Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

  • Ingvar Ambjørnsen
  • Hans Herbjørnsrud
  • John Steinbeck
  • Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

  • Toni Morrison
  • Karin Fossum
  • Trude Marstein

Les, og le godt.

Hvis vi intervjuet menn som damer

…ville vi spurt Jens Stolteberg hvordan rollen som statsminister påvirker rollen hans som far
…ville vi spurt Kåre Willoch om han var en guttegutt eller en jentegutt da han var barn
…ville vi spurt Lars Sponheim hva han gjør for å føle seg maskulin
…ville vi spurt Torbjørn Jagland hvem som er hans mannlige stilikoner og hvilke kjendiser som inspirerer ham i klesveien
…ville vi bedt Fredrik Skavlan, Ingvar Ambjørnsen og Åge Alexandersen vise frem det de hadde av produkter i skapet på badet
…ville vi kalt Dag Solstads bøker for «inderlige», «private», «melodramatiske» og «intime»
…ville vi spurt Erlend Loe om han så på seg selv som en typisk mannlig forfatter

Target Women: Fordi reklame er psyko

Mange av dere kjenner kanskje Sarah Haskins allerede. Hun har et web-tv-program som heter Target Women der hun ser på ulike produkter som markedsføres mot damer og hvordan de markedsføres. Det er morsomt, gjenkjennelig og tidvis svært provoserende. Feministisk metareklame på sitt beste.

Her er et par klassiske episoder:

Hudpleie:

http://current.com/e/89830244/en_US

Vasking:

http://current.com/e/89317322/en_US

Yoghurt:

http://current.com/e/88941392/en_US

Lage mat til familien:

http://current.com/e/89113716/en_US

Sjokolade:

http://current.com/e/89789741/en_US

Om strekkmerker

Har du prøvd å google strekkmerker noen gang? Først kommer reklame for tre-fire klinikker for kosmetisk kirurgi. Deretter kommer alle mulige hudpleiefirmaer, forumtråder og nettsider for kjerringråd.

Peel deg. Smør deg. Sol deg. Unngå å sole deg. Aloe vera. E-vitaminer. Omega-3. Bruk mye fuktighetskrem. Fjern dem med laser. Ikke legg på deg. Rull deg i spenol hele svangerskapet.

Langt under all reklamen og hysteriet finner du lommelegen og lommelegens venner hvor en og annen stakkars doktor må svare at «Du, over halvparten av alle gravide damer får magen full av strekkmerker. Du er ikke deformert. Nei, det hjelper ikke å smøre seg med noe. Sprekkene er i lærhuden og kremen vil ikke trenge ned til de blodkarene. Slutt å ergre deg over dem. Husk at de blir mindre synlige over tid.»

I følge en del undersøkelser, vil 80% av alle kvinner få strekkmerker på et eller flere stadier i livet. Strekkmerkene kan ikke forebygges i noe særlig grad. Noen får lett merker. Noen får nesten ikke merker i det hele tatt.

Løsningen på et strekkmerkefritt liv er å ikke forandre kroppsfasong. Som om det kommer til å skje. Pubertet, graviditet, vektøkning, vekttap – det er lite å gjøre med det.

På den måten er strekkmerker et fenomen på linje med fødselsmerker og fregner – noe ufarlig du ikke kan fjerne eller forhindre. Derfor burde det ikke være en så big deal.

Og likevel. Første gang jeg la merke til mønsteret på hoftene og puppene var jeg elleve. Jeg viste merkene til moren min som begynte å sukke og stønne om disse hersens strekkmerkene. Usj og usj. Kunne man ikke fått noe mot dem? Det måtte jo gå an å få dem vekk?

Siden har temaet strekkmerker vært kilde til sytete søsterskap i opp gjennom ungdomskolen og videregående. Alle hadde strekkmerker. Alle skammet seg veldig. Abusurd å føle skyld over å få de sårt etterlengtede puppene og hoftene? Neineinei.

For halvannet år siden fikk jeg nye merker. Spesielt fremtredende var tre-fire striper rett over navlen, et ganske tydelig bevis på at jeg hadde blitt breiere rundt vommen veldig fort. Jeg grublet over dem. Burde jeg ikke skamme meg over merkene?

