Fra notatboken: Hiphop-Derrida

Det fine med å skrive ut notatbøker er at man leser gjennom dem og blir overrasket over hvor mye rart man har lirt av seg de siste månedene.

Noe av det jeg fant, var resultatene fra eksperimentet: «Hva hvis Derrida hadde vært hiphop-artist?» Jeg tenkte jeg skulle dele galskapen med dere.

Det er en artig tekst, men mangler en del for å bli en skikkelig raplåt. Det mest opplagte er at den skulle hatt høylydt kritikk av alle filosofer og litteraturkritikere han ikke likte. Litt real strukturalist-mobbing, og noen stygge karakteristikker av Harold Bloom, f.eks.

I tillegg mangler den banning. På den andre siden har jeg kommet frem til at Derrida antagelig ikke visste så mye om hip-hop uansett, og at om han hadde gjort det, ville han sikkert vært tilhenger av sjangerbrudd.

PS: Har du ikke noe forhold til denne Derrida? Da kan jeg berolige deg med versemakeriet under også fungerer som et lynkurs i mannen som blir sett på som Darth Vader i litteraturteoriland ^_^

Hvis Derrida var hip-hop-artist:

Jeg har en teori
om dette skriveri:
Det troløse språket
kanke si det du vil si:
Det du vil kommunisere
kan ikke teksten absorbere
Du kan ikke kontrollere
hvordan lesern tolker tekst.
Skriving er som hviskeleken:
Alt du mener blir fordreid.
Du blir misforstått og feillest,
du blir misbrukt, du blir eid.
Diktet, boken, leserbrevet
er en skute i en storm.
Lesern mottar den som drivved.
Overgangen er enorm.
Ikke stol på den avisen!
Ikke stol på litteratur!
Troen på «den sanne mening»
er et svært begrenset bur.
Ikke stol på dette språket –
og stol sletts ikke på meg!
Jeg kan ikke si deg noe.
Jeg kan bare lure deg.
Og her møter vi problemet med min kjære teori:
Hvis den stemmer kan du ikke skjønne hva jeg ville si.
(Litt vel paradoksalt?
Slapp av, det er heelt normalt!)
Derfor:
Har du skjønt meg, tar du feil.
Har du misforstått meg: Bra!
Det var alt jeg ville si!
Peace & Love fra Derrida.

Jess, jeg gjør mye fint på fritiden.

Lørdagsnerding og lesetips

Det er lørdag. Mr. Jackson og jeg liker å bruke lørdagskveldene på nerding. Popcorn og vitenskaplige foredrag, ispedd en god dose Star Trek-episoder, der har du ekteskapet mitt. Jeg tenkte jeg skulle dele litt lørdagsnerdig med dere, slik at du også kan tilbringe helgen foran datamaskinen.

  1. Gretha Christina: A Skeptic’s View of Sexual Transcendence: Dette er ikke et angrep på mer åndelige måter å se på seksualitet, det er en hyllest til sex fra et evolusjonært synspunkt. Fordi naturen ikke trenger noe overnaturlig for å være fantastisk.
  2. Evolution, religion, schizophrenia and the schizotypal personality – et foredrag av Standford-professor Robert Sapolsky. Mannen snakker om psykiske lidelser fra et evolusjonært perspektiv, og trekker sammenhengen mellom dem og religion for å forklare hvorfor de ikke er har forsvunnet i det naturlige utvalget. Foredraget er halvannet time langt, men underholdende og morsomt å følge med på. http://blip.tv/play/AYGHoAKXoHo
  3. Mer Gretha Christina: My vision for a sexual world: Et annet fint essay som trekker en analogi mellom sex og musikk. Ingen perfekt sammenligning, men en fin visjon for et annerledes syn på seksualitet.
  4. Dan Ariely: Are we in control of our own decisions? TEDforedrag fra adferdsøkomom om irrasjonell oppførsel og hvordan vi fatter avgjørelser på bakgrunn av alt annet enn fornuft:
    http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  5. Dan Ariely har også et annet TED-foredrag som heter «Buggy Moral Code» som er verdt en kikk: http://video.ted.com/assets/player/swf/EmbedPlayer.swf
  6. Øystein Elgarøy: Litt om ingenting og fysikkens lover Jeg er alltid litt bitter over den dårlige fysikkundervisningen jeg fikk på skolen når jeg leser Elgarøys kommentarer, og jeg får et overveldende behov for å ta opp realfagene igjen. Dette er en kort kommentar om naturlover, og hvorfor ordet naturlov er ganske misvisende.
  7. Har du tatt de svenske Humanisternas «Hvor religiøs er du?»-test? Syltegeek går gjennom testen og viser hvorfor Humanisterna har en veldig snever religionsdefinisjon. Jeg er ikke religiøs selv, men Syltegeek sin gjennomgang peker på hvordan de fleste av oss setter likhetstegn mellom religion og de store verdensreligionene. Alle former for nyansering gjør meg i humør.
  8. Jakob Nielsen: Banner Blindness: Old and New Findings Om hvorfor reklamebannere og alt som ser ut som reklamebannere er usynlige for de som besøker nettsiden din, og hvorfor den typen reklame som fungerer mest på nett er den mest uetiske sorten.

God helg!

O, habitus: Om å være sosialisert

Jeg møtte min egen habitus i døra da jeg skulle til frisøren. Er habitus et fullstendig ukjent begrep for deg? Ti sekunder fremmedordforklaringst-time out: «Habitus» er et begrep i sosiologien som brukes om vår fysiske og følelsesmessige tilknytning til en sosial gruppe, klasse, trosrettning eller skjikt. Habitus får oss til å føle oss trygge i kjente omgivelser, engstelige på ukjente steder, er med på å definere hva vi liker og ikke liker, og belønner oss for å oppføre oss i tråd med sosialiseringen vår.

