Damen jeg ikke vil bli

Da jeg var liten fjortisfeminist, var det å være dame synonymt med rouge og å bruke alle pengene sine på telysholdere. En sånn dame ville jeg ikke bli, men det var jo heldigvis ganske enkelt å unngå.

Min idé om sminke involverte gjerne en overdose sort kajal og stearinslysene mine var digre kubbelys fra Nille som dekket kommoden med mest mulig stearin.

Nå har jeg både rouge og dyre telysholdere, og har i små, desperate øyeblikk lurt på om jeg er blitt damen min indre fjortenåring ikke ville være.

Jeg mener – jeg kan navnet på flere forskjellige eplesorter, tar ansiktsmaske og bruker mye penger på håret mitt. Jeg liker å kjøpe kosmetikk og nye ting til huset. Jeg liker å lage mat, og jeg liker at det er ryddig etter at jeg har laget mat. Osv.

Men i de øyeblikkene fjortisen er mest nervøs, er det godt å merke at jeg fremdeles har en kvinnerolle å opponere mot. En kvinnerolle som har blitt tydeligere og tydeligere for meg jo eldre jeg har blitt.

Da jeg var fjorten, hadde kjønnsfienden Miss Sixty-bukser og Buffalosko. Nå har kjønnsfienden sin egen NLP-coach og har vært skjønnslignet fire ganger uten å skjønne hvorfor.

Hun fniser at hun ikke skjønner penger, mens hun tjener mer enn mannen sin og har veske til ti tusen kroner. Det er imidlertid han som eier både bilen, båten, hytta og stereoannlegget.

Hun aner ikke hvor mye hun har i gjeld, har ingen oppsparte midler og uansett hvor godt hun tjener, er hun blakk en uke før lønningsdag. Hun er bare en sånn som ikke skjønner penger, forklarer hun meg. Og det bare én ting blant forferdelig mange ting hun «bare ikke skjønner».

Hun skjønner ikke bilen, og kjøper alltid noe rustent skrap når hun forsøker seg på bruktbilkjøp. Hun aner ikke hva hun må gjøre når sikringen går, kan ikke stake opp doen og datamaskinen hennes er et sort hull.

Hun har alltid udefinerbare dataproblemer og ringer mannlige venner midt på natten for å få hjelp med noe som viser seg å være en printer som har gått tom for papir.

Hun har kamera, men skjønner ikke innstillingene, har mobil, men kjenner ikke annet enn SMS-funksjonen og begynner å gråte om hun må lappe sykkeldekket.

Hun aner ikke hva hun kommer til å få i pensjon, og hun bryr seg heller ikke.

Hun skjønner ikke skatteetaten, lånekassen, sparebanken eller hva som skjer når du har pengene dine i aksjefond og hun får et nervøst, glassaktig blikk når du forsøker å forklare henne det så hun kan hjelpe seg selv. Hun er jo en sånn teknisk og økonomisk analfabet, hun kan ikke lære seg dette!!!!!!

Men hun vet alt om drømmetydning, horoskoper og tilsetningstoffer i mat. Hun bruker pengene sine på spirulina (de oppskrytte alge-greiene som er omtrent like sunt som spinat, men som smaker mye verre) og rosa himalayasalt (fordi det er magisk og kan helbrede alt, ikke fordi det er kickass med rosa salt) og føler stadig vekk negative energier i leiligheten.

Hun er «varm» og «øm» og «nær» og konfliktsky, for «det viktigste er at vi er glade i hverandre». Og så setter hun seg hos bestevenninnene og snakker stygt om personen hun ikke greide å ta en direkte konfrontasjon med.

Hun klemmer deg inderlig hardt, og begynner å prate om urinveisinfeksjonen sin eller sønnens ADHD-diagnose og dermed tilhørende kosthold før du har fått med deg hva hun heter til etternavn.

Hun er høyt utdannet, men tror på healing, og gjør kompliserte oppgaver på jobben, men skjønner ikke hvordan hun fyller ut selvangivelsen.

