Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Lørdagsnerding og lesetips

Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.

  1. Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
  2. Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på. http://blip.tv/play/AYGHoAKXoHo
  3. Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
  4. Dan Ariely: Are we in control of our own decisions? TEDforedrag fra adferdsøkomom om irrasjonell oppførsel og hvordan vi fatter avgjørelser på bakgrunn av alt annet enn fornuft:
    http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  5. Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk: http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  6. Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
  7. Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
  8. Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.

God helg!

Hva som bekymrer meg

Jeg tenkte vi bare skulle ha avklart noe, kjære leser:

Jeg er ikke bekymret for…
…snikislamifisering, utvanning av den norske kulturen, at det skal bli for mange muslimer, at muslimene skal ta over, at det blir sharialov på Grønland, at vi alle kommer til å våkne opp i morgen med omskårede tissefanter og hijab på hode hvis vi ikke gjør noe idag.

Jeg er mer bekymret for…
…at vi får en integreringsdebatt basert på frykt og følelser, ikke på fakta, at mange synes det er «djervt og modig» å komme med utspill basert på fordommer, ikke på undersøkelser, at vi får en polarisert debatt der Siv Jensen har lagt listen for det intellektuelle nivået, hvor Martin Kolbein føler at han må feike frp-retorikk for å kunne få være med.

Vi kan diskutere problemer skeiv, muslimsk ungdom møter i sine miljøer og sette inn tiltak uten å skape skremmebilder av en hel gruppe. Vi kan diskutere det problematiske med at unge jenter skal ta ansvar for menns seksualitet ved å dekke seg til, uten å stemple alle muslimer som en trussel for kulturen vår.

Vi kan behandle utfordringer i integreringen uten å være dumme, redde og fordomsfulle. Vi må greie å skjønne at jævlig politisk praksis i Iran ikke betyr at alle innvandrere fra Iran vil ha iranske tilstander her. Hvis ikke er jeg mer bekymret for «oss» enn for «dem».

Jeg er ikke bekymret for…
…at det er så vondt og vanskelig å være politisk ukorrekt i Norge.

Jeg er mer bekymret for…
…at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen. Hun argumenterer med utgangspunkt i samme filosofi som paven og Thomas Aquinas. Jeg ville ikke gitt Fritt Ord-prisen til paven selv om han er «djerv og modig» og snakker mot homser, abort og annen vederstyggelighet.

At Monsen har filosofisk belegg for at alle begreper er evige og nedsatt av Gud, og at det dermed er ekstremt filosofisk viktig at begrepet «ekteskap» stemmer overrens med det ekteskapet folk kan inngå her i landet gjør ikke bidraget hennes noe mer viktig enn Aristoteles sine utredninger om tingens form og vesen. Du er ikke så radikal når argumentasjonen din hører hjemme i middelalderen. (Sjekk Mihoe for mer.)

Jeg er ikke bekymret for…
…at fildelingen kommer til å drepe musikken, uansett hva gærne-Marte fra IFPI sier.

Jeg er mer bekymret for…
…at Høyre går inn for at musikkbransjen skal få lov til å overvåke folks trafikk på internett og hva dette kommer til å gjøre mot personvernet. Hallo, Høyre? Er ikke dere Georg Apenes sitt parti? Ikke det, nei.

La oss ha det klart:

Politisk ukorrekt er i de aller fleste tilfeller det samme som politisk utdatert. Enten det dreier seg om å diskutere islam basert på følelser og diverse klipp fra Koranen eller å bestemme seg for at personvern er mindre viktig enn at platebransjen får tatt piratene, er du prinsipielt og intellektuelt på tynn is.

Hvis du bestemmer deg for å bekjenne deg til en filosofisk retning der argumentene ikke henger på grep med mindre Gud skapte verden, kan du ikke forvente at det sekulære flertallet er enig med deg i at det er skadelig om homser får gifte seg. Det er ikke synd på deg om du får tyn for tynn, utdatert argumentasjon.