La meg demonstrere fremmedordet i praksis i historien min om å gå til frisøren. Jeg synes nemlig det er kjempeskummelt å gå og klippe håret. Frisøren spør meg om hva slags sminke jeg bruker til vanlig, om hva slags stylingprodukter jeg har hjemme og jeg er omgitt av popmusikk, moteblader og mennesker som er veldig opptatt av hår. Jeg føler meg utrygg, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg aner ikke hva jeg skal prate om. Sist gang Mr. Jackson bestilte frisørtime til meg, var en skikkelig skjelve-dag. Jeg var en sammenkrøllet ball av «Nei&Nei!». Jeg gruet meg.

Da vi kom inn i frisørlokalet, senket jeg skuldrene. De spilte Tori Amos på høytalerannlegget, det stod på skiltet at de bare brukte økologiske produkter, det var masse hippie-designklær utstilt på veggene og damen som drev stedet lurte på om jeg kunne tenke meg en soyalatte eller en urtete? «Ah.» tenkte jeg. «Jeg er jo hjemme. Ingen grunn til å være redd.» Selv om jeg aldri kjøper hippe-designklær selv, og ikke drikker så mye urtete, har jeg tilbragt 10 år av livet mitt på en Steinerskole. Gi meg et lokale med elementer av steinerland, og jeg slapper av.

Selv om jeg er kritisk til Rudolf Steiner og vennene hans, er jeg kulturelt sett et steinerbarn. Jeg handler mer klær i butikker fulle av røkelse og bling-bling enn jeg gjør i et vanlig kjøpesenter. Jeg har et godt forhold til økologisk speltpasta, men vet ikke hvordan jeg skal forholde meg om du gir meg en kebab.

Mr. Jackson og jeg hadde en tilsvarende opplevelse av ulik habitus da vi var i London. Vi var på Harrods for å kjøpe gaver til noen slektninger av ham, og jeg hatet det. Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket, hva jeg skulle si, håret føltes uflidd, jakka var styggg, alle glodde på meg. Mr. Jackson var uflidd. Jakka hans var stygg. Han oppførte seg likevel som om shopping på overklassekjøpesentre var det han hadde gjort hele sitt liv.

Senere dro vi opp i Camden Town – et digert marked fullt av freakeklær, doplangere, bruktbutikker og kunsterkollektiver. «Åh! Nå kan jeg jo puste!» sa jeg – i en luft som var tung av hasj og menn med Magic Mushroom-glass. Vi traff en fyr med rastafar-outfit og en shvær bjørnefitte med sigd og hammer på som gjerne ville være venner med oss. Jeg pratet med ham i over en time, mens Mr. Jackson fikk utslett.

Poenget mitt er at sosialiseringsmessig er jeg programmert til å like freakere, hippier og mennesker med alternativ livsstil. Jeg føler meg trygg på dem og får en slags kjemisk belønning sammen med dem. Jeg har hatt venninner som kommer fra en annen bakgrunn enn meg, som får åndenød av å bli med meg på Blitz, og som først lapper av når grandisen er i ovnen. Følelsene våre sanksjonerer oss når vi gjør noe som «ikke er vår greie», og hva som vi er sosialisert til at skal være «vår greie» varierer fra gruppe til gruppe.

Jeg er var lenge redd når jeg går til legen, selv om jeg vet at legen ikke er farlig. Grunnen? All erfaringen min med sykdomsbehandling er fra alternative behandlere. Emosjonelt sett er jeg skeptisk til leger, selv når de skal ta en blodprøve og måle nivået av jern i blodet, spjelke ben eller gi meg penicilin. Rasjonelt sett er jeg skeptisk til homeopater og andre kvakksalvere, men det hjelper ikke på legeskrekken.

Selv om jeg ikke er kristen mer, kjenner jeg meg aldri så bra som når jeg synger salmer i et digert kor. Også lurer du på hvorfor folk som har en kulturbakgrunnen sin i et annet land foretrekker bestemte typer klær, mat og musikk?

Habitus er også en del av vår egen undertrykkelsesmekanisme. Selv om du vet at kvinner kan jobbe med det samme som menn, kjenner jeg en uvilje mot å velge en typisk mannejobb. Det er ikke sånt jeg liker, det er ikke det jeg føler meg vel med å gjøre. Selv om ingen sa til meg at jeg ikke kunne bli blimekaniker, er jeg såpass sosialisert i jenterollen at jeg får flere følelsesmessige plusspoeng av å lære meg å stelle neglene mine riktig. Får jeg ikke nok sosiale sanskjoner utenfra, så sanksjonerer jeg meg selv. Følelsesene mine vet hvordan en jente skal være. De har sett reklamefilmene, lest bladene, forstått hva jeg skal leve opp til.

Når noen sier til meg at «jammen jeg trives med å være feminin!», tenker jeg at «Big fat surprise!» Med mindre du har vokst opp utelukkende med Pippi, Lyra og Ronja Røverdatter er du kulturelt programmert til å trives med det. Det gjør vondt å bryte med habitus. Det er godt å stryke habitus med hårene.

Og hvordan endrer man habitus, i følge sosiologene? Ved å gjøre. Når jeg bryter med jenterollen inni meg, rent fysisk. Når jeg går til legen igjen og igjen. Når jeg går til andre typer butikker, andre typer frisører. Jeg kan ikke tenke meg ut av følelsesmessige mønstre. Jeg må gjøre meg ut av dem.

