Blogging som litteratur?

Jeg har hatt denne posten i hodet lenge, men det som gav meg kicket til å skrive den var denne posten hos Bharfot, om skillet mellom skjønnlitteratur og selvbiografi.

For er blogging litteratur? I så fall- hva slags litteratur? Er det folk skriver på bloggen sant? Eller er det fiksjon og skjønnlitteratur? Og ikke minst- er den personen du er på bloggen den samme som du er i ditt virkerlige liv? Kort sagt- hvem er denne bloggeren?

På torsdag snakket vi om Derrida og forskjellen mellom skrift og tale på skolen (eller universitetet, som Lars liker å kalle det) og på hvordan et av de vanlige skillene blant annet er at talen krever personlig tilstedeværelse, og er øyeblikkelig. Skriften er utsatt tale, på samme måte som den varer mye lenger enn talen i tid. Alt dette er vel og bra, men min første tankte var «Jaha? Hva med msn? Det er jo ganske øyeblikkelig, derav Instant Messaging. Mange av samtalene jeg har er jo skriftlige, men de følger ikke samme spillereglene som en tradisjonell tekst.»

For å fylle ut en del av hullene vi får i en samtale som bare består av tekst, har vi smilefjes. Du kan ikke se om personen som skriver er bild eller sur, men en blid 😀 gir «Ok» en helt annen valør og betydning enn det 😦 gir «Ok». Selv om ikke internettkommunikasjon visker ut skillet mellom tekst og tale, bygger det bro.

Slik er det også med forholdet mellom faglitteratur og skjønnlitteratur, mellom selvbiografi og fiksjon. Det forenes i bloggen. Teksten er faderløs, sier Derrida. I all tradisjonell litteraturteori er forfatteren død. Du kan lese en tekst uten å vite hvem som har skrevet den, uten å vite hva forfatteren egentlig mente, uten å kjenne konteksten, den leses helt fint løsrevet fra skaperen sin.

På samme måte lever teksten videre uten forfatteren sin, barnet overlever foreldrene sine. Shakespeares sonetter har overlevd William med mange hundre år, selv forskere liker å spekulere i om de var skrevet til en mann eller en kvinne. Intensjonen får vi aldri vite, men vi kan lese teksten selv om forfatteren er død.

Men hva skjer i bloggen? Er det noe som er helt sikkert med en blogg, er at den har en forfatter, en forfatter som er hovedpersonen i teksten du leser på nett. En forfatter som signerer og kommenterer sin egen tekst, som tilsynelatende forteller om sitt eget liv og sitt syn på verden, lite annet. Som leser tolker du bloggpostene opp mot det du allerede vet om bloggeren, setter nye innlegg i kontekst med tidligere innlegg du har lest. Har du en blogger du leser fast, kjenner du hele personens «forfatterskap».

Har du fulgt Røverdatters «The Never ending Story», har du automatisk større innsikt i hva et nytt innlegg i denne kategorien dreier seg om enn om du bare leste et tilfeldig innlegg derfra uten kontekst. Tekstene i Esquils «Ut av mørket»-serie får også et helt annet innhold når du som leser vet at forfatteren har ME og hvor lenge han faktisk har vært alene i mørket. På samme måte vil du lese en tekst hos Mihoe med andre øyne enn du vil lese en tekst hos Maren. Ditt bilde av bloggforfatteren farver teksten når du leser, samtidig som ditt bilde av bloggforfatteren dannes mens du leser innleggene i bloggen.

Et blogginnlegg er ikke faderløst når du leser det i en blogg nær deg. Derimot er forfatteren blitt en litterær konstruksjon, en evigvarende karakterskildring av deg selv med større eller mindre likhet med den personen du er til vanlig. Melberg beskriver bloggingen slik:

«Den litterære bloggeren, den bloggende litteraten, justerer hele tiden sitt litterære selvbilde. Dette medfører en fiksjonalisering, estetisering av virkeligheten.»

Likevel mener jeg at Melberg ikke har lest nok blogger, for mange bloggere går mye lengre enn å estetisere virkerligheten. Noen skaper levende personer og alteregoer de fører pennen for som lever sitt eget liv. Fjordfitte er en helt klart konstruert bloggkarakter, og selv om innleggene i bloggen er skrevet av Fjordfitte, er de like mye puslespillbiter som tilsammen danner et bilde av den litterære konstruksjonen Fjordfitte.

På samme måte har Kent en anti-estetisk fremstilling av seg selv, og tilsammen utgjør grisevitsene, fortellingene om hvor tjukk og ekkel han er, samt alle bildene av puppedamer stor litteratur. Du skriver deg selv når du blogger, og resultatet vipper mellom selvbiografi og fiksjon, fordi du i skriveprosessen lager en ny person gjennom teksten.

Men noen blogger jo med fullt navn, sier du? Noen legger ut private bilder av seg selv og anstrenger seg ikke et øyeblikk for lage noen «ny» identitet, i motsetning til radiohode, Emelie, AlterEgo og overnevnte bloggere.

Googler du Kristin Storrusten får du masse spennende blogginnlegg, rett og slett fordi hun blogger med fullt navn. Kristin er vel ingen litterær konstruksjon? Jo, for det at hun beskriver seg selv, velger ut elementer fra sitt eget liv hun vil formidle, skriver om og oppsummerer tilværelsen sin, konstruerer hun en illusjon av at hun skriver sant om seg selv. La oss se på dette sitatet fra siste innlegg:

Vi kjenner meg. Vi vet at jeg lager rebus hver gang jeg reiser. Så, da er det bare å begynne å gjette – hvor er Kristin nå? (eller, rettere sagt: Hvor er Kristin om etpar flyturer og hvis hun rekker å pakke før hun reiser?)