Hvis du er reaksjonær, redd, utdatert eller alt i én smørje, er det ikke mitt ansvar å respektere det fordi du mener «modige» ting.

Jenter som kommer – et politisk grunnlag

Iskwew har skrevet en kritikk av boken vår uten å ha lest den først. Hun reiser noen interessante innvendinger jeg har lyst til å gå videre på. Hun stiller spørsmål om orgasmepress, om mannens seksualitet og vårt manglende fokus på den og vil presisere at sex for kvinner er noe ømt, mykt og svært personlig.

For å kunne diskutere disse problemstillingene, må jeg skissere Jenter som kommer sitt politiske grunnlag. Det er ikke kjempeinteressant for deg som har lyst på en sexbok for å lese noen hete tips om oralsex eller vite hvordan kjøpe miljøvennlig sexleketøy, men for deg som er en feministnerd og lurer på hvilke linjevalg vi tok tidlig i skriveprosessen kan dette blogginnlegget være snadder.

Det er også nødvendig å gjøre for at Iskwew og jeg skal kunne ha en reell debatt uten at hun har lest boka på forhånd. Å gå til det politiske grunnlaget, gjør at vi kan se de politiske uenighetene, også – og at vi slipper å diskutere med Dagbladet Fredag som filter.

Du skjønner – sensasjonsjournalistiskk handler mye om semantikk. Hvis jeg sier at «kvinners seksualitet er ikke bare noe mykt og ømt», vil Dagbladet stryke «bare» for å spisse debatten. Og det er jo kjipt for deg som føler at «jo, det er mykt og ømt for meg!». Da er det greit å huske på at «bare», «både», «kanskje» og «ganske» er ord tabloidene spiser. Det er ikke forumet for nyanserte ytringer.

Vel, til moroa! Her er det politiske utgangspunktet for boka vår:

Skeivt perspektiv:

Den opprinnelige idéen til Jenter som kommer var å skrive en sexbok for damer som har sex med damer. Vi som forfattere savnet en skikkelig bok på norsk, og var frustrert over måten sex mellom to damer ble fremstilt i media. Første bud i prosessen var å unngå klisjéer som «pikekosen» og «girls gone wild» – fordi vi mente at mainstream-porno i altfor stor grad hadde fått lov til å definere hvordan en hyrdestund mellom to jenter så ut.

Vi skjønte tidlig i prosessen at temaene vi skrev om ville være interessante for alle jenter og alle som er kjærester med jenter. Likevel var det et politisk poeng for oss å skrive alle erotiske snutter, beskrivelser av sex, råd og tips som om dere alltid er to damer i sengen. Vi lever i et heteronormativt samfunn, og vi vil være en motvekt. I tillegg mener vi at de fleste aktivitetene og problemstillingene vi skriver om ikke er kjønnede. Alle har fingre, menn som kvinner. Alle har tunger, menn som kvinner. Alle, menn som kvinner kan ha analsex, bruke sexleketøy.

Med et skeivt mener vi at hva slags kjønn personen du har sex med ikke er så nøye, at «hetero» og «homo» er kategorier det er lov å leke med, og at det ikke finnes «lesbiske» eller «streite» aktiviteter. Likevel er fokuset vårt jenter – til nytte for alle som er jenters partnere.

Det betyr at gutter ikke er nevnt i boka vår. For alle som er ute etter en tilsvarende bok skrevet med utgangspunkt i gutter – kan vi anbefale Manne Forsbergs Kukbruk. Den er også utgitt på Spartacus, og vi fikk antatt boka vår som en slags feminin oppfølger til den.

Anti-essensialisme:

Ja, det er et tungt fremmedord. Nei, betydingen er ikke så komplisert. Essensialisme betyr idéen om at ord, begreper og objekter har en betydining i seg selv, uahvengig av den betydningen vi gir dem. Et essensialistisk syn på kjønn, er å ta utgangspunkt i at det finnes en kvinnelig seksualitet og en mannlig seksualitet, at det finnes noe felles kvinnelig for alle damer og noe felles mannlig for alle menn.