Skyldfri¸ skamløs

Jeg spiste lunsj med en fyr som skrev hovedfag i filosofi en gang. Vi diskuterte skam. Han var stor tilhenger. «Skam er oppdragene. Du gjør noe galt, og du skammer deg over det. Dermed gjør du det ikke igjen.» Han mente at ulempen var når du skammet deg etter at du hadde lært hva som var galt. Da hadde ikke skammen noen funksjon.

«Teoretisk sett er det sikkert fint,» sa jeg. «men jeg skammer meg alltid over ting som ikke er galt.» Han skjønte ikke helt hva jeg mente. Og jeg følte ikke for å utdype – da måtte jeg jo forklare ham hva jeg skammet meg over, og det var jo ganske skamfulle temaer.

Eksempel: Jeg vet det ikke er galt å kjøpe potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg kjøpte bare potetgull. Akseptabelt potetgull kjøpes sammen med mat som gir inntrykk av at jeg skal ha gjester, ikke at jeg skal sette til livs en liten sekk ostepop på egenhånd. Jeg vet at det ikke er galt å spise potetgull. Likevel har jeg alltid skammet meg hvis jeg har spist en pose alene.

Eller verre: Spist en pose alene mens noen så meg. «Der står den feite damen og spiser rett ut av en potetgullpose. Ikke rart hun ser ut som hun gjør, gitt!» Det er sjelden at jeg har følt meg så feit som når jeg har spist store mengder godteri alene med tilskuere, og overvekt = skam.

Marian Godø kommer ut med boken Skamløse kvinner, der hun har intervjuet en rekke damer om hva de skammer seg over. Og nei, de skammer seg ikke over gale ting de gjør. De forteller om skam i forhold til kropp, sex, mat, jobb og kjønnroller de ikke klarer å oppfylle.

Følelsesrefleksen filosofen forbeholder forbrytere slår ut når kvinner gjør ting som egentlig ikke er galt. Du kan få et inntrykk av hva damer skammer seg over ved å lese dette nettmøtet hos kk.no. En slags PostSecret-tråd i nettmagasinet, rett og slett.

Godø fastholder i intervjuene at vi kan blåse i de fleste tingene vi skammer oss over. Jeg synes det er et godt utgangspunkt, men jeg savner litt synsing om hvorfor damer skammer seg i mye større grad enn menn. Jeg tror det er fordi jenter har et mye mer komplekst sett med uskrevne, kulturelle regler å forholde seg til.

Å være en «skamløs kvinne» er ikke et kompliment. I hodet mitt er de «skamløse kvinnene» venner med de «falne kvinnene» og «byens løse fugler». For å snakke fra mitt eget liv, er mye av det jeg skammer meg over relatert til det å være ukvinnelig. «Jeg burde hatt på pensko nå.» «Jeg burde ikke snakket og ledd så høyt.» «Jeg burde vært mer diplomatisk.» «Jeg burde ha kjøpt badedrakt og ikke bikini når jeg har så stor mage.»

«Angst er redsel for noe som ikke er farlig,» sier psykologen min. Jeg antar irrasjonell skam er skyldfølelse for noe som ikke er galt.

På filosof-fylla med Kant, Rand og bartesam

Det var en gang jeg endte opp på bar sammen med Nietzsche, Kant og Ayn Rand. Jeg innrømmer det; jeg går for sjelden ut, og når jeg først gjør det, er det gjerne på små, suspekte, brune puber sammen med avdøde filosofer. Jeg er jo avholds appåtill, og døde filosofer, folkens- de er drevne i drekker’n.

Det vil si- Hume er den mest drikkfeldige jeg har vært på pub med. Rand sjekket vinkartet, sutret over dårlig utvalg, kranglet med bartenderen og smakte på et utall varer før hun bestemte seg for en tørr hvitvin.

Kant diskuterte frem om tilbake om det var pliktetisk forsvalig å drikke seg sørpe full til Nietzsche sparket ham på leggen og ba ham bestemme seg. Enden på visa var at Kant ble påtvunget en Bloody Mary av filosofen med den schvære barten som mumlet noe om «herremoral». Selv skulle Nietzsche ha kakao med krem og bananlikør; han nektet seg ingenting, selvfølgelig.

Jeg fikk karret til meg en Pepsi Max før vi fant bordet vår. Dette er «irc-loggen» fra selskapet, her gjengitt spesielt for Roteloftets lesere.

Virrvarr: Såh. Det er jo ikke ofte vi går ut sånn. Noen forslag til hva vi skal snakke om?

Kant: Menneskets plikt til det gode?

Rand: Åhværsåsnilla. Vi har ingen «plikt» ovenfor andre enn oss selv!

Nietzsche: Vi har ikke noen plikt der en gang! De svake har plikter ovenfor de sterke fordi de svake er for feige til å leve uten! Flytt deg, Kant! Rumpa mi og jeg trenger litt lebensraum!

Kant: Selskapet har TYDELIGVIS ingen forståelse for det gode.

Virrvarr: Jeg tror dere har en filosofisk uenighet her, jeg. Et skritt tilbake: Hva er en god handling, for eksempel?

Kant: Det er en uegoistisk, rasjonell handling. Du kan beregne deg frem til det selv: Kan din handling bli en lov som gjelder alle? Da er den god. Kan den ikke? Da er den ikke god.

Rand: Vås. Den gode handlingen er en rasjonell, egoistisk handling.