Hun gir deg instruksjoner om hvordan du skal lese teksten hennes. «Vi kjenner meg» sier hun, og gir dermed en følelse av at hun har fortalt nok om seg selv til at du faktisk gjør det. Det er et stort rom for tolkning mellom Kristin og leseren uansett hvor mye hun sier at «Vi kjenner henne».

På bloggen er du den du vil fremstille deg selv som å være, på godt og ond. Kanskje du vil være «Førti, feit og ferdig?» «Litt irriterende?» Vil du late som du «røler» mens du egentlig skriver skarpe og sammenhengende ting? Eller vil du rett og slett være Audrey Heburn selv om du egentlig er en bibliotekar fra Sagene?

Som blogger beveger du deg i grenseland mellom fiksjon og dokumentasjon, og det du eksprimenterer skjønnlitterært med er andres oppfatning av dine ord og hvordan du fremstiller ditt eget liv. Selvbiografi har aldri vært mer gøy, eller mer overlappende med skjønnlitteraturen.

ML-skolen: Del 1. Ting vi kan lære av Mao

Jeg har en studievenninne som er best i verden. Vi småløper fra forelesning til forelesning mens vi diskuterer alt fra Jane Eyre til Poppy Z Brite, fra anarkisme til mikrobiologi. Lykken er ikke å være enig, men å finne noen på samme nivå å være uenig med. Ett av våre gjenganger-temaer er: «Kan man lære noe som helst av Mao

Diskusjonen går omtrent sånn:

Meg: Du trenger ikke stå 100% inne for hva noen filosofer gjorde i praksis selv om du kan få noe ut av det de har skrevet.

Hun: Mao brant bøker og kastet folk ut av universitetene. Vi har bøker. Vi er på universitetet. Føkk Mao.

Som regel stopper vi her.

Likevel har jeg gått på ganske mange møter i min ungdomstid der vi diskuterte hvorvidt vi kan lære noe av Mao. Jeg har gjort meg opp noen egne tanker rundt temaet.

At kommunist-Kina ikke var en brak-suksess, noe teselskap eller et hyggelig sted å bo hele tiden er et faktum. At kulturrevolusjonen til syvende og sist førte til mer analfabetisme fordi man puttet alle lærerne på landsbygda for å pleie den lokale rismarken er heller ikke til å komme bort i fra. Men kan man avskrive en filosof og teoretiker som lesestoff med utgangspunkt i hva de gjorde i praksis?

Ta Nietzsche: Han endte sine dager som lallende grønnsak etter at han hadde klort ned sitt siste, mest innbitte filosofiske verk, Antikrist. Likevel er det mange som analyserer Nietzsche seriøst og tar ham på alvor, selv om han to uker etter å ha fullført Antikrist satte seg ned på veien og begynte å spille på slurva, for så aldri å snakke mer. Jeg har til gode å møte noen som sier i en forelesning på UiO: «Vi kan ikke ta Nietzsche alvorlig som filosof, rett etter at han skrev dette ble han klin kokos». Vi skiller mellom liv og lære hos de fleste forfattere og tenkere.

Men akk- så holder ikke dette argumentet vann når det kommer til Mao. For det første er det forskjell på Tilfeldig Tenker og Mektig Diktator når det kommer til hvordan man tolker bokutgivelser. Det er ikke som om Formann Mao måtte godkjennes av et forlag eller bestod noen eksamen på et universitet. Og det er betenkelig å ikke se på noens praksis, når en av de viktigste tekstene til vedkommende heter «Om praksis»...

Så nei- du kan ikke bare se på hva Mao skrev uten å se liv og lære i sammenheng. Skal du kunne lære noe av Mao, må du se på begge deler. (I motsetning til hvis du vil lære noe av Kant. Kant gjorde veldig lite spennende.)

Vel, hva kan vi lære av Mao?

1. Å drive gerilljakrig.

Ikke at jeg har noe behov for en gerilljakrig hjemme i stuen min akkurat nå, men skulle jeg startet en, ville jeg lest Maos millitærteori. For han var badass på gerilljakrig. Mannen min og jeg et strategispill på pc’n der vi skulle være kommunist-Kina. På den ene siden var vi konstant krig med nasjonalistkina, som dominerte store deler av landet rundt oss. På den andre siden angrep japanerne oss hvert øyeblikk. Vi satt med tre, små provinser og fiender på alle kanter og skulle leke Mao. Målet var å pælme ut nasjonalistene, japanerne og legge under seg/frigjøre/okkupere/samle (stryk det du ikke liker) hele, digre Kina.

Etter et par runder kom det frem at Mr. Jackson og jeg var skikkelig dårlige til å være Mao. De tre, røde provinsene våre ble slukt av japanere før noen fikk sagt sushi. Vi satt i stua, med historisk oversikt, litt snacks tilgjengelig og uten å risikere hverken liv eller lemmer. Likevel tapte vi så det sang. Men i virkerligheten greide den lille gjengen kinesere vi startet spillet med å danne republikken Kina. Kort sagt ville Mao eid Mr. Jackson og meg i strategispill any day. Skal du drive gerilljakrig, som f.eks folk har gjort i Nepal en stund, skjønner jeg godt at de leser Mao og kaller seg maoister.