Problemet er at jeg alltid har hatt sans for synlige blodårer og arr, og den kritthvite huden dekket av blålilla spragler så innmari lekker ut. Naturens egen scarification hadde tegnet på den store, hvite magen min. I mangel på tatoveringer, bestemte jeg meg for at det er en dekorasjon, ikke en skavank. Det var jo ikke som om spraglene kom til å gå sin vei.

Etter å ha omfavnet den nye magepynten, begynte jeg det sosiale eksperimentet: «Strekkmerker? Åja! Jeg har et skikkelig stilig strekkmerke! Vil du se?» Ingen vinner i selskapslivet.

Samtidig har jeg et bevisst pedagogisk poeng ved mageblottingen: Det er for teit å betrakte noe helt naturlig som en skjemmende feil. Strekkmerker er overgangsarr som dukker opp etter at kroppen din har gått igjennom en forandring.

Jeg har bestemt meg for at strekkmerker er sexy. Det er både et estetisk og et politisk standpunkt. Levd liv er hått.

Du har strekkmerker fordi du fikk pupper. Du har strekkmerker fordi du fikk barn. Du har strekkmerker fordi du la på deg. Du har strekkmerker fordi du gikk ned i vekt. Du har strekkmerker fordi du fikk mer muskler. Du har strekkmerker fordi du er i forandring, fordi kroppen ikke er statisk, fordi vi vokser og krymper brått og plutselig.

Så hva skal du si neste gang noen klager over at de har skjemmende tigerstriper? Enkelt. Til orientering og allmenn folkeopplysning: Det er tøft å være tiger. Embrace it, girl.

20 måter du kan markere 8. mars på:

Det er en uke til kvinnedagen. Kvinnedagen er et gammelt begrep for «den store feminist»-dagen», den store «kvinner er mennesker, ikke dørmatter»-dagen.

En del av handelsstanden liker å markedsføre kvinnedagen som den store spa, parfyme, sjokolade og kjoledagen – en slags blanding av mors og valentinsdag, der du kjøper roser til alle damer fordi de er damer.

For meg er kvinnedagen en dag for politisk markering. Det gjør den ikke mindre spennende. Det finnes drøssevis av måter å markere, feire og protestere på. Her er en liste:

  1. Du kan gå i tog. Duh. Toget i Oslo begynner på Youngstorget og begynner kl. 14 på søndag. Er det tog der du bor? Sleng ut tid og sted i kommentarfeltet.
  2. Hvis du ikke liker at noen har malt parolene for deg, og i tillegg ikke er så gira på å løpe ute i kulda, kan du gå i bloggtog. 0803-bloggen begynner på tirsdag og alle er velkomne til å delta.
  3. Du kan gå på Ladyfest og få med deg det musikalske bestillingsverket deres – Meshes of voice. Det har premiere 8.mars. Det koster 150 kr billetten, og jeg er sikker på at det er verdt det.
  4. Du kan dra på flerkulturell markering av kvinnedagen, arrangert av Integrerings og mangfoldsdirektoratet. Det er i Oslo Konserhus fra kl. 13.
  5. Du kan tjuvstarte og spise kvinnedagslunsj sammen med LO den 6.mars, kl. 12. Det blir gratis mat og foredrag om norges kjønnsdelte arbeidsmarked. NB: Du må melde deg på innen 4. mars.
  6. Du kan gå i kirken. 8. mars faller på en søndag i år, og under parolen Vold mot kvinner er også kirkens sak har Norsk Kvinnelig Teologforening laget spesialliturgi.
  7. Bor du i Trondheim, kan du gå på et av de mange arrangementene i NTNU sin 8.mars-uke.
  8. Du kan dra på slippfest for Hank og Mari sin nye plate – Penga eller livet på Skuret kl. 20 og feire kvinnedagen med revolusjonær hip-hop.
  9. Du kan sitte hjemme og lage din egen 8.mars-tegneserie. Det spennende med å se på den jeg laget i fjor, er hvor annerledes sveis jeg hadde da jeg tegnet meg selv…
  10. Du kan glemme lille Norge en liten stund, og sitte og surfe kampsaker og happenings fra hele verden på nettsidene til International Women’s Day.
  11. Du kan dra til Stocholm og være med på den store Bang-festen.
  12. Du kan benytte anledningen til å engasjere deg i en viktig, konkret kampanje, som Amnesty Internasjonal sin storsatsing mot vold mot kvinner.
  13. Hvis du er mann – arranger en norsk versjon av «Walk A Mile In Her Shoes»-kampanjen. Menn over hele USA har gjort et politisk poeng av å arrangere demonstrasjonstog der de går halvannen kilometer i høyhælte sko, en støtte og protestaksjon mot voldtekt og kjønnsbasert vold.
  14. Du kan drite i hele greia. Du kan være politisk aktivist en annen søndag. Sov lenge.
  15. Du kan delta på Kvinnefestivalen i Bergen – en uke med 8.mars-relaterte aktiviteter, i tillegg til det vanlige toget.
  16. Du kan dra på litterær salong på Litteraturhuset – i annledning kvinnedagen snakker Brit Bildøen og Agnes Ravatn om Gertrude Stein, Jean Rhys, Elfriede Jelinek og Halldis Moren Vesaas, i tillegg til at det blir «høy sivilisasjonskritikk på lavt nivå».
  17. Du kan dra på kunstutstilling i Trondheim arrangert av aksjonsgruppa Feminism Now!? – et sammarbeid mellom studenter fra Kunstakademiet i Trondheim og studenter fra kjønnsforskning på NTNU.
  18. Du kan lage en liste over alt du gjør i livet ditt som ikke ville vært mulig om vi ikke hadde hatt en feministisk bevegelse. Du vet. Skolegangen. Stemmeretten. P-pillene. Å drikke øl på byen.
  19. Du kan krølle deg opp i sofaen og se på alle filmene Dagens Onde Kvinner har på inspirasjonssiden sin.
  20. Du kan dra på Utrop sin debatt om hijab i et likestillingsperspektiv – en del av deres internasjonale kvinnedagsmarkering sammen med Norsk Folkehjelp. Påmelding før 4.mars.