Kant: Jaha, kjære Ayn? Det er rasjonelt egoistisk å snike på trikken, for eksempel. Hva ville skjedd om alle gjorde det?

Nietzsche: Jeg sniker på trikken så mye jeg vil!

Rand: Individet er det viktigste. Den viktigste personen i verden er deg. Du skal ikke bekymre deg for hva slags dumme valg eventuelle andre individer foretar seg når du sitter på trikken. Ditt liv er ditt ansvar. Deres liv er deres ansvar. Hvis alle passer på seg selv og er rasjonelle individer, blir alle passet på. Det er en enkel formel.

Kant: Vel, alle passer ikke på seg selv.

Rand: Så synd for dem.

Nietzsche: Skål, jenta mi!

Rand: Jeg foretrekker å være idealistisk på menneskehetens vegne. Jeg vil ikke ha svake, irrasjonelle, religøse tapere. Jeg vil ha helter og heltedyrkning. Rasjonelt egoistiske helter. Helter som bruker fornuften til å forme verden etter sin vilje.

Kant: Vel, du er motbydelig.

Nietzsche: Amen i kjærka.

Rand: Unnskyld, men var ikke du nettopp enig med meg her?

Nietzsche: Delvis. Ja til egoisme. Føkk fornuft.

Virrvarr: Ah. Her har vi funnet en sentral motsetning, folkens.

Nietzsche: Fornuft er for dem som er for feige til å våge det umulige, skal jeg si deg! Fornuft er en illusjon! Fornuften er suttekluten slavemennesket klamrer seg til om kvelden! Overmennesket lever av instinkt, av vilje, av å følge impulsen i øyeblikket. En rasjonell egoisme er ingen reell egoisme. Det er ingen narssisistisk overgivelse til lyst og perversjon! Det er…

Kant: Du har barten full av krem.

Nietzsche: Det er fordi jeg er hevet over dere. Nam nam.

Rand: Uten fornuft er mennesket bare et dyr. Det er fornuften som har bygget den sivilisasjonen vi har i dag.

Kant: Nåh. Fornuften er ikke det eneste som skiller oss. Vi har også følelser, og det er minst like viktig. Vi har tro. Tro på Gud, på det gode, på samfunnet, på plikten…

Rand: Vel, det føleriet har heldigvis ikke fått lov til å styre så mye av samfunnet etter din tid, Immanuel. Dagens opplyste informasjonssamfunn er styrt av fornufstmennesker, som forsker, fatter rasjonelle avgjørelser og ikke «tror», men vet.

Kant: Det vil jeg ikke si! Verdispørsmål er viktige!

Rand: Ble denne vinen laget fordi noen følte rundt? Nei. Fordi noen brukte fornuften sin og laget et… et greit produkt. Er jernbanen et produkt av tro og følelser? Nix. Når du sitter og lurer på om du kan snike på trikken, burde du heller spørre deg selv hva slags filosfi det var som gjorde den trikken mulig!

Nietzsche: Dere er noen slavetapere, begge to! Du av fornuft og lille Kant av tro. Hva er så galt med å være dyr? Vi bør bestrebe oss på å finne det dionysiske, kollegaer! Vinguden er veien, sannheten og livet! Det er en grunn til at vi møtes over et glass og ikke på en byggeplass eller i et bedehus: Vi trenger rus. Vi lengter etter rus, etter oppheving av det rasjonelle!

Kant: Alt med måte.

Nietzsche: Ti stille og DRIKK, slave!

Kant:

Rand: Jeg tror vi bare får bli enige om at vi ikke er enige i noen spørsmål.

Virrvarr: Nja. Her er jeg uenig.

Rand: Jaha?

Virrvarr: For eksempel er du og Kant på parti når det kommer til spørsmålet om hvorvidt mennesket har fri vilje. Godeste Immanuel her er den første som forsvarer dét i filosofihistorien.

Kant: Fri vilje, ja!

Nietzsche: Muahahahhahha! Viljen er ikke fri. Viljen går dit viljen vil!

Rand: Du snakker om viljen som om den var en slags seig naturmakt som festet seg i større posjoner hos noen individer enn andre, og at det var like vilkårlig som at noen har mer hår?

Niezche: Jeg har masse vilje OG masse hår. Den som har størst bart er best!

Rand: Eh. Fordi?

Nietzsche: Fordi jeg sier det!

Kant: Poeng til deg, Ayn.

Virrvarr: Men Rand: På den andre siden deler du og Nietzsche kritikken av kristendommen, og av religion som sådan, selv om dere er uenige i hva som er alternativet.

Nietzsche: Kristendommen er en sykdom, Gud er død og Jesus er en pingle!

Kant: Jeg føler meg ikke helt bra, jeg heller.

Rand: Herlig, Bartesam! Skål på det!

Virrvarr: Jeg tror også dere er på langt nær enige i fordømmelsen i dumme mennesker som ikke tar ansvar for eget liv, at svakhet rett og slett er..uetisk?

Rand: Ja, er vi ikke egentlig det? Mennesket skal være noe bedre enn en svak, altruistisk svekling!

Nietzsche: Jeg driter i hva «mennesket skal». Jeg bare er noe annet enn en svak, altruistisk svekling!

Kant: Dette begynner å bli litt mye for meg. Du finner ikke noen fellestrekk mellom MEG og den gale tyskeren med barten?

Virrvarr: Ehm. Altså. Hm. Veel…Dere er tyske, begge to?

Kant: Bah! Jeg er da fra Øst-Preussen!

Virrvarr: Nei, da så.

Nietzsche: Skal vi snakke sånn, er jeg strengt tatt fra Weimar. Alle tyskere er fra en rar, liten tysk delstat, dummen.