2. Hvordan forstå filosofen Hegel.

Ja, du leste riktig. Du får mye bedre innsikt i den gamle, uleselige, tyske åndsviteren om du starter med Mao. Nærmere bestemt Maos «Om motsigelsen», der han forklarer Hegels dialektikk for kinesere som aldri har lest vestlig filosofi før. Mens Hegel må «dekrypteres» i følge Simone de Beavouir, er Maos tekst lest på en halvtime. Hovedforskjellene er at Mao har et matrialistisk utgangspunkt, mens Hegel har et idealistisk. Likevel er dialektikken den samme, selv om Mao overfører Hegels «forholdet mellom romantikken og opplysningstiden» til «det konkrete forholdet mellom bålet og en bøtte vann».

3. En del ting du visste fra før

Ved siden av de overnevnte, inneholder Maos tekster mye ukontroversielle ting. Til å være et skrekk-ikon og historisk belastet diktator, skrev han mye vedtatte sannheter og lite om hvordan spise småbarn. I «Om praksis» snakker han om hvor lurt det er å prøve ting for å finne ut om de funker. «Hvis du vil vite hvordan pæren smaker, må du ta en bit», skriver Mao, og minner mest av alt om en Mr.Lee-reklame. Når han gir råd om krigføring, forklarer han at for å få lokalbefolkningens støtte, skal du som soldat betale for maten, ikke stjele, ikke trampe ned avlinger og ikke voldta damer. Mens en tidligere kinesisk vismann ville sagt «oppfør deg pent», ville Maos versjon vært: «Oppfør deg pent, ellers får du ikke gjennomslag. Ingen liker bøller.» Andre typiske Mao-sitater med opplagt informasjon er «Ungdommen trenger mye søvn».

4. Noen ting du ikke visste fra før

Som at når du snakker om «Tredje verden», bruker du begreper fra Maos tre-verden-teori. Denne gikk (veldig grovt) ut på at du har den første verden, som er de mektigste og mest avanserte landene (Soviet og USA), den andre verden som er de litt mindre rike og litt mer underdanige landene og den tredje verden, som er den fattige og ikke-industrialiserte verden (Deriblant Kina). Denne tredelingen er fullstendig foreldet i dag, men begrepet «Den tredje verden» brukes hele tiden. Så nærme er Mao dagligtalen din.

Da regner jeg med at alle har blitt klokere etter dagens ML-leksjon. Neste time blir «10 gode grunner til å lese Marx» ^-^

Og du Tilfeldige Høyremann? Vennligst ikke kom og skrik «Fooolkemoooord!» i kommentarfeltet mitt. Det er ikke dét denne posten handler om.

Hundreårsjubileum- Simone de Beauvoir for begynnere

I går ville Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir fylt hundre år. Jeg så blant annet at Glamourbibliotekaren hadde en post om dette (noe som burde avlive myten en gang for alle om at hun har en rendyrket fashion-blogg :D) og ble inspirert til å skrive noe selv også. I tillegg til at Det Annet Kjønn er kanskje den viktigste feministiske boken i verden, har Beauvoir også bidratt til å utvikle en eksistensialistisk etikk og masse annen spennende filosofi og litteratur.Simone de Beauvoir

Likevel- det er et spørsmål som alltid går igjen når vi snakker om Beauvoir:

«Er hun relevant lenger? Har hun egentlig noen betydning idag? Det Annet Kjønn ble jo skrevet på førtitallet…»

Toril Moi fikk dette som første spørsmål fra salen på en forelesning jeg var på og hun svarte syrlig:

«Det er ganske pussig, jeg får ALDRI det spørsmålet om jeg foreleser om Aristoteles.»

Siden det ikke er hver dag man ville blitt hundre år, tenkte jeg at jeg skulle gi mine kjære leser en liten introduksjon til Virrvarrs favoritt-filosof på exphilpensum, og både gi dere en «Beauvoir for begynnere», samt påpeke hvorfor hun i Det Annet Kjønn lager analyser som er like relevante idag som da den kom ut i 1947.

Først: Hvorfor «Det Annet Kjønn»? Hva i all verden betyr det?

«Hva er det første tallet?» spurte exphilprofessoren min.

«Øh. En?» svarte matematikkstudenten.

«Feil!» sa professoren triumferende. «Det er først når du har to av noe at du kommer på å telle det.»

Og hele forståelsen av de Beauvoirs begrep «Den Andre» er en god blanding av Hegel og geitekillingen som kunne telle til ti. Geitekillingen sier ikke «Jeg er en», boken åpner med at geitekillingen sier «Jeg er en, geita er to.»

Hegel påpeker at det er først når vi har noen å sammenligne oss med at vi vet hvem vi selv er. Først når den hvite mann treffer noen mørkhudete mennesker, blir han bevisst på at han er hvit, fordi de andre er sorte.

I tillegg blir dette et spørsmål om subjekt og objekt, eller «person» og «dings», om du vil. «Jeg er sånn og sånn, de er ikke som meg. Jeg er en person, de er ikke en person» Beauvoir påpeker hvordan begrepene Den Første og Den Andre kan brukes på alt fra forholdet mellom deg og naboen din til å forklare rasisme og undertrykkelse.

I Asterix- Borgerkrigen møter vi en landsby som er delt med en elv. Høyresiden hater venstresiden og venstresiden hater høyresiden, og begge sider tillegger «De Andre» en masse egenskaper de ikke har. «Vi er snille, ergo må de være slemme. Vi er lure, ergo må de være dumme.» Landsbyboerne skaper seg en idé om naboene sine i sitt bilde, ved å definere dem som noe ANNET enn dem selv.

