene og svangerskapene som skjer i bisetninger i verdenslitteraturen. Jeg tenkte på juleevangeliet, på Maria høygravid og førstegangsfødende skumpende på ryggen til et esel, på å stå vaggende og tung foran herberget og ikke slippe inn, kanskje stønnende av rier. Og jeg tenkte: At jeg ikke har sett dette før, hvor sterkt patriarkatet er i alle fortellingene våre, der barn blir født i bisetninger.

Jeg gledet meg til fødselen. Jeg gledet meg til at kroppen skulle ta kontroll og gjøre det jeg var sikker på at den kunne: Føde.

Jeg var så naiv. Jeg var høy på den romantiske idéen om fødselen som noe vakkert, noe jeg var skapt for å håndtere. Kanskje trengte jeg å være så høy, slik at jeg ikke skulle være redd på forhånd. Jeg jublet da de første riene tok tak. Det gjorde jeg ikke så lenge.

Hvordan finner vi et språk for smerte andre kan forstå? Jeg ble sugd inn i et rom dypt inne i meg selv jeg ikke visste at fantes. Hver ri trakk meg lengre inn. Til slutt fantes det ikke noe annet. Jeg hadde øvd på en smertelindrende pusteteknikk med følgende mantra: Sa Ta Na Ma. Fødsel, liv, død, gjenfødelse. Under øvelsene hadde jeg syntes at mantraet var vakkert. Fanget i smerterommet endret mantraet seg. Jeg kjente hvor nær fødsel og død er hverandre. Dette var ikke noe kroppen min «kunne». Det var en kraft inne i meg som forvandlet nedre del av kroppen til skålen i en morter og fratok meg all kontroll.

Jeg hadde trodd jeg skulle finne en eller annen styrke i meg selv jeg ikke visste at jeg hadde, at naturen hadde noe å lære meg. Og dét hadde naturen: Den lærte meg at den er grusom.

Hadde jeg forsøkt å føde min førstefødte utenfor et ordentlig sykehus, ville både barnet og jeg gått til grunne. Det var ingenting jeg kunne ha gjort på forhånd, ingenting legene eller jordmødrene kunne ha sett på kontroll. Det var bare en liten og livsfarlig biologisk tilfeldighet.

De sier at fødsel ikke er en sykdom, men det dør 500 000 kvinner i barsel i året på verdensbasis. Etter hastekeisersnittet var jeg ikke rørt av naturens mirakel. Jeg var rørt over vestlig sivilisasjon, over velferdsstaten og moderne medisin. Og av det tynne, høye skriket vi hørte ljome gjennom operasjonsstuen: Den andre kroppen blitt sin egen. Sa Ta Na Ma.

Det er åtte uker siden. Jeg skriver dette med fingrene seige av morsmelk, med den andre kroppen sovende i bæresjalet. Han snorker.

Barsel må få sitt eget innlegg. Det var ingenting jeg hadde lest som kunne forberede meg på hvordan det ville være. Jeg trodde naivt nok at «morsrollen» var en sosial konstruksjon jeg kunne forme som jeg selv ville. Det var før jeg skjønte at puppene mine begynte å renne hver gang babyen skrek, at han ville kjenne igjen kroppen min som om det var hans egen. Det hadde den jo nettopp vært.

Så jeg har levd i dette vakuumet av melk og gråt og bittesmå hender med sørgerender og tenkt på Hélène Cixous og at jeg må fange denne opplevelsen med språk. Fordi jeg savnet et annet språk om svangerskap, fødsel og barsel enn det jeg hadde lest mens jeg selv gikk gravid. Men til nå har det ikke gått, fordi jeg har ikke fått hendene fri. Det har vært noen andre i dem. 

Censor the body and you censor breath and speech at the same time. Write yourself. Your body must be heard. – Hélène CixousThe Laugh of the Medusa

 

Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.