Rand: Detaljer, detaljer.

Jeg skal slippe dere for hvordan diskusjonen gikk da de begynte å diskutere sex, kunst, kjærlighet og fotball. Hvis du hang med så langt, er du kanskje intressert i at jeg ble insiprert til filosofiblogging av dette innlegget hos Onar Åm av alle mennesker. Hvis du hang med OG likte det, har du kanskje idéer til hvilke avdøde filosofer jeg burde gå på pub med neste gang?

Hår under armene og andre provokasjoner

Ok, jeg skjønner at jeg er en stereotyp om dagen. Det barberte hodet mitt har fått halvannen cm hår, jeg er sliten og syk og jeg nyter å være den korthårede damen med gutteshorts og t-skjorte. Jeg har kastet alle g-streng-trusene mine. Jeg småløper rundt i diger hettegenser og joggebukser og ser ut som en litt lubben, glisende unisex-person. Eller – som en bekjent av meg påpekte: Panserlesbe. Butch. Boygirl.

Mr. Jackson er kjempefornøyd med utviklingen, siden han mener at traktorlesbe er det høyeste estetiske idealet for jenter og har sutret fælt over mangelen på sæggebukser, store hettejakker og caps i kleskapet mitt. Kort hår, ingen sminke, ingen parfyme og bare herreklær i skapet gjør Mr. Jackson forelsket.

Jeg ser den feministiske ironien i at når jeg ser ut som parodien på «den stygge, lesbiske, korthårede kvinnesakskvinnen» er det at mannen min føler at jeg tilfredstiller skjønnhetsidealet hans mest.

Likevel er det én ting som gjør at folk ser på meg som spedalsk om dagen: Jeg har ikke barbert meg under armene. Vel, strengt tatt har jeg ikke barbert meg der siden starten av vgs, jeg har bare ungått stroppekjoler og bikinioverdeler som ville avslørt min hårete tilstand. Nå gir jeg eff og sprader hårete og lykkelig rundt på oslos badestrender.

Jeg har tidligere skrevet om hvor provoserende folk synes det er at jeg er avholds i sosiale settinger. De tar det at jeg drikker brus mens de drikker øl som en personlig anklage, som om brusen min skulle bety: «Jeg demonstrerer mot all øldrikking på festen med denne Pepsi Max’en!»

Og sånn er det faktisk med hårete armhuler, også. Enhver dame jeg møter begynner automatisk å forsvare sin rett til å shave seg både her og der, bare fordi jeg sitter der og lar håret gro. «Vel, jeg hater å ha hår under armene!» kan noen begynne å si. Hva svarer man til sånt? «Eh. Ok. Så kjipt for deg, da»?

Hårete armhuler på damer er sosialt stigmatisert. Det trekkes frem som kjennetegnet på den farlige feministen. Unge jenter jeg treffer i RU-sammenheng kan plutselig gå i fistel og si at «de er feminister, men de barberer seg under armhulene likevel, for tenk!» Det er uhygienisk, sier andre. Ekkelt. Stygt. Flaut. Maskulint. Gutter har hår under armene, jenter skal ikke ha det.

På mange måter er armhulehår et veldig tydelig symbol på avstanden mellom Kvinnen med stor K og hver enkelt menneske av type hunkjønn. Kvinnen med stor K har ikke hårvekst andre steder enn på hodet, i øyenbrynet og i de lange øyenvippene. Hun er glatt som en sel, skinnende silkemyk og uten skjeggstubb.

Manneben er hårete. Dameben skal ikke være det. Bindeleddet mellom Kvinnen Du Skal Være og den stakkars jenta du faktisk er ligger i barberhøvelen, voksen, ladyshaven og hårfjerningskremen.

Jeg har aldri giddet å etterstrebe det idealet, foruten ved annledninger det har vært svært kjedelig å vekke negativ oppmerksomhet. Jeg barberte armhulene før jeg tok på meg brudekjolen, jeg skal innrømme det. Det hørte liksom sammen med de lakkerte tåneglene og det fancy undertøyet jeg hadde under silkekjolen. Barbie for en kveld.

«Men det er et personlig valg!» sier noen. «Du kan ikke tvinge folk til å la være å barbere seg! Det handler om velvære og trivsel!» Og nei – ingen vil tvinge noen til å slutte å barbere seg. Likevel synes jeg at de som klynker om at de velger å være hårløse, bør lese Toril Mois essay om reelle valg.

Hun påpeker at du ikke har et fritt valg om du står mellom to muligheter, hvorav det ene medfører en mengde sosiale sanksjoner, reaksjoner og negativ oppmerksomhet og det andre vil belønnes. Brunost eller gulost er et typisk fritt valg. I lang tid har abort eller ikke abort ikke vært et fritt valg, selv etter at det ble gjort selvbestemt.

Å gå fra at noe slutter å være forbudt til at det blir et fritt valg handler om åndskamp. Selv om det ble lov å være åpent homofil fra 1972, var det ikke uproblematisk å være det. På en klassefest nær deg er ikke øl vs brus et fritt valg. Det er et valg med ganske klare sosiale føringer. Så lenge hårete armhuler vs barberte armhuler handler om å være ekkel eller ei, er det ikke et fritt og personlig valg. Vi har sosialt skapt barberingstvang, og det er slitsomt å bryte normen.

Jeg hadde denne diskusjonen med en venninne av meg som har vært kvinnepolitisk aktiv i mange år. «Jeg har begynt å barbere meg under armene» sa hun. «Jeg orker ikke stigmaet mer, det er ikke en kamp jeg gidder å stå på barrikadene for.» Jeg skjønner henne godt.

