Fine ting du burde vite om

Noen har stjålet hjernen min og byttet den ut med stålull. Men vi kan holde bloggen varm likevel. Forrige innlegg handlet om fristende distraksjoner på Internett. Vel, her er en liste med fristende distraksjoner!

  1. Ted.com har lansert spillelister med foredrag. Noen av listene er samlet på tema, andre er favorittene til kjente personer. Bra konsept, særlig når det begynner å bli så mange foredrag på sidene deres.
  2. Philip Pullman, mannen bak His Dark Materials-bøkene, har samlet sine favoritteventyr av brødrene Grimm i en bok og rensket opp språket slik at de blir mer eventyraktige uten å bli moderniserte. Jeg er klar.
  3. I denne butikken kan du kjøpe alt. Inkludert en ubåt formet som en spekkhugger . Jeg er fristet. Veldig fristet.
  4. Har du ikke oppdaget Kate Beaton ennå? Da har du noe å glede deg til! Hun lager rare tegneserier om litteratur, eldre historie og fete, små ponnier. Bare å lese seg gjennom arkivet! Her er en av Wuthering Heights-stripene hennes:

Lesernes beste voksenhemmeligheter

Det har kommet så mange fine kommentarer på innlegget mitt om voksenlivets hemmeligheter, at jeg fant ut at jeg måtte lage et eget innlegg med favorittkommentarene mine. Her er de!

Mine favoritter

  1. Båndene du klipper av nakken på alle topper og bluser kan ikke brukes til noe som helst (Tante My)
  2. Det er pur lukke å bake: lett fysisk arbeid, får varmen, instant gratification, alle blir glade, huset luktar godt. (Avil)
  3. Ikke utsett å svare på den vanskelige mailen. Du kommer ikke til å få en åpenbaring der du plutselig vet hva du skal si. Derimot kommer du til å måtte begynne svaret ditt med en “beklager sent svar” – og å STARTE med en unnskyldning, gjør neppe den vanskelige mailen noe enklere å skrive. (Gi et lite vink)
  4. Man kan fint koke ull, det er bevegelse, ikke varme som krymper det. Legg det i ei gryte, kok opp, la det kjølne igjen UTEN Å RØRE DET! Voila, rein ull! (Eli Anne Eiesland)
  5. Det er ingen som blir mer glad i deg selv om du klarer alt (May Tove)
  6. Du blir mye mer happy av å legge deg tidlig, du går ikke glipp av noe viktig hverken på tven eller internett. Internett er der dagen etter også. (Seslilie)
  7. Det er berre tull å spare det beste til slutt! Et det du har mest lyst på først, ikkje spar det til du er mett/tilfreds, det gjer berre nytelsen mindre. (Borgny)
  8. Du kommer aldri til å vite hva du skal si til noen som har opplevd noe jævlig, men klemmer, tilgjengelighet, hjemmelagd mat osv er ikke så dumt (Katha)
  9. Og ja: snill, ansvarleg mann er eit betre valg når du skal etablere Familie a/s enn ein festleg mann du må spandere all öllen på. (Avil)
  10. det hjelper helt på ordentlig å puste med magen (Kjersti)
  11. Om du ikke fører budsjett og regnskap vil ikke økning i inntekt ha noe å si, fordi du kommer til å sløse det vekk (Oda Rygh)
  12. Gammel mat du setter tilbake i kjøleskapet, blir ikke nyere igjen. (Tante My)
  13. Dessuten: Refleks er kult. (Synnebollen)

Og fortsatt er kommentarfeltet fullt av fantastisk mye bra! Hurra for dere!

Hva ingen fortalte meg om voksenlivet

Jeg tror jeg begynner å bli voksen. Jeg spiser middag hver dag. Jeg har regningene mine på autogiro. Jeg tar telefoner til skatteetaten. Jeg har en kasse med julepynt. Jeg tar tran. Jeg blir fem og tyve om noen måneder, og lurer på om det kvalifiserer som «gammel nok til å kalle seg voksen». Jeg håper det. Voksen er det beste.

