Jeg leste Lene Gunvaldsen sin års-oppsummering i dag. 

Det er i ferd med å bli en tradisjon.
Jeg setter pris på hvor åpent hun deler, og hvordan hun viser hvordan livet ble annerledes enn planen hun laget.

(Du bør melde deg på e-postlisten hennes. Den er en av mine favoritter.)

Jeg ble inspirert til å lage min egen.
For 2020 har vært et intenst og annerledes år.
Advarsel: LANGT INNLEGG!

Januar

Jeg begynte året med å flytte livet mitt til Berkeley, California. Planen var å være der til slutten av juni. Men 2020 var ikke året for “ting som gikk som planlagt.” Januar var også året der jeg fullførte siste puss på manuset til Svarteboka som jeg skrev sammen med Helena Brodtkorp. Januar føltes som en ny barseltid: Tidsforskyvning på 11 timer, oppstart i ny barnehage, alt ble flyttet fra møter til video for å holde kontakten med Norge.

Jeg bestemte meg for å vekke Internetten min til live igjen. Jeg gikk fra å ha 1978 kontoer jeg fulgte på Instagram til 72, og fikk dermed en mye mindre distraherende feed hver gang jeg publiserte.

Og jeg publiserte mitt første blogginnlegg på lenge om selvsamme prosess.

Februar

Februar var måneden i flyt. Måneden med strålende sol, eucalyptusduft, økologisk mat i en stor kurv på armen, California-lykke. Det var på tide å bli proffere på Internett. Og mer meg selv.

Jeg skrev om kostholdsendringene jeg har gjort de siste året, jeg skrev om tarot og jeg skrev om astrologi – og om forholdet mitt til kristendommen.

Jeg gav opp å spille rollen som ateist i offentligheten. Det føltes skummelt og nakent. Jeg begynte en podcast – Pinlig pilgrimsreise, og et nyhetsbrev. Jeg spilte inn min første lydbonus til alle som forhåndsbestilte Svarteboka fra ARK.

Og jeg satte meg et mål om å ha skrevet ferdig siste utkast av mammaboka jeg har jobbet med i tre år: Fødselsdag. Deadline: 16. mars.

Ikke minst: Jeg tok avgjørelsen om å investere i Marie Forleos Bschool og gjøre jobben. Alt føltes flunkende nytt og fullt av muligheter. 

Mars

Det var meningen at Svarteboka skulle lanseres 12. mars.

Helena gjorde intervjuer og jeg heiet fra den andre siden av kloden.

Men sånn ble det ikke.

Jeg gjorde bschool og skrev-skrev-skrev-skrev, mens ordet “Corona” poppet opp i alle samtaler.

Jeg gjorde en sentral øvelse fra Bschool:

Jeg så på alle de ulike tingene jeg drev med og spurte:
Hva tjener jeg mest penger på?
Hvordan kan jeg gjøre den mest lønnsomme tingen bedre?

Og det jeg tjente mest penger på, var Brillebjørn.
Så jeg bestemte meg for å gi Brillebjørn ekstra kjærlighet.

Hovedutfordringen med å skrive bøker, er at du er så langt fra leserne.

Forlag er giret inn på bokhandlere, og forfattere treffer sjelden leserne med mindre boken skal signeres. Bokhandler snakker lite med forfattere.

Jeg konkluderte med at den beste måten jeg kunne bli bedre til Brillebjørn, var å bli bedre kjent med leserne mine.

Du skjønner, jeg har jobbet med brukerinnsikt i ti år. Jeg vet at hvis du vil gjøre noe bedre, så må du snakke med dem som allerede bruker det du lager. Og jeg hadde solgt mange, mange tusen Brillebjørn-bøker. Det var på tide å bli kjent med leserne.

Og så kom nedstegningen. 
Ok, tenkte jeg.
Hva trenger Brillebjørn-leserne nå?

Jeg satt med Maries øvelse fra bschool:

Se for deg den kunden du elsker mest og hva de trenger mest fra deg.