Som et slags forsøk på å leke kulturkalender. Fortell meg hva du skal gjøre i kommentarfeltet.

Evi Bøgenes-helvete

Jeg lurer på hva livet mitt ville vært uten dem. Uten å ha tilbragt barneskolen med å sette til livs flere tusen sider hjernevask. En oppvekst uten pikebøker.

Misforstå meg rett – jeg leste alt som barn. Jeg har vært kidnappet med Robert Louis Stevenson. Rudyard Kipling og jeg var der da elefanten fikk snabel. Alice og jeg falt ned kaninhullet. Ronja Røverdatter og jeg passet oss for villvetter.

Jeg forestilte meg det fantastisk umulige sammen med Bastian Baltazar Bux. Jeg klarte ikke spise smultringer på over et år etter lesningen av Den Fantastiske Mikkel Rev.

Og likevel. Fjordfitte brukte et begrep en gang som traff meg: Evi Bøgenes-helvete. Nå vet jeg at pikebokhelvete er større en Evi Bøgenes‘ forfatterskap. Evi har kaffeslabberas sammen med Anka Borch, Titt Fasmer Dahl og forfatteren av Milly Molly Mandy.

Evi Bøgenes-helvete er å være evig fanget i ulltøy som stikker, lakksko som gnager, bluser som kveler deg og skjørt som er akkurat så stramme at det er ubehagelig å sitte og umulig å spise.

Det fantes bøker som beskrev andre typer jenter enn det pikebøkene gjorde. Selv om Titt Fasmer Dahl tidlig innprentet forskjellen på «kjekke piker» og «stygge piker» for meg, fortalte Astrid Lindgren andre historier.

Og likevel – kanskje var Pippi, Lotta, Ronja, Madikken og Tjorven for mye rene individer og for lite jenter? Jentebøkene hadde hovedpersoner som skulle være «typiske jenter» og oppføre seg «typisk jentete» og ha «typiske jenteproblemer».

Pippi var Pippi. Det var ingen steder i teksten Lindgren henvendte seg til meg og fortalte meg hvorfor jeg burde oppføre meg som hovedpersonen hennes. Hun hadde for mye respekt for meg som leser til det.

Evi Bøgenes med venninner, derimot, de snakket til alle piker hele tiden. Og jeg var jo en av alle disse pikene. Jeg var ikke røverdatter eller verdens sterkeste jente.

