Jeg slo opp med Audun Lysbakken for godt da jeg var hjemme med en vill ettåring og mottok kontantstøtte. Jeg hørte en debatt der SVs argument for å avvikle kontantstøtten var: “Du skal ikke få penger for å ikke jobbe.”
Og jeg var litt sånn “Audun, gutten min, jeg har aldri jobba så hardt i hele mitt liv som når jeg jager rundt på denne villbassen på lekeplassen kl 05 på morgenen. Hvordan i allverden kan du tro at SV skal beholde posisjonen som omsorgsarbeidernes parti når du sier at det å ta vare på gærne smårollinger hjemme ikke er en jobb, mens det å jobbe i barnehage er en viktig jobb? Det er den samme jævla jobben, det er bare at jeg tross alt har litt bedre arbeidsvilkår i min barnehage for én, siden jeg har høyere voksentetthet enn min lokale kommunale. Det er bare at jeg ikke drar inn noen skattepenger akkurat nå, og arbeidslinja er basert på at lønnsarbeid = det eneste verdifulle et menneske kan drive med. Men ikke kom og si til meg at det er kvinnefrigjøring å late som om arbeidsinnsatsen min ikke finnes.”
Jeg har vært mye i USA, og ute på lekeplassen treffer du stadig vekk dem du ikke leser om angloamerikanske, feministiske kampskrift som Lean in: En Nanny-hær som inntar bibliotek og lekeplass med babyene til de frigjorte, arbeidende mødre. “Jeg er stolt over å være en arbeidende mor!”, sier de her, men ingen er sier at de er stolte over å være arbeidsleder for de lavtlønnede omsorgsarbeidere som triller rundt på de to måneder gamle babyene deres. Selv om de muliggjør tiden deres på kontoret.
Det er et biologisk faktum at babyer er helt ubrukelige, og trenger døgnvakt. Og den døgnvakten er arbeid. Jeg vet det, for jeg har vært min egen nanny. Jeg ser dem gynge med hoftene slik jeg gynget, ser dem organisere samværet seg i mellom så en kan holde øye med to babyer mens den andre går på do. De oppfører seg akkurat som norske småbarnsmødre på kafé, bare at de som regel er 60+, og betraktelig mørkere i huden enn de hvite babyene de bysser og bærer. Men jobben er den samme, og noen må gjøre den.
Det er veldig lett å snakke om det å være sammen med babyer og holde fokuset på hva som er best for babyen. Men babyer er utro elskere: De knytter seg til alle store dyr som mater dem, og husker ikke en skit av sitt første leveår uansett. Jeg er ikke bekymret for ungene nannyene husker på knærne sine. Det er mer at nannyene er en påminnelse om at å gå tilbake på jobb etter at du har fått barn alltid betyr å delegere den jobben til noen andre. Det er ikke sånn at “å stå utenfor arbeidslivet” er å sitte hjemme og tvinne tommeltotter. Det er som regel å jobbe hardt med arbeid du ikke får delegert og som ingen ser eller setter pris på.
Dette gjelder ikke bare ubetalt omsorgsarbeid for unger: Det gjelder også alt det ubetalte omsorgsarbeidet alle landets trygdede og sykmeldte gjør for å ta vare på seg selv. Det gjelder all den ubetalte eldreomsorgen og sykepleien som gjøres rundt om de tusen hjem. Og selv for de av oss som har barnehageplass til barna, har sykehjemsplass til dem vi elsker, har BPA og rett på fysioterapi og spesialistoppfølging, så er det fremdeles et stort, usynlig ledelsesarbeid knyttet til det å delegere til stat, kommune, bydel og helsevesen. Å få max velferdstat er å huske at det er turdag, navne klær (gjelder både barnehage og sykehjem), gå på oppfølgingsmøter med kommunen og planlegge arbeidsoppgaver for BPA, sørge for at du har bestilt pasienttransport lang nok tid i forveien til at du kommer deg til spesialisttimen du har stått i kø for, alt dette, og så skal du fremdeles få skiftet på senga og tatt oppvasken, alt dette i tillegg til “den ekte jobben din”, den eneste folk ser og anerkjenner, den eneste som har “verdi”.
Det vanskelige med ubetalt arbeid er nettopp at det er så tett knyttet til kroppene våre. Hvis du skifter sengetøy på tre minutter mens du hører på podcast, lever du i et totalt forskjellig univers enn den som må kvinne seg opp og hvile seg etter en skikkelig dynetrekk-økt.
Du vet du gjør ubetalt omsorgsarbeid fordi du ikke kan velge det bort. Så mye av jobbene jeg har hatt i arbeidslivet har vært meningsløse bullshittjobber. Konsekvensene av å slutte å ha en Instagramstrategi? Sannelig om jeg vet. Konsekvensene av å slutte å lage fancy årsrapport i InDesign? En sjef blir skuffet over at hen ikke er på forsiden av noe. Konsekvensene av å ikke følge opp tannhelsen til opphavet på sykehjem? Betennelser i gommen, økt medisinering. Konsekvensene av å ikke tømme lofilteret i tørketrommelen? Brannfare.
Jeg har to jobber: En god kladeis med ubetalt omsorgsarbeid. Det er det viktigste arbeidet jeg gjør, og det jeg er mest stolt av. Ingen bryr seg om det og ingen skryter av det, men det er jobben min.
