Ida og pengene, eller: Hvordan jeg endte opp med å skylde 200 000 kr til kemneren

«Hei, Ida, bloggen her. På tide å sjekke inn. Hva er det du driver med om dagen?»

«Jo, du skjønner, jeg startet for meg selv, og før jeg visste ordet av det, var jeg med på en start-up også.»

«Fysjom! Start-up er et av de styggeste ordene jeg vet. Har du ingen medfølelse med en stakkars blogg?»

«Ok, ok. Jeg er med på å lage en ny dings som ikke finnes fra før, og vi tjener ingen penger ennå. Bedre?»

«Mindre romantisk, i det minste. Hva skal dere lage?»

«En smartere banktjeneste som gjør det mulig for deg som ikke har penge-hue å være økonomisjef i din egen bedrift.»

«Hvorfor har de spurt deg? Er ikke du gammel kommunist og litteraturviter? Og teller på fingrene?»

«Jeg er faktisk ekstremt opptatt av penger. Har jeg ikke fortalt deg det?»

«Ikke et kløyva ord. Men du er grisk, altså?»

«Haha, du misforstår. Jeg er opptatt av følelser, ikke sant? Og du skal lete lenge etter et mer mer betent tema enn økonomi.»

«Ah. Hvem er det du skal lage denne greia med?»

«Wilhelm Joys Andersen, selvfølgelig.»

«Har ikke dere kranglet om den beste måten å jobbe på de siste femten årene?»

«Jo, og det er sånn man blir bestevenner.»

«Dere er så tenåringsjenter, ass.»

«Mer gamle kjerringer.»

«Men Ida, på ordentlig: Var ikke grunnen til at du erklærte at du «aldri skulle jobbe for deg selv mer» at du hadde gått på trynet økonomisk?»

«Det stemmer. Jeg hadde akkurat fått 200 000kr i skattesmell og trodde jeg skulle dø.»

«Fordi du var dust og gjorde regnskapet selv?»

«Jeg tviler på at en regnskapsfører hadde hjulpet noe særlig. Jeg var 23 år og hadde tjent mer penger på firmaet mitt enn jeg trodde det var mulig å tjene, og så feilberegnet jeg hvor mye jeg skulle betale i skatt, og brukte opp litt for mye av det. Vips, så hadde jeg gjeld til verdens verste kreditor: Staten.»

«Jeg kan ikke huske at du har skrevet om den skattesmellen før?»

«Nix. Jeg holdt helt kjeft om det. Jeg skammet meg for mye, rett og slett.»

«Men du blogget om å få en psykiatrisk diagnose? Og om å overspiseJeg skammet meg da du skrev de tekstene der. Men du la dem ut likevel. Ikke tenk på bloggen, lzzm.»

«Det var ikke bare skamfullt. Det var skummelt også. Det er ordentlige konsekvenser når du føkker opp økonomisk. Husk at jeg hadde enkeltpersonsforetak på den tiden. Juridisk sett var firmaet mitt og jeg samme skattemessige enhet. Hadde jeg ikke vært så ung og blakk som jeg var, hadde jeg satt boligen min over styr.»

«Så det var derfor du gikk gjennom alt styret med å stifte AS denne gangen?»

«Jupp. Delvis for å kunne tabbe meg ut uten å herpe privatøkonomien min, og delvis for å forbli en del av velferdsstaten. For å sitere staten sjøl: «Som innehaver av enkeltpersonforetak vil du ha dårligere sosiale rettigheter enn om du er arbeidstaker.»

«Det der er ikke akkurat reklame for å ha enkeltpersonsforetak, Altinn. Men hvordan klarte du å betale ned gjelda, da?»

«Jeg brukte all lønn og all inntekt fra boksalg på det i flere år. Pluss at samboeren tok mye mer av faste utgifter i huset enn meg. Så ingen kjapp eller spennende løsning der, gitt.»

«Så dølt.»

«Ja. Penger er skummelt og penger er dølt. Det er derfor vi burde snakke mer om det. Det er trygghet og tannlegetimer, nattesøvn og selvstendighet. Det er rammevilkårene for livene våre. Det er derfor jeg vil lage verktøy som skal gjøre det teknisk umulig å gjøre den typen tabber jeg gjorde i 2010.»

«Så du kan sende det du lager tilbake til deg selv i en tidsmaskin?»

«Ja, helst.»