Hun klager og klager og klager over alle de negative menneskene der ute som ikke skjønner at det er viktig å tenke positivt. Og politikk? Det sluttet hun å interessere seg for i studietiden en gang.

Er jeg for streng?

Det er fordi jeg møter henne i døra rett som det er. Hun bor i angsten for vinduskonvolutter og kontoutskrifter, i ønsket om å be om hjelp så fort noe teknisk i huset går galt.

Hun er skremmebildet jeg bruker for å jage meg selv bort til datamaskinen for å google «problem x» og finne løsningen på det selv. Hun er riset bak speilet når jeg tvinger meg selv til å sette meg inn i temaer som får meg til å svette i hendene.

Og hun er bildet jeg maner frem når jeg skal lønnsforhandle, ta konflikter med venner og arbeidsgiver og planlegge kjøpet av mitt eget stereoannlegg.

Hun er venninnen jeg ikke vil ha. Og hun er damen jeg ikke vil bli.

Min egen hemmelige uvenn.

Generasjon SEX

Jeg skal skrive en anmeldelse av Generasjon SEX til Prosa, men papir er trege greier, og boka snakkes om nå.

Hannah Helseth har skrevet en bok om kvinnekampens vanskeligste og mest interessante temaer, henholdsvis seksuell trakassering, parforhold, voldtekt og Deiligst.no. Og hun gir mye av seg selv.

Boka er en blanding av personlige opplevelser og forskningsformidling, og blandingen funker, fordi skillet er tydelig, helt ned til fontbruken. Du vet alltid når du leser forsker-Hannah og når du leser personlig-Hannah.

Kombinasjonen er interessant, for Helseth skriver ikke om slagord og ferdige løsninger, hun skriver om ambivalens, usikkerhet og ekstreme opplevelser.

Jeg har tenkt å spare de lange, velformulerte setningene til Prosa-artikkelen, men jeg vil gjerne si en ting:

Jeg fikk vondt i magen av å lese denne boka, for flere av tekstene kunne jeg skrevet selv. Jeg måtte brekke meg etter voldtekstkapittelet, og det er et tegn på at hun har truffet en nerve.

Det kjipe med Hannahs fortelling, er at det er historien til den skoleflinke, nerdete, upopulære jenta som ikke var flink til å være jente. Det er min fortelling også, og det er fortellingen til de fleste jenter jeg kjenner som engasjerer seg i feminisme.

Det er fortellingen om oss som «failed at girl» på ungdomskolen. Jeg lurer på hvordan fortellingen til den mest vellykkede jenta på ungdomskolen ville sett ut, men det ser ikke ut som om hun er engasjert feminist.

Det fineste med Generasjon SEX er at den ikke har noen fasit, bare mange spørsmål og nyanser. Helseth trekker frem undersøkelser som viser at det å være stripper både kan være stas og veldig vanskelig – på en gang, og boka har ingen moralske pekefingre.

Den viser til undersøkelser som peker på hvordan middelklassejenter med høy utdannelse transcenderer tradisjonelle kjønnsrollemønstre, mens jenter med lav utdannelse romantiserer en kvinnerolle vi ofte ser på som avleggs, og ser på en rekke nye teorier om jenters seksuelle kapital – en kapital som kan gi fordeler, men som er svært tidsbegrenset og tilfeldig.

Der boka er tynnest, er når Helseth skal beskrive den nye, seksualiserte generasjonen. Noen halvkvedede viser om Twitter, blogging og Deiligst.no får meg ikke akkurat til å kjenne mine jevnaldrende noe bedre.

Jeg skal par-anmelde boka sammen med Mari Ryssts Myten om den tapte barndom og uten å si for mye om innholdet: Det ser ikke ut til at barn og ungdom idag er så mye mer seksualisert enn generasjonen før. Generasjonskommentaren er dermed den minst relevante og interessante. Det eneste den er godt for er å gi boka en tabloid vinkling.

Jeg kjenner meg langt mer igjen i Helseths personlige historie, som forøvrig går Råtekst-essayene en høy gang.

(Nei, jeg gidder ikke si noe om Glitterfitter her.)