Og så har jeg et supermorsomt selvlysende selvrealiserende betalt arbeidsliv jeg ville fortsatt med selv om jeg strandet på en øde øy. Det er fordi jeg er veldig privilegert og bor i den urbane skravleklassen der jobber ikke er jobber, men karrierer, og jeg kan ikke si til barnet mitt: “Du må i barnehagen fordi mamma dessverre må jobbe.” Jeg hadde sendt ungen i barnehagen selv om jeg var den rikeste i Norge så jeg kunne få skrive noen timer i ro og mak. Og likevel later vi som om det er jobben jeg betaler skatt av som er den viktige. Den jeg er skal føle plikt ovenfor. Men jeg føler lyst og glede når jeg setter meg ved tastaturet. Plikt og dedikasjon føler jeg når jeg skraper sand og matpakke-klin ut av tursekk og termos. Ekte jobb.
Når jeg ser “Kvinner velger å jobbe deltid! ÅNEI!”-overskrifter, så tenker jeg: Hvis du jobber med både betalt og ubetalt omsorgsarbeid, er det ikke rart at du må redusere det betalte arbeidet for å få det til å gå opp. Hvis du har et grytidlig skift, en lang kjøretur, en barnehage som ligger litt feil retning, en rygg som trenger litt langsom vekking i dusjen for å funke optimalt, en unge med noen ekstra utfordringer som gjør at AKS ikke har mulighet til å følge opp etter at skoledagen er slutt, så kan det være at du må kutte litt ned på den betalte jobben for å få tid til all den ubetalte jobben din. Det er ikke mangel på arbeidsmoral, for å si det forsiktig. Det er ikke feminisme å be de som står i en sånn skvis å gå opp i stillingsprosent så vi skal se bedre ut på likestillingsstatistikken. Det er å ta et strukturelt problem og det er reaksjonært å ha som eneste løsning at hardtarbeidende kvinner må jobbe enda litt hardere.
Jeg har akkurat skrevet en selvhjelpsbok om det betalte arbeidslivet. Ikke fordi jeg tror det er “så viktig” (jeg tror mye av det som skjer i både privat og offentlig sektor er sysselsettingstiltak og barnehageplasser for voksne), men fordi jeg vet at tilgang til lønnsarbeid og ha det bedre på jobben er den enkleste måten å bli fullverdig borger i kongeriket Norge på. Å kunne si opp jobben “Ha en relasjon til NAV” er en av de store gavene med å få seg en stilling, og å ha sine egne penger er den største politiske frigjøringsfaktoren, uavhengig av kjønn. Det personlige er politisk, men noen ganger er også det politiske himla personlig, og du trenger en personlig løsning på ditt – egentlig politiske – sysselsettingsproblem. Vi har et politisk system som belønner lønnsarbeid, dyrker lønnsarbeid og feirer lønnsarbeid. Det betyr at de fleste personlige problemer kan løses ved å få bedre lønnsarbeid.
Men det finnes folk som har så stor ubetalt arbeidsbyrde at det er helt urealistisk å ha lønnsarbeid. Og vi har et politisk klima idag der både høyre og venstresiden later som om det kapitalistiske lønnsarbeidet er det eneste som har verdi. Det er patriarkalsk bullshit.
Men Ida, vi burde jo få flere menn til å gjøre ubetalt arbeid! Dét er løsningen!
Først: Det finnes masse menn som gjør ubetalt arbeid. Mannen min har f.eks en 20% stilling i å administrere det å få hjelpemidler han må ha for å gjøre den “vanlige” jobben sin. Det er en del av arbeidsbyrden knyttet til “det å få hjelp”. (Han har skrevet en bok om det!)
For det andre: Jeg er ikke så interessert i løsninger når problembeskrivelsen vår er så dårlig. For å gjøre en oppgave mulig å dele, må vi synliggjøre den. Per i dag skjuler vi et helt, ubetalt arbeidsliv bak formuleringer som “tilbake til kjøkkenbenken” og “likestillingsutfordringer”. Det blir mye enklere å delegere det hvis vi snakker om det som arbeid som må gjøres. Verdifullt arbeid som må gjøres.
Derfor er mine personlige 8. mars-paroler: Ubetalt arbeid er også arbeid, og Å ikke ha lønnsarbeid er en menneskerett. Jeg anbefaler Sunny Taylor sitt essay om dette, som er skrevet fra et funksjonshemmingsperspektiv. Genrelt sett mener jeg at all feminisme som baserer seg på at alle må ha lønnsarbeid, er – i mangel av et godt, norsk ord – abelist.
Og sist, men ikke minst: Ingen kvinnekamp uten klassekamp, ingen klassekamp uten kvinnekamp. Så mye av likestillingsretorikken vår er basert på at alle bor i en middelklasse med artige karrierer og gode vilkår, og at “frigjøring” er synonymt med å “betale noen andre for å gjøre det ubetalte arbeidet ditt”. Men det er ingen frigjøring hvis vi leser om amerikanske feministikoner som dro tilbake på jobb to uker etter fødselen uten å samtidig lese oss opp på kravene til Domestic Worker Alliance.
Dette er ikke et “Nei til vaskehjelp”-innlegg. For mange av oss trenger hjelp for å få ting til å gå opp, og “gå opp” trenger ikke bety “selvlysende, imponerende karrierer”. Jeg vil bare at det usynlige arbeidet og behovet for hjelp med det skal være synlig. Mange av oss som har hjelp hjemme, retusjerer det bort når vi snakker om livene våre. De fleste av oss vet at de ser på retusjerte bilder av lår når de åpner et glanset damemagasin. Men ikke alle vet at når de leser inspirerende intervjuer med toppsjefer og topp-politikere, så er aupairen og nannyen som er retusjert bort, slik vaskehjelpen er retusjert bort fra bedriftens fortelling om hvem som gjør jobben. Det er aldri dem det er bilde av i årsrapporten.
Dette blogginnlegget er en del av en bok om moderskapet jeg jobber med. Vil du ha e-post om når den kommer ut, kan du melde deg på nyhetsbrevet under. Du kan krangle med meg på Twitter, og følge med på alt annet jeg driver med på Instagram.