«Men er ikke det å ha dummet seg ut med penger en berikende erfaring, da? Handler ikke hele start-up-greia om å feire sine egne feil? Fail more, fail better?»

«Det der er det verste jeg vet. Det er jo ingen som feirer ordentlige tabber. Det er mer at folk lager inspirerende foredrag om hva de lærte av å legge ut noe flaut på Instagram. Å tabbe seg ut økonomisk er som å tabbe seg ut mens du kjører bil. Det var ikke noe «fail better» da en jeg kjenner kjørte med sommerdekk på glatta, for å si det sånn. Det var bare farlig.»

«Nå ranter du.»

«Jammen næringslivet er så pinglete! Alle formuleringer har dress og slips på. Du ser innlegg av typen «4 grunner til at start-ups mislykkes» og så er alle grunnene glatte formuleringer av typen «problemer med markedet» og «problemer med finansieringen». Det er ingen som sier noe så direkte som at ting gikk galt fordi «Stor kunde avbestilte akkurat i det du hadde en stor regning som forfalt». Det er så stor avstand mellom språk og virkelighet at jeg får utslett.»

«Haha, det er derfor du vil lage ditt egen ting! Dét har jeg sett før. Halve manuset til Jenter som kommer ble skrevet etter at du hadde sinna-lest Tracy Cox Hot Sex

«Jepp. Og jeg skrev slankeblogg fordi jeg var så drittlei tekster av typen «15 sunne matvarer som gjør deg feit».

«Det må da være greit å minne folk på at de ikke kan spise ubegrenset med protein-barer?»

«Den typen blogginnlegg er skrevet til tynne mennesker som er redde for å bli tjukke. Da jeg veide 100 kg og lette etter noen som visste hva det ville være si å være feit og skulle begynne å trene, fant jeg ut at dette var noe de som alltid har trent visste svært lite om. Og sånn er tekstene om pengetrøbbbel, også. Økonomer elsker å gi råd om økonomi, men de vet ingenting om å være redde for vinduskonvolutter.

«Men det gjør du.»

«Hell, yes.»

«Men burde folk som driter seg ut økonomisk ha egne firmaer? *kremt* Spør for en venn.»

«Burde alle nye arbeidsplasser lages av det segmentet av befolkningen som har Excel som førstespråk?»

«Kanskje ikke.»

«Dessuten er det mange bransjer det er nesten umulig å jobbe i uten å drive for seg selv. Det er veldig få faste fotografstillinger der ute.»

«Jo, jo.»

«Poenget er: Jeg skal bruke denne start-upen som anledning til å snakke om penger på en mer sårbar og direkte måte. Det hjelper ikke å bare lage en ny dings. Vi må også lage noen nye premisser for samtale. Det burde ikke vært sånn at den største hemmeligheten jeg hadde i tjueåra var at jeg betalte ned skattegjeld.»

«Det er ikke hemmelig lenger nå, Ms Internet Oversharer.»

«Noen må jo begynne for å få samtalen i gang.»

«Hvorfor i allverden skal folk gidde å snakke om skumle og flaue ting for å hjelpe deg å lage et kommersielt produkt, da?»

«Fordi jeg tror at samtalen blir relevant for mange flere enn de som er i målgruppen for produktet jeg skal lage. Det er ikke alle som vil ha sitt eget firma, men alle har en økonomi.»

«Men det at alle har en økonomi er jo ikke synonymt med at alle er interessert i det?»

«Jeg tenker sånn: Hvis jeg har skammet meg over noe, kan jeg umulig være alene om det. Det kjipeste er alltid det mest allmenne.»

«Åkei, vi får se. Hva skal pengefolka som har orden i sysakene sine og Excel som førstespråk finne på da?

«De kan melde seg på det nyhetsbrevet her for å få mer detaljerte oppdateringer om selve produktet. Vi kommer til å dele smaksprøver og verktøy folk kan teste ut fortløpende. Men du, kjære blogg, er forbeholdt angst og beven.»

«Stakkars meg.»

«Åh, jeg vet du liker det.»

«Hysj nå. Det er lesere her hvert øyeblikk.»

Mobbetekst fra fortiden

I 2009 skrev jeg en tekst om mobbingen jeg var utsatt for på barne og ungdomsskolen. Den teksten startet en bloggstafett som endte opp som boken Fordi jeg fortjener det, redigert av Kristin Oudmayer. Erlik Oslo fikk lov til å trykke teksten. For en uke siden la de den ut på nett, seks år etter at den først ble publisert. Å hjelp, tenkte jeg. Håper at ingen legger merke til den.