Oppsummert:

Kjære medfeminister på nett: Generasjon SEX er verdt å få med seg. Den er lest på halvannen time, og dytter feminismedebatten på norsk i en mer interessant retning. Det er en debattbok, men det er først og fremst en problematiseringsbok, en ganske personlig sådan.

Du lærer lite om Generasjon SEX, men det forhindrer deg ikke fra å bli litt klokere underveis. For Helseth har ikke alle svarene, men mange interessante spørsmål.

Kjønnskrift?

Jeg har funnet et fantastisk Dag og Tid-artikkel jeg tenkte jeg måtte blogge om selv om den ble skrevet i juni en gang.

Artikkelen er fra Unn Conradi Andersen kom ut med «Har vi henne nå?» som handelt om hvordan damer som skriver bøker blir bedømt på andre måter enn menn som skriver bøker, fordi damer skriver intim, inderlig, personlig, melankolsk kvinnelitteratur.

Conradi Andersen mente at om du tok vekk bokomslaget og tittelbladet var det umulig å bedømme om teksten var skrevet av en mann eller en dame. Cathrine Krøger i Dagbladet var derimot overbevist om at du kunne kjenne lusa på gangen og kvinnelitteraturen igjen på språket.

Dag og Tid tok dem med på en blindtest der de skulle gjette kjønnet på forfatteren med utgangspunkt i et lite tekstutdrag. Resultatet? De fikk riktig 50 % av gangene begge to. Når det bare er to svaralternativer, sier det seg selv at resultatet er så tilfeldig som det kan bli.

Noe av det artigste med gjennomgangen av bøkene var hvilke forfattere som var damer i følge lesningen deres og hvilke som var menn. Jeg tenkte jeg skulle dele moroa med dere:

Helt klart kvinnelige forfattere:

  • Ingvar Ambjørnsen
  • Hans Herbjørnsrud
  • John Steinbeck
  • Arthur Omre

Helt klart mannlige forfattere:

  • Toni Morrison
  • Karin Fossum
  • Trude Marstein

Les, og le godt.

Feministisk selvforsvarskurs

For en tid tilbake var jeg på Kvinnefrontens feminismekonferanse. Etter at jeg hadde pratet selv, ruslet jeg rundt og smuglyttet på en masse forskjellige debatter, pratet med folk fra ulike organisasjoner og bladde i ulike tidsskrifter.

Ut på kvelden var det ene rommet fullt av jenter som stod i en ring. Jeg spurte hva slags verksted, og de sa det var SUs feministiske selvforsvarskurs. «Kan jeg slenge meg på?» «Klart! Kom igjen!»

Jeg hadde hørt om SUs kurs før. En del i RU så på dem som rene konkurenter til RUs Bøllekurs (som strengt tatt var feministiske selvtillitskurs), og på grunn av den vanlige knivingen mellom to organisasjoner som er veldig like, var en del folk opptatt av hvor dårlige SUs kurs var.

Jeg var derfor ganske spent på opplegget. Jeg ble veldig positivt overrasket.

Som en del lesere vet, er jeg ikke særlig god på disse selvforsvarsgreiene. Jeg er omtrent like aggressiv som en saccosekk og har like god koordinasjon som en full pingvin.

Jeg stilte meg opp i sirkelen med magen full av to følelser: «Dette kommer jeg ikke til å få til» og «Flaut! Flaut! Flaut! Hvorfor sa du at du ville være med?»

Jeg var ikke den eneste med den følelsen i magen. Den entusiastiske instruktøren forklarte oss at mange jenter aldri lærer seg å slå skikkelig.

Vi tror ikke vi er noe sterke, men alle kan slå hardt om de tar i fra hofta og legger hele tyngden til.

Hun lærte oss å knytte neven, lærte oss å stå riktig og lærte oss å sikte på noe som var lenger borte enn det vi hadde tenkt å treffe.

Vi rødmet, fniste, så ned og følte oss ukomfortable. I begynnelsen.

Det var en merkerlig forvandling å se en flokk keitete, fniste jenter forvandles til ti hardtslående, målbevisste damer som slo livskiten ut av en boksesekk.