Said bruker samme forklaringsmodell i Orientalismen, der han påpeker at vestlig fremstilling av Østen, Arabia og muslimske mennesker er en konstruksjon av Østen som Den Andre.

Beauvoir forklarer hvordan hele idéen om «kvinnen», hva som er «kvinnelig» og hva kvinner kan gjøre, er skapt i en verden der mannen er Den Første og kvinnen Den Andre. Mannen er «MENNeske, Man, Homme», mens kvinnen er «Kvinnen». Maskulinitet er styrke, femininitet er svakhet. Hva som er kvinne er definert utfra at hun er ikke-mann, og mannen har fått lov til å bestemme hva det å være mann er. Mannen er person og kvinnen er dings, siden mannen kan bestemme selv hva det vil si å være mann, mens han også dermed definerer hva som er «kvinnelig.»

Hva er så forskjellen på kvinners situasjon og en nabo-konflikt?

I Asterix og Borgerkrigen slutter historien med at noen bygger en bro tvers over elven og høyre og venstresiden blir kjent med hverandre. «Åh, er det sånn du er? Vi trodde du var sånn og sånn, vi!» Dermed går det kunstige skillet mellom «den første og den andre» i stykker.

Om nordmenn gjør svensker til De Andre og svensker gjør det samme med nordmenn, opplever begge to seg selv osm subjekter, personer. Det er til syvende og sist svenskene som bestemmer hva det vil si å være svensk, hva nordmennene måtte mene påvirker ikke identiteten deres nevneverdig.

Kort sagt- de fleste grupper som blir undertrykket som «De Andre», vet at bildet omverdenen har av dem ikke stemmer og kan skape seg sin egen identitet. Du vet noen undertrykker deg og kan se på dine undertrykkere som «De andre.»

Beauvoir mener dette ikke gjelder kvinner, fordi kvinner blir oppdratt til at den rollen som Den Andre fra de er små, de fødes inn i en verden der de oppdras til å _bli_ kvinner, bli alt det mannen ikke er. På denne måten er hun ikke klar over sin undertrykkede situasjon, og hun skal forsøke å overleve i en verden der hun er opplært til å være dings, ikke individ. Beauvoir fnyser dermed av «kvinnelige verdier» og «kvinnelige egenskaper», de er konstruerte, ikke-naturlige ting.

Men dings? Hva betyr det? Hva innebærer det å være objektivisert?

Her kommer vi inn på de to andre begrepene De Beauvoir er mest kjen for, ved siden av Den Første og Den Andre. Nemlig de lange og rare ordene immanens og trancendens. Enkelt oversatt kan vi si at de betyr «bevarende» og «overskridende», og er egentlig eksistensialistiske begreper. Eksistensialismen meeeget kort oppsummert går ut på at «Om Gud er død, og du bare har ett liv, er det greit å få mest ut av denne eksistensen din, hm?»

Sartre & BeauvoirMen hvordan eksisterer man mest mulig? I følge Sartre og Beauvoir var det ved å overskride deg selv. Altså- sprenge dine egne grenser, handle, gjøre nye ting, risikere å tabbe deg ut, utvide din egen horisont og kort sagt utvikle deg, ikke stoppe opp. På denne måten «bekrefter du deg som subjekt», du er en fullstendig person, et individ i bevegelse.

I følge Beauvoir, har det at kvinnen læres opp til å være mannens Andre medført til at hun har blitt sosialisert til å være bare være immanent, bevarende. Altså at det bare er kvinnelig å gjøre repetative oppgaver, at hun ikke skal ta sjangser, hevde seg selv, ikke overskride. Oppvask og annet husarbeide er et utmerket eksempel på immanente oppgaver. De må gjøres hver dag, men endres aldri, og du kommer aldri videre. Så fort du er ferdig med en oppvask, kommer det en ny neste dag.

Bygger du garasje, er garasjen ferdig når den er ferdig og du har et avsluttet, overskridende produkt. Kvinner oppdras til at det er greit å ikke få til, ikke tørre, ikke utfordre seg selv.

I politisk sammenheng ser jeg at jentene ofte melder seg frivillig til rydding, kaffekoking og sektretærarbeid, mens guttene hopper på de mest kompliserte teoretiske oppgavene. Jeg husker en feminisme-festival i RU sammenheng for et par år siden der Katarina Storalm påpekte: «Det er ikke bare om å gjøre å ha flest jenter oppe i plenum, det handler om HVA de gjør. Om alle damene gir tekniske og sosiale beskjeder og det er en mann som står der med de store analysene, har vi fremdeles et problem.» 50% damer spiller liten rolle om de tier stille.

Beauvoirs poeng er at om kvinner skal slutte å være Den Andre, må de begynne å bekrefte seg selv som personer og sprenge sine egne grenser. Dette er ikke en likestillingskamp, men en et frigjøringsprosjekt. Damer skal ta tilbake sin egen subjektivitet og slutte å være en kjønnsdings andre har definert innholdet av på forhånd.

«Vær ukvinnelig», sier Beauvoir, lett omskrevet. «Vær en person og gjør ting.» Det betyr ikke at man ikke kan gå i kjole, du kan godt være sjokkrosa-tyllkjole-damen så lenge du er overskridende.