Vi mener at «kvinnelig seksualitet» er et sosialt konstruert begrep, og at det som snakkes om og fremstilles som «kvinnelig seksualtet» er lite mangfoldig og fremmedgjørene for mange damer. Vi har tatt utgangspunkt i at kjønnsroller og seksualtet er et produkt av sosialisering, ikke noe fast. Vi mener også at forskjeller på sex mellom to damer og sex mellom en mann og en dame handler om opplæring, ikke om essensialistisk forskjellig seksualitet.

For å unngå et en ensidig fremstilling av kvinnelig seksualitet har vi brukt personlige erfaringer og innspill fra nesten hundre forskjellige damer. Vi har skrevet om alle typer aktiviteter, fantasier og følelser rundt sex med samme respekt, og vi har fokusert på mangfoldet. Det finnes damer som blir kåte av Rammstein og det finnes damer som blir kåte av Sound of Music.

Vi har prøvd å skrive om begge ytterpunkter og alle i mellom, med vekt på at det ikke finnes noen «riktig» kvinnelig seksualitet. Vi har ikke skrevet «kvinner er mer følsomme» eller «det blir mer intriger med to damer i et forhold», fordi vi mener dette ikke er korrekt. Noen er mer følsomme, noen krangler mer, men dette er ikke en felles betegnelse på alle kvinner.

Samtykkende sex:

Vi har valgt å ha samtykkende sex som utgangspunkt, ikke «normalt», «unormalt», «perverst» som målestokker for fantasier og aktiviteter. Vi mener at aktiviteter ikke kan være undertrykkende i seg selv, men at alle former for seksuell oppmerksomhet eller aktivitet som er uønsket og som du ikke har lyst til, er det.

Det betyr at vi har skrevet om temaer som ellers andre feminister er skeptiske til, som BDSM, med en opplysende og ikke-pekefinger-tone. Problemet er ikke sex andre synes er rar eller kjedelig, men sex du ikke har lyst på. Og siden vi ikke er essensialister, mener vi at det ikke finnes noe ensrettet kvinner har lyst på.

Sex-positivitet:
Hovedmålsetningnen med boka vår er å få jenter til å komme. Ja, vi mener orgasme er viktig. Vi står på samme linje som sex-positive feminister som Betty Dodson og gjengen i Toys of Babeland når vi sier at vi tror et godt, opphissende og deilig sexliv, masse orgasmer inkludert er en viktig del av livskvalitet og seksuell frigjøring. Ikke i den forstand at du skal få dårlig samvittighet hvis orgasme ikke intresserer deg.

Vi skriver om jenter som velger å ikke få orgasme som en del av den seksuelle identiteten sin. Likevel mener vi det er en forskjell på å ikke være intressert i sex eller orgasme under sex, og å være seksuelt frustrert og ha lyst på en orgasme og slite med å få det til. Statististikk fra UIO, 2007, viser at en av fire jenter onanerer aldri, halvparten av norske damer får mindre enn en orgasme i måneden og omtrent like mange får aldri orgasme sammen med partneren sin.

Sexspaltister er flinke til å snakke om viktigheten av ømhet, nærhet og at sex er mye mer enn klimaks. Likevel skulle vi likt å se de samme spaltistene svare «Tor» som aldri får orgasme vs det de svarer «Tordis». Menn runker gjennomsnittlig fire til seks ganger i uka, og får orgasme i 98% av alle tilfeller, i følge samme undersøkelse.

Det såkalte orgasmepresset skapes ikke av at jenter ikke er så intressert i orgasme som menn, mens samfunnet prøver å tvinge dem til å være det. Det skjer fordi jenter har dårligere informasjon om sin egen kropp og et vanskeligere forhold til dette med å bli kåt og ta på seg selv, mens alle sier de burde få mulitorgasmer i tillegg. Selvsagt er ikke orgasme en definisjon på god sex – det vet alle som har lest en bok i tantra.