Hvordan redde ditt ulykkelige ekteskap med Internett

Internet! Forever! Hentet fra tegneserien «This is Why I’ll Never be an Adult» av Hyperbole and a Half

Agnes Ravatn har slått opp med Facebook. Hun har gjort det på kommentarplass i Dagbladet. (Det måtte hun jo. Hvordan skal noen ellers få vite at du har dumpet noen når du ikke kan si det på Facebook?) Hun skriver:

Å overvinne distraksjonar må innan kort bli eit eige skulefag. Elles er alt snart tapt. Verda går under. Sann mine ord.

Å skulle jobbe på datamaskin vanskelig. Du skal skrive, tenke langsome tanker og lese kompliserte artikler. Men du har både TV, radio, SMS og dameblad på samme sted som du har tenkestedet ditt. Det er som å prøve å spise gulrot og tunfisk mens kjøkkenet bugner over av nybakte boller. Det er vanskelig. Og jeg tror det må være greit å innrømme at det er vanskelig uten å være anti-datamaskin eller anti-internett.

Agnes kan slutte med Facebook. Det kan ikke jeg. Jeg jobber med Facebook. Jeg har ordet «Twitter» i stillingsbeskrivelsen min. Samtidig er det ikke mindre fristende for meg å se på bilder av søte ugler hele dagen og hele natten. Så hvordan får jeg gjort noe som helst? Etter mye ekteskapsrådgivning har jeg kommet frem til dette:

8 samlivstips for oss som jobber på data’n

  1. Innse at du bare er et menneske, og at Internett er morsommere enn alt du kaller «jobb».
  2. Innstaller Rescuetime og la den måle hva du faktisk gjør på datamaskinen din en ukes tid. Se kakediagrammet som viser at du har brukt 60% på Facebook og 16% i Word. Gråt.
  3. Hvis du jobber med sosiale medier må du skaffe deg en 3-parts plattform der du kan ordne facebookingen og twitringen din. Jeg bruker Sprout Social på jobben. Da har jeg alle kontoene mine logget inn på ett sted, og kan svare og oppdatere alt på et sted. Plutselig ser jeg bare innlegg som handler om forskningspolitikk og ingen som handler om katter. Og jeg får ikke opp Facebook-chatten…
  4. Installer Antisocial. Det er Freedom for folk som faktisk trenger å bruke Internett på jobb. Du bestemmer hvilke sider programmet skal blokkere, men beholder resten av Internett. Bruk informasjonen du fikk fra Rescuetime for å stenge de sidene som faktisk stjeler tiden din. Nettaviser er ikke «sosiale medier», men du trenger fortsatt ikke sjekke dem hver halvtime. Du kan også bruke Antisocial til å sperre «vanlig» Facebook og bare oppdatere Facebook-siden din via Sprout Social.
  5. Ta pauser borte fra datamaskinen. Du har en kropp. Kroppen må røre på seg. Jeg bruker TimeOut som popper opp og sier «Pause!» hver tiende minutt og «Pause! Lang pause!» hver halvtime. (Workrave er et godt alternativ for Windows og Linux.) Og så må du skynde deg å jobbe før programmet avbryter deg igjen…
  6. Gjem mobilen din. Det hjelper ikke å skru på Antisocial på laptop’en hvis du surfer Facebook på telefonen istedet. Jeg går aldri med mobilen «på meg», jeg putter den i hylla der jeg ikke kan nå den. Og så skrur jeg opp ringelyden hvis jeg absolutt må være tilgjengelig.
  7. Gi deg selv fri bruk i belønning. Det er gøy å hoppe fra blogg til blogg. Det er gøy å krangle med duster på Facebook. Det er enda artigere når du ikke har så dårlig samvittighet.
  8. Ikke slå deg selv i hodet om du plutselig mister en arbeidsdag til Morsomme Nettsider, trass i alle de lure planene dine for å bli mer produktiv. Det er sånn det er å være menneske. Vel, det er sånn det er å være moderne menneske.