Så jeg så for meg min favorittleser, en mamma som jobber som lærer i ungdomsskolen, kona er sykepleier, de har en to år gammel datter som har sovnet og våknet med Brillebjørn siden hun var baby.

Jeg så for meg livet hennes nå: Kona på jobb – som måtte jobbe lengre dager på grunn av pandemi. Elevene hennes, sårbare og i en vanskelig bydel, plutselig fanget hjemme med familien de hadde det vanskelig med, trangbodde, på videosamtale med en lærer som ville hjelpe dem alle, men som også måtte være mamma til en unge med rakett i rumpa, en ansiktstspisende kosemaskin som ikke kunne skjønne hvorfor mamma måtte være så kjedelig.

Hun ønsker seg ikke flere bøker fra meg, tenkte jeg.

Hun ønsker seg at jeg kom hjem til henne og leser høyt for ungene hennes så hun får gått på do i fred. Hun kan bøkene mine utenatt og er lei av dem, hun har ikke tid til å lese høyt nå, og hun har dårlig samvittighet fordi det blir mye skjerm mens mamma må jobbe. 

Så jeg laget en lydbok til henne. En ny bok om hvordan Brillebjørn må være hjemme fra barnehagen selv om han ikke er syk.

Jeg spilte den inn i kottet til sønnen min, den nest siste dagen barnehagen var åpen i USA.
Jeg la den ut gratis med en Creative Commons-lisens.

Det betydde at alle kunne dele den videre og bruke den som de ville – så lenge de gav samtlige andre samme rettigheter til videre bruk.

Det betydde at barnehager, skoler og biblioteker kunne bruke den uten å spørre meg, mens store, kommersielle aktører vegret seg, fordi de var redde for gjenbrukslisensen.

Mens nesten alle norske forfattere måtte takke nei til digital formidling av boken sin, hadde jeg laget en corona-fil som kunne brukes.

Jeg la den ut som en gave.
Den eneste tingen jeg ba om til gjengjeld, var at folk meldte seg på e-postlisten min, og godtok at jeg kunne sende dem info om Brillebjørn.

Jeg delte boken 14. mars. Den fikk 70 000 besøkende det første døgnet. 20 000 av dem melde seg på e-postlisten og lastet ned lydboken. Og over tusen sendte meg mail for å si takk.

Det var rare dager.
Jeg leverte Fødselsdag – manus til forlaget 10. mars.
Helena ringte meg og sa at ingen av Svartebok-intervjuene kom på trykk likevel.
Så stengte alt i California, også.
Men ikke på Internett.

Mellom 14. og 27. mars kladdet jeg 20 Brillebjørnbøker.
Ikke alle ble like bra.

Jeg gjorde en spørreundersøkelse til alle Brillebjørn-leserne og fikk over 3000 svar – og ikke minst: Mange, mange, mange idéer til hva som kunne være neste bok.

Jeg laget en Patreon som het Binneklubben og fikk 46 Patreons.
De betalte meg for å få flere eventyrstunder og behind the scenes. Det var de 46 beste folka jeg har møtt.

Brillebjørn-lydboka levde sitt eget liv.
Jeg logget meg på dropbox og så at den gikk i spilleren fra klokken 05 på morgenen, norsk tid.
Den ble oversatt til to samiske språk, tysk, fransk, dansk, italiensk.
Jeg betalte for en engelsk oversettelse selv, så jeg kunne dele den med sønnen min sine klassekamerater.

Innboksen vellet over av ulike måter boken ble brukt på.
Den ble illustrert av skoleklasser.
Den ble gjendiktet og formidlet. 
Hver gang noen ringte meg og spurte: “Får jeg lov til å lage en animert versjon der maskotten til Samisk språksenter er med?”, så kunne svaret alltid være “JA!”

Jeg ble minnet om at Internett handler om smittsom kultur.
At kultur vil være fri, aktiv, i bruk.

Jeg holdt min første livesending.
Jeg viste haka, jeg holdt kamera skjevt, sønnen min kravlet bak meg.

Så skjønte vi at vi måtte reise hjem til Norge. 
På tre døgn pakket vi ned et helt liv og reiste. 
Jeg var skikkelig, skikkelig lei meg.