Den gang ei. Den blir delt og likt og kommentert. Innboksen min er full av meldinger og telefonsvareren min full av triste stemmer.

Og jeg føler meg ukomfortabel. Jeg føler meg kvalm, flau og blottstilt, og ikke minst sur på Ida, 22, som skrev teksten folk deler og leser nå.

Misforstå meg rett: Teksten er sann. Alle hendelsene som står der skjedde. Da jeg skrev den, kjentes det ut som om jeg tømte ut sjela mi. Jeg var 120% meg selv.

Men jeg leser den og tenker: Ida da. Ida da. Ida da.

Kjære Ida, 22 år

Ja, vi ble mobbet som barn. Ja, grufulle ting skjedde. Og jeg skjønner at du hadde lyst til å gi den følelsen videre: Skrive en tekst som ga alle leserne den samme vonde følelsen du hadde.

Men Ida, 22: Hvilke fortellinger forteller vi oss selv om mobbing? Du fokuserte på at du fikk julegavene dine i retur, selv om du vet at det aller vondeste var ensomheten: Den kjedelige og udramatiske tiden du var helt usynlig, der du snakket så lite at når du åpnet munnen kjente du ikke stemmen din igjen.

Du klarer ikke formidle hva den stillheten gjorde med deg. Du føler at du må peke på den tingen som objektivt sett var hårreisende for å gjøre deg fortjent til den vonde følelsen. Selv om det er mange flere som har slitt med de samme stille redsel-dagene enn som har fått julegavene sine i retur. Du har skrevet teksten din for max effekt.

Så flinkt, så flinkt et barn

Kjære Ida, 22, du vil så gjerne at leseren skal se hvor flink du var. Som om mobbingen ville vært noe mer spiselig om du hadde vært dum og talentløs. Som om det at du lærte å lese tidlig gjør det ekstra synd på deg. Gjenta etter meg: Ja, du var en flink unge. Det gjør ikke de fæle tingene fælere.

Skulle jeg skrevet mobbeteksten på nytt, skulle jeg fortalt en annen historie. Jeg skulle fortalt om en jentunge som ikke vasket seg ordentlig, som snakket rart, som skrøt av ting de andre ikke syntes var noe å skryte av, som gjorde de andre ukomfortable.

Jeg fortalte om hvordan de nektet å henge jakka si siden av min. Jeg utelot å fortelle om hvor sjelden jeg skiftet klær. Jeg fortalte om hvordan de sa jeg var ekkel og ødela alt jeg tok på. Jeg fortalte ikke om hvordan de hadde sett meg pelle meg i nesa og spise busene. Jeg fortalte om hvordan jeg var skoleflink og ikke fikk skryt for det. Jeg fortalte ikke hvordan jeg lo av de andre når de ikke fikk til ting jeg syntes var lett.

Historien du skrev, Ida, 22 år, forvandler deg til Oliver Twist. Stakkars lille Oliver, så klok og dydig, og alle er slemme med ham. Men barnet du var var mye nærmere Hannah i Girls: Vanskelig å like og alle var slemme med henne.

Den verdige trengende

Jeg er streng med deg, Ida, 22, fordi jeg vet at fortellinger har makt. Nå har du skrevet noe som griper folk og det former dem. Men du har skrevet en gripende historie om den verdige trengende. Om en uskyldig jente alle får behov for å beskytte, som noen burde ha reddet.

Men du vet at en av grunnene til at ingen voksne grep inn var at de forstod godt hvorfor barna deres ikke ville leke med deg. Vi var ikke verdige, Ida, 22. Vi var bare veldig, veldig trengende.

Og likevel skriver du en gripende fortelling om et flinkt og uskyldig barn som trenger beskyttelse, ikke om en ubehagelig unge det er vanskelig å like og lett å skjønne hvorfor ingen vil ha på bursdagfesten sin. Selv om det er den ungen du var, og det er den ungen som trenger deg, Ida, 22. Hun trenger at du forteller en historie om henne.

Et eksempel:

Alle de ansatte i en barnehage fikk i oppgave å skrive ned det barnet de likte best og det barnet de likte dårligst. Alle skrev forskjellige favorittbarn, men alle likte det samme barnet dårligst. Det var det barnet som trengte dem mest.