Gretchen Rubin, forfatteren av The Happiness Project (en selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer, men en velskrevet og morsom selvhjelpsbok for middelklassefolk med få reelle problemer) har laget en oversikt som heter «Secrets of adulthood» på bloggen sin.

Det er en liste over alle tingene Rubin har lært i voksenlivet som ingen andre har fortalt henne. Den inneholder et par veldig fine «hemmeligheter», som

The best reading is re-reading

og

It’s nice to have plenty of money

Siden jeg har følt meg mer og mer voksen for hver fiskemiddag jeg har laget, tenkte jeg å kopiere Rubin og lage min egen liste.

Mine voksenhemmeligheter

 

  1. Du har sjelden lyst til å trene, men du angrer aldri på at du har trent.
  2. Du har sjelden lyst til å rydde, men du angrer aldri på at du ryddet.
  3. Alle timene du tilbringer med å banne over altinn og selvangivelsen er verdt det.
  4. De fleste kjipe ting går over av seg selv.
  5. Disse kjipte tingene går ikke over av seg selv: Tannproblemer, problemer med kemnern og problemer med statens innkrevningssentral.
  6. Så lenge du har salt, pepper, sukker og eddik, kan du få all slags mat til å smake bra.
  7. Du kan alltid ta deg bedre betalt enn du tror.
  8. Du kan alltid slette flere eposter enn du tror.
  9. Alle dårlige dager blir litt mindre dårlige dager når du har tilsatt en dusj, fine klær, mat og frisk luft. Ikke bli i senga.
  10. Du er ikke veldig spesiell. Uansett hvilket problem du støter på, har noen slitt med det før deg.
  11. Du blir bare sintere om du prøver å «få ut aggresjon».
  12. Det er aldri så ille som du tror.

Hva er dine voksenhemmeligheter?

Skrytebrev fra jobben

Jeg tilstår. Jeg tilstår. Dette er et rent skryteinnlegg. Dette er et skryteinnlegg om noe jeg har gjort på jobben, no less. Det er bare at jeg er så inmari fornøyd. Se på bildet under, og hopp over teksten om du er lei av å lese om Store norske leksikon allerede.

Min lille Google-revolusjon

«Jeg bare googler noe og så går jeg på nettsiden som er øverst på google. Og det er jo aldri dere.»

Når vi spør folk om de bruker Store norske leksikon, er dette det vanligste svaret vi får. Folk bruker ikke leksikonet fordi de ikke finner leksikonet. Da jeg begynte i jobben, var spørsmålet alle stilte meg: «Men hvordan skal du løse Google-problemet?» Og de spurte på en måte som gjorde det tydelig at de trodde det ville være et umulig problem å løse.

Men nå har vi faktisk løst det – i hvertfall nesten. Vi har forbedret googlerangeringen vår enormt på noen få uker. Vi havner fortsatt langt nede på søkeord som enten er mye skrevet om på blogger og forum, søkeord det er mye Google-ads på og søkeord som betyr det samme på engelsk, men bortsett fra disse untakene, kommer artiklene til Store norske leksikon som regel på første, andre eller tredje plass.

Du kan for eksempel forsøke å søke på:

  1. Katti Anker Møller
  2. Narsissisme
  3. Solidaritet
  4. Bjørnstjerne Bjørnson

Eller alle andre ord som måtte falle deg inn.

Slik fikk vi det til

En av de som jobber med nettsidene våre heter Wilhelm Joys Andersen. Det første Wilhelm gjorde da han begynte, var å sammenligne artikkelstrukturen i Store norske leksikon og artikkelstrukturen til norsk Wikipedia. Hva var forskjellen? Hvorfor lå Store norske så langt bak på Google?