Meg selv inkludert. På slutten av det korte kurset klemte vi hverandre euforisk. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne slå noe som helst. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg.

Instruktøren fortalte historien om den lille søttenårige jenta som hadde vært på et av kursene, for så å dra på Roskilde noen uker etterpå.

Hun hadde kommet bort fra vennene sine og rotet full rundt alene. En eldre fyr fulgte etter henne, svært målbevisst, intil han grep håret hennes og trakk henne til seg.

Jenta? Hun slo ham ned og løp, for å ringe instruktøren og alle venninnene og skryte av opplevelsen.

Og jeg bare: «Jess. Det kunne blitt den verste opplevelsen i ditt liv, men noen nye ferdigheter gjorde det til noe du skryter av istedet. Snakk om helomvending.»

«Vi holder kurs når som helst og hvor som helst!» sa instruktøren. «Bare ta kontakt!»

Så nå sitter jeg her og bare: «Hmm. Jeg har jo blogget om det å føle seg maktesløs som dame før og mange her har kjent seg igjen. Vi kunne bestilt et kurs om noen var interessert?»

Det blir da et sted i Oslo over jul. Det ideelle er å være rundt 10-12 stykker. Noen her som har lyst? SU sa de var mer enn villige til å mekke et kurs for leserne mine.

Har du lyst til å få et eget kurs der du bor, kan du kontakte SU og bestille et også. Det koster 1000 kr, men om alle damene betaler en hundrings hver er det dekket i en fei. Det er verdt det.

Og du? Du får like mye ut av kurset selv om du ikke ser på deg selv som feminist til vanlig eller selv om du misliker SU i bøtter og spann. Det er et prosessorientert kurs, ikke politisk skolering.

Hvis vi intervjuet menn som damer

…ville vi spurt Jens Stolteberg hvordan rollen som statsminister påvirker rollen hans som far
…ville vi spurt Kåre Willoch om han var en guttegutt eller en jentegutt da han var barn
…ville vi spurt Lars Sponheim hva han gjør for å føle seg maskulin
…ville vi spurt Torbjørn Jagland hvem som er hans mannlige stilikoner og hvilke kjendiser som inspirerer ham i klesveien
…ville vi bedt Fredrik Skavlan, Ingvar Ambjørnsen og Åge Alexandersen vise frem det de hadde av produkter i skapet på badet
…ville vi kalt Dag Solstads bøker for «inderlige», «private», «melodramatiske» og «intime»
…ville vi spurt Erlend Loe om han så på seg selv som en typisk mannlig forfatter

Feminist i dagliglivet

«Det er mye lettere å være miljøverner i praksis enn feminist, jeg skulle ønske jeg kunne resirkulere patriarkatet.» skrev Prosalosa i kommentarfeltet mitt i går. Hm, tenkte jeg. Godt poeng. Hvordan er jeg feminist i dagliglivet, egentlig? Hva er å være feminist i praksis?

Jeg har sett gjennom vanenen mine:

  1. Jeg kvinner meg opp.
  2. Jeg henviser til denne Xkcd-stripen når folk begynner å snakke om at «Ja, jenter gjør jo sånn» og «Alle damer vil jo» fordi én jente gjør noe eller vil noe.
  3. Jeg sier imot folk som kaller jenter for horer, lette på tråden, billige sklier, luremus og frigide jævler. Fordi det å ville ha sex, ombestemme seg når det kommer til sex eller å ikke ville ha sex ikke er galt noen av delene.
  4. Jeg forteller venninnene mine at de er bra nok, flinke nok, og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
  5. Jeg forteller meg selv at jeg er bra nok, flink nok og at det ikke er noe galt i å ta seg godt betalt i jobbsammenheng.
  6. Jeg forteller gutter at de får «ta det som en dame.»
  7. Jeg tar meg tid til det lille foredraget som kommer når noen jeg kjenner mener at jenter er snillere, mykere, mer omsorgsfulle og flinkere til å ta seg av folk rundt seg og at verden trenger kvinnelige verdier. Problemet med leksa er at det gjør at damer som ikke er på måten ovenfor ikke får lov til å være damer og at snille, myke og omsorgfulle menn ikke får være menn.
  8. Jeg stiller spørsmål ved at gutter som er opptatt av klær og kosmetikk må være homser, og at jenter som er opptatt av fotball og bilmekking må være lesber. Seksuelle preferanser er ikke det samme som interesser, folkens.
  9. Jeg trekker frem faktafeminisme-kortet og ler av alle som mener jenter snakker mer enn gutter, at kvinne er kvinne verst og at jenter passer til språk mens gutter har teken på realfagene. Sorry, men dette er påstander som er like velbegrunnede som at eskimoer har hundre ord for snø, og de begrenser folk i tillegg.
  10. Jeg har en liste over jæskli flinke damer jeg kan hente navn fra når noen spør meg om jeg har idéer til foredragsholdere, konsulenter, skribenter, designere, programmerere og musikere. De som spør har nesten aldri flere enn to kvinnelige foredragsholdere på en liste over femten programminnslag, pussig nok.
  11. Jeg tar plass og er synlig.