April

Karantene.

Jeg holdt flere livesendinger.
Jeg laget en ukentlig tekst som het Mandagsmedisin.
Jeg gav den til alle på Patreon.
Jeg laget en eventyrstund i uka til ungene deres.
Jeg var lei meg fordi vi var hjemme.
Jeg fullførte Bschool.
Jeg tok The Copy Cure, Marie Forleos skrivekurs.

Mai

Jeg bestemte meg for å legge ned Patreon.
Jeg hadde lært av Bschool at det var mye bedre å dele ut mer innhold gratis og ta mer betalt for et veldig spesifikt innhold.
Dessuten var det veldig dårlig butikk å måtte ta betalt i dollar.

Jeg begynte å sende ut Mandagsmedisin til alle på lista mi.
Jeg begynte å sende ut eventyrstunder til alle på Brillebjørn-lista.

Jeg solgte 400 Brillebjørnbøker direkte til folk på e-postlista.
Det tok et døgn å selge bøkene, og tre uker å pakke dem.
Jeg hadde ikke satt opp systemet ordentlig, så alle adresselapper måtte skrives for hånd.

Jeg bestemte meg for å gjøre The Artist’s Way på nytt:
Et 12-ukers program som handler om å finne ut hva du egentlig vil og hva som hindrer deg i å gjøre det.

Vet du, sa jeg til meg selv.
Det burde jo være noe jeg gjorde SAMMEN med folk!

Jeg satte en lav pris (499 kr pr hode) og skrev en salgstekst.
Forleo hadde lært meg at salgsteksten er den teksten du skal legge mest kjærlighet i.

Jeg så for meg en av mine favorittpersoner, en utrolig talentfull dame som hadde vært med i Binneklubben og som jeg alltid, alltid har sett opp til, men på grunn av gamle traumer, småbarnslivet og drit ikke har fått drive med det hun vil.

Jeg skrev teksten til henne.
160 meldte seg på – i løpet av et døgn.

Heksesirkel, en kreativ frigjøringsgruppe med Ida Jackson var født.

Plutselig hadde jeg en livesending i uka.
Jeg begynte å finne ut av video og lyd.
Jeg fikk meg en assistent, jeg begynte å tenke på meg selv som en lærer og leder. 

(Det var de aller beste folka i den gruppa.)
Jeg fullførte Brillebjørn blir storebror.

Vi relanserte Svarteboka, fikk masse presse og gode omtaler.
Ingen hadde merket at vi lanserte i mars.

Juni

Brillebjørns barnehagebok kom ut.

Jeg jobbet med Brillebjørns adventskalender-bok. 
Jeg ble styremedlem i den gamle jobben min, Netlife.

Jeg bestemte meg for å ta ekte ferie, og skaffet meg en flink dame til.
Jeg forhåndsinnspilte og forhåndsskrev innhold for fire uker sommerferie.

Jeg skrev et blogginnlegg til Black Lives Matter som ble lest over 70 000 ganger.

Klikk her for å lese det.

Jeg fikk meg kontor.
Dét var deilig etter hjemmekontor. 

Juli

Ferie.

August

Jeg fullførte Kreativ Frigjøringsgruppe.
Det var tårevått.

Jeg begynte prosessen med å lage et tarotkurs.
Jeg tenkte på det som “en liten side-greie.”
Et eksperiment.
Jeg hadde ikke en tydelig målgruppe eller plan.
Og jeg visste nix og nada om video.
Det skulle ta to uker.
Det tok en evighet og masse, masse arbeidstid.

Samtidig jobbet jeg på spreng med Brillebjørns adventskalenderbok  og Fødselsdag.

Et eller annet sted – mellom konsulentoppdrag, kurslaging, e-postskriving, instagram-posting, bokskriving – så begynte jeg å skjønne at jeg var spredt for tynt og gjorde for mye.

September

Brillebjørn blir storebror kom ut.

Tarotkurset kom seg haltende ut i verden, og jeg – som hadde planlagt en myk lansering – fikk oppslag i D2 isteden.