Hvorfor har jeg ikke barbert meg der, egentlig? Av samme grunn som at jeg aldri har vært nær leggen med høvel: Ren og skjær latskap. Og rettferdighetsprinispp: Jeg nekter for at jeg er så ekkel å se på når Oslo tyter over av hårete mannfolk i bar overkropp hele sommeren. Jeg nekter å gå med på at naturlig er bra når det kommer til amming, babyer og det såkaldte morsinnstinktet, men ikke når det kommer til hårvekst.

Nå skal det sies at jeg faktisk har skrevet en guide til intimbarbering til «Jenter som kommer». En kompis spurte meg om hvorfor jeg skrev om det når jeg er så motstander av barbering ellers. Grunnen? Fordi folk gjør mye dumme feil når de prøver å barbere tissen, og da er det greit at de kan slå opp istedenfor å få utslett.

I tillegg: Jeg kan annerkjenne at et barbert kjønnsorgan har en funksjon hvis det gjør det lettere for partneren din å gi deg oralsex. Mer oralsex er en fin ting. Kanskje jeg ville barbert armhulen min om jeg hadde fått masse nytelse ut av å bli kysset og slikket der?

Inntill noen kan bestikke meg med orgasme eller noe tilsvarende fantastisk kommer jeg til å fortsette å være hårete skremselspropaganda. Det er så fint å kunne være provoserende uten å måtte jobbe for det.

Takk for hva dere gir dagen min, folkens!

Takk for hva du gir dagen min-logo

Jeg har grublet en stund på hvordan jeg skulle løse «Takk for hva du gir dagen min»-prisen. Jeg har prøvd å gjøre som Esquil og Avil, som gav meg prisen i første omgang og har lagd liste på liste på liste over bloggere jeg liker. Irritert har jeg gitt opp underveis. Listene har blitt for lange, jeg har glemt noen, jeg ville skrive skikkelige begrunnelser for hvorfor jeg liker bloggene jeg liker osv.

Men alle som gjør dagen min på internett er ikke bloggere. Noen av dere er kommentatorer som jeg ikke ville vært foruten, noe av dere er lesere som bare forteller meg hva dere synes på epost. Jeg måtte hatt en laaang liste bloggere, en lang liste kommentatorer og en laaang liste folk, generelt. Og jeg spurte meg selv: Hva er det egentlig som gjør dagen min? Er det enkelte veldig flinke skribenter? Er det enkelte veldig morsomme skribenter? Heng med og få med deg hva jeg konkluderte med. Liker du ikke meta? Du er herved advart.

Bakthin skriver om den polyfone romanen og Dostovjevski, og hvorfor polyfonien er et av de sterkeste kvalitetstegnene vi vet om. Har du ikke noe forhold til ordet «polyfon» utover at du forbinder det med ringetoner? La meg oppklare: Polyfoni betyr flere klanger på samme tid. Flere typer toner, flere typer melodier som klinger sammen. Polyfon litteratur er litteratur med mange likestilte, selvstendige stemmer. Som eksempel trekker Baktin frem Forbrytelse og straff.

I denne boken representerer alle personene ulike politiske og ideologiske syn, og istedenfor å la det ene vinne over de andre i diskusjonene, lever argumentene sitt eget liv i et broket lappeteppe der det ikke finnes én hovedstemme, én røst som overstyrer de andre. Dostovjevski personlig var en høyrevridd nasjonalist, men sosialister, ateister, anarkister, konservative, nihilister får alle sammen leve sitt eget liv i teksten hans. Han skrev anti-propaganda.

Ingenting er mer polyfont enn bloggsfæren, kanskje spesielt fordi vi ikke har én forfatter. Det er mange svært ulike stemmer som klinger sammen i et broket blandakor. Jeg fikk en gang en bok om skriving av svigermor. Den heter «If you want to write» og har som motto at «Everybody has something beautiful and intresting to say.» Den oppfordrer alle til å skrive fritt og uhemmet og la seg selv rive med. «Jodda», tenkte jeg. «Kanskje alle har noe fint å si, men finnes det noen som vil utgi det spennende alle har på hjertet?» Bloggen gir den muligheten. Du er din egen redaktør, du bestemmer på ditt domene. Skriv noe vakkert, trykk på «publish».

Så- jeg skuer utover lenkelisten min, over kommentarfeltet og introduksjonstråden. Jeg roter meg gjennom Sonitus-arkivet, jeg går på tur i lenkelisten din, jeg forviller meg inn på bloggrevyen, jeg surfer meg fra blogg til blogg. Jeg sjekker RSS-leseren som er altfor full. Jeg bruker WordPress Dashboardet. Det er mange mennesker der ute. Nei, ikke alt er like bra. Ja, jeg liker noen bedre enn andre. Helheten er likevel best. Helheten, og det at alle kan skrive.

La oss starte med Bussemann. Bussemann gir meg stadig frysninger på ryggen, mest av alt fordi han finnes. Jeg vet at sjangsen for at du får busssjåførens skråblikk på tilværelsen er noe som først er mulig med bloggen som publiseringsverktøy. Litteraturhistorien er preget av at en liten, utdannet elite bidrar, også skriver Bussemann stor litteratur om hva han finner i bussen sin, om hvordan passasjeren han ventet på om morgenen ikke kom og sterke, personlige innlegg om å være edru på fest. Det er få ting som gjorde meg så glad at denne karen fikk fast spalteplass i BT. Når jeg treffer tilfeldige venner av meg og de sier: «Jeg leste et driiitkult innlegg av en busssjåfør i Bergen!», så kan jeg si at,jo, jeg vet hvem han er. Bussemann er en viktig stemme i en stor verdensvev jeg setter stor pris på.