Dette er de innvirkningene feminismen har på dagliglivet mitt. Alle de politiske ståstedene kommer i tillegg. Alle punktene på listen over er ikke veldig bevisste handlinger, som er en av grunnene til at Prosalosas kommentar fikk meg til å tenke litt.

Så, kjære feministiske leser: Hva gjør du i praksis? Kom med innspill i kommentarfeltet eller skriv ditt eget innlegg.

En fæl kvinnes bekjennelser

Jeg er en av disse fæle, norske kvinnene. Jeg er en sånn du får når kvinnekampen går for langt. Jeg kler meg som en ti år gammel gutt og har samme sveis som Tommy i Tommy og Tigern.

Jeg vasker opp mens mannen vasker klær, vi kliner på kjøkkenet mens han stryker skjorter og jeg leser tegneserier. Vi har sex når vi har lyst. Har ikke han lyst, har jeg det på egenhånd og omvendt. Vi tafser midt mellom skittentøy og uvaskede gryter hvis ingen av oss gidder å gjøre husarbeid først.

Jeg har skrevet bok der jeg oppfordrer til gruppesex. Jeg synes sekulariseringen av samfunnet er helt knall. Jo mindre kristne verdier, jo bedre.

Jeg synes damer kan nekte menn sex. Jeg synes menn kan nekte damer sex. Jeg tror Lysistrata er utdatert. De kulturene der kvinner læres opp til å tilfredstille menn fra de er små er gjerne de samme kulturene der kvinner ikke skal ha noen egen seksualitet. Jeg tror ikke vi får mer varme og kjærleik i samfunnet ved å gå bort i fra det.

Sorry, Hanne. Jeg har tenkt å fortsette å være en ateist. En feminist. En hedonist. En sånn fæl kvinne. Jeg skriver for Humanetisk Forbund. Jeg får Ottarbladet i posten. Jeg er en av dem som er i med å gjøre Norge til et av de mest gudsfiendtlige landene i verden. Jeg er skyldig i at kjønnskampen er blitt for hard.

Og Mr. Jackson? Han er enda verre. Han er svoren Beauvoir-entusiast og har lest mye mer Dawkins enn meg.
Jeg tror det som er problemet ditt, Hanne. Du har ikke skjønt at vi er allierte, Mr. Jackson og jeg. At vi jobber sammen for flere fæle kvinner, mer gudsfientlighet og mer ensomhet og kulde i samfunnet.

Du tror at du er på parti med den norske mannen. Du tror at Mr. Jackson er mer gira på noen litt mer spake og smørevillige. At all den kyssiningen og kosingen vår er en dekkoperasjon. Rosene og jordbærene bare spill for galleriet. Du har ikke skjønt at de bra norske mannfolka har en fetisj for fæle kvinner.

Etter å ha lest kommentarfeltene under innleggene Sissel Vedal og Undreverset har skrevet om utspillene dine, slår det meg at fanklubben din er et fåtall fæle menn, intet mer.

Fæle menn + Krf. Kos deg.