Et godt eksempel på det fant jeg på bloggen til Mirakel for et par dager siden. Hun hadde satt opp prinsesse-forheng på sengen sin, som unektelig er ganske sukkersøtt-superjentete. Likevel- hun hadde vært selvstendige-Mirakel og fikset det selv, og Beauvoir ville vært veldig fornøyd. Om hun hadde hengt opp fotball-supporter-utstyr, men sittet stille og sett på kjæresten henge det opp for henne, ville det vært langt mindre trancendent og frigjørende, selv om det var mindre «kvinnelig» tradisjonelt sett.

Simone de Beauvoir introudserer redskaper i Det Annet Kjønn som kan brukes til å forstå maktforhold i internasjonal politikk, plukke fra hverandre Carl I Hagens muslimhets, forstå hvor «kvinneligheten» kommer fra og overbevise deg til å ta sjangser på et personlig plan. Skal du lese et stort, filosofisk verk, er det også kanskje det mest lettleste og velskrevne. Feir hundreårsdagen hennes med å lese Det Annet Kjønn i år om du ikke har gjort det (c;

Den livsfarlige hemmeligheten

Jeg har sett The Secret, og jeg fikk gåsehud. Ikke av beundring, men av skrekk og Secret frustrasjon. La meg være klar og tydelig fra starten av: Hvis jeg ikke hadde kjent folk som åpent var nyfrelste og promoterte The Secret, ville jeg sukket og stønnet og smilt oppgitt over dette konseptet som jeg ville gjort av en hvilken som helst annen skrullingsekt- «Få bedre liv ved å spise gulrøtter og snakke med plantene dine»- alle kvinner er reinkarnerte gudinner-finn din indre urkraft- bøker som finnes der ute. Nå har det nådd en vennekrets nær meg og jeg er veldig, veldig lei.

Problemet er at The Secret er i ferd med å bli et populærkulturelt fenomen, og jeg har tenkt å skrive litt om hvorfor boka/filmen er:

1. Vås

2. Jævla skadelig.

La meg forklare konseptet i veldig korte trekk: Verdens mektigste har alltid kjent til The Law of Attraction– en «naturlov» som går ut på at alt du tenker, føler og ønsker deg kommer til deg. Universet er en ånden i Alladins lampe, bare at denne ånden ikke har noen begrensning på antall ønsker du får oppfylt. I følge The Law of Attraction former verden seg etter dine tanker og følelser og gjør at om du tenker at du er rik, vil du bli rik. Om du tenker at du er frisk, vil du bli det. De fleste mennesker bruker all energien sin til å tenke på hvordan de ikke vil ha det, og får dermed det de ikke vil ha. Visualiserer du jevnlig det du ønsker deg, fikser universet resten. Om du klarer å være lykkelig, vil du fortsette å være det, fordi du blir en lykkemagnet. Livet skal være lett, og din instilling føkker det opp. Len deg tilbake, visualiser lykke, vær takknemlig og bruk universet som din personlige postordrekatalog. «Dette vil jeg ha», skal du si. Så vil universet gi det til deg.

Høres fantastisk ut?

Hvorfor The Secret er vås

Se filmen, så skal vi se litt på hvor vås dette egentlig er.

Ok, filmklippet taler jo for seg selv. Jeg beklager, men skuespillere som smiler, flashy effekter, mystisk musikk og en bunch med forfattere av livvstilsbøker som forteller om hvor magisk dette er, er ikke det som overbeviser meg i utgangspunktet. «Metafysikere», «filosofer», «lærere» og «forfattere» som viser seg å stå bak ulike newage-tjenester og ikke har formell utdannelse er ikke ekspertgruppen jeg pleier å forholde meg til. Likevel er det mye mer her som lukter svidd enn solbrune «livsveiledere» som forteller deg hvordan du skal leve livet ditt.

Det første er det inntrykket de forsøker å gi om at The Law of Attraction er en naturlov. Litt research, og du finner vitenskapsfolk som hyler over konseptet. Selv om folka forsøker å fremstå vitenskaplige, er dette religion. Ja, man KAN si at alle mennesker er energi på et kvantenivå, betyr ikke det at våre tanker former omgivelsene våre. The Secret har to påstander, hvorav det ene er delvis sant og det andre er vissvass. Sjå no:

Først: Du endrer deg selv ved å endre innstilling.

Her har de et par gode poenger. Klart placebo funker. Klart du får et bedre liv, om du klarer å overbevise deg om at du har det. I tillegg mener mange moderne biologer at hvordan du tenker, former strukturene i hjernen din. Tenker du mye på at du er syk, lager du tankemønstre som er vanskelig å komme ut av. Folk som er tungt deprimerte, har ofte tenkt faste kjemiske strukturer i hjernen sin. Å tenke positivt, ha en åpen innstilling og tro på deg selv er som regel en fin oppskrift på å ha det bra, så lenge alle matrielle forhold ligger til rette for det. Og det er med dette vi går over på den andre påstanden:

Du endrer verden ved å endre innstilling.

I følge The Secret kan du visualisere deg ut av fattigdom, dårlige levekår, en kjip jobb, krig, sult og nød. Beklager, men det er HANDLING og ikke følelser som endrer verden. For å ta et nærliggende eksempel. Jeg lager tegneserier. Om jeg legger meg ned og tenker på hvor flink jeg er til det, lager jeg ikke en ny og fantastisk tegneserie. Derimot kan jeg sikker føle meg bedre og så gå og lage noe bra, men dette er KORRELASJON, ikke KAUSALITET. Mine følelser mekker ikke serier for meg. På samme måte som det å tenke at man har penger, faktisk ikke gir en mer penger. Om jeg vil ha en frisk kropp, hjelper det mer å trene enn å føle. Hvordan skal en overvektig person føle seg ut av fedme? The Secret sier at vi ikke skal spørre «Hvordan» ting skal skje, det skal universet fikse. En gammel vri på at Guds veier er uransakelige, her forkledd som vitenskap.