Andre som forteller om hverdagen sin så jeg får frysninger på ryggen er Livet Leker. Jeg synes alle skal oppdage henne, hun er fantastisk. Hun har noen av de beste fotografiene til postene sine, og blogger skoledagen og politikk om hverandre. Jeg har fulgt med klassen hennes på klassetur, sett dem ta matteprøver i pysjen, fått middagsoppskrifter og lokalhistorie, gåsehud og glede. Jeg ser læreren poetisere skoledagen, ser busssjåføren skrive kåseri om jobben.

Et annet sted i linkelisten min bor Minneapolise, som skriver smart og velformulert uten å bli ovenfra og ned. Morsom er hun, også. Jeg surfer innom Streck for å lese fortsettelsen på historien om Emo, og gleder meg over at noen skriver artikler og noen skriver bildebok.

Jeg gleder meg over hvor flink Gi et lite vink er til å skrive (på tide å våkne, Maren?), hvor talentfull Binka er på så mange områder, hvor godhjertet entusiastisk Elisabeth IC er. Det finnes blogger som skriver kort og presist om store politiske spørsmål, jeg setter pris på Vampus selv om jeg er uenig. Å si en politisk mening med tre ord er en ferdighet jeg skulle ønske jeg hadde.

På samme måte finnes det bloggere som skriver fantastisk om de minste ting, som Kristin Storrusten som kan skrive humoristisk, velformulert og deilig om det å si ingenting eller besøke dyreparken i Kristiansand. Alt Kristin tar i blir intressant. Det er flere Kristin’er i mitt liv, og jeg er like imponert over Fru W som greier å skrive personlig php-kode og har laget LotR-template til WP.

Vi bygger bro med bloggene våre. Vox Populi og jeg fant felles plattform i datalagringsdirektivet og han har kanskje det mest reale EU/EØS-synet jeg har møtt på høyresiden. Jeg kan lese om hvor vanskelige NAV er å forholde seg til på en side, Lothiane har skrevet en vakker post om at hun ikke er noen trygdesnylterslubbert, mens jeg på den andre siden ser Vibeke fortelle om hvorfor det ikke er enkelt å jobbe innenfor NAV-systemet heller. Jeg kan se flere sider av samme sak og vite at begge to har rett. Det hender at både ja og nei er like sant. Jeg kan lese både dyktige Ars Ethica-Nicolas og min kjære teologinerd-Harald Hauge skrive om Gud og vite at begge to har rett på sin måte og lære noe begge steder.

Jeg fryder meg over Drusillas dekonstruksjon av dumme mediautspill og delige Josh Whedon-nerding og sender linken til bloggen hennes til venninner som trenger en feministisk «Pick me up». Jeg avstandsklemmer Avil litt hver dag enten hun redder liv, skriver bok, blogger i kommentarfeltet mitt eller er hjertens uenig med meg.

Jeg har funnet favorittcaféer og fantastisk musikk via Glamourbibliotekaren, og Delirium har gitt meg mot til å tak i problemene i mitt eget liv. Bloggere påvirker enkeltmennesker, bloggere betyr noe. Jeg lar Oda Bhar forføre meg og jeg lar meg forelske meg i Oslo, kjenner at jeg nesten har vært på utstillingene hun skriver om og lar meg glede av herlige fotografier og trær som ser ut som enter. Finnes det en avis der ute på jakt etter kulturjournalister, er Oda neste på listen over folk som burde få en stilling.

Jeg smiler og ler sammen med Sonja og fryder meg over at det finner morsomme damer med samme sære nerdesmak som meg. Sonja skriver Alltid bra poster, snakk om å blogge på ordentlig! Samtidig lar jeg Iskwew engasjere meg og Emelie fascinere meg med noen av bloggerbys mest poetiske innlegg. Det store lappeteppet der ute berører meg på like mange forskjellige måter som det er bloggere. Jeg synes Frøken Makeløs og Othilie er noen av de flinkeste skribentene vi har, men snakk om å ha forskjellig skrivestil og tematikk!

Villkatta gjør meg stolt innvendig og jeg vet at hun hjelper langt flere enn meg ved å skrive det hun gjør, Villkatta brude bli obligatorisk lesning for mangeflere. Virveltanke danser på myke språkføtter gjennom livet mitt, og LordX får meg til å hikste i krampelatter. Jeg finner nesten flere artige linker via Iversen enn jeg gjør via Digg.com og han har et innmari bra kommentarfelt.

Jeg er hemmelig forelsket i Mihoe fordi hun skriver Best om tegneserie-feminisme-litteratur-kunst-livet og tok med datteren sin på manga-con. Jeg skulle ønske jeg var en mann, så jeg kunne blitt hengt ut i datehelvetet, jeg også ^_^ Jeg leser Fjordfitte høyt for mannen min og kjenner at jeg tar bølgen for hver bitende saftig kommentar som treffer spikeren på hodet. Siden jeg har begrenset mulighet til å påpeke akkurat hva i det og det innlegget jeg synes var en utrolig formulering, får jeg skryte uhemmet her. Jeg har stadig vekk lyst til å klemme på Flopsy.

Jeg liker Hva Hun Sa sine krumspring mellom pitbull og poet, jeg liker Undres grundighet og stahet som er ispedd så mye varme, jeg digger Hellyeah!. Det er ikke annet jeg kan si. Jeg setter pris på radiohode som skriver kommentarer som får meg til å sette kaffen i halsen og le på samme tid, jeg liker at han har norges mest definerte bloggpersona og egen logo.