Likevel er det politisk påfallende at jenter, som ikke har noen biologisk grunn til å få så få orgasmer, kommer så lavt ut på statistikken. Jenter som kommer er en politisk actionbok på dette området: Vi vil gjerne at de jentene som vil komme, skal få informasjonen og tipsene til å få de orgasmene.

Seksualitet i et større perspektiv:

Boka vår inneholder ikke bare puleteknikker. Vi har lagt vekt på spørsmål om kropp og selvbilde, kjønnsroller, legning, initiativ, forventinger, fantasier, og bedre informasjon om kvinners anatomi. I tillegg har vi, som en av de få sexbøkene jeg vet om, skrevet et kapittel som heter Når sex gjør vondt, som tar for seg seksuelle overgrep og seksuell undertrykkelse fra et håndbokperspektiv.

Vi kan ikke skrive om sex som et «hipphurra, alle synes dette er lett og bra», når minst en av ti jenter har virkerlige vonde opplevelser bak seg i en seksuell kontekst. Halve boka er satt av til den politiske siden av jenter og seksualitet, og vi har latt alle fra anorektikere til voldtektsofre ta til orde og snakke om sex som et vanskelig tema fra sitt perspektiv.

Vi tror at seksualiteten er det området i livet der trange kjønnsroller, undertrykkelse basert på legning, seksualisert vold og dårlig forhold til kroppen sin løper sammen, og at vi ikke kan forstå hvorfor mange jenter synes sex er vanskelig uten å ta disse faktorene med i regnestykket.

Oppsummert:

Slik jeg leser Iskwew, virker det som om hun mener at gutter ikke vil få noe ut av å lese Jenter som kommer fordi menn og kvinner har essensialistisk forskjellige seksualiteter, og at det er samspillet mellom to forskjellige kjønn som utgjør utfordringene. Her har vi hoveduenigheten vår. Jeg mener at vi har jentekropper med jenteerfaringer og jentesosialisering, men med svært forskjellige preferanser og seksuelle uttrykk.

De har kjønnsorgan svært mange ikke har oppdatert kunnskap om, og en fortelling om hva sex er i populærkulturen som oppleves som fremmedgjørende. Vi mener at med kunnskap om anatomi, teknikk og problematikk kan du ha bra sex med en dame du er glad i, enten du er mann eller skeiv dame – eller du skal runke og damen du er glad i er deg selv.

Menns seksualitet er ikke representert grunnet det skeive perspektivet, og hva vi mener om begrepet «orgasmepress» har vi skrevet under sex-positivitet over. Løsningen på problemet «orgasmepress» er ikke å snakke mindre om orgasmer, men å gi bedre informasjon om dem. Det mener jeg vi har greid.

Vi kaller boka vår en «penisfri pulebok» fordi vi har skrevet om alle de glemte sexteknikkene damebladene er dårlige til å dekke. Det er ikke noe galt med peniser eller det heterofile samleiet, men det er skrevet om det overalt. Vi representerer et tilskudd – et tilskudd vi tror mange har savnet. Vi er jenteoppfølgeren til Kukbruk – så gutteboka i serien kom faktisk først (c:

Klokere?

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Skyldfri¸ skamløs

Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.

«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.

Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.

Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.

Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.

Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.

Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.

Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»

«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.

På filosof-fylla med Kant, Rand og bartesam

Det var en gang jeg endte opp på bar sammen med Nietzsche, Kant og Ayn Rand. Jeg innrømmer det; jeg går for sjelden ut, og når jeg først gjør det, er det gjerne på små, suspekte, brune puber sammen med avdøde filosofer. Jeg er jo avholds appåtill, og døde filosofer, folkens- de er drevne i drekker’n.

Det vil si- Hume er den mest drikkfeldige jeg har vært på pub med. Rand sjekket vinkartet, sutret over dårlig utvalg, kranglet med bartenderen og smakte på et utall varer før hun bestemte seg for en tørr hvitvin.