Men det solgte ikke så bra.
Det handlet nok om hvor viktig det føltes for folk å lære tarot.
Det er sjelden et brennende behov, mer noe folk er litt nysgjerrig på.

Men jeg tenkte: Dette lærer jeg av.

Så jeg blogget.
Lanserte nytt design på nettsiden.
Fikk nye, stillige bilder. 
Og jeg oppdaget Gry Sinding for alvor.

Og fikk hjelp til å innse det opplagte:
At jeg holdt på med for mange ting på én gang. 

Oktober

Jeg begynte å fase ut ting.
Redusere og fokusere.
Jeg meldte meg på Grys kurs “Skap din drømmejobb” og byttet kontor til et sted med bedre lys, luft og avstand.
Jeg laget planer og systemer og struktur.
Jeg begynte å bruke kalenderen.

Jeg fikk vite at Adventskalender-boka ikke ville komme ut til jul likevel.
Det tok for langt tid å få produsert den.

Da må vi finne på noe annet, sa jeg.
Men å finne på noe annet = mer jobb.

Mens jeg bar rundt på alle tingene mine mellom kontorene i en diger ryggsekk, skjønte jeg at jeg måtte lage et skrivekurs.

Et heidundranes skrivekurs.
Jeg skiftet teknisk system til Kajabi, gjorde jobben med målgruppe og salgstekst og satte oppstart til 2. november.

Jeg fikk med meg Jan Grue, mannen min, som med-kurs-holder.

“Ok” sa Jan. “Jeg gjør det én gang. Og bare hvis det ikke blir noe drama!”

«Er du helt sikker på dette blir eneste gangen dere har skrivekurs?» spurte folk.
«Jeg kan ikke love noen ting» sa jeg.
For jeg ante på ekte ikke hvor mange som ville melde seg på.

Men det ville folk.
40 stykker.
Plutselig hadde jeg et digert kurs å drive.
Og en adventskalender å lansere.

November

Det ble bestemt at vi skulle lage hørespill som Fabel-original.

Det hadde vært mange forhåndsbestillinger av Adventsboka i bokhandel.
Folk ringte meg og fortalte at de hadde planlagt boken som første luket i barnets adventskalender.
At ungene var skuffet.

Så jeg stod opp 04 og skrev.

Jeg holdt kurs og jeg holdt avstand og jeg skrev så godt jeg kunne på Fødselsdag og jeg skrev tilbakemeldinger og holdt livesendinger og laget mer video og gjorde brukerinnsikt og spilte inn reklamefilmer og fikk råd fra Gry Sinding om hvordan være bedre på video, og på et tidspunkt kjentes det ut som om jeg skulle lette som en varmluftsballong, drevet av min egen intense arbeidsinnsats.

Folk på skrivekurset skrev.
Det virket.

Desember

Kurset gikk inn i siste fase.
Adventskalenderen ble mest spilt i Fabel fra første lanseringsdag.
Der har den vært siden.

Klikk her for å høre første episode gratis.

Og jeg bestemte meg – påfallende nok – om å blogge mer.
På toppen av alt annet.

Men det er fordi jeg har brukt dette året til å finne tilbake til meg.
Og Ida = tekst på Internett.
Og bøker.

Jeg har hatt tre bøker og et hørespill ute i år.
Jeg har jobbet med den store voksenboken min.
Jeg har laget tre kurs.

Det har vært helt galskap bananas.
Jeg har fått vondt i skuldrene og lagt på meg.

Nå er målet mitt å gjøre færre ting i 2021.
Og å gjøre dem dypere, bedre.

Nå er målet å sende revidert sisteutgave av Fødselsdag til forlaget før jeg tar juleferie.
Og fullføre alle tilbakemeldingene til folk på skrivekurset.

Nå inviterer deg til å lage din oppsummering av 2020. 
Enten i kommentarfeltet her – eller på bloggen.
Hva gjorde du?
Hva gikk som planlagt?
Hva ble annerledes?

Jeg kommer også til å lage dette innlegget som en Instagram-kavalkade.

Klikk her for å følge meg!
Tægger du meg, så deler jeg årskavalkaden din i historien min.