Her er det han fant ut – forenkelt slik at det skal være lesbart for alle. Det første Wilhelm gjorde, var å skru av CSS’en på en av artikkelsidene våre for å kunne se hvordan leksikonet ser ut for Google. Google ser hverken hvilke farger du bruker på nettsiden din eller hvilken skrifttype du bruker. Google ser HTML’en din, og tenker at «Hm. Det som ligger øverst, er nok viktigst.»

På Wikipedia, var det som lå øverst i HTML’en til en artikkel begynnelsen på selve artikkelen. På Store norske var det dermot nesten fire hundre linjer med rot. Tomme reklamebokser, menyelementer, bildetekster – you name it. Du måtte scrolle mange skjermlengder for å komme til selve artikkelen.

«Ok», sa jeg til Wilhelm. «Da er det bare å begynne å slette.»

Og Wilhelm slettet. Og slettet. Og slettet. Og slettet. Han røsket ut flere hundre linjer drit bare han og Google kunne se, elementer som var usynlige for brukerne. Alt det han ikke slettet, puttet han under selve artikkelen, slik at det ikke lå i veien.

Det andre Wilhelm påpekte da han begynte i jobben, var at vi alltid hadde «Store norske» foran alt. Det betydde at overskriftene våre på Google var «Store norske leksikon – Katti Anker Møller», mens Wikipedia hadde «Katti Anker Møller – Wikipedia.» Denne lille, semantiske forskjellen var en av grunnene til at du ikke fikk opp Store norskes artikkel om du bare søkte på Katti Anker Møller. Om du derimot søkte på «Leksikon Katti Anker Møller», kom artikkelen vår opp på toppen. Løsningen var enkel: Bytte plass på ordene og få Google til å indeksere oss på nytt.

Nå begynner vi å se resultatene av denne jobben. Ja, vi har for få lenker. Ja, det er for få som lenker til oss. Ja, vi har mange feil i artiklene. Men nå har vi hvertfall ikke et teknisk hinder mellom oss og Google mer. Og å fjerne det tekniske hinderet har faktisk gitt veldig konkrete resultater.

Hurra!

Nora Helmer og meg

Hva skjedde med Nora etter at hun forlot sin mann? Den østerriske forfatteren og feministen Elfriede Jelinek skrev et skuespill for å svare på det spørsmålet.

Har du hørt om Jelinek før? Det hadde ikke jeg før jeg oppdaget Elisabeth Beanca Halvorsens fantastiske bok Piker, Wien og klagesang. Og jeg oppdaget den ikke fordi jeg ville lese om feminisme eller Nora Helmers tragiske skjebne, men fordi jeg lette etter norsk, sjangeroverskridende sakprosa.

Piker, Wien og klagesang er nemlig blant annet skrevet som et teaterstykke. Bare at det ikke er et oppdiktet teaterstykke: Halvorsen bruker sitater som replikker og lar teoretikere og litterære karakterer snakke med hverandre, blant annet innenfor rammene av et feministisk selvhjelpskurs, ledet av Nora Helmer.

Og Halvorsens eksprimentelle form er smittsom. Det er sjelden jeg ler høyt når jeg leser Vinduet, men jeg gjorde det da jeg leste Ellen Engelstads anmeldelse av den overnevnte boka. For hvorfor ikke skrive en anmeldelse av et sakprosaskuespill i form av sitt eget sakprosaskuespill? Med sitater fra boka, sitater fra Et Dukkehjem, sitater fra Jelineks skuespill, anmelderen skrevet inn som en egen rollefigur og Preben Z Møller skrevet inn som et comic relief med sitater fra Pen søker trygg. Kort sagt: Konseptet er for bra til å ikke stjele det.