Du gjør ingen barn noen tjeneste ved å fremstille deg selv som et likandes mobbeoffer, Ida, 22. Skriv deg som den illeluktende, pinlige, busespisende ungen du var, selv om du skammer deg over henne.

Kanskje det gir de voksne leserne mer empati med det vanskelige barnet ungen deres ikke vil sitte siden av på bussen.

Sjefsmobberen

Og så er det den siste og vanskeligste tingen, Ida, 22. Den vi må snakke alvorlig om.

Det var mange mobbere i skoletiden din. Du navngir én i teksten: Sjefsmobberen.

Du beskriver hvordan han ringte hjem til deg og ba deg ta livet av deg. Jeg skjønner hvorfor henger ham ut. Jeg gjør virkelig det. Mobbingen var fremdeles et ubearbeidet traume. Du ville slippe de vonde følelsene ut i verden. Du ville at mobberen skulle kunne finne teksten og angre.

Den mobberen døde samme år som du skrev denne teksten. Han tok en overdose.

Er du sikker på at du vil fortelle historien hans som et drama der han er skurken og du er den det er synd på? Vil du skrive en så ukomplisert fortelling? Jeg tror ikke det, Ida, 22. Jeg tror du vil mer enn det. Jeg kjenner deg.

La oss gå til det ubehagelige stedet

Tenk deg om. Gå dit skammen bor. Du var forelsket i han som mobbet deg mest. Du spurte om han ville bli kjæresten din. Han sa nei. Du hørte ikke på ham. Du fulgte etter ham overalt. Du klådde på ham. Du skriver om hvor tidlig du kom i puberteten i teksten din. Vel, en konsekvens av dette var at du var dobbelt så høy som mobberen din.

Du var en klønete, kåt 11 åring som forsøkte å komme i buksene på en unge som var ganske redd for deg. Og så ringte han hjem til deg og ba deg ta livet av deg.

Det gjør ikke mobbingen mindre ille. Men det er en annen fortelling, Ida, 22. Det er en vanskeligere fortelling.

Du har skrevet en tekst som gir alle lyst til å hjelpe deg, Ida, 22. Ingen får lyst til å hjelpe mobberen din, og nå er han død.

Ubehandlede følelser

Da du skrev teksten, Ida, 22, var du ute av stand til å lese den høyt. Du gråt for mye.

Jeg gråter ikke lenger nå. Ja, jeg er preget av alle tingene som har skjedd med meg. Vi er alle summen av alt som har skjedd med oss. Men de siste fem årene har jeg hatt det godt. Da jeg skrev den teksten hadde jeg det ikke godt. Derfor er det ekstra ubehagelig når folk leser den. De møter en yngre og mer skadet meg.

Jeg er forberedt på at disse gamle tekstene vil bli lest. Neste år har jeg skrevet på nett i ti år. Og flere år skal det bli. For hvert år jeg skriver, vil det dukke opp tekster som vil få meg til å angre på at jeg skrev dem. Jeg tåler det. Men jeg forbeholder meg retten til å kritisere mitt yngre «jeg», å gå i dialog med henne.

Du fortjente det ikke

Kjære Ida, 22. Jeg vet at du fortsatt følte at du kanskje hadde fortjent mobbingen da du skrev den teksten. At du ville være sikker på at leserne forstod at jo, det var et overgrep, nei, du fortjente det ikke. Du ville hamre det inn.

Men vi ofre har ikke ansvar for å være ofre på «riktig» måte. Det er en skadelig tankegang. Alle ofre er likestilte, uansett om de hadde på seg miniskjørt eller kjeledress, uansett om de var Oliver Twist-elskelige eller Hannah Horvath-ekle.

Og vi må fortelle andre historier om de som skader oss. Hvil i fred, kjære mobberen min. Jeg skulle ønske vi hadde hatt mulighet til å bli voksne sammen, til å kunne snakke sammen ordentlig.

Det er én ting jeg liker i den gamle teksten, dog: Den avslutter med å legge ansvaret hos de voksne, hos lærerne og foreldrene. Det mener jeg fortsatt. Det er en god avslutning.

Men derfor er det desto viktigere å fokusere på de vanskelige historiene. Ellers kjenner ikke vi ikke igjen tragediene når skjer med barn vi har mulighet til å hjelpe.