Sist, men ikke minst:

Du må ha skjermfri hver dag. Som en person som alltid snakker om ny teknologi med patos og kjærleik er det kjipt å innrømme at en av de viktigste tiltakene for min egen mentale helse har vært å slutte å twitre etter klokka fem og legge datamaskinen igjen på kontoret. Det går an å forspise seg på Internett. For Internett smaker veldig, veldig godt. Men vi er en hel kropp. Derfor øver jeg meg på å skru av maskinen og bake brød isteden. Eller gå meg en tur. Poenget er ikke hva jeg gjør. Poenget er at resten av kroppen må få være med på moroa.

Hvordan takler du distraksjonene?

Lesernes beste voksenhemmeligheter

Det har kommet så mange fine kommentarer på innlegget mitt om voksenlivets hemmeligheter, at jeg fant ut at jeg måtte lage et eget innlegg med favorittkommentarene mine. Her er de!

Mine favoritter

  1. Båndene du klipper av nakken på alle topper og bluser kan ikke brukes til noe som helst (Tante My)
  2. Det er pur lukke å bake: lett fysisk arbeid, får varmen, instant gratification, alle blir glade, huset luktar godt. (Avil)
  3. Ikke utsett å svare på den vanskelige mailen. Du kommer ikke til å få en åpenbaring der du plutselig vet hva du skal si. Derimot kommer du til å måtte begynne svaret ditt med en “beklager sent svar” – og å STARTE med en unnskyldning, gjør neppe den vanskelige mailen noe enklere å skrive. (Gi et lite vink)
  4. Man kan fint koke ull, det er bevegelse, ikke varme som krymper det. Legg det i ei gryte, kok opp, la det kjølne igjen UTEN Å RØRE DET! Voila, rein ull! (Eli Anne Eiesland)
  5. Det er ingen som blir mer glad i deg selv om du klarer alt (May Tove)
  6. Du blir mye mer happy av å legge deg tidlig, du går ikke glipp av noe viktig hverken på tven eller internett. Internett er der dagen etter også. (Seslilie)
  7. Det er berre tull å spare det beste til slutt! Et det du har mest lyst på først, ikkje spar det til du er mett/tilfreds, det gjer berre nytelsen mindre. (Borgny)
  8. Du kommer aldri til å vite hva du skal si til noen som har opplevd noe jævlig, men klemmer, tilgjengelighet, hjemmelagd mat osv er ikke så dumt (Katha)
  9. Og ja: snill, ansvarleg mann er eit betre valg når du skal etablere Familie a/s enn ein festleg mann du må spandere all öllen på. (Avil)
  10. det hjelper helt på ordentlig å puste med magen (Kjersti)
  11. Om du ikke fører budsjett og regnskap vil ikke økning i inntekt ha noe å si, fordi du kommer til å sløse det vekk (Oda Rygh)
  12. Gammel mat du setter tilbake i kjøleskapet, blir ikke nyere igjen. (Tante My)
  13. Dessuten: Refleks er kult. (Synnebollen)

Og fortsatt er kommentarfeltet fullt av fantastisk mye bra! Hurra for dere!

Hva ingen fortalte meg om voksenlivet

Jeg tror jeg begynner å bli voksen. Jeg spiser middag hver dag. Jeg har regningene mine på autogiro. Jeg tar telefoner til skatteetaten. Jeg har en kasse med julepynt. Jeg tar tran. Jeg blir fem og tyve om noen måneder, og lurer på om det kvalifiserer som «gammel nok til å kalle seg voksen». Jeg håper det. Voksen er det beste.

Gretchen Rubin, forfatteren av The Happiness Project (en selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer, men en velskrevet og morsom selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer) har laget en oversikt som heter «Secrets of adulthood» på bloggen sin.

Det er en liste over alle tingene Rubin har lært i voksenlivet som ingen andre har fortalt henne. Den inneholder et par veldig fine «hemmeligheter», som

The best reading is re-reading

og

It’s nice to have plenty of money

Siden jeg har følt meg mer og mer voksen for hver fiskemiddag jeg har laget, tenkte jeg å kopiere Rubin og lage min egen liste.

