Jeg tror jeg begynner å bli voksen. Jeg spiser middag hver dag. Jeg har regningene mine på autogiro. Jeg tar telefoner til skatteetaten. Jeg har en kasse med julepynt. Jeg tar tran. Jeg blir fem og tyve om noen måneder, og lurer på om det kvalifiserer som “gammel nok til å kalle seg voksen”. Jeg håper det. Voksen er det beste.

Gretchen Rubin, forfatteren av The Happiness Project (en selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer, men en velskrevet og morsom selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer) har laget en oversikt som heter “Secrets of adulthood” på bloggen sin.

Det er en liste over alle tingene Rubin har lært i voksenlivet som ingen andre har fortalt henne. Den inneholder et par veldig fine “hemmeligheter”, som

The best reading is re-reading

og

It’s nice to have plenty of money

Siden jeg har følt meg mer og mer voksen for hver fiskemiddag jeg har laget, tenkte jeg å kopiere Rubin og lage min egen liste.

Mine voksenhemmeligheter

 

1. Du har sjelden lyst til å trene, men du angrer aldri på at du har trent.
2. Du har sjelden lyst til å rydde, men du angrer aldri på at du ryddet.
3. Alle timene du tilbringer med å banne over altinn og selvangivelsen er verdt det.
4. De fleste kjipe ting går over av seg selv.
5. Disse kjipte tingene går ikke over av seg selv: Tannproblemer, problemer med kemnern og problemer med statens innkrevningssentral.
6. Så lenge du har salt, pepper, sukker og eddik, kan du få all slags mat til å smake bra.
7. Du kan alltid ta deg bedre betalt enn du tror.
8. Du kan alltid slette flere eposter enn du tror.
9. Alle dårlige dager blir litt mindre dårlige dager når du har tilsatt en dusj, fine klær, mat og frisk luft. Ikke bli i senga.
10. Du er ikke veldig spesiell. Uansett hvilket problem du støter på, har noen slitt med det før deg.
11. Du blir bare sintere om du prøver å “få ut aggresjon”.
12. Det er aldri så ille som du tror.

Hva er dine voksenhemmeligheter?

For et år siden pleide jeg å jobbe hele natten, sove noen timer og jobbe hele dagen igjen.
For et år siden pleide arbeidsanntrekket mitt å være en pysjamasbukse.
For et år siden pleide skulderstillingen min å være “parallellt med øreflippene”.
For et år siden trodde jeg at å sjekke eposten før jeg sovnet og rett etter at jeg våknet.

Men nå.

Mr. Jackson og jeg var først og fremst et arbeidslag. Vi var lykkeligst mens vi brukte åtte timer på å skrive løpeseddel til demoen vi hadde brukt hele uka på å mobilisere folk til. Joda, vi kysset og sånn, men det var ikke med den samme energien som vi brukte på å jobbe. Leiligheten var alltid kaos, der jeg satt krokrygget over laptopen og skrev, mens Mr. Jackson forsøkte å finne opp en ny type tekanne ingen hadde hørt om før ved å trekke te i alt i huset som muligens kunne holde vann. Og så kjøpte vi en frossenpizza klokka tolv om natten når vi skjønte at vi hadde glemt å spise.

Professor X er annerledes. Han sier: “Ida. Nå er det helg.” mens jeg er i ferd med å begynne å sende dagens nittende runde med epost klokka 22 på en fredag. Og jeg stopper og skjønner at jeg ikke skjønner hva han mener. “Helg? Helg? Åh, HELG! Det som vi hadde på barneskolen! Da vi ikke hadde lekser til mandag! …Mener du å si at du ikke jobber etter klokka 17? Hva gjør du da? Du…slapper av? Jeg vet ikke om jeg har den nødvendige kompetansen.”

Nå har jeg vært i fast jobb i to uker. Og det er så mystisk. Jeg står opp og spiser frokost og tar trikken til Skarpsno og skjønner at jeg jobber på en vestkant som er så vestkant at jeg tror noen har diktet det opp. Det er så mye lær og lysekrone og gullfargede kredittkort at jeg ville følt meg konstant fremmedgjort om ikke den nye sjefen min hadde kjøpt Tjukkas og legoklossbokser til kontoret mitt. Og så har hun pyntet veggene med grafitti og Ivar Aasen og spiller Bowie på full guff og fått meg til å tenke at “Wow. Jeg trodde ikke det skulle bli så hjemmekoselig å slutte å jobbe hjemmefra.”

Jeg har fått jobbmail. Jeg har fått jobbtelefon. Og en mystisk, snikende følelse av å komme hjem klokka fem og ha fri. Så jeg har trent og bakt brød og sovet som en stein. Jeg tror jeg er i ferd med å tilegne meg en slags A4-kompetanse, en balanse jeg ikke har visste at var mulig å finne. Alle disse fine tingene man ikke visste at man ønsket seg.