Jeg liker å krangle med Abre. Jeg heier på Prinsesse Lea  (selv om SW-entusiasten min sliter med å ikke skrive Leia). Jeg har blitt glad i Victoria. Strekke er en liten sol jeg har vært så heldig å få hilse på i RL, også. Jeg leser innlegg opp mot hverandre, jeg lærer om livet av Rockette og Røverdatter, lar meg imponere og provosere av Sissel, synes Lin gjør en fabelaktig blogger-jobb altfor få gir henne ros for, nyter Skitsammas velformulerthet og sjelfullhet, og koser meg med Hjorthen som den kvalitetsblogger og mafiabossen han er.

Jeg koser meg med alle rødbloggerne mine. Å lese Brage er å sitte sofa med Brage, bortsett fra at bloggen bråker mindre. Jeg synes flere burde oppdage Katarina og at noen som har masse fordommer mot venstresiden bør ta et dypdykk i arkivet til Communistkickback og få alle fordommer bekreftet. Denne unge mannen gir steinkastende demonstranter en stemme og er ytre venstres svar på LordX. Jokke keeps blogging og gjøre meg alltid like glad. Jeg synes noen gladkranglefanter bør begi seg ut i kommentarfeltet til Arnfinn.

Jeg synes et forlag bør maile Mannfolkprat og si «Bok, eller hur? Du skriver for godt for å bare henge her i bloggen.» Jeg synes en avis skal skjønne at det er Somaliern som burde få spalteplass. Jeg tror vi alle ville blitt litt klokere av det. Og Saccarina– jeg ønsker meg flere oppdateringer av bloggen. I bursdagpresang, det er i morgen ^_^

Jeg er så glad i Esquil og Engeline at det ville vært teit å skrive for langt om det her, alle andre ville bare følt seg overskygget. Det holder å si at dere er min beste unnskyldning til å dra til Barteby any day, og at alle som ikke har gjort det, har å oppdage Engeline. Det kommer til å komme store romaner fra den kanten og du vil sitte der og være flau over at du ikke skjønte at hun bodde i en avsidesliggende krok av bloggeby hele tiden.

Det er mye ubehageligheter og blogging om eliter og bygrenser, noddyer, kart og generell surmuling om dagen. Det er sinnablogging og sutreblogging. Jeg vet ikke, jeg. Jeg liker å myse på lyspunktene. Jeg liker når Maria Mytterist fotograferer Jæren og publiserer Muhammed-(Ali)-tegning. Jeg setter pris på at =Anja kliner til med dikt som gleder litteraturviteren i meg.

Jeg orker ikke personhets og forakt, folkens! Er det ikke mulig å fokusere på det som er fint? Dere er har mye bra, så ikke ødelegg det ved å skrive slemme ting som gjør at jeg ikke vil følge med mer. Jeg liker å se på bloggeklikken jeg henger i som et stort, dynamisk improvisasjonteater. Noen ting er mindre bra, noen ting gjør meg lei meg og fortvilet, men som regel er det helt knall og når jeg zoomer ut og betrakter ting på avstand ser jeg et stort, farverikt landskap som aldri sover, der kunst, kvalitet og kviseklemming finner sted side om side.

Det er en polyfon forestilling, et blanda improvisasjonskor der alle vil synge solo på en gang. Beklager, men det hjelper lite å klage over hvem som høres best i koret, Betty. Det hadde ikke blitt det samme uten akkurat deg, uansett (c;

Også kommentarfeltet, da! Alle kommentatorene er med på å gjøre dette til stor moro. Jeg gleder meg over at anarkist-TB henger hos meg og legger merke til de fine, sublime detaljene alle andre går glipp av. Jeg er så glad i Spilllevende-Tomas at jeg holder på å sprekke, både som blogger og kommentator. En gang gav Tomas hjernen min premie og det skal jeg aldri gleme. Du har en trist periode i livet ditt også får hodet pokal? ❤ Oppdag ham, han er bedre enn de fleste og annerledes enn Alle Andre.

Bloggen hadde ikke vært det samme uten Eugenie, Paul, Frikke, Maiken, Randi, Heidi Fleiss, Mimosa, Tehme MelckMarthe Glad, Martine Votvik,Vegard, og alle de andre kommentatorene mine. Kjære smugleser! Jeg vil gjerne at du sniker deg ut av leserskapet og gir deg til kjenne, for jeg har lyst til å dele ut kaker og presanger til alle kommentatorene.

Jeg har kanskje spesielt lyst til å sende kake til SerendipityCat, som er i ferd med å etablere seg skikkelig som blogger nå. Hun er en ressurs, hun er smart og hun er koselig. Også synes jeg folk skal merke seg Rullerusk, siden hun nesten er meg og jeg gleder meg til å følge med på henne, selv.

Alt jeg har ramset opp er bare noen få navn, en liten øy, en virituell isbit i et stort internett-hav (Hei, Örn! Du trodde jeg hadde glemt deg du! Folk fikk puslespill-gavekort til jul takket være deg ^_^) som rommer alt fra politikk til pepperkakeporno. Det er scenen jeg ser, det er livene jeg er i berøring med, det er ordene deres som fester seg i bevisstheten min. Det er musikken jeg hører, det er samklang fra Sonitus og brøling fra bloggrevyen, det er en polyfon, likeverdig forestilling laget av mennesker som bare har én ting til felles: De har noe på hjertet.

Heia internett og takk for hva dere gir dagen min.