Kant diskuterte frem om tilbake om det var pliktetisk forsvalig å drikke seg sørpe full til Nietzsche sparket ham på leggen og ba ham bestemme seg. Enden på visa var at Kant ble påtvunget en Bloody Mary av filosofen med den schvære barten som mumlet noe om «herremoral». Selv skulle Nietzsche ha kakao med krem og bananlikør; han nektet seg ingenting, selvfølgelig.

Jeg fikk karret til meg en Pepsi Max før vi fant bordet vår. Dette er «irc-loggen» fra selskapet, her gjengitt spesielt for Roteloftets lesere.

Virrvarr: Såh. Det er jo ikke ofte vi går ut sånn. Noen forslag til hva vi skal snakke om?

Kant: Menneskets plikt til det gode?

Rand: Åhværsåsnilla. Vi har ingen «plikt» ovenfor andre enn oss selv!

Nietzsche: Vi har ikke noen plikt der en gang! De svake har plikter ovenfor de sterke fordi de svake er for feige til å leve uten! Flytt deg, Kant! Rumpa mi og jeg trenger litt lebensraum!

Kant: Selskapet har TYDELIGVIS ingen forståelse for det gode.

Virrvarr: Jeg tror dere har en filosofisk uenighet her, jeg. Et skritt tilbake: Hva er en god handling, for eksempel?

Kant: Det er en uegoistisk, rasjonell handling. Du kan beregne deg frem til det selv: Kan din handling bli en lov som gjelder alle? Da er den god. Kan den ikke? Da er den ikke god.

Rand: Vås. Den gode handlingen er en rasjonell, egoistisk handling.

Kant: Jaha, kjære Ayn? Det er rasjonelt egoistisk å snike på trikken, for eksempel. Hva ville skjedd om alle gjorde det?

Nietzsche: Jeg sniker på trikken så mye jeg vil!

Rand: Individet er det viktigste. Den viktigste personen i verden er deg. Du skal ikke bekymre deg for hva slags dumme valg eventuelle andre individer foretar seg når du sitter på trikken. Ditt liv er ditt ansvar. Deres liv er deres ansvar. Hvis alle passer på seg selv og er rasjonelle individer, blir alle passet på. Det er en enkel formel.

Kant: Vel, alle passer ikke på seg selv.

Rand: Så synd for dem.

Nietzsche: Skål, jenta mi!

Rand: Jeg foretrekker å være idealistisk på menneskehetens vegne. Jeg vil ikke ha svake, irrasjonelle, religøse tapere. Jeg vil ha helter og heltedyrkning. Rasjonelt egoistiske helter. Helter som bruker fornuften til å forme verden etter sin vilje.

Kant: Vel, du er motbydelig.

Nietzsche: Amen i kjærka.

Rand: Unnskyld, men var ikke du nettopp enig med meg her?

Nietzsche: Delvis. Ja til egoisme. Føkk fornuft.

Virrvarr: Ah. Her har vi funnet en sentral motsetning, folkens.

Nietzsche: Fornuft er for dem som er for feige til å våge det umulige, skal jeg si deg! Fornuft er en illusjon! Fornuften er suttekluten slavemennesket klamrer seg til om kvelden! Overmennesket lever av instinkt, av vilje, av å følge impulsen i øyeblikket. En rasjonell egoisme er ingen reell egoisme. Det er ingen narssisistisk overgivelse til lyst og perversjon! Det er…

Kant: Du har barten full av krem.

Nietzsche: Det er fordi jeg er hevet over dere. Nam nam.

Rand: Uten fornuft er mennesket bare et dyr. Det er fornuften som har bygget den sivilisasjonen vi har i dag.