Derfor var det helt logisk at Noras selvhjelpskurs fant veien ut av papirboka og havnet på scenen i fjor høst. Teatergruppen Banken har laget en blanding av debatt og teaterforestilling, der Nora holder selvhjelpskurset «Befri deg selv» for to mer «ufrie» Jelinek-figurer fra skuespillet Elskerinnene, og inviterer reelle debatanter og forskere til å hjelpe med frigjøringsprosjektet. Deltagerne i debatten spiller ikke annet teater, enn at de later som om Nora Helmer er en reell ordstyrer. Problemet er jo at litterære karakterer tar litt andre kromspring på scenen enn det vanlige ordstyrere gjør.

Og i kveld er det meg som skal i ilden. Nora drar i gang selvhjelpskurset klokka 19 i storsalen på Litteraturhuset, og det er meg og Jørgen Lorentzen som skal hjelpe Jelineks karakterer med frigjøringen.

Jeg gleder meg som en liten fan-girl. Og jeg håper de av dere som ikke har planer for kvelden, tar turen innom. Og hvis du ikke har tid eller ikke bor i Oslo, synes jeg du skal kjøpe boka til Halvorsen. Fordi dette er det kuleste som har skjedd innen norsk biografiskrivning og preformance på lenge, og det er altfor få som vet om det.

Spre ordet, og meld dere på Facebook her!

Om det nye livet

For et år siden pleide jeg å jobbe hele natten, sove noen timer og jobbe hele dagen igjen.
For et år siden pleide arbeidsanntrekket mitt å være en pysjamasbukse.
For et år siden pleide skulderstillingen min å være «parallellt med øreflippene».
For et år siden trodde jeg at å sjekke eposten før jeg sovnet og rett etter at jeg våknet.

Men nå.

Mr. Jackson og jeg var først og fremst et arbeidslag. Vi var lykkeligst mens vi brukte åtte timer på å skrive løpeseddel til demoen vi hadde brukt hele uka på å mobilisere folk til. Joda, vi kysset og sånn, men det var ikke med den samme energien som vi brukte på å jobbe. Leiligheten var alltid kaos, der jeg satt krokrygget over laptopen og skrev, mens Mr. Jackson forsøkte å finne opp en ny type tekanne ingen hadde hørt om før ved å trekke te i alt i huset som muligens kunne holde vann. Og så kjøpte vi en frossenpizza klokka tolv om natten når vi skjønte at vi hadde glemt å spise.

Professor X er annerledes. Han sier: «Ida. Nå er det helg.» mens jeg er i ferd med å begynne å sende dagens nittende runde med epost klokka 22 på en fredag. Og jeg stopper og skjønner at jeg ikke skjønner hva han mener. «Helg? Helg? Åh, HELG! Det som vi hadde på barneskolen! Da vi ikke hadde lekser til mandag! …Mener du å si at du ikke jobber etter klokka 17? Hva gjør du da? Du…slapper av? Jeg vet ikke om jeg har den nødvendige kompetansen.»

Nå har jeg vært i fast jobb i to uker. Og det er så mystisk. Jeg står opp og spiser frokost og tar trikken til Skarpsno og skjønner at jeg jobber på en vestkant som er så vestkant at jeg tror noen har diktet det opp. Det er så mye lær og lysekrone og gullfargede kredittkort at jeg ville følt meg konstant fremmedgjort om ikke den nye sjefen min hadde kjøpt Tjukkas og legoklossbokser til kontoret mitt. Og så har hun pyntet veggene med grafitti og Ivar Aasen og spiller Bowie på full guff og fått meg til å tenke at «Wow. Jeg trodde ikke det skulle bli så hjemmekoselig å slutte å jobbe hjemmefra.»

Jeg har fått jobbmail. Jeg har fått jobbtelefon. Og en mystisk, snikende følelse av å komme hjem klokka fem og ha fri. Så jeg har trent og bakt brød og sovet som en stein. Jeg tror jeg er i ferd med å tilegne meg en slags A4-kompetanse, en balanse jeg ikke har visste at var mulig å finne. Alle disse fine tingene man ikke visste at man ønsket seg.