Ok, sier du. Det er tydelig at det er ugler i mosen her. Men hvorfor er det skadelig?

Hvorfor The Secret er jævla skadelig

1. Skyldplassering

Har du mistet noen i bilulykke? Døde barnet ditt i krybbedød? Ble landsbyen din vasket vekk av en tsnuami? Har du en kjip, underbetalt jobb? Ble du voldtatt? Slo foreldrene dine deg som barn? Ble du ranet? Brant huset ned? Fikk du kreft?

Dette tiltrakk du i følge The Secret. Bare du og din egen innstilling kan klandres for all skiten som har skjedd i livet ditt. Får du ikke til å visualisere millionen du skulle tjene? Du prøver ikke hardt nok. Får du ikke bilen du drømmer om jevnlig? Du har nok ikke stilt deg inn på riktig frekvens. Kort sagt- har du det kjipt, er det din feil. Får du ikke til å bruke oppskriften til å fikse livet ditt, er det også din feil. Jødene i konsentrasjonsleirene var skyld i det selv, de sultne barna i Afrika mangler ikke mat pga vestlig imperialisme, det er fordi de ikke klarer å se for seg maten de skal spise. Og ikke bare det- dette konseptet oppfordrer folk til å ikke engasjere seg i problemer.

2. Passiviserende og destruktivt

Nei, du skal ikke være mot krig, rasisime, vold, fattigdom, kapitalisme og miljøødeleggelser, fordi du får mer og mer av det du er mot. Ikke engasjer deg politisk, fokuser på hvor bra du har det. For et klasseperspektiv, i grunnen! Du må være ganske rik, ressurssterk og lykkelig for at du skal kunne glede deg over hvor flott du har det. I tillegg er hele The Secret blind for at det finnes undertrykkende forhold. De 1% rikeste i verden er det fordi de kjenner hemmeligheten, ikke fordi de utbytter andre. Er du diktator i et lite land, er det fordi du visualiserte deg dit, eier du halve hjemlandet ditt er det fordi du er så flink til å se for deg ting. Soldatene du brukte til å meie befolkningen ned med fikk du i presang av det snille universet. Hva med miljøperspektivet? Det er jo ikke nok til at alle kan visualisere seg til et Donald Trump-nivå selv om konseptet hadde funket? Tøys, sier The Seceret. Universet vil lage mer og mer rikdom til dem som vil ha. Knapphet er folk sin egen feil. Ikke klag, ikke kritiser, ikke engasjer deg, ikke gjør opprør. Tenk på hvor rik du vil bli, og få masse skyldfølelse om det ikke fungerer bra nok.

I tillegg har boken masse gode råd. Bekymret over gjeld? Begynn å oppføre deg som du ikke hadde det. Ikke lag en plan. Ta et kortsiktig lån. Du blir yngre om du tror det selv, ingen grunn til å trene. Har du et rusproblem? Ikke fokuser på det, lat som om det ikke var der, så forsvinner det.

Kort sagt- beskjeden er: Ikke tenk, føl. Ikke spør hvorfor, tro. Ikke legg merke til problemer rundt deg, så forsvinner de. Alt er din egen feil. Får du det ikke til, er det også din feil. Dette er den store Hemmeligheten, pent innpakket og her for å ødelegge livet ditt.

Den eneste skikkelige hemmeligheten her, er å formidle et så hårreisende budskap så det blir en kassasuksess.

Virrvarr tar en alvorsprat med kvinneligheten sin

Virrvarr: Kvinnelighet? Johooo? Eeeer du deeeer?

Kvinneligheten: Ja, selvfølgelig. Selv om du stadig vekk fornekter meg.*snufs*

Virrvarr: Jaha? Jeg trodde kvinneligheten var noe evig noe, jeg. Sånn som de våser om i Faust. «Alt evig kvinnelig fører oss hjem». Da hjelper det vel ikke noe om jeg fornekter deg? Er du evig er det vel ikke så lett å bli kvitt deg?

Kvinneligheten: Kvinnelig er ikke noe du er, det er noe du gjør. Om du lar være å handle kvinnelig, fornekter du meg.

Virrvarr: Jøss, tenk at kvinneligheten min skulle være queerteoretiker, da gitt! Kjønn er handling. Oki.

Kvinneligheten: Jeg er aldeles ikke queer! Jeg er noe du kan leve ut, handle i takt med din feminine side. Nemlig.

Virrvarr: Er du en del av kroppen min? Ligger du latent i vaginaen, kanskje? Lurer i melkekjertler og eggstokker? Da jeg klippet av meg alt håret mitt, sa mamma at jeg hadde fjernet kvinneligheten min. Si meg- var du i håret? Spylte jeg deg ned i do?

Kvinneligheten: Nei, nå får du gi deg! Jeg bor ikke i noen kroppsdel.

Virrvarr: Ikke? Du sa jo at jeg hadde en feminin side. Er det en metafysisk side? Kan jeg være kvinnelig uansett fysisk kjønn?

Kvinneligheten: Tja. Kvinner bør være kvinnelige, synes jeg. Menn får gjøre som de vil.