Kant: Nåh. Fornuften er ikke det eneste som skiller oss. Vi har også følelser, og det er minst like viktig. Vi har tro. Tro på Gud, på det gode, på samfunnet, på plikten…

Rand: Vel, det føleriet har heldigvis ikke fått lov til å styre så mye av samfunnet etter din tid, Immanuel. Dagens opplyste informasjonssamfunn er styrt av fornufstmennesker, som forsker, fatter rasjonelle avgjørelser og ikke «tror», men vet.

Kant: Det vil jeg ikke si! Verdispørsmål er viktige!

Rand: Ble denne vinen laget fordi noen følte rundt? Nei. Fordi noen brukte fornuften sin og laget et… et greit produkt. Er jernbanen et produkt av tro og følelser? Nix. Når du sitter og lurer på om du kan snike på trikken, burde du heller spørre deg selv hva slags filosfi det var som gjorde den trikken mulig!

Nietzsche: Dere er noen slavetapere, begge to! Du av fornuft og lille Kant av tro. Hva er så galt med å være dyr? Vi bør bestrebe oss på å finne det dionysiske, kollegaer! Vinguden er veien, sannheten og livet! Det er en grunn til at vi møtes over et glass og ikke på en byggeplass eller i et bedehus: Vi trenger rus. Vi lengter etter rus, etter oppheving av det rasjonelle!

Kant: Alt med måte.

Nietzsche: Ti stille og DRIKK, slave!

Kant:

Rand: Jeg tror vi bare får bli enige om at vi ikke er enige i noen spørsmål.

Virrvarr: Nja. Her er jeg uenig.

Rand: Jaha?

Virrvarr: For eksempel er du og Kant på parti når det kommer til spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje. Godeste Immanuel her er den første som forsvarer dét i filosofihistorien.

Kant: Fri vilje, ja!

Nietzsche: Muahahahhahha! Viljen er ikke fri. Viljen går dit viljen vil!

Rand: Du snakker om viljen som om den var en slags seig naturmakt som festet seg i større posjoner hos noen individer enn andre, og at det var like vilkårlig som at noen har mer hår?

Niezche: Jeg har masse vilje OG masse hår. Den som har størst bart er best!

Rand: Eh. Fordi?

Nietzsche: Fordi jeg sier det!

Kant: Poeng til deg, Ayn.

Virrvarr: Men Rand: På den andre siden deler du og Nietzsche kritikken av kristendommen, og av religion som sådan, selv om dere er uenige i hva som er alternativet.

Nietzsche: Kristendommen er en sykdom, Gud er død og Jesus er en pingle!

Kant: Jeg føler meg ikke helt bra, jeg heller.

Rand: Herlig, Bartesam! Skål på det!

Virrvarr: Jeg tror også dere er på langt nær enige i fordømmelsen i dumme mennesker som ikke tar ansvar for eget liv, at svakhet rett og slett er..uetisk?

Rand: Ja, er vi ikke egentlig det? Mennesket skal være noe bedre enn en svak, altruistisk svekling!

Nietzsche: Jeg driter i hva «mennesket skal». Jeg bare er noe annet enn en svak, altruistisk svekling!

Kant: Dette begynner å bli litt mye for meg. Du finner ikke noen fellestrekk mellom MEG og den gale tyskeren med barten?

Virrvarr: Ehm. Altså. Hm. Veel…Dere er tyske, begge to?

Kant: Bah! Jeg er da fra Øst-Preussen!

Virrvarr: Nei, da så.

Nietzsche: Skal vi snakke sånn, er jeg strengt tatt fra Weimar. Alle tyskere er fra en rar, liten tysk delstat, dummen.

Rand: Detaljer, detaljer.

Jeg skal slippe dere for hvordan diskusjonen gikk da de begynte å diskutere sex, kunst, kjærlighet og fotball. Hvis du hang med så langt, er du kanskje intressert i at jeg ble insiprert til filosofiblogging av dette innlegget hos Onar Åm av alle mennesker. Hvis du hang med OG likte det, har du kanskje idéer til hvilke avdøde filosofer jeg burde gå på pub med neste gang?