Mine voksenhemmeligheter

 

  1. Du har sjelden lyst til å trene, men du angrer aldri på at du har trent.
  2. Du har sjelden lyst til å rydde, men du angrer aldri på at du ryddet.
  3. Alle timene du tilbringer med å banne over altinn og selvangivelsen er verdt det.
  4. De fleste kjipe ting går over av seg selv.
  5. Disse kjipte tingene går ikke over av seg selv: Tannproblemer, problemer med kemnern og problemer med statens innkrevningssentral.
  6. Så lenge du har salt, pepper, sukker og eddik, kan du få all slags mat til å smake bra.
  7. Du kan alltid ta deg bedre betalt enn du tror.
  8. Du kan alltid slette flere eposter enn du tror.
  9. Alle dårlige dager blir litt mindre dårlige dager når du har tilsatt en dusj, fine klær, mat og frisk luft. Ikke bli i senga.
  10. Du er ikke veldig spesiell. Uansett hvilket problem du støter på, har noen slitt med det før deg.
  11. Du blir bare sintere om du prøver å «få ut aggresjon».
  12. Det er aldri så ille som du tror.

Hva er dine voksenhemmeligheter?

Hva skal jeg si?

Jeg har prøvd å skrive denne teksten flere ganger. Mange av mine flinke nettvenner har greid å skrive om 22/07 tidligere, men jeg har ikke. Jeg har lest Øyvind Strømmen, Bjørn Stærk, Avil, Marias Metode og Arnfinn Pettersen og vært takknemlig for at «mitt» Internett har greid å skrive mens jeg har hatt panikkangst og vært stille.

Jeg var på hyttetur da det smalt. Jeg satt og så ut på regnet og følte at verden var forvandlet til en katastrofefilm. Det kjentes ut som om jeg imploderte mens alt annet eksploderte, og alt jeg klarte å gjøre var å sende tekstmeldinger til alle jeg er glad i og som bor i Oslo med spørsmålet «Er du like hel?»

Mange av dem jeg spurte var på ferie, og sendte meg spørrende tekstmeldinger tilbake – og slik fortalte jeg dem om bomben midt i byen.

«Jeg håper det ikke er muslimer» sa vi, i et tonefall som gjorde det tydelig at vi trodde det var muslimer. Hvis det var muslimer, tenkte jeg, da ville jeg ikke orke den neste valgkampen, jeg så for meg strengere overvåkning, strengere straffer, vold mot folk med mørk hud i gatene, Frp-regjering…

Så brøt jeg mitt eget ferieløfte til meg selv om å ikke gå på Internett, og trykket «refresh» på Twitterfeeden min. Til meldingen «hva skjer på Utøya?» kom opp. Og det kjentes ut som om jeg imploderte en gang til.

Og begynte å sende meldinger til alle jeg er glad i som har vært medlem i AUF.

Og spørsmålet vårt gikk fra å være «Hvem kan det være?» til «Hva i helvete er det som skjer?»

Det er et problem med å være aktiv på lukkede fora og irc-kanaler med få mennesker. Du får bildene du ikke ville se, du får opplysningene du ikke ville ha, du får navnene og tekstene før de når forsiden av VG. Du får ti tusen flere grunner til panikkangst enn du allerede hadde, men du greier ikke å slutte å trykke «refresh».

«Gjerningsmannen er blond» begynner de å si. Først på irc, så på forumene, så på Twitter. Så på Dagbladet.no. Jeg begynner å frenetisk kopiere inn lenken til artikkelen i alle Facebook-feeder der folk hyler om Al-Quaida. Jeg får beskjed om at det bare er en nordmann som er betalt av muslimene, som er tvunget av muslimene, som er hjernevasket av muslimene, en blond muslim. Jeg gir opp og begynner å stenge folk ute av Facebook-feeden min.