Jeg leste guttebøker fra samme periode, også. Alle gutter var modige og fanget tyver, stoppet branner, reddet hunder fra å drukne eller fant på noe dumt og fikk deng for det. Tom Sawyer gjør vel omtrent alle ovenfor, inkludert å gå seg bort i en grotte og finne en skatt.

Et sammendrag av den første Milly Molly Mandy-boken, derimot, lyder sånn:

Milly-Molly-Mandy Goes Errands
From Milly-Molly-Mandy Stories (1928)

SUMMARY: Milly-Molly-Mandy fetches a trowel for Father, eggs for Mother, string for Grandpa, red wool for Grandma, chicken-feed for Uncle and needles for Aunty.

Og så var boken slutt. Like gøy som Bøgnenes evigvarende bokserie om Flette-Mette. I Flette-Mette og den lange melkeveien er plottet at Mette må kjøre sparkstøtting til melkerampen hver dag og hente melk.

Det er slitsomt, men Mette gjør det hver morgen, uten å kny. Jeg vet ikke hva Mette og Tom Sawyer ville sagt til hverandre hvis de møtte hverandre. Antageligvis ville Tom lurt Mette til å male gjerdet for henne og det ville vært det.

Hovedpersonene i pikebøkene er snille, flittige, fornuftige, skitner ikke til kjolen sin og får belønningen sin i form av å vite at de har rett og at de har handlet riktig. Etter hvert får de også belønningen i form av den kjekke, unge mannen de har traktet etter så lenge. I smug, selvfølgelig.

Og likevel. Hadde det ikke vært så mye Titt Fasmer Dahl i livet mitt tidlig i oppveksten, så mye «alle piker vil bli til noe! Hva med flyvertinne?», så ville jeg kanskje ikke bestemt meg for å skrive inn nye figurer i alle bøkene det manglet kvinnelige karakterer i løpet av barneskolen.

For eksempel: Jeg elsket Kaptein Sabeltann. Jeg ville være sjørøver på et stort skip og stikke folk i hjel med kårde. Problemet var at når man skulle kle seg ut som Kaptein Sabeltannfigurer, så måtte jeg være Sunniva eller Tante Bassa. Det fantes ingen sjørøverpersonlighet til meg. Det var bare to pinglete damer som sang:

Det finnes en mann som er stor og sterk! En stilig fyr, ja et mesterverk! Jeg blir glad når han kommer, trist når han går, hjertet mitt hopper og dunker og slår! Men selv når jeg flørter, prater og ler, går han i fra meg og ingenting skjer! Å ønske seg en mann, hjelper ingenting, hvis han ikke liker tanken på å bære giftering! Å leve på en drøm er sikkert vel og bra, men hvis han bare frir skal han få mitt ja!

Det var ikke så mye «Hiv og hoi», for å si det pent.

Slik ble sjørøver-Maiken til. Jeg var åtte år og tegnet verdens barskeste sjørøverjente i tegneboken min.

Hun blondt, stritt hår, sprosse mellom fortennene og var helt prikkete av fregner. Hun hadde sitt eget skip, sitt eget mannskap – bestående av småjenter, og hun utfordret Kaptein Sabeltann til duell og vant.

Hun fikk raskt selskap av fredløse Randi (Jomfru Marion, go home!) og et par sprelske, kvinnelige innslag på Langåsen Pensjonatskole (ja, jeg var liten og hadde ikke tatt poenget med at det var en ren gutteklasse de skildret i Stompabøkene).

Det fine med pikebøkene var jo at de hadde jenter i hovedrollen, uansett hvor kjedelige ting de gjorde. Å dikte bra kvinnelige karakterer inn alle bøkene jeg elsket var en måte å spørre Huckleberry Finn og Alan Quartermain om jeg kunne være med å leke.

I senere tid har jeg skjønt at de fleste i min generasjon har lest andre bøker enn Evi Bøgenes romaner. Skjønt, etter å ha tjuvlånt et par TL-klubb-romaner i begynnelsen av ungdomskolen, vet jeg ikke om de var så mye bedre.

Siden dette innlegget først og fremst er en rant, synes jeg du kan snakke litt om hva du leste som liten i kommentarfeltet mitt. Og ikke minst om pikebokhelvete, hvis du har noe erfaring med det.