Virrvarr: Hvorfor det om det ikke har noe med kvinnekroppen å gjøre? Hvorfor bør kvinner være «kvinnelige» om ikke du har noe med de fysiske kroppene deres å gjøre?

Kvinneligheten: Vel, du vil jo helst ha melk i melkekartongen? Krem på sukkerbrødet? Kvinneligheten er jo innholdet, handlingene og utseendet du har som tilbehør til eggstokker og vagina. Kvinneligheten er det som gjør det til en fullstendig kvinne.

Virrvarr: Heh. Så det finnes en masse ekstrautstyr jeg bør skaffe meg til vaginaen min, slik at jeg skal være fullt ut kvinne? Handler det ikke mer om å bli oppfattet som kvinne?

Kvinneligheten: Jo, men også om å FØLE seg som kvinne. Føle seg vel.

Virrvarr: «You make me feel like a natural woman» Jeg føler meg ikke så vel med deg, jeg.

Kvinneligheten: Det er fordi du er feministisk fremmedgjort. Bare vent til du får barn, da vil du skjønne et og annet. Da blir du jo mor og mye mer kvinnelig med en gang.

Virrvarr: Men om det ikke er biologisk vil det vel ikke gjøre noen forskjell?

Kvinneligheten: Altså…Men du barberer deg jo ikke under armene en gang?

Virrvarr: Nei? Hårete armhuler er da kvinnelig?

Kvinneligheten: Åhnei!

Virrvarr: Joda, kvinnelighet og mannlighet kan nemlig defineres på to måter. Noe som er kvinnelig kan være noe som er felles for alle kvinner, og da blir hår under armene og mensen er det ganske kvinnelig. Men om kvinnelig defineres ut fra at det er «ikke-mannlig», har ikke kvinner hår under armene, nettopp fordi menn har det. Kvinner har lange negler, fordi menn har korte osv. Kvinner er svake fordi menn defineres som sterke.

Kvinneligheten: Kom igjen- alle synes at hårete armhuler er ekkelt på damer.

Virrvarr: Og likevel er de hårete armhulene helt naturlige.

Kvinneligheten: Men veldig ukvinnelige.

Virrvarr: Så ukvinnelig er det samme som naturlig? Samtidig som kvinne er noe man føler seg som, noe som ikke er biologisk? Samtidig som du vil få meg til å føle meg som en «natural woman»? Hvordan henger dette sammen?

Kvinneligheten: Nå var du vrang og vanskelig.

Virrvarr: Ja, fordi jeg liker ukvinneligheten min. Jeg liker bare ikke alle sanksjonene som følger med den. Jeg liker å bruke kort tid på badet, brøle høyt og aldri barbere kroppshår. Jeg trives best i lave sko, uten mascara, jeg liker ikke kosmetikk. Kvinneligheten min er konstruert kakepynt på en kropp/kake som avgjør hva slags kakepynt som forventes at jeg skal pynte meg med. Og den kakepynten endrer seg med tiden. Jeg vil pynte min egen kake, tusen takk. Uten instruksjoner og uten å herme.

Kvinneligheten: Du er klar over at ved å trekke inn kakebaking her, bruker du kvinnelige metaforer? (Hehe)

Virrvarr: Føkk ju.

Kvinneligheten: Du kommer ikke utenom ditt eget kjønn. Du er oppdratt til å være kvinnelig. Kan ikke det ha en egenverdi? Du har jo noe å tilføre den maskuline verden?

Virrvarr: Jotakk. Lebestift, kleenex og immanens.

Kvinneligheten: Og omsorg!

Virrvarr: Og utbrenthet og flink pike-syndrom!

Kvinneligheten: Du er jo kvinnehater!

Virrvarr: Nei, men jeg liker ikke å måtte følge en sosial oppskrift. Og hvertfall ikke en sosial oppskrift som ikke bare lover meg trangere sko og høyere utgifter til skjønnhetsprodukter, men et bedre og mer «naturlig» liv i tillegg.

Kvinneligheten: Men jeg er en del av deg! Du lekte med prinsesser og pyntet deg som liten. Idag har du rosa sko og lipgloss! Du er avslørt!

Virrvarr: Og du er herved amputert. Og siden du ikke er kroppslig, er jeg ikke så bekymret for fantomsmerter.

Språk, diskurs og teori i praksis (Hvordan vi misforstår hverandre)

Jeg leverte inn en artikkel til Filologen i går sammen med Magiske Mari (min bestevenninne jeg stadig kommer tilbake til), og innså at ikke så veldig mange andre enn filologer vil skjønne noe som helst av den. Det er jo greit siden den skal i Filologen, men det er litt kjipt om jeg vil snakke med andre om det jeg driver med. Vet du hva logosentrisme er? Skjønner du hva jeg mener om jeg snakker om å oppløse de binære diskursene? Eller dekonstruksjon av kjønnsdikotomien? Det var det jeg tenkte. Det er ikke du som er dum, det er disse ordene som er litt snodige.

Derfor tenkte jeg: Faen, jeg skal klare å forklare de rare, men AKK-så nyttige, teoriene mine med normal språkbruk. Og passende nok har jeg tenkt å starte med å si noen ord om Foucaults diskursbegrep. Eller-

Hvordan vi misforstår hverandre:

Først- litt tegnteori. Ja, vi må ha litt tegnteori:  En kjekk mann som het Saussure laget en teori om tegnene i språket. Du har noe som heter signifikant og noe som heter signifikat. Eller- på norsk: Dingsen og navnet på dingsen.