«Hva om…?» sier en venn av meg. «Hva om det er…?» Vi sier det ikke høyt. Vi er redde for at mannen som skyter på Utøya er noen vi vet hvem er, noen av de minst stabile folka vi har hatt å gjøre med på venstresiden, folk som ser på Jens Stoltenberg som den egentlige fienden, folk som resten av venstresiden er redde for, fordi de de tar de kameratslige voldstruslene vi krydrer retorikken vår med på alvor.

«Det er nok bare én mann» sier en venninne av meg. «Han må ha vært sprø alene, ellers hadde overvåkningsfolka visst det for lenge siden. Jeg tror det er én gærning, ingen organisasjon.»

Vi sitter og gjetter på hva slags politisk farge den blonde mannen har for å holde angsten på avstand. Det er tydelig at angrepet er rettet mot Arbeiderpartiet, og det gjør det vanskelig å gjette. Stoltenberg har fiender i mange farger, fra Nyhetsspeilet og lengre inn i virkelighetsoppfatninger som minner mer om våre egne.

Men jeg klarer ikke å holde fokuset. Fokuset mitt sklir til Utøya, Utøya som jeg har vært på hver eneste sommer fra jeg var 15. 2001-2009 var jeg på alle Rød Ungdom sine sommerleirer der, og jeg kan lukke øynene og gå gjennom landskapet i detalj. Jeg kan øya utenatt, og mens dødstallene siver inn, ser jeg for meg gressbakker, utedoer, skrenter og bringebærkratt. Jeg må gå meg en tur for å slutte å spørre meg selv: «Hvor ville jeg ha gjemt meg?»

I drømme gjemmer jeg meg først i en av skrentene ved Bosjevika, så innerst i Skolestua, så løper jeg langs Kjærlighetsstien for å finne det stedet der du nesten kan sitte under en stein.

Jeg går den samme runden i våken tilstand, også. Jeg går dit Mr. Jackson og jeg forlovet oss. Jeg går dit jeg nakenbadet og ble overrasket av Torstein Dahle. Jeg går dit vi hadde et viktig fraksjonsmøte om noe som er totalt uviktig nå. Jeg går dit hvor vi sang hele natten. Jeg går dit jeg gjemte meg etter en krangel. Jeg lukker øynene og går rundt på øya store deler av landets befolkning har kysset, nakenbadet, fraksjonert, sunget og kranglet. Jeg lukker øynene og går rundt på øya der jeg trodde det farligste som kunne skje deg var alvorlig solstikk.

Så begynner navnene på de drepte å komme ut, og jeg skjønner at den fantastiske damen vi sammarbeidet med alle leirene, er blant dem. Hvil i fred, Monica Bøsei. Jeg har ikke ord.

(I løpet av natten vår vi vite via Irc at den blonde mannen heter Anders Behring Breivik. Vi googler ham, men får bare skattelistene. Så googler vi ham en time senere, og får en Wikipediaartikkel om ham på engelsk. Så googler vi ham tre timer senere, og får tusenvis av nyhetssaker. Neste døgn ligger hatgruppene fra Facebook nesten øverst.)

Og så blir jeg språkløs. Jeg er språkløs mens det er rosetog på tv. Jeg er språkløs og ungår sentrum. Jeg er språkløs og lar være å lese manifestet. Dette er et forsøk på å finne det språket igjen.

For vi må ha et språk nå. Jeg tror ikke vi kan vinne noen debatter med konspirasjonsteoretikerene, men vi kan dokumentere, kritisere og sørge for at de ikke rekruterer. Vi må bruke språket vårt til å bedre offentligheten.

Men jeg klarte ikke å skrive denne teksten uten å hyperventilere. Den har ligget i «kladd» i over to uker. Idag har jeg vært på P2 og snakket om post-22/07-ting og prøvd å pushe meg til å si noe, til å skrive noe. Så nå er bloggen i gang, og jeg skal prøve å finne språket igjen. Takk til alle som har greid å ha et språk den siste måneden. Det har vært godt å bare være leser, også.