La oss ta en katt som eksempel. Du har et mjauende, malende dyr med pels, værhår og klør og du har ordet katt som viser til det mjauedyret, ikke sant? Ganske enkelt og greit. Dessverre er ikke alltid forholdet mellom dingsen og navnet på dingsen så enkelt som når du har med katter å gjøre. Rett og slett fordi noen ting er litt mer abstrakte enn katt og kransekaker.

På skolen pleier vi å si at forholdet mellom signifikat og signifikant er arbitrært, eller at tegnet er arbitrært. Det er en ganske jålete måte å si at det er ikke et nøyaktig forhold mellom dingsen og navnet på dingsen. På noen afrikanske språk bruker man samme ord for både blå og grønn. Ergo er det ikke en automatisk (populært kalt gudegitt i  gamle dager) sammenheng fargen blå og ordet for den fargen. Henger du med? På samme måte kan betydningen vi putter i et litt mer abstrakt begrep, som frihet eller sannhet, være forskjellig.

Ord som lov og rett betyr helt forskjellige ting i læreboka til en juss-student enn i læreboka til en som skal bli prest. Altså kan et ord bety helt forskjellige ting avhengig av hva slags miljø og bakgrunn du har. Juristen og teologen kommer fra hver sin diskurs, og har hvert sitt innhold i ordene ovenfor. Altså forandrer ord innhold utfra hvilken diskurs ordet brukes i, og det gjør at vi får et tydelig gap mellom Dingsen og Navnet på dingsen. Juristen og teologen kan bruke samme ord og snakke om helt forskjellige ting.

La meg gi et annet eksempel: Jeg er med i et lite parti på ytterste venstrefløy som har sin egen diskurs, altså sin egen språkbruk, og helt eget innhold i mange ord.

Når jeg sier «Jeg er kommunist» legger jeg et helt annet innhold i det begrepet enn mange av dem jeg diskuterer med gjør. Mens jeg sier «kommunisme» og tenker «Fred, frihet og alt gratis, ingen klasser, ingen stat og nix undertrykkelse» tenker folk som ikke kommer fra min diskurs f.eks: «Kommunisme: Staten styrer alt, alle står i matkø og det er ingen yttringsfrihet eller demokrati. Grått østblokkland jeg ikke vil bo i.» Vi bruker samme ordet, men har HELT ulikt innhold, fordi vi kommer fra hver vår diskurs.

Diskursbegrepet er genialt når man skal løse opp i misforståelser og finne ut hva man faktisk er uenig om. For et par år siden var jeg med på en intern diskusjon om hvorvidt man skulle bruke ordet «indvidualisme» og være «individualister». Det var en ganske tøysete diskusjon, fordi folk la helt forskjellige ting i det begrepet. Noen kom fra en diskurs der «individualisme» betydde «friheten til å være deg selv og forme deg selv til en unik person». Det hørtes jo fint ut? Men når de diskuterte med folk som kom fra en diskurs der «individualisme» betydde noe litt mer Ayn Rand-aktig: «Du er din egen lykkes smed og skal mele din egen kake. Du kan ikke hjelpe andre enn deg selv», ble de ikke enige.

– Vi må være individualister- det er så fint!
-.Er dere sprø? Det er jo kjempeskadelig! Og usosialt!

Løser vi konflikten med diskursbegrepet i bakhodet, er det ikke så vanskelig. Fordi den ene siden var ikke mot at folk skulle få være seg selv, og den andre siden var heller ikke tilhengere av at alle skulle være sin egen lykkes smed. Kort sagt- en misforståelse basert på hva man la i ordet «Individualisme».

Det er så greit når man har med katter å gjøre. Du har katten og ordet «katt», eller hesten og ordet «hest». Ellers er innholdet av ord og begreper diskursbestemt, og det samme er betydningen av symboler. Hjorten hadde et innlegg for en tid tilbake der han viste til hvordan rosa hadde vært guttefargen og blå jentefargen på tidlig 1900-tall. Hvilken betydning en farve eller et symbol har avhengig av tidsepoke, miljø og kulturkrets. På samme måte som det å riste på hodet kan bety å takke ja i noen kulturer, kan et ord ha helt forkskjellig innhold fra diskurs til diskurs.

Er vi klar over dette, kan vi skjønne hvorfor vi misforstår hverandre, også. Fordi ord har ingen fastsatt betydning, men endrer seg fra kulturkrets til kulturkrets. «Sosial» på politikerspråk er ikke det samme som å være «sosial» med vennene sine.

Den kjekke mannen som heter Foucault har etablert begrepet «diskurs» i en tekst der han påpeker at vi som lesere ikke kan være sikre på at vi vet den opprinnelige betydningen av et utsagn i en tekst når vi leser den, fordi vi er en del av en annen diskurs som kanskje legger et helt annet innhold i ordet enn det forfatteren gjorde da hun skrev. Om man er bevisst på hvilken diskurs man tilhører, er det lettere å sette seg inn i andres meninger og skjønne hva folk du diskuterer med egentlig mener.

Vel- dette er et av redskapene jeg har i verktøykassen min når jeg skal plukke frahverandre en tekst, en konflikt eller noens argumenter. Er det ikke nyttig?

Dette var mitt forsøk på å komme meg ut av universitetsdiskursen min etter å ha skrevet fagartikkel – et litt sleipt forsøk siden jeg prøver å trekke med meg